Gjennom Sibir/9
DUDINKA TIL KUREIKA[rediger]
Endelig var fiske-handelen slutt, og kapteinen og mannskapet hadde fått ombord sine dunker med seld til salting. Vi kunne gå videre, og snart var vi ut for Dudinka, Nordens Moskva, den viktigste plassen i hele strøket; for herfra går all ferdsel og handel østover tundraen like til Khátanga og Anábara.
Plassen ligger på den høye østsiden av elva, og som alltid ligger husene oppe på toppen av elve-bakken. Men jeg kunne mest ikke tro mine øyne, der oppe lå et hus så langt og stort som jeg aldri hadde tenkt kunne finnes på disse kanter. Med sin lange rad av vinduer og portaler tok det seg mest ut som et Werenskiolds eventyr-slott, der det lå bredt og sikkert mot himlen oppe på bakken i den synkende solen. Det var huset til den første kjøpmann her i strøket; nettopp nå var det under ombygging, og eieren selv var syk og reist bort. Han har ellers ord for å være den likeste og hederligste kjøpmann på disse kanter, og en bra mann mot de innfødte.
Det var en vakker liten kirke der med klokketårn og ikke mindre enn sju klokker. – En fransk butikk, Revillon, var det også, og der kjøpte vi kaffe-kanne, glass, tallerkner og forskjellig annet for vårt mangelfulle kjøkken-utstyr.
I butikken i det store huset fikk vi brød og te-kjeks og sigaretter, som selvsagt røykes av alle russere også her nord. Jeg ble ikke lite overrasket da jeg tok de mørkebrune sigarettpakkene og så det sto NORA med store hvite bokstaver utenpå over et vakkert kvinne-hode i hvitt relieff. Underlig, det første jeg kjøpte i Sibir var disse sigarettene, og der skulle jeg møte Ibsen. Jeg må tilstå at det kildret min nasjonale forfengelighet at han og kvinnesaken var så kjent selv her at det lønte seg å kalle opp sigaretter etter hans kvinnelige champion. Jeg husket ikke da på hvor mange det var som kunne lese der i landet. – Sigarettene var meget billige, men ikke gode, fant vi siden.
Vi ville også ha rein-kjøtt; men det var ikke å få. Noen juraker med rein hadde vært der; men de hadde nettop reist øst over tundraen få timer før vi kom.
Det oppholdt seg to unge politisk forviste her, ble det sagt. Mens vi handlet dro Loris-Melikov straks ut for å hilse på dem. Da han kom til huset hvor de bodde, hørte han gitar-spill og sang med en underlig hjemlig klang. De søkte vel å få den lange tiden til å gå ved et glass vin og minner der hjemme fra. Han ble godt mottatt, og ble ikke lite forundret ved å finne to landsmenn fra Kaukasus og nettopp fra samme sted som han selv, så de kjente hans slekt der. Verden er sannelig ikke stor. Noe senere kom jeg også inn og hilste på dem, og ble vel mottatt.
Den ene forviste var en armenier, 24 år gammel; han hadde bodd på dette sted siden 1912, og hadde der hjemme tilhørt det politiske parti Dasjnaktsutjun, som ville grunne et uavhengig armenisk rike i Kaukasus. Han hadde fått fem års forvisning til Sibir, og hadde nå utsonet de tre.
Den annen var en georgier (eller grusin), noe eldre. Han var nylig kommet til Sibir, bodde i en landsby lengre sør med elva, og var her på et besøk hos sin landsmann nettopp nå. Han var forvist på tre år, men hvorfor visste han ikke. Han hadde besøkt en syk venn i Rostov ved Don, da han plutselig ble arrestert og sendt til Sibir uten dom, som det vanlig skjer. Politi-mannen eller detektiven hadde sagt han hadde sett ham der i Rostov i 1899, da det var noe på ferde der. Georgieren tilsto det var riktig, han hadde vært der på den tiden; men hadde ikke kjennskap til noe revolusjonært av noe slag. Prefekten i Turukhansk fortalte oss forresten senere at han var beskyldt for innblanding i en eller annen tyveri-sak, ventelig av politisk natur. Han var en merkelig vakker type, mørk, med kort sort skjegg, mørk hud og brune melankolske øyne, fløyels-bløte, men det kunne nok være ild i dem også. – De har ellers ord for å være ildfulle folk disse georgiere, og de betenker seg ikke så lenge på å slå til. Han var adelsmann og kjente godt Loris-Melikovs fettere.
Her bodde da disse forviste til leie; men de klagde over det fullstendig ørkesløse, uvirksomme liv de måtte føre. De kunne ingenting ta seg til, bare lese. Noe arbeid for dem var ikke til å finne der. Jakt kunne vært en atspredelse i det minste, men den var de hindret fra, for de forviste har ikke lov til å ha våpen. Det eneste var da litt fiske når det falt seg så, og forresten var det å la somrene og vintrene gli forbi som best de kunne, til tiden var ute og de igjen var fri til å vende tilbake til livet og verden.
De politisk forviste får av regjeringen 15 rubel om måneden for at de ikke skal sulte i hjel; men så snart de tjener noe selv ved arbeid, skal de miste dette tilskudd om måneden.
Disse 15 rubel (30 kroner) månedlig kommer således lett til å virke som en premie på dovenskap, selv om de kan være gitt av menneske-kjærlige grunner.
De er nå heller ikke hverken til å leve eller dø av i dette land, hvor alt er temmelig dyrt. Og når nå de forviste kommer til det sted de har fått anvist til å leve i, så kan jo ikke bøndene der la dem sulte i hjel, men de er nødt til å ta dem i kost og losji for det de har å by, og det er som oftest bare disse 15 rubel, og da kan det bli en slem beskatning også på bøndene. Men med de to forviste her var det nå ingen nød i så måte, for de syntes å være forholdsvis velstående.
Armenierens far hadde i fjor reist den lange veien fra Kaukasus for å se sønnen. Men han nådde Jeniseisk for sent, den siste dampbåten som går i rute nordetter elva var nettopp gått. Vente til det kanskje gikk en tilfeldig dampbåt kunne han ikke, han måtte være tilbake i Kaukasus for vinhøsten. Så tok han på den lange hjemveien igjen uten å ha sett sønnen, og hva kanskje verre var, uten at sønnen hadde sett ham og fått høre om alt der hjemme.
