Guttedager/3
Laurits gikk i fjerde middel – og på engelsklinjen.
Det hadde ikke vært lett å få far til å gå med på det, da valget skulle treffes etter ferien i fjor. Far syntes nemlig ikke folk var folk – uten latin. Men Laurits ville gå sjøkrigsskolen etter middelskoleeksamen. Og den hyggelige, greie gutten som det aldri hadde vært noe tull med på noe vis, han hadde slått seg helt vrang. Han hadde tryglet og bedt og grått som om det var livet om å gjøre dette med engelsklinjen og sjøkrigsskolen. Så da far om kvelden kom opp på soveværelset og hadde fått på seg nattskjorta, ble han stående litt betenkt, og så sa han til mor:
– Du, jeg må tenke på de gamle ordene: «Hvo vil flodens flukt forbyde –!» Vi får visst likevel la Laurits seile sin sjø!
– Ja, svarte mor som alt lå i senga, jeg ligger nettopp og tenker på min bror Jens. Han rømte til sjøs han.
Og så gikk far inn på gutteværelset og vekket Laurits:
– Mor og jeg er enige om at du skal få det som du vil, Laurits.
– – – Men fra den dagen foraktet Mikael broren Laurits enda mer og kalte ham aldri annet enn «plebsen».
Mikael var to år eldre og gikk i sjette middel – på latinlinjen. Mikael var likså liten og blek og spinkel som Laurits var svær og sterk.
De to brødrene var ikke videre gode venner.
Mikael var en mester til å klekke ut alle mulige gale streker. Han ringte på gatedørsklokker, slo ut ruter hos folk, stjal som en ravn i spiskammeret, ertet pikene så de hvinte av sinne og skjøt på folk med hagl i spretterten. Men når han ble knepet, klarte han gjerne å ordne det sånn at han slapp juling. Julingen fikk Laurits. Så helt uskyldig var nemlig Laurits svært sjelden. Han hadde som oftest trådt støttende til på en eller annen måte. Men Mikael var nå likevel alltid hovedmannen.
At ikke forholdet mellom dem var enda verre, kom av at Laurits støtt glemte det igjen når han hadde svoret Mikael hat og hevn. Så snart Mikael gjorde seg litt hyggelig, glemte Laurits hele uvennskapen. Og Mikael kunne være hyggelig, ja, ingen var så hyggelig som han når han bare ville – i timevis kunne han sitte i senga om natten og fortelle historier eller fortelle fra de bøkene han hadde lest eller holdt på å lese. Eller han hjalp Laurits med de norske stilene og tyskoppgavene. Ja, når bare Mikael ga seg til å lokke og lirke så smått på den måten, så glemte Laurits all tanke på hevn. Og dagen etter var han med igjen og overtok som vanlig de farligste oppgavene når Mikaels forskjellige planer skulle settes ut i livet.
Merkelig nok falt det aldri Laurits inn å pryle opp Mikael. Det ville vært en smal sak for ham selv om Mikael var to år eldre. Men det falt seg altså ikke sånn.
I mai var det et svare leven hver ettermiddag i byskogen. Oppe ved «Ruinen» i utmarka hos Grønneberg lekte guttene «Borg og røver». Ruinen, som var kjellermurene etter et hus som var flyttet for mange år siden, gjorde tjeneste som borg. På borgen rådde Peter Salvesen og hans menn. Peter Salvesen kalte seg drost Peder Bessel. Otto Kamstrup var høvding for røverne. Han hette «Jernmasken». Peter Salvesen og Otto Kamstrup var de to sterkeste guttene på skolen. Begge gikk i gymnasiet.
Med flid og list innrettet drost Peder og hans riddere borgen til et sikkert tilfluktssted. De forsterket murene og bygde dem høyere. De laget en vindebru med heiseinnretninger av tauer og blokker, bygde lønnkamre og lønnganger og konstruerte kastemaskiner som stadig ble forbedret ved nye sinnrike oppfinnelser. Hyggelig hadde de det også der inne – med ildsted og kaffekjele.
