Hvorledes Dr Wrangel kom/13

– Kappen? spurte han.

– Han var nemlig enarmet.

– De må forklare Dem nærmere, sa Gøsta Ericson strengt. Kriminalbetjenten svarte med et spørsmål–

– Kjenner De hotell «Tripolis»?

Skuespillerens souper.

Gøsta Ericson kjente hvordan nervene falt til ro. Han gikk bort til hustelefonen og tilkalte hovmesteren. Han tenkte sig om: Brevet? Det har naturligvis vært fra den fremmede. Det hele har vel bare vært en tilfeldig utflukt med en gammel bekjent, et reisebekjentskap. En enarmet? Hm.

Gøsta Ericson bad Stephanson ta plass.

– Jeg kommer til å tenke på at De må være sulten, sa han, hvad sier De om vi spiste litt?

Han hadde plutselig fått igjen matlysten. Fru Theresas tilbakekomst beroliget ham så sterkt at det grøsset i ham da han tenkte på hvordan han hadde behandlet aftensmåltidet på Grand. Med det gode humør kom igjen hans nesten kunstneriske lyst til å komponere menyer. Hovmesteren stod og skrev og hørte på ham med den største tilfredsstillelse. Hvem er det som påstår at man spiser for tungt og for alvorlig i Norden? Det må være de som tenker på grufulle skogeierselskaper og andre brakkmiddager. Men et måltid i Norden, sammensatt med inspirasjon, kan ofte være fint og charmerende som selve den flyvende korte nordiske sommer, vi har jo alle ingrediensene for hånden, skjærgårdsfisken, dyphavsrekene, krepsen, rypen som dufter av fjellyng. . . Det var nettop en slik improvisasjon Gøsta Ericson skisserte – og hovmesteren ilte ut for å fullføre kunstverket.

Det blev til en underlig samtale mellem de to. Stephansons oplysninger var embedsmannsmessige, tørre, helt i overensstemmelse med de faktiske forhold. Skuespilleren forsøkte hele tiden å rette på ham og gi hans uttalelser et visst sving av noe hemmelighetsfullt. Men hans korrigering var hele tiden på den pussigste måte knyttet til bordets kulinariske nydelser. Ved en anledning som denne elsket han å veie ordene som om han talte i gjennemtenkte replikker.

Stephanson: Jeg fikk ganske snart vite om brevet som var kommet til fru Theresa, og det gav mig jo straks noe å tygge på.

Skuespilleren: Men hvordan kunde De få rede på det så snart? Det forutsetter nesten at De må ha opholdt Dem i hotellvestibylen. Jeg vil si Dem opriktig, at dette er litt for meget av det gode. De må ikke opholde Dem for meget i hennes umiddelbare nærhet. Forøvrig vil jeg anbefale Dem å begynne med denne silden. (Med en slik tilføielse vil ikke henstillingen få noen karakter av reprimande, tenkte han.) Denne silden er, som De ser, ikke nedlagt i dåse. Den er frisk tilberedt på asjetten og har bare en svak krydret smak av laurbærblader. Silden må ikke krydres for meget. Den taper da lett sin duft fra det dype, salte hav, den kommer fra.

Stephanson: Jeg har slett ikke latt mig se i hotellet hele eftermiddagen. Men fra idag er det blitt ansatt en ny elevatorgutt på Grand. Det var han som bragte brevet op til fru Theresa. Kanskje det er nødvendig å gjøre Dem opmerksom på, at kriminalpolitiet i alle store byer har mange hjelpere. Det gjøres ikke for å genere publikum, tvertimot for å beskytte både publikum og hotellene. De har forøvrig rett, silden er fortreffelig.

Skuespilleren: Meget interessant. Vil De også forklare mig, om det er et rent tilfelle at fru Theresa utenfor hotellet traff nettop den samme bilen som kjørte henne fra teatret forleden?

Stephanson: Hvis jeg sa at det var et tilfelle, vilde jeg slippe lettest fra det, men det vilde ikke være helt i overensstemmelse med sannheten. Ofte er det slett ikke nødvendig å arrangere sånne tilfeldigheter. Men ofte kan man ved et slikt arrangement bli rustet til å møte en uforutsett hendelse.

Skuespilleren: Alt dette forteller mig at en rekke mennesker er optatt med å utforske fru Theresas gjøren og laden. Foruten De og jeg, altså også en elevatorgutt og en drosjechauffør. Dette kan ikke kalles beskyttelse, men nærmer sig sterkt begrepet utspionering. Jeg er redd for at det ikke er i overensstemmelse med dr. Wrangels instruksjoner. Forøvrig vil jeg anbefale Dem disse store, upillede reker i knust is. Mange foretrekker de små pillede danske reker, som man tildels får servert på franskbrød. Men jeg synes disse er bedre, det er dyphavsreker som kommer inn fra vestkysten. Legg merke til hvordan de er gjennemiset og allikevel ferske. Reker skal ikke være pillet. Det er nettop inne i rekehodet man kan finne den fine, henåndende smak, som minner om det selsomme stoff under krepsens hodeskall. I Middelhavet blir rekene meget større, ofte større enn krepsen her hjemme. Jeg må tilstå at jeg har hatt en sterkere nydelse av disse store reker, kokt i det salte Middelhavsvann, enn av kreps. Men de må merkelig nok være varme. Slik kan naturen være den samme og allikevel forskjellig i sine virkemidler.

Stephanson: Dr. Wrangel kjenner min arbeidsmetode og jeg overholder hans instruksjoner. Hverken elevatorgutten eller chaufføren aner det minste om våre hensikter. De er stumme og tanketomme som brikkene på et sjakkbrett. Det er jeg som kombinerer. Så snart dr. Wrangel kommer tilbake, vil jeg vise ham spillet med alle brikkenes stilling. Derefter vil jeg overlate til ham å spille videre.

Skuespilleren: Jeg kjenner fru Theresa fra Nord-Afrika. Hun var en ypperlig bilist og kjørte bestandig kolossalt fort. Hun var en skrekk for landeveien. Men hvad kom det så av, at hun vilde kjøre så påfallende langsomt i eftermiddag?

Stephanson: Det skyldtes nok ganske sikkert at hun ventet å møte en eller annen.

Skuespilleren: Og De var hele tiden efter henne på sykkel, au, au.

Stephanson: Hvis jeg nå ikke var fulgt efter og det var hendt en ulykke, hvad så?

Skuespilleren: De må ikke misforstå mig, jeg tenker hele tiden på en dame som simpelthen har lyst til å ta en biltur. Traff hun så den hun søkte?

Stephanson: Ja, han stod og ventet utenfor teatret. En mann med en grå kappe kastet løst over skulderen. Hun tok ham op i bilen, og så skal jeg hilse og si at den fikk fart. Det gikk ikke mange minuttene før den var i Kungälv.

Skuespilleren: I Kungälv! Og De var efter hele tiden?

Stephanson: Ja, det var en drøi tur. De stanset ved Stadshotellet og der blev bilen sendt vekk. Fru Theresa og hennes ledsager gikk inn i hotellet, hvor de spiste. Det blev drukket champagne, men ikke meget, bare en halv flaske.

Skuespilleren: Og alt dette vet De! Si mig, var det en ung mann?

Stephanson: Noe over førr, tenker jeg. Jeg hadde absolutt inntrykk av at de var gamle kjente, men jeg kunde ikke høre hvad de snakket om, men såvidt jeg kunde forstå forsøkte fru Theresa å overtale ham til et eller annet, eller kanskje be ham om noe. Men jeg tror ikke det lyktes. Jeg har sjelden sett et så determinert og fordektig fjes på noe menneske. Selv om han ikke hadde noen forbindelse med saken var vi blitt nødt til å holde øie med ham. Det er altså ingen skade skjedd. Jeg glemmer å fortelle Dem, at da han tok kappen av sig inne i restauranten, viste det sig at han bare hadde én arm, den venstre manglet.

– Gjorde det noe særlig inntrykk på henne?

– Nei.

– Hun visste det altså.

– Efter halvannen times forløp tilkalte de en ny bil og kjørte tilbake til byen. Hun gikk av ved teatret, men jeg hadde mer interesse av å vite hvor den annen vilde hen. Vet De hvor han kjørte? Til hotell «Tripolis».

– Jeg har jo alt sagt at jeg ikke kjenner det hotellet.

– Det er et skummelt hotell nede ved havnen, nærmest et losji for reisende.

– Fi donc.

– Men det merkelige er at i det samme hotellet sov dr. Wrangel inatt.

– Utrolig, den rike dr. Wrangel.

– Og kvelden før han døde besøkte signor Cathfield hotellet.

Det opstod en stunds taushet ved bordet. Stephanson gikk bort for å lukke vinduet. Kvelden begynte å bli kald. Idet han kikket ut bak forhenget, opdaget han at det skinte lys i et par vinduer i Grand hotell. Lyset kom fra det avstengte værelset hvor signor Cathfield var funnet drept. Det var altså noen der inne nå. Stephanson gikk tilbake til sin plass ved bordet og sa ingen ting om det han hadde sett.

Den ukjente gjest.

Stephanson tok farvel med Gøsta Ericson ute på Hotellplan. Skuespilleren var igjen blitt nervøs og urolig – Jeg skulde ønske at dr. Wrangel kom tilbake snart, sa han, her hender mange underlige ting. Jeg forstår ingen ting lenger.

– Jeg tror vi kan være trygge allikevel, svarte Stephanson, dr. Wrangel visste at det skulde hende noe.

– Sa han det?

– Nei, men jeg forstod det på ham da han reiste. Han har nok forutsett det som skulde komme.

– Også at den enarmede skulde dukke op?

Kriminalbetjenten svarte ikke.

– Innrøm at det gjør Dem også urolig.

– Kanskje. Såvidt jeg opfattet samtalen mellem de to, var forholdet det, at fru Theresa på en eller annen måte er utsatt for trusler fra mannen.

– Tja, hvad slags trusler skulde vel det være?