Da vi skulle gå ombord i skumringen kom det en mann og hilste på oss på stranda. Han hadde vært med på baron Tolls ekspedisjon og også på den senere ferden til Bennett øya for å lete etter de bortkomne. Han het Nikiphor Alexéjevitsj Bégetsjev, og lå her og ventet på vinteren for å dra til Khátanga og Anábara. Han levde av fangst, og hadde flere ganger vært østover til munningene av disse to elvene. De hadde han også oppdaget en ny øy på 74° n. br. og 118 ø. l. sa han, 3 minutter sør for Preobrasjenij-øya(forklaringens øy) som ble besøkt av Nordenskiöld. Den nyfunne øya skulle være omtrent 10 000 kvadrat verst (11 000 kvadrat kilometer) stor, og der skulle være 2 000 kvadrat verst kull, mente han. Det står meg ikke klart hvor denne øya kan ligge. På den bredde og lengde han sa, kan den nå iallfall ikke være, for det blir midt ute i sjøen, og der gikk vi dessuten tvers over med Fram den 15. september 1893. Lengden hans må være rent gal, tatt fra gamle russiske karter; og Preobrasjenij-øya ligger etter Nordenskiölds bestemmelse på omkring 74° 45' n. br. (og 113° ø. 1.). Skulle den nye øya ligge 3 minutter sønnenfor denne øy, måtte det være den halvøy hvis nordøstligste spiss har fått navnet Kapp Preobasjenskoje på Nordenskiölds kart, og hvor det står «Höga berg»; sønnenfor er det en bred vik kalt «Nordvik bay». Mannens oppdagelse kan da være at han har funnet et sund tvers over halvøya fra denne vika til Khátanga-bukta, og det er ikke så merkelig, for disse kystene ble aldri skikkelig kartlagt. Men hva som er merkelig er hvordan han der skulle få plass til en øy på 10 000 kvadrat verst; øya måtte jo da ha en lengde av bortimot en breddegrad. Bare de 2 000 kvadrat verst kull er jo ikke småtteri, det vil jo svare til en firkant bortimot 45 verst i lengde og bredde. Det er vel kanskje kommet inn litt for mange nuller.
I fjor hadde han latt etter seg to mann på denne øya; han hadde papirer for at de var blitt igjen der frivillig, påsto han, og de hadde selv skrevet under. Men da han kom tilbake dit nå i vår, fant han dem begge døde.
Han kjørte østover dit med rein. På en måned hadde han fått 18 isbjørn, dessuten fant han hvalross på den kysten. jeg spurte om han brukte meget gift og feller til fangsten av bjørn og rev; nei han brukte bare børsa, og han påsto at han hadde skutt vilt til en verdi av 10 000 rubel siste vinteren; men også det høres noe eventyrlig.
Han så stor og kraftig ut, karen, som han sto der i skumringen og fortalte om alt dette merkelige. Han hadde et glattraket karakter-ansikt, som kunne ligne litt på Amundsens etter han tok skjegget av seg.
På stranda lå det en firkantet lekter sammenspikret av tykke planker. Det var av det slaget som bruktes alminnelig før i tiden – meget også ennå – til å fløte korn og mel og andre varer nedover Jenisei helt ovenfra Minusinsk. Den lignet mest på en Noas ark. – Disse lekterne blir aldri ført opp elva igjen, de selges som trelast, lemmes i stykker, og plankene brukes til bygging der hvor det ikke er skog i nærheten; i en by som Jeniseisk er også fortauene gjort av planker fra slike lektere.
Innenfor Dudinka hever seg en haug med spredt små-skog. Fra toppen av den skal det være en vid utsikt over tundraen. Det var den første høyde vi så på vår ferd oppetter Jenisei. Dessverre var tiden for knapp til at vi kunne gå bort dit.
Skogen var det ikke rart med; det var bare noen enkelte små forkomne lerke-trær her og der bortetter med store mellomrom, de kunne være så en ti fot høye; men gamle var de, så en hundre til hundre og femti år.
Nitti kilometer inn på tundraen her fra Jenisei er det rike kull-leier; kullene er like gode som de beste fra Cardiff, påstås det. De har vært kjent gjennom mange år, men ennå er det ikke kommet noen regelmessig drift i stand. I 1905 var det blitt brutt 500 tonn kull som ble ført med reiner over tundraen til Dudinka og som ble brukt av regjeringens store ekspedisjon og viste seg fortreffelige, ble det sagt.
Det kan ikke være tvil om at disse kull-leier vil kunne få stor betydning i fremtiden. Å legge jernbane de 90 km. over tundraen til Dudinka kan ingen vanskelighet fremby, til tross for at jordbunnen er evig frosset. En vil da kunne føre hvilke som helst mengder av kull fram til Jenisei, og det vil kunne få stor betydning for dampskips-farten på denne store elv.
Men vi hadde ikke tid til å bie lenger; vi dro videre og ankret en ti verst derfra ved Kabatskij-øya (d. e. kneipe-øya) Vi hadde ikke lite sjøgang der om natten, og det røsket uavlatelig i anker-kjettingen. Det blåste stiv kuling fra nordøst og det satte en stygg, krapp sjø som toppet mot strømmen. Det er merkelig at vi her på Jenisei også skulle trenge å være redd for å dregge ankeret, og skulle ha vanskelig for å finne en skikkelig beskyttet havn.
Lørdag
6. sept.
Vi fortsatte om morgenen gjennom det samme ensformige
flate landskap. Elva bukter seg med de samme flate bredden
på to sider. Nederst den lang-grunne sand-stranda, ofte
med småstein, så kommer en bratt skråning dannet av sand
og grus, så et stykke høyere den skarpe rand hvor gress og
mose og skogen begynner. Opp hit er det elva stiger hver
vår, og forskjellen i høyde kan være mere enn 10 m.
Det er påfallende hvor meget høyere og brattere den østre elve-bredden er enn den vestre overalt her oppetter. Som jeg før har sagt, kan det ikke i dette strøk, hvor alt er løst materiale, skyldes annet enn virkninger av jordens omdreining.
