Hvorledes Dr Wrangel kom/11

Kofferten.

Stephanson kom tidlig neste morgen til hotell Tripolis, men doktoren var alt påklædd og satt og ventet på ham i hotellets ødslige salong. Lindskog var der også med en kaffebrikke. Hun kunde ikke bli kvitt sin mistenksomhet, og gjorde sig uavbrutt ærend inn i salongen for å få gjettet sig til hvad som egentlig var i veien. De var politifolk, det visste hun, og hun forstod også, at på en eller annen måte var hotellet hennes blitt innblandet i en politiaffære.

Stephanson spurte hvordan doktoren hadde sovet.

– Utmerket i de første par timene, svarte Wrangel, senere slett ikke.

– De må ha meget å tenke på, mumlet Lindskog borte fra buffeten, hvor hun stod og tørret støv.

Doktoren så spørrende på henne.

– Jeg har hørt Dem gå frem og tilbake på gulvet hele natten, sa Lindskog. Her er lydt her, la hun til, det er ikke egentlig noe hotell for fine folk som sover dårlig.

– De kan la oss være alene nå, sa Wrangel. Da hun var gått, sa han:

– Det er tydelig at hun ikke liker å ha mig her. Hun har forresten rett, jeg har gått frem og tilbake på gulvet det meste av natten.

Stephanson så nøiere på Wrangel. Det forekom ham at den annens ansikt var blitt gråere, trettere. Nervene hans er ikke kommet til ro efter flyveulykken, tenkte han, kanskje det var for tidlig for ham å gå inn i en ny sak. Eller kanskje var det bare lyset fra vinduene, som la et trett skimmer over doktorens ansikt. Det var en fuktig regnværsdag, et uklart lys sivet inn av de skitne vinduene.

Stephanson trakk en avis op av lommen.

– Journalistene har fått teften av affæren, sa han, de har begynt å skrive om den.

Meddelelsen lot ikke til å interessere Wrangel.

– Er det gitt noen oplysninger fra kriminalpolitiet? spurte han.

– Sikkert ikke, svarte Stephanson, men det er jo to fronter i denne saken.

– Riktig. Det kan være kommet fra Paolo eller hans advokat. Har forresten mindre betydning. Er det noe som angår mig?

– Deres navn er nevnt.

– Hvad står det om mig, da?

Stephanson leste: – – «Samtidig med at kriminalpolitiet har ønsket å granske denne saken nærmere, har man søkt bistand hos den kjente ekspert dr. Wrangel. Som man vet, har doktoren lenge vært syk efter flyveulykken i København, men han mener selv at han nå er såvidt restituert, at han igjen kan gi sig i kast med nye problemer – –»

Doktoren smilte.

– Det kunde nesten høres som en skjult ironi, sa han, en insinuasjon.

– Det er det sikkert ikke.

– Jeg kunde fullføre setningen slik, fortsatte doktoren: «Med disse nye problemer, som mer enn noe annet krever fullkomne nerver og en uopslitelig energi – og som man sikkert ikke kan regne med hos en mann som praktisk talt ennå er rekonvalesent»;– ja, omtrent sånn kunde det lyde. Jeg har forresten ikke noe imot at avisene skriver. Det kan ikke skade saken. For i dette tilfellet kan avisene umulig skrive sannheten.

Stephanson pekte på en togliste som lå opslått på bordet:

– Har De tenkt å reise? spurte han.

– Ja, om en halv time reiser jeg sydover.

– Det kom fort på. Blir De lenge borte?

– Jeg vet ikke noe bestemt. Men De skal nok høre fra mig. Iallfall er jeg tilbake til teaterforestillingen på fredag.

– Men De vilde jo ikke gå på den, sa De.

– Nei, gudbevare mig vel. Men jeg vil at De skal være i nærheten av fru Theresa mens jeg er borte. De forstår hvad jeg mener. Det er ikke tale om at hun skal utspioneres. De må ikke sees for meget. Men om noe skulde inntreffe, bør De være i nærheten. De kjenner jo fru Theresas leilighet på hotellet. Hun bor på sitt gamle værelse. Det værelse hvor hennes mann døde står avlåst og tomt. Jeg forutsetter at De holder et våkent øie med hele den delen av hotellet, og skulde det nå skje noe usedvanlig, for eksempel i den dødes rum, hvad så?

– Hvad skulde vel det være? spurte Stephanson.

– Nå, det kan skje så meget i et stort hotell i denne ferietiden da så mange mystiske individer driver med i turiststrømmen.

– Vel, la oss tenke oss at det blev gjort innbrudd i værelset.

– Et forsøk på innbrudd ja, mumlet doktoren likesom åndsfraværende.

– Da vilde jeg naturligvis sette alt inn på å få forbryteren arrestert.

– Nå taler De som politimann.

– Det er jeg jo også.