Men enda morsommere var det likevel blant røverne. De streifet om i hele byskogen og fant fram til leirplasser som ingen kjente til. Når de ble oppdaget, flyttet de. De dro på speidertokter og overrumplet fienden på all opptenkelig vis. De laget løpegraver mot borgen og angrep den med digre murbrekkere. De lå på lur i trærne og sperret veien for ridderavdelingene når de hadde vært ute på stein- og kvistsanking og skulle hjem igjen til borgen.
Men før de skiltes om kvelden, ble det blåst til slag på åpen mark. Og da gikk det ordentlig for seg, med bueskyting, spydkasting og brytekamper – enten hele flokken på en gang eller en kamp mellom to utvalte.
Det var de store guttene som førte kommandoen i ett og alt, og for å unngå kluss og sludder, tuting og tull, hadde de en gang for alle bestemt at ingen gutter under femte middel fikk lov til å være med. Det gikk jo ofte nokså hardt for seg både under kampene og under drost Peders og Jernmaskens strenge styre.
Men guttene fra de lavere klassene, ja helt ned til yngelen fra forberedelsen, vrimlet naturligvis omkring i byskogen og utmarka hele ettermiddagen og stakk seg fram der de slapp til. De kravlet og krydde overalt, gikk i veien og fikk seg noen fryktelige overhalinger, rundjult ble de ofte også av de kjempende eller speidende røvere og riddersmenn. Men innerst inne likte nå de store likevel nokså godt å ha småyngelen der – som vitner og tilskuere til glorrike bedrifter!
Laurits var der oppe fra begynnelsen til slutten hver evige ettermiddag. Han holdt seg alltid i nærheten av røverne og Jernmasken. Otto Kamstrup var nemlig hans helt over alle. Han ble rent het bare han så et glimt av ham eller hørte stemmen hans når han kommanderte mennene sine. Uten å være påtrengende selvfølgelig fikk han svært ofte maket det sånn at Otto Kamstrup fikk øye på ham. Iblant hendte det da også at han fikk lov til å gjøre ham og røverne en liten tjeneste – fikk fly og hente noe nede i byen eller springe noen andre ærender. Og da føk han av gårde som lynet! Men videre nådde han ikke. Regelen, den sørgelige grenselinjen til og med femte middel, kunne det ikke være snakk om å bryte.
Mikael var med blant ridderne. Han var hendig og flink til å lage spyd, reparere buer og skjære piler. Og drost Peder brukte ham mest innenfor borgen.
Men Mikael var viktig.
Når han var alene med Laurits på værelset om kvelden, kritiserte han både riddere og røvere, selv høvdingene – som om han var den eneste som skjønte seg på kamp og krigføring. Laurits kunne bli så fykende sinna at han knapt kunne styre seg. Men så var det det da at når Mikael lå borte i senga og la ut om hvordan det der skulle vært gjort og det der planlagt – ja, så var det så morsomt å høre på, nesten som å være med selv! Og så bet han sinnet over skittviktigheten til Mikael i seg.
Men en morgen brast det.
Det var onsdag klokka åtte.
Mikael og Laurits gikk sammen til skolen. Og så sa Mikael etterat han hadde gått og resonnert et langt stykke bortover gata:
– Otto Kamstrup er jo egentlig en tosk da!
– En t-osk! Det var bare så vidt Laurits ikke sprakk.
– Mangler feltherretalent, skjønner’u!
Laurits vridde seg rundt og geipte av forargelse. Han fant ikke ord for seg, før han plutselig stanset og sa med sin dypeste forakt:
– Du! Du er så misunnelig så atte . . . æsj! – æ– æ!
Da lo Mikael overlegent:
– Sa du misunnelig? Din plebs! Hå nei, far, det skal mer til. Otto Kamstrup mangler som sagt. . .
– Æsj, jeg gider ikke å høre på det tullpratet ditt! skrek Laurits og rente fra ham, inn skoleporten, opp trappa og inn på plassen sin mellom de andre. Han kjente gråten i halsen så eitrende sinna var han!
Første time onsdag hadde de tysk skriftlig i fjerde middel, og i sjette middel, som holdt til i klasseværelset ved siden av, hadde de latinsk skolestil. Døra mellom de to klassene ble satt opp, og så sto overlærer Bassø i døråpningen og holdt øye med begge klassene på en gang.
