Gulathingslovens kap. 314

Fra Wikikilden
2
Gulathingslovens kap. 314.

Gulathingsloven var en nedtegning paa pergament av de lovkyndiges mundtlige foredrag. Ogsaa kong Magnus’s landslov var beregnet paa at bli læst paa thinge. Endnu Haakon 5 indskjærper[1] at læse lovboken for almuen 1 gang aarlig. Men alt lovbokens redaktører har sikkert hat for øie, at deres værk fuldt saa meget blev en opslagsbok som en fortællende fremstilling av retstoffet.

Denne forskjel i anlægget av de to bøker kommer for dagen i den maate, hvorpaa landslovens redaktører opdeler et avsnit av Gulathingsloven.

G. 314, om »tofte-bøter«, handler om forbud mot strandhug og gaar vel tilbake til det første kongedømmes tid (smlgn. Gange-Rolv). Utgangspunktet er at en mand utruster langskip i herredet og ikke lyser sin færd. Aarmanden eller lendermanden skal da spørge, hvor han vil fare, og om han ikke vil opgi det, kræve kaution av ham (om at han ikke vil herje). Stiller han ikke kaution, skal de hugge ut et 5 alen langt bord paa hver side av kjølen. Griper myndigheterne ikke ind, skal bønderne hugge bordene ut. Gjør de det ikke, og skipet blir et hærskip, skal de bøte 1 mark for hver tofte. »Nu løper de ut«, fortsætter fremstillingen, og lar for hukommelser skipets færd være baandet for en række lovbestemmelser. Det blir gjort forskjel paa om vikingerne paa forhaand opsier freden eller ikke, og i første tilfælde om de herjer »i samme vik« eller ikke. Herjer de hos en mand, som ikke har folkehjælp til at »fare efter«, har han adgang til at skjære op hærpil og stevne folk til hjælp. Den som ikke følger budet har sin eiendom forbrudt, og kan dræpes om de andre vil; den som skjærer op falsk hærpil kan ogsaa dræpes. Træffer de vikingerne og de maa »røde odd eller egg« for at gjenvinde byttet, har de ret til at dele det sig imellem. Har de ikke bruk for det, faar den oprindelige eier det tilbake. Har vikingerne plyndret et kjøb. mandskip og ført ladningen hjem og derpaa forlikes med kongen, kan de skadelidte indfinde sig og faa sit tilbake.

Det væsentlige av dette stof er benyttet av redaktørene av kong Magnus’s lov. De bryter imidlertid helt den episke traad.

Utrustningen av hærskipet, som i G.s fortælling indledet hele fremstillingen, blir sat sidst, og som et eget kapitel stillet i forbindelse med den fra G. 312 hentede bestemmelse om høiforræderi, vel i den tanke, at den offentlige anklager nærmest paa dette sted vilde søke efter lovens ord om en mistænkelig utrustning.

Av bestemmelsen om at skjære op hærpil, naar en har været utsat for strandhug, blir der likeledes gjort et eget avsnit, som indledes med: »Nu er ransmænd ubotemænd«. Meningen er vel at faa fremgangsmaaten mot ransmænd fremsat i et i sig selv avsluttet kapitel.

Endelig blir der gjort et eget kapitel av forbudet mot hæleri med vikinger, forøvrig med bibehold av den fortællende stil: »Nu farer de som har herjet frem langs kysten«.

For dem som skulde bruke kong Magnus’s lov var rigtignok vikinger et avlægs begrep. Det faar man et vidnesbyrd om, naar et par haandskrifter i den fra G. hentede sætning »en sá er við víkinga keypti« retter »víkinga« til »níðinga«; et tredje haandskrift retter det til »viganda«[2].

Konservative som lovredaktørene ofte var, har de i omtalen av forfølgelsen av ransmænd beholdt uttrykket at »røde egg eller odd«, men uten at det gir mening. Efter kong Magnus’s lov tilfaldt nemlig det gjenvundne bytte eieren, forsaavidt han »kjendte« det. Medhjælperne fik kun den rest ingen eier gjorde krav paa. Naar de ikke fik mere selv efter kamp, gjorde de det neppe om de gjenvandt byttet uten kamp.

En anden lovændring foreligger naar kong Magnus lar falde adgangen til at dræpe den som ikke lød hærpilens bud, eller den som skar op falsk hærpil.

Naar derimot Landsloven under fastsættelse av straf for hæleri omtænksomt tilføier »ef hann vissi«, har man neppe at gjøre med en reform, men kun med større omstændelighet. Kong Magnus siger jo ogsaa i sin prolog om den gamle lov, at »sumum stǫðum þarf hon sannliga tillǫgu þar sem er hvergi liosari en margir þeir þurfu er fákunnigir eru«.

Fr. Scheel.


Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.
  1. I en udateret retterbot for Gulathingslagen. N. G. L. III s. 143.
  2. Chr. 4 har: »den som – – kiøbte met røffuerene«.