Jeg sitter og grubler over dette, mens vi glir langs bredden oppetter. Det var den kjente naturforsker von Baer som først framholdt dette merkelige trekk hos de russiske elver, og forklarte det som en virkning av jord-rotasjonen; men de møtte selvsagt megen motsigelse. Jeg må særlig tenke på en avhandling, som jeg husker å ha lest, av den tyske oseanograf Zöppritz, hvor han ved en matematisk beregning søkte å bevise at jord-rotasjonens virkning på det strømmende elve-vann bare kunne føre til at vannet i elva ville stille seg litt på skrå, så det kom litt høyere på den høyre siden enn på den venstre, men forresten skulle det ingen virkning ha, og elvas utgravende evne, mente han, måtte bli nøyaktig den samme på begge sider av elva.
Ja, så var det, så vidt jeg nå kan huske det. Men her har Zöppritz gjort den feil at han har gått ut fra at elve-vannet i alle dybder strømmer med samme hastighet i hele elvas
bredde. Hvis det hadde vært tilfelle, ville hans resonnement være riktig. Men da det aldri er tilfelle i naturen, blir det galt, særlig hvor elva er bred. Tenker vi oss for et øyeblikk at elva strømmer gjennom en innsjø, så er det klart at strømmen ikke kan bli likelig fordelt over hele sjøens bredde, men let strømmende vann må nettopp, på grunn av jord-rotasjonen, ha en sterk tilbøyelighet til å følge sjøens høyre side, særlig på høye nordlige bredder. Men på lignende vis må det også bli i en bred elv. Vannet strømmer ikke med samme hastighet i hele elvas bredde; det hurtigst strømmende vann vil derfor ha en tilbøyelighet til å søke over langs høyre side av elva. En må derfor vente som regel å finne den sterkeste strøm på den siden, og når en så tenker på at vannets transporterende og gravende evne øker med sjette potens av hastigheten, vil en lett skjønne at elve-leiet må bli gravd dypest der, og at strømmen vil tære mest på den høyre bredd.
Er elva forholdsvis smal og dyp blir dette mindre fremtredende, da det er mindre forskjell mellom hastighetene av det strømmende vann. Det kan etter dette ikke være til å undres på at ved en så bre og grunn elv som Jenisei kan det komme til å bli en stor og iøynefallende forskjell mellom høyre og venstre bredd overalt hvor lagene er løse, så utgravingen går forholdsvis lett for seg. %v Fast berg er det ikke å se noen steds her, bare sand og leir. På mange steder har jeg sett horisontal lag-deling høyt oppe i sand- og leir-rasene langs elva. Det meste er avleiret under havet, og hele dette flate landet har vært en gammel hav-bunn, som for ikke så langt tilbake, geologisk talt, var dekket av sjøen. Det er funnet mange skjell av havdyr i disse lagene som forteller om det. Så er senere havet veket tilbake (eller landet steget?), og de tidligere store undervanns-sletter er kommet over sjøen. For en liten del er de også øverst dekket av gamle elve-avleiringer.
Stundom er leira i rasene merkelig mørk av farge. Det kunne se ut som de var bituminøse (kullholdige), eller blandet med torvlag; men det er vel mindre trolig.
Steiner, store og små, ser jeg hele veien langs stranden, sommetider temmelig store, opp til halv manns-høyde eller mer. Bare på få steder lå det slike steiner oppe i selve elvebakken over høyvanns-linjen. For det meste ligger de nede på den flate stranda nær vannet. Jeg så dem ingen steds innleiret i lagene i den bratte elve-skrenten, og det så ikke ut til at de kunne være vasket ut av disse lagene, men må snarere være blitt ført dit de nå ligger i forholdsvis sen tid. Det var mest langs den østre, eller høyre, elvebredd at jeg så disse steinene.
Noen av dem er temmelig kantet, nokså lik flytt-blokkene fra is-tiden, mens andre er mer rund-slitte av vannet, men så langt som til å bli rulle-stein er det få av dem som hadde nådd. Jeg kan ikke se noen annen forklaring enn at de må være ført av elve-isen disse steinene, iallfall de store av dem; men på noen steder er de riktignok så store at det synes vanskelig å skjønne hvordan selv isen kunne greie dem, de kan somme steds være nær på manns-høyde. – Men den har nå en veldig kraft denne isen, særlig om våren når den stues sammen i svære masser og føres avsted med den rivende flommen. Da kan den nok skubbe store steiner foran seg stykkevis langs bunnen og elve-sidene. Selv om det bare er et ørlite stykke det flyttes for hver gang, så kan det nok likevel monne i årenes løp. Mindre steiner som er frosset inn i isen og rives med når den løsner fra bunnen, kan vel også bæres lange stykker med en gang.
Hvor langt disse steinene var ført, vet jeg ikke, da jeg ikke fikk anledning til å undersøke bergartene i dem, og heller ikke hvor de forskjellige bergarter forekommer i dette landet. Men et langt stykke må det da iallfall være, da det ikke fins noe fast fjell på lang lei oppetter elva her[1].
Selv de innfødte syns nok å finne disse steinene merkelige, og skjønner ikke hvordan de kan være kommet dit de nå ligger. Middendorff forteller at nedenfor Dudinka skal det ved Jenisei ligge en mektig stor stein-blokk, som samojedene ofrer til, «fordi», sier de, «så svær en stein kan da ingen annen enn skaperen selv ha brakt dit». Det er jo nettopp noe lignende som i folketroen hjemme hos oss: de svære flytt-blokkene fra is-tiden blir til jutul-stein, som er kastet eller båret dit de ligger av jutuler eller troll.
En deilig solskinns formiddag med blå himmel, og det er herlig og nesten varmt å strekke seg i sola på dekket.
Umerkelig er det blitt tettere og tettere med trær søretter, og her er det helt skog nå, noe tynn og ikke store trær, men likevel skog, for største delen lerke, men også enkelte grantrær inn imellom, og så bjørk som alt er blitt helt gul. Høsten begynner tidlig her.