– Men De taler som en politimann som helt uvitende dukker op i saken. Et aktivt politi kan ofte være generende. De forstår mig ikke.

Wrangel gikk bort til vinduet og stirret ut i regnstripene. Stephanson opfattet i virkeligheten hans mening bedre enn han vilde være ved. Men han hadde plutselig fått en fornemmelse av at det var andre tråder innfiltret i denne merkelige forbrytelsen. Han betraktet doktoren, – han var ennå ungdommelig spenstig, bare ved tinningene såes de første grå stenk, – og Stephanson kom til å tenke på hvor godt de to hadde klædd hverandre, doktoren og fru Theresa. Nei, her gjaldt det ikke bare opklaringen av forbrytelsen, det var kommet en ny strømning inn i begivenhetene. Han elsker henne, tenkte kriminalbetjenten.

– Jeg forstår Dem, doktor, sa han. De behøver ikke forklare Dem nærmere. Hvad som enn skjer mens De er borte, så vil jeg ta under grundig overveielse, hvorvidt politiet bør skride aktivt inn.

Doktoren kastet den grå sommerfrakken over armen, likesom han plutselig hadde fått det travelt. Han rakte kriminalbetjenten hånden.

– Vi sees, sa han, De behøver ikke følge mig til stasjonen.

Stephanson undret sig noe over denne plutselige avreisen. Især var det et spørsmål som beskjeftiget ham: Visste fru Theresa om reisen?

En times tid efter satt han og spiste frokost i Palace. Han satt slik at han hadde utsikt til Grand hotell gjennem vinduet. En kollega av ham kom forbi og slo sig ned et øieblikk. Han hadde lest avisnotisen og dreiet straks samtalen inn på affæren.

– Det ser ut som dr. Wrangel alt er blitt lei av det hele, sa han, jeg så at han tok utenlandstoget imorges.

– Derfor behøver han vel ikke reise til utlandet.

– Nei, naturligvis. Det vedkommer ikke mig. Men –

Han lenet sig halvt fortrolig over mot Stephanson.

– Vi har jo alltid ansett dr. Wrangel som et mønster på korrekthet, sa han, men du skulde sett den kofferten han bar på.

Stephanson blev plutselig opmerksom.

– En gammel brun håndkoffert? spurte han.

– Akkurat. Sånn en som bondegutter kommer trekkende til byen med når de skal søke arbeide. Den så fæl ut.

– En tilfeldighet, undskyldte Stephanson, Wrangel kom over hals og hode fra Lysekil og har ikke fått tid til å tenke på bagasjen.

Det var likesom det var falt en velgjørende ro over de impliserte i affæren efter dr. Wrangels avreise. De gled ganske av sig selv inn i dagliglivets harmoni. Fru Theresa spiste lunch på sitt værelse. Det dårlige været egnet sig ikke for noen spasertur, og hun holdt sig derfor inne.

Stephanson traff Gøsta Ericson som foretok sin vanlige promenade, strunk som en militær. Den måten han blev hilst på, røbet hans berømmelse, og han tok imot hyldesten, nådig og selvbevisst, suverent som en fyrste. I livet som på scenen optrådte han bestandig i glansroller.

– Jeg har fått et brev fra dr. Wrangel, sa han, det var jo en ganske plutselig avreise, nå, vi har ikke annet å foreta oss enn å vente på at han kommer tilbake. Jeg er overbevist om at reisen er av den ytterste nødvendighet, jeg kjenner dr. Wrangel, han kaster aldri bort tiden.

I hotellets spisesal holdt Paolo en avskjedsfest for sin norske venn, konsul Andvig. Det var også en tredje herre til stede, den kjente Göteborgsadvokat Alexis Boman, som nå var trådt til som Paolos juridiske rådgiver.

Utover eftermiddagen klarnet været. Alt tegnet til at dagen skulde ende som en almindelig fredelig sommerdag, uten hendelser.

Men så utpå kvelden blev det innlevert et brev til Grand hotell.

En gul konvolutt. Adressen var skrevet så kluntet og klosset at den var vanskelig å lese. Det stod:

Til Madame Theresa Cathfield.

Haster.

Den enarmede dukker op.

Dette brevet innledet en serie begivenheter, som helt fra første stund foruroliget Gøsta Ericson og fikk ham til å ønske at dr. Wrangel hadde vært i nærheten. Da Gøsta Ericson kom til Grand hotell ved ni-tiden for å spise aftens, fikk han et blikk fra portieren, som varslet ham om at det var nyheter i landskapet. Skuespilleren svarte med et tegn og gikk inn i spisesalen. Han kjente en viss uro. Hovmesteren konstaterte at den store kunstner ikke gjorde sine bestillinger med den vanlige eftertenksomme omhyggelighet. Den egentlige supétid var ennå ikke inne og det var ikke andre gjester i matsalen.

Såsnart han var ferdig med sine ordrer og hovmesteren hadde fjernet sig, viste portieren sig ved