Laurits satt bare og tenkte på alt det han kunne svart Mikael. Bare han ikke alltid ble så forferdelig sinna så han ikke fikk sagt det han skulle!
Den uslingen Mikael! Komme her og yppe seg sånn! Han skulle bare visst det, Otto, så hadde nok den skittgutten fått all den julingen han så inderlig vel hadde fortjent. Ja, juling skulle han ha – rundjuling så det smalt, så han kunne ligge der og vrele – uslingen, feigingen, viktigproppen . . .
– Kom hit med lappen! Kom straks hit med lappen, gutt!
Alle hodene i fjerde og sjette middel fór opp fra stilebøkene. De i fjerde kunne ikke se, for det var inne i sjette at overlæreren skrek opp:
– Fusker du, din laban! Kom hit! Kom hit straks, sier jeg! Sitter du og fusker midt opp i synet på meg! Våger du å sitte med fuskelapper! Jeg skal gi deg – jeg skal lære deg – jeg skal . . .
Det smalt med ørefiker – smell i smell, lynsnart etter hverandre, mens læreren skrek hissigere og hissigere:
– Jeg skal lære deg – jeg skal gi deg . . .
Guttene hørte et brøl av redsel og smerte.
Laurits fór opp fra benken. Det var Mikael som fikk juling!
Overlærer Bassø hadde det sånn at han ble helt fra seg når han først begynte å slå. Han ropte og slo, dengte vettløst med begge nevene, trampet i gulvet, hoppet og slo og slo og slo . . .
Med ett ble overlæreren puffet voldsomt til side. Midt mellom ham og den brølende Mikael sto Laurits, lang og med nevene løftet til slag, blodrød i ansiktet med øyne som lynte av sinne:
– Du – du kan bare våge å slå i hjel bror min!
– – –
Sånn skandale hadde det ikke vært på skolen før. Inne på lærerværelset drøftet rektor og alle lærerne saken. Overlærer Bassø forlangte at Laurits skulle vises ut av skolen. På flekken!
Laurits satt alene igjen oppe i klassen i frikvarteret. Men nede i skolegården gikk historien som et jubelbrus mellom alle guttene fra de største til de minste.
Mikael holdt seg for seg selv borte ved plankegjerdet. Mange kom bort til ham og spurte om det var sant. Men han vridde seg unna.
Klokka to kom rektor og sa at Laurits skulle sitte igjen til klokka tre. Med en sekser for oppførsel i karakterboka.
– Jeg akter å la din far avgjøre hva som videre bør skje med deg! sa rektor og gikk.
Timen mellom to og tre var veldig lang. Men den tok da slutt den også. Og Laurits gikk nedover trappene med bøkene under armen. Han følte seg ikke noe videre kjekk. Nå hadde rektor vært hjemme hos far . . .
Utenfor skoleporten sto Mikael og ventet.
Laurits ble forundret, men gikk på uten å se på broren. Og Mikael skrittet i vei ved siden av ham.
– Hva sier far? spurte Laurits endelig uten å snu seg.
– Å – det – blir nok juling da, veit du.
– Ikke noe – annet?
– Hva da?
– Utvist av skolen vel?
– Nei da. Men du er gærn du!
– Hm.
– Jeg – har fått julinga alt jeg.
– Har du fått juling?
– Ja, for fuskinga vel.
De gikk uten å si noe. Så kom det halvveis henkastet og lett fra Mikael:
– Jeg gikk oppom Otto Kamstrup og Peter Salvesen akkurat nå. De – de ba meg hilse deg og si at hvis du hadde lyst, så kunne du gjerne få bli med og leke. Røver altså.
– Jeg –! Med? På ordentlig?
– Ja, helt ordentlig. Sånn som oss andre.
Ansiktet til Laurits strålte opp. Men så trakk det over igjen.
– Men far! Jeg får sikkert ikke lov til å gå ut. Får husarrest på gutteværelset.
– Skitt og, sa Mikael, – vi får vel alltids lurt deg ut. Bislaget – og så takrenna veit du!