Denne skogen ja, som vi nå siger langsomt inn i, det er verdens videst utbredte skog. Herfra brer den seg ubrutt helt til de dyrkede strøk og steppe-landet i sør, og langt sønnenfor Baikál-sjøen – en strekning i rett linje på mer enn 2000 km. i sør-nordlig retning – og så fra Ural-fjellene i vest og til Stille-havet og Kamtsjatka i øst, mer enn 6000 km. Et eneste sammenhengende skog-teppe, bare brutt av de stille-flytende elvers brede vann-flater. Det er den sibirske taiga.
For endeløse, ensformige, svakt bølgende sletter, med flate, lave daler langs elve- og bekke-løpene innetter. Først er de mest helt nakne – bare mos og litt gress – langt der nord – den ødslige tundraen; så litt viju-kjerr her og der; så viju og or og litt bjørk utover og utover i det endeløse. Men så begynner skogen, tynn og glissen å dekke sletta; så tettere og høyere; men ikke blir landet mindre ensformig. Og likevel – likevel har det sin sære dragning. Tankene trekkes mot denne vide horisont; lengselen går mot å følge nomaden på hans frie, ubundne liv innover disse sletter uten grenser.
Også tundraen og taigaen har sin poesi, sitt tungsinn og sine lyse drømmer med de store enkle drag i den evige bølgen; – om sommeren når alt er grønt; i høstens rødmende gull med de blå sjøer og de sivgrodde elve-løp; under vinterens uendelige, hvite teppe med glitrende sol og knitrende kulde i rykende snøføyke; og så den lange vinter-natten mens månen seiler stilt over den store snø-flaten; – og så om våren når livet våkner på ny og bekkene begynner å mumle under snøen, og det blir flekkbart og fugle-svermene kommer sørfra, gjess og ender og snepper, i tusener og i millioner.
Nord for Potapovskoje lå det et hus høyt oppe på bakken i skogen. Der bodde det en forvist forbryter. Han hadde vært der mange år nå, er gift med en dolgan-kvinne og har flere barn. En mann i rød kofte kom springende ned fra huset. Han sto og viftet og viftet; han ville ha oss til land, hadde vel bud å sende, eller kan hende ville han selv med; men dessverre, vi hadde ikke tid til å stanse.
På den flate, grønne strand på vestsiden satt det noen flokker store, hvite fugler. Jeg så også en flokk lenger nord for oss; så lettet de og fløy i en lang rekke med lange strakte halser. Det var svaner som var på vei søretter.
Her og der på begge sider av elva begynte vi å se lave, grønne gress-voller, hvor det var slått høy og lagt opp i store stakker; der ligger det vel til det blir hentet om vinteren. Det er underlig å se, her har de store skogen å ta av og kan hugge så meget de lyster, den har ingen verdi. Noe større å gjøre har folk heller ikke om vinteren i dette landet hvor det ingen skogs-drift er. Det kunne da ikke synes urimelig om de hogg ned noen trær og satte opp noen høy-buer istedenfor å ha bryet med å legge høyet i stakker, og så få en stor del skjemt av veten om høsten og snødd ned om vinteren. En måtte tenke på der hjemme, hvor vi fører tømmeret tilmed langt inn på fjellet for å sette opp buer for fjell-slåtta. Men i gamle dager var kan hende fedrene våre ikke kommet lenger enn til høy-stakkene de heller, for noen hundre år siden eller mer. Det kan vel ennå ta tid før den sibiriske bonde når fram til låven, han må visst lære å bygge et fjøs først.
Så er det det også at høyet her er ikke i slikt verd som hos oss; det er nå bare vill-gresset, og langt og stritt, så det tar vel ikke så megen skade av veten heller.
Om kvelden fikk vi stiv vind og regn, så det ikke var til å være på dekk hvor vi ellers oppholder oss mest hele dagen, så sant det er mulig, for å se landet som vi glir fram gjennom. – Det er sannelig et slitsomt liv å måtte sitte så meget stille, for det er ikke stort en kan få myknet lemmene i denne vesle holken, skjønt for min del spaserer jeg nå det jeg kan opp og ned på dette korte dekket. Men god framgang gjør vi jo og har ikke lov til å klage.
Kl. 9 om kvelden ankret vi i stummende mørke utfor Sultanovski Selo. På kartet heter det Palavinaja, som betyr halv, og det mener vel halv-veis mellom to stasjoner.
Jeg hører susen av skogen der ute i mørket – gammel kjenning. Det er som stor-skogen der hjemme. – Skogens evige sus også her over de endeløse flater. – – –
Søndag 7.sep Videre, alltid videre søretter. Vi begynner nå å se litt kuer og hester gå og beite langs stranda, og det gjør et nesten hjemlig inntrykk.
Den samme skog av lerke og gran, med meget gul lauvskog iblant, mest bjørk, men også asp, og her og der noe dyprød rogn; – det samme flate land, uten en eneste aldri så liten ås-rygg å øyne over elve-bakken, som er noe lavere her enn lenger nord. Den kan ikke være stort over 20 m. på østsiden av oss, på vestsiden er den ennå lavere. Skogen er ikke stor og står ikke tett, men dekker alt landet innover.
Det er som på havet hvor en ser horisont etter horisont med det samme blå, rullende vann. Her seiler vi på elva blåne etter blåne, dag etter dag, samme elve-flaten, de samme flate breddene, det samme flate endeløse skog-landet – og foran og bak oss dukker elve-flaten med strandene på to sider under horisonten, og så snart skrentene er et stykke fra oss, forut og bak, blir de ved hildringen hengende i løse luften, så det er som det blankeste vann under dem hvor de speiler seg med omvendt bilde, mer og mer jo lenger bort de kommer. Det er greitt det er, som jeg før sa, fordi vannet er så meget varmere enn luften. Kl. 6.30 em. var vanntemperaturen 9.9°C., mens luftens 2 m. over vann-flaten var 8.2°C.
I stranda på høyre elve-bredd, like overfor Selo Igarskoje (på 67° 27' n. br.) så vi for første gang noen knauser av fast berg. De var ganske lave, hevet seg så vidt over sand-stranda. I kikkerten så det ut som en tålig løs skifer, med skrå lag fallende i sørlig og østlig retning.
