Gjennom Sibir/8

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

OPPETTER JENISEI[rediger]

Så sa vi da farvel til våre elskverdige verter ombord, kaptein Samuelsen og direktør Lied, og så til stuerten, styrmennene og mannskapet, og til «Correct», hvor vi hadde hatt noen hyggelige uker. Det var også et farvel til hr. Christensen, som vi på denne vis ikke kom til å reise sammen med oppetter Jenisei dessverre, da han måtte følge med de lastede lekterne. Så et farvel til de russiske embetsmenn, kapteinen på «Turukhansk», den snille toll-mannen og de andre. Vi gikk ombord i vår nye skute, satte av, og i regnvær og stiv motvind gikk det sør-igjennom det brede sundet mellom øyene.

Det løp det for oss gjaldt å følge var som regel elvas dype renne søretter. Visstnok stikker ikke «Omul» mere enn 7 fot, men det er likevel nok til at vi snart ville sitte fast på de mange sand-bankene om vi kom utenfor skips-løpet, og det er ikke bredt. Det er nettopp denne renna som støren følger på sine vandringer opp og ned elva, og derfor sa vi også ofte nok at det gjaldt å holde den veien støren går.

Som jeg før har framholdt, følger dette løp for en stor del elvas østre bredd. Noe detaljert kart over elva, med dybder i dens hele bredde, fins ikke. Admiral Vilkitskij har visstnok tegnet et interessant kart i stor målestokk over Jenisei, fra Jeniseisk til Goltsjikha, hvor løpet står avsatt; men nok til å seile etter for en som ikke er kjent er dette kart ikke. For oss var det ingen vanskelighet, vi hadde en god los ombord som kjente bankene oppetter elva, og som lovte på at om han var aldri så full skulle han ta oss velberget til Jeniseisk.

Men ulykken var at det var ingen ombord til å løse ham av, og da han jo ikke kunne stå ved roret hele døgnet, så ble vi nødt til å ankre hver kveld. Men han visste at det gjaldt for oss om å komme fort fram, og derfor ga han seg ikke lang tiden til å sove. Så snart dagen kom ved fem- eller sekstiden, var han gjerne på posten sin igjen, og så sto han ustanselig ved roret like til kvelds.

Da vi kom bortimot sørenden av sundet mellom øyene, ble det ikke lite nese-sjø, og vesle «Omul» begynte å sette som det skulle være på åpne havet. – Vostrotin fortalte at dette var det stykke som kapteinene på dampbåtene var mest redd for på reisen opp og ned Jenisei. Det kunne være så meget sjø her at de syntes det ikