Godt år for Norge

Godt år for Norge av Forfatter:Nordahl Grieg

Ubegynt, aldri ferdig,

er brevet vi skriver hjem.

Det ble ikke satt på papiret.

Vi vet det når ikke frem.

Det var i himlens og havets

ufølsomme rum vi skrev,

og ingen hjemme får vite

at det var deres brev.

Posten kan ikke ta det.

Sperret er fjord og fjell.

Men hjertet vårt kjenner en utvei:

at vi kan gå med det selv.

Nyttårsnatten i snelys

går vi etsteds i land,

og innover stiene sprer seg

en flokk på ti tusen mann.

Maskingeværer og stikkbrev,

soldater og politi

venter oss hvor vi kommer.

Usette går vi forbi.

Det er allikevel noe

som Gestapo ikke vet.

}Medsammensvorne har møtt oss.

Men det er vår hemmelighet.

Kanskje er det vår barndom

som sier hvor vi skal gå —

gaten og skogen og tunet,

der vi har lekt som små.

Hvor meget de fremmede kartla,

tegnet de aldri inn

det landet som vi fikk rett til,

kjøpt med et barnesinn.

For oss er gårder i lien

og båtnøstet i sin vik

ord — vi kan tyde — fra slekten

som la dem akkurat slik.

Kan vi ta feil av veien?

Vi sprang den i glede så titt.

Vi gikk den en dag bak en kiste,

og lærte den, skritt for skritt.

Mot alt vi elsker og kjenner

er det hver av oss går,

så visst som at trekkfuglbruset

ikke kan stanses en vår.

Et barn vil ta oss ved hånden,

en mor har visst at vi kom;

og vi er sammen i landet

som vi alene vet om.

Hvem av oss er landflyktig?

Vårt eget folk er vi blant.

Men hver av de tyske som tramper

i gatene, er emigrant.

De strøk fra sitt land og kjøpte,

med andres hunger og blod,

nydelsen ved å herske

et år eller kanskje to.

Fritt levde de bak sine grenser.

Det var ikke nokk for dem;

og smertens dag for de tyske

er dagen da alle skal hjem.

Et storhjem er det de krever.

Hvor mennesker lider og dør,

føler de: dette er Tyskland,

hvor Tyskland ikke var før.

Slik blir et fedreland mistet.

For intet hjerte slår rot

i dette isnende livsrum

av urett og overmot.

Seierherren er fange,

sin egen erobrings trell.

Vil han ha landet tilbake

må han befri seg selv.

Men vi, av vårt folk, ble rotfast;

vi slapp ikke landets ånd.

Inatt skal vi komme i drømmen,

imorgen med våben i hånd.

Vi kommer, men vi tar med oss

en bitterhet, vill og hård,

at mange må kjøpe med livet

den jord som alltid var vår.

Men etter den grusomme leken

som pinte, myrdet, rev ned,

ber vi at landet vi elsker

må gi oss kraft til fred.

Volden selv må bli hjemløs,

når folket har funnet hjem,

og vi skal virkeliggjøre

det brevet som ikke kom frem.