Litt lenger sør, ved Kapp Karmakul, var det også noen berg-knauser lavt i stranda på venstre bredd. Navnet Karmakul synes alltid å være forbundet med steinete eller berglente steder, som f. eks. på Novaja Semlja. Ordet er ikke russisk men kunne vel stamme fra pomorer eller samojeder?
Det var ikke tegn til at høyden av landet i dette strøk var forskjellig fra annensteds. Berg-knausene var dekket over med det samme horisontale lag av sand og leir og i samme høyde som vanlig; men på flere steder i stranda lå det svære hauger med stein, og for en del er vel disse simpelthen rester av berg-knauser, som har forvitret og falt i stykker
Det var en vakker kveld, og det er helt mildt om natten nå.
Vi ankret kl. ½9 ut for Susjkóvo (67° 6' n. br.). Vi gikk en tur i land i mørket og hilste på folkene i det eneste huset som var der. Det var en av post-stasjonene langs elva. Vi traff bare kvinnfolk og to unge gutter og noen småbarn hjemme. Mannfolkene var ute på fiske. – De bodde alle i to store rom, hvor det ikke var manns-høyde under bjelkene. Dessuten var det en stue ved siden av, hvor de sa med stolthet at presten holdt til når han kom på reise en gang om året.
Kona var fra Turukhansk og hadde aldri vært lenger enn dit. Hun kunne ikke lese eller skrive; men det kunne visst ikke mannen heller, mente Vostrotin; og det kan jo synes noe overraskende for en post-mann, men det er sjelden å finne folk som kan det på disse kanter; bare litt klor til å holde regnskap med fisket. Mannen, som var 27 år, var her fra stedet, hvor hans far og bestefar også hadde levd.
Det var også en jente der, som med sin far og en eldre bror var kommet fra Angará for å drive fiske nå om sommeren og drive fangst og jakt til vinteren, mens moren med de små var igjen ved Angará.
Staten betaler for post-føringen, og her holdt de 20 rein mest for posten og skyssen. Reinen passes om sommeren av en ostjak ensteds inne i skogen. Dessuten holdt de to kuer og en hest. Ellers er vel fisket om sommeren og fangsten om vinteren den viktigste inntekt.
Det var atskillig vilt i skogen her, tiur, orrfugl, litt jerpe nå og da, hare (men ingen siste vinter[2]), vill-rein og noe elg, foruten rev, både rød og hvit, og ikke så lite bjørn; det var nettopp sett 3 eller 4 for noen dager siden ikke så langt borte. Ulv var her lite av.
Da vi skulle gå, ba pika fra Angará om noe medisin; for hun hadde lenge følt seg dårlig. Hun fikk antipyrin og meget annen medisin av Loris-Melikov. Godt med leger er her jo ikke. Det skulle være en feltskjær i nabolaget; men ellers er det bare en doktor for hele dette Turukhansk distrikt på 1½ million kvadrat verst (som 4 ganger Norge). Han bor i Turukhansk, har 3 feltskjærere og en jordmor i hele distriktet. Det er klart at det er lite monn i det. Han rekker ikke engang å få en rimelig del av de innfødte vaksinert.
Da det var en koppe-epidemi her for få år siden, herjet den derfor noe ganske forferdelig, og legene sto maktesløse. Ved bidrag fra de sibirske medlemmer av Dumaen sendte det Røde Kors en ekspedisjon ut fra Krasnojarsk, men for sent på våren, da snøen alt begynte å smelte. De nådde forbi Turukhansk, men kunne ikke trenge lenger inn på tundraen for føret. De kom langt nok til å finne telt, hvor alt var stille, innbyggerne, 5 eller 6 stykker, lå døde inne i dem, og utenfor lå de reiner døde som ikke hadde fått slitt seg og rømt vekk. I noen telt fant de ennå noen levende mennesker, men i en sørgelig forfatning, uten ild og nær på sultet i hjel, dekket av sår som ennå ikke var grodd. Hvor mange slike tragedier rommer den store tundraen!
Vi har nå forlatt samojeder og juraker og er i Jenisei-ostjakenes og tungusenes land. Det var et par Jenisei-ostjaker her. Den ene satt ved varmen i never-teltet nær stranden da da vi kom i land. Han så ikke særlig asiatisk ut.
Da vi kom til stranda for å gå ombord, var nettopp eieren av stedet kommet med båt og folk fra fiske. De hadde bare fått noen svære gjedder som så uhyggelig tynne og grådige ut med de svære hoder og kjefter. Den ene gjedda var like lang som gutten som bar den i land. Med denne båten kom den andre Jenisei-ostjaken; ham ville vi også gjerne se, og vi lyste med en fyrstikk opp i fjeset hans; men vi syntes det så ut som det var en god del russe-blod i ham. De er nok noe blandet disse Jenisei-ostjakene.
{sidenote venstre|Mandag 8. sept.}} Videre søretter. Samme landskap, men deilig solskinnsvær og vind, så vi kan bruke seil. Det er merkelig hvordan det overalt her mest er lauv-skog på begge sider; de høye lerketrærne og granene, og de sibirske sederne, som nå også er begynt, raker opp her og der som kjemper over lauvskogen, den er mest gulnet bjørk, med litt or og viju-kjerr imellom, og så spredte flekker av rød rogn. Nåle-skogen er i tidens løp om igjen og om igjen blitt ødelagt av brann her langs elva. Uvorne reisende og fiskere går i land for å koke mat – eller nåtildags er det vel mest for å koke vann til te – og forlater så varmen igjen uten å gjøre seg det bryderiet slukke den. Så går det ofte ild i skogen, og brannen kan bre seg uhindret over umåtelige strekninger. Det er ingen som bryr seg noe om det. Skogen har intet verd her.
Slik har det gått for seg fra uminnelige tider. Først var det urfolkenes jegere og fiskere som dro opp og ned langs elva. I de senere århundrer kom til dem russerne. En kan derfor ikke vente langs en elv som denne noen steds å finne urskogen urørt. Det blir mest yngre skog. I det strøk vi nå farer igjennom er det tilmed vanskelig å se en sammenhengende skog av store nåle-trær. Det er derfor meget lauvtrær som gjerne kommer igjen først etter at den gamle skogen er ødelagt av brann.
Det er også merkelig hvor glissen all denne skogen er. Det er så romt mellom stammene, og riktig store er trærne heller ikke, selv der hvor skogen er størst. Men en får jo også huske på at den her vokser på frossen jordbunn. Øverst er det et tynt lag som tiner opp om sommeren, men under det er bunnen evig frosset, og ofte er det et stykke med tykke lag av hvit is som aldri tiner opp. Trærnes røtter kan derfor ikke søke dybden, de må gro utover i vidda nær overflaten. Selv furuen kan ikke få pelerota skutt nedover her, for den ville straks støte på den frosne jordbunn og på is. En kan nok derfor skjønne at trærne må ha mer plass for røttene sine her enn der hvor røttene kan vokse mer i dybden, og det må derfor bli rommere mellom stammene og kan ikke bli så tett med underskog, for røttene er i veien.
Jeg sitter her og grubler over disse gåtene med denne skogen. Her er vi da enda på 67° n. br., og de klimatiske forhold er langt ugunstigere enn noen steds, selv i det nordlige Norge. Den midlere års-temperatur her er under +10°C., mens den selv i Finnmark er over 0°. Riktignok er sommeren her meget varm; middel-temperaturen for juli kan vel være så en 12 eller 13° kanskje, men selv ikke det er så meget høyere enn vi kan ha det i Nordland og Vest-Finnmark.
Hvorfor vokser da skogen så godt her, og tilmed oppå den frosne jordbunnen? La være at jords-monnet er godt, det er dyp, muldrik jord. Men det er ikke nok til å forklare at skogen kommer så snart igjen, selv der hvor store strekninger er brent ned. En må tenke på mange steder i fjellet hos oss, hvor de klimatiske forhold kan synes å være vel så gunstige som her, men det likevel kan være så utrolig vanskelig å få skog til å komme igjen når vi først har hogd den ned, selv om jords-monnet kan være ganske bra.
Jeg kan ikke tro annet enn at det også må ha noe med tre-slaget å gjøre. Disse trærne her, den sibirske lerke og den sibirske gran og den sibirske seder, må i mange henseender være mer motstands-dyktige enn våre tre-slag. De synes ikke rimelig at vår gran eller vår furu skulle kunne trives her.
Men er det så, da synes det meg at det måtte lønne seg å gjøre forsøk med å overføre disse trær herfra til vår jordbunn, særlig der hvor de klimatiske forhold er vanskelige for våre egne tre-sorter, som oppe i fjellene, hvor skogen nå holder på å dø ut. Jeg kan f. eks. ikke tro annet enn at denne sibirske lerken nok skulle klare det, selv hvor vår gran må bukke under, og dertil kommer jo at den under noenlunde forhold vokser så usedvanlig fort. Lerke-veden har den egenskap å stå seg sjelden godt mot råte, ligner såvidt jeg skjønner noe på brisken i så måte; men lerke-tømmeret skal være dårlig å fløte, det skal ha lett for å synke.
Det kan vel tenkes at nedbøren og snø-forholdene om vinteren kan ha noe å si for lerken. Her er vinteren uvanlig kald, med lite og tørr snø, så den bryter ikke ned skogen meget. Hos oss kan det komme svære snø-fall med våt snø som kan være slem for skogen. Men jeg ser ikke noen tvingende grunn til å tro at denne sibirske lerken skulle ha så overvettes meget vanskeligere for å klare snøen enn vår gran. Riktignok har den jo ofte store grener oppe nær toppen, men så til gjengjeld mister den jo nålene sine om vinteren.
Denne sibirske grana må vel også være mer motstandsdyktig enn vår, siden den kan vokse her under slike forhold[3]. Og så er det denne sibirske sederen (Pinus cembra), som gir et sjeldent verdifullt virke for alskens møbel- og modellarbeid, da det ikke slår seg slik som det meste annet trevirke, selv furu og gran. Dertil kommer at seder-konglene har de spiselige seder-nøttene, som for mange folk i Sibir er en inntekts-kilde; det fremstilles olje av dem. Dette treet kan vokse seg stort og lubbent og frodig med sine lange buskede og grønne furunåler, også her på denne frosne jordbunnen.
Her kan en se hvordan de sibirske trær kommer til å drive til havs i slike mengder. Det henger nok av dem utover elve-skrenten. Flom-vannet undergraver skrenten som raser ut, trærne mister fotfestet, og med sine sprikende røtter stuper de utfor. Så tar flommen dem neste vår og fører dem til havs, hvor de kommer i drift med isen, og blir kan hende til slutt kastet i land på kystene av Is-havet, eller driver helt over til Grønland og gir eskimoene det tre-virke de trenger til sine båter og sin redskap.
Vi så mange av Jenisei-ostjakenes never-telt langs strand-breddene, særlig på den lave vestre siden, hvor jeg kunne telle opp til 11 telt langs elva på en gang; de ligger her på fiske nå. Dette gåtefulle folk har jeg ønsket mer enn noe annet å se så meget som mulig av; men vi hadde ikke tid til å stanse her, og det ble lovt meg at lenger sør skulle vi treffe på nok av dem.
Det er et folk som er ulikt alle andre i Sibir. Deres eiendommelige språk syns ikke å ha slektskap med noe annet nålevende språk i denne del av verden, og må ha en helt annen opprinnelse. Det synes ikke å være aglutinerende som de såkalte Altai-språkene, som de samojediske, de finsk-ugriske, de tyrkisk-tatariske språk o. a.; men det er snarere et enstavelsesspråk opprinnelig, noe mer i likhet med de kinesiske. Men Jenisei-ostjakene og deres språk har ikke vært undersøkt siden Castréns dager, før i den aller siste tid, da en russer, Anutsjin, har oppholdt seg noe blant dem, og da dessuten den finske språkforsker, Kai Donner, har besøkt dem i noen måneder.
