Haven
Imorges var trærne blitt våte,
og mulden bar duft av regn.
Og mulden — det var som en gåte —
bar duft av min barndoms egn.
Min sjel fikk et pust fra den have
hvor jeg var en prins som gutt.
Der kunne jeg klatre og trave
fra daggry til dagens slutt!
Langs elven gikk bronsestakittet.
Der stod jeg når sol gikk ned
og drømte og lengtet og tittet
og hatet min haves fred.
På elven fløt slanke snekker
som skulle en tur på fjord.
Men barnet har lengsler som rekker
utover den vide fjord.
Og høit i den store kastanjen
— i høide med byens spir —
der kunne jeg speide til Spanien
og lenger, ja til Algir!
Men nu — kan jeg fly over byen
med motor og larm og gny,
og ikke engang fra skyen
ser jeg så langt påny.
Så gikk jeg til haven imorges.
Jeg tenkte: Nu står dens trær
med bristende knopper og våres
i dette velsignede vær.
Nu kjenner jeg verden så vide,
men intet i den er mitt —
så nu er det kanskje på tide
å søke tilbake til sitt.
Men intet av det var tilbake
som kunne ha bragt mig trøst,
ei plenen jeg pleiet å rake
for løv i hver gyllen høst,
og ikke de hengende piler
og huset som stod for fall.
Der stod en garasje for biler
hvor hestene hadde sin stall.
Og bronsestakittet var revet.
Der løp nu et plankeverk
hvor engang min drøm har levet
og lengtet seg skjønn og sterk.
Og duften fra elven var ille,
det luktet av røk og fabrikk.
Fra gaten som engang lå stille
hvinte det villt i en trikk.
Jeg skjenker mitt hjerte en gave
i duften av muld og regn —
en drøm om min barndoms have
med plener og hekk og hegn
og blomster som vugger og neier
med kalker av dugget gull...
For alt jeg i verden eier
er duften av regnvåt muld.