Hvor disse folk fra først av stammer fra er ikke lett å avgjøre. Men sikkert er iallfall at de tidligere må ha hatt en meget større utbredelse mot sør enn de nå har, og sannsynlig er det vel at de nålevende er en siste levning etter en folkestamme som i tidligere tider har hatt en stor utbredelse i Asia. Den norske vitenskapsmann dr. Andreas M. Hansen har tilmed framsatt den hypotese at disse Jenisei-ostjaker skulle tilhøre samme folke-stamme som de kortskallede urfolk vi hadde i Skandinavia før germanernes innvandring, og som kan hende også har vært utbredt over store deler av Europa. Ja, han går så langt som å gjøre dem beslektet med hititter, pelasger og andre urtidens folk i det sørlige Europa og Middelhavs-landene.
Hvis så var måtte jo disse Jenisei-ostjaker kunne kreve mer enn alminnelig oppmerksomhet. Men selv om hypoteser som disse tør hvile på et svakt grunnlag, så er da iallfall så meget sikkert at disse Jenisei-ostjaker er et høyst interessant folk, som fortjener nærmere undersøkelse enn de hittil har vært gjenstand for. Særlig da de synes å være i hurtig utdøen, og deres samlede antall nå tør være så en 7–900, de når iallfall ikke 1000.
I sin interessante bok «Aus Sibirien», som jeg har med her om bord, framholder dr. Radloff at de Jenisei-ostjakiske folk, eller jeniseierne som han kaller dem, tidligere må ha hatt en stor utbredelse sørover, og må ha bodd i Altai og på nord-siden av Altai- og Sajan-fjellene. Han finner det f. eks. i strøket for elva Toms kilder at tre fjerdedel av navnene på elvene er Jenisei-ostjakiske, og det kan alene forklares derved at et folk som har talt deres eller et nært beslektet språk har bodd der.
Radloff mener at det har vært det samme folk som det kinesiske historieskrivere omtaler som boende i dette strøk i det 7. årh., og som de kaller Bila eller Gelotsji. Ja han mener at kirgiserne, som kineserne opp til det 9. årh. kalte hakas[4], også opprinnelig var en beslektet stamme med et beslektet språk, og alle disse folk beskrives av kineserne som opprinnelig blå-øyde og blonde av hårfarge.
Kirgiserne er først senere gått over til å anta tyrkisk-tatarisk språk, og regnes nå til tatarerne. Ved inngifte med omkringboende stammer kan også disse folk senere være blitt mer eller mindre mørke og sorthårete.
For noen år siden har den finske språkforsker G. J. Ramstedt, på grunnlag av Castréns opptegnelser av Jenisei-ostjakenes språk, framholdt, som det synes, vektige grunner for at dette språk er en gren av den indo-kinesiske språkstamme og skulle være nærmest beslektet med tibetansk. Derved ville vi få en vid utstrekning mot sør for disse folk, og det kunne også bringe mer forståelse av at de kinesiske historieskrivere først omtaler dem som hvite og u-tyrkiske av utseende.
De er forlokkende disse dunkle gåter fra folkenes urtid, deres vandringer og opprinnelse, ikke minst her i dette umåtelige land. Vi kan ikke løse dem, det er så rent for lite det vi kjenner. – Men der kommer vår blide, smilende Alexej og melder at maten står på bordet og venter – en melding alltid like velkommen som matklokka på den største osean-damper. Idag er det deilig stekt stør, som Alexej er en mester i.
Ved fem-tiden om ettermiddagen ankret vi i munningen av elva Kureika, hvor det var et oljelager for «Omul», og der måtte vi ta petroleum ombord.
Da vi gikk i land, var det første syn som møtte oss en tam villgås som satt ganske rolig på ett ben og så på oss, og så labbet den oppover til huset. Den var brakt til folkene her denne sommer av de innfødte som hadde fanget den som liten. Den tok seg nå lange utflukter og fløy tversover Jenisei til vestsiden, men kom alltid tilbake til huset igjen. Den var så tam at jeg siden så kona komme bærende inn med den og satt og kjælte og klappet den, og det syntes den å like godt.
Mens Vostrotin gikk til huset for å få en prat med folkene og drøfte de forskjellige forhold, søkte Loris-Melikov og jeg inn i skogen.
Det var vidunderlig å være i skogen igjen. Frodig bunn, fast og tørr å gå på, og med lyng av blåbær og skinntryter, så vidt jeg kunne se; men ingen bær å øyne; de var alle frosset bort i vår ble det sagt. Det var flatt innover, og ikke råd å finne en eneste haug hvor en kunne få litt syn utover skogsletta. Ellers var det temmelig likt en skog der hjemme, og en glemmer mest at en ennå er langt nord, noe så nær på polar-sirkelen eller litt sønnenfor Bodøs bredde; vi er just på 66½° n. br.
Det var meget bjørk og få store nåle-trær å se; men mindre skjøt opp overalt mellom bjørkene. Det var gran, temmelig lik vår gran, men med glattere bark på de unge grener; så var det lerke og så et frodig, grønt tre, nærmest en furu, med lange nåler lik busk-furuens. Det var denne såkalte sibirske seder, men som forresten er en furuart (Pinus cembra). Den skattes høyt av de innfødte, fordi konglenes frø er små nøtter, sedernøtter, som er gode å spise, og lenger sør samles det en mengde av dem hver høst, men da det kan være brysomt å klatre opp i trærne, skal det ikke være ualminnelig å hogge dem ned for å samle konglene, og så la dem ligge. Skogen har jo som sagt intet verd her. Det er disse nøtter som det også kommer en mengde av med russerne til Finnmarks-byene, og som der kalles russe-nøtter.
Av disse tre-slag kunne vi inn imellom treffe på enkelte trær så store som en god stor tømmer-gran hjemme. Det var nok rester etter en større skog som engang har vært, men vel er brent ned. – Ellers var det mest bare små-skog, med et myrdrag her og der imellom; litt or var det, og så en slags silju nå og da mellom bjørkene.
Da vi kom tilbake mot huset så vi også nypetorns-busker med røde nyper. Det var frodig med høyt gress på sine steder og alskens urter. Molter skulle det også være meget av; men heller ikke de hadde bær i år. Skogbunnen var i stor utstrekning dekket av de hvite visne hår av «revehaler» (Equisetum) som vokste høye og i stor mengde.
Da vi kom tilbake gjennom skogen sto vi med ett ute på skrenten over elva. Skrenten var vokset over med den frodigste skog-vekst, og gule bjørker lutet utover sand-stupet langt under. Det var rent som å komme ut av en urskog.
Som vi fulgte en sti langs skrenten tilbake mot huset, støtte vi uventet på to trekors som sto under bjørkene ytterst på brottet. Det var to gamle graver her i skog-ensomheten; en vakker flekk var de lagt på, men for lenge siden, og de var nå nesten helt overgrodd og bortgjemt av bjørke-skogen.
På den ene graven lå restene av en gammel slede som viser at iallfall den grav var etter innfødte, vel helst Jenisei-ostjaker. Sledene settes på graven. Med dem skal nok de døde gjøre reisen til landet hinsides. – Da vi gikk tilbake mot huset videre, støtte vi på to graver til, ennå mer overgrodd av bjørk enn de første.
Folkene på dette sted ligger her bare om sommeren for å kjøpe fisk som saltes, og de drar tilbake til Jeniseisk før vinteren. Mannen fortalte at noen kilometer opp Kureikaelva var det store mengder av gjess og ender nå i disse dager; de hadde holdt på å samle seg til trekket sørover; men folkene hadde ikke tid til å tenke på dem, alle var så opptatt med fisket. Der var også meget fugl i skogen, tiur, orrfugl og jerpe, sa de.
Hundre kilometer opp denne Kureika-elva var all den grafitt blitt tatt som ble brakt med lekterne ned Jenisei til «Correct». Det var nær på 30 tonn, som var blitt ført ned hit i to vendinger av den Angará-båten som lå nede ved stranda. Det var meget grafitt der oppe; men den er ikke drevet, og dette i år ble tatt bare som en prøve.
Det er smått med forbindelsen med verden i dette landet. Mens vi satt der i stua fortalte Vostrotin om da han kom hit for tretten år siden. Han reiste da oppover Jenisei fra munningen, og møtte lengre nede politi-menn som reiste rundt for å si til fiskerne at de av dem som sto i rullene som soldater ennå måtte straks reise til Jeniseisk og derfra til Krasnojarsk, for det var mobilisering. Vostrotin kunne ikke få vite hvorfor det var mobilisering, det visste ikke politi-mennene, og han kunne ikke skjønne med hvem Russland lå i krig. Da han så endelig kom så langt som hit til Kureika, fikk han høre at tsaren var i krig med sju andre tsarer, og krigen gikk heldig for «vår tsar». Hvem disse sju tsarer var kunne ingen gjøre rede for; men det var nu Angeleska[5] og Franseska og så noen andre; mer fikk han ikke vite.
Da Vostrotin endelig nådde til henimot Jeniseisk, fikk han høre at det var bokser-opprøret i Kina som hadde ført til vepnet innskriden av stormaktene og til de forenedes marsj mot Peking. Det var jo riktig nok engelskmenn og franskmenn. Legges til Tyskland, Amerika, Italia, Japan og Kina så blir det sju.
Vostrotin var ikke kry av tilstanden i sitt land hva opplysning og aviser og åndelige forbindelser angår. Til sammenligning tenkte han på hva som hendte ham i Norge i 1899 Han hadde da vært på Murman-kysten i Alexandrovsk for å vente på admiral Makárov med «Jermak» som ikke kom.
På tilbakeveien kom han til Hammerfest og på en spasertur utenfor byen gikk han inn i en liten hytte for å få noe å drikke. Han traff bonden eller fiskeren som bodde der, og fikk riktig god melk. – Han spurte om nytt fra verden. Mannen, som kunne tale russisk, svarte at Dreyfus-prosesser var tatt opp igjen, og han ga Vostrotin alle enkelthetene i sakens gang. Vostrotin fant forskjellen vel stor mellom denne fattige fiskeren i ødemarken i Norge, som stadig leste sine aviser og kjente enkelthetene i Dreyfus-prosessen, og de velstående handelsmenn i Sibir, som ikke engang visste hvem deres land var i krig med når de selv ble innkalt til fanene.
Her i Sibir er det forresten ikke alene det at det ikke et aviser; men om det var, så ville bare en liten brøkdel av folkene kunne lese dem.
I stillhet grublet jeg på om de likevel taper så meget på dette som folk alminnelig tror, tenk for alt det grumset som de slipper for, og all den slimete politikken som de spares for å komme nær. Men jeg sa ikke det høyt.
Tirsdag 9. sept. Vi hadde ikke gått langt ut fra munningen av Kureika neste morgen, før vi fikk så tett tåke at vi måtte ankre. Vi kunne ikke se stranda like inn for oss. Det var ølrøyk som kommer når dampene fra det varmere elve-vannet fortettes i den kaldere luften. Så snart solen etter noen timer fikk mer makt klarnet det igjen, og vi kunne gå videre, og ved middags-tider hadde vi det herligste vær med solskinn. – Vi så da i nord for oss en blå skogklædd ås inne i landet. Det måtte være nord for Kureika. Den var lav; men likevel var det da virkelig en ås som hevet seg over sletta – den første vi har sett på hele reisen opp Jenisei, når da unntas den lille haugen ved Dudinka.
- ↑ Lenger nord på kysten av Sibir så jeg i 1893 store steiner som jeg mente måtte være ført av breer under en is-tid; men hvor langt sør det kan være tilfelle har jeg enda ingen mening om.
- ↑ Det er verd å legge merke til at, som jeg siden erfarte, ekorn-fangsten lenger sør de to siste år, og særlig siste, har været meget dårlig, ekornen er som forsvunnet. De store vekslinger i tallet av disse gnavere må visselig skyldes farsotter som ødelegger dem, likesom lemenen.
- ↑ Vår skog-direktør, Saxlund, har etter min hjemkomst sagt meg at han særlig ønsker å gjøre forsøk med den sibirske gran her hos oss, da han tror den må være meget fordelaktig, ennå mer enn den sibirske lerke.
- ↑ Dette folk kalte kineserne også Kan-kuen eller Kien-kuen, og Ki-ko, og siden (i det 13. årh.) Ki-li-ki-sse (d. e. Kirgis).
- ↑ Dette var opprinnelig betegnelsen for Englands dronning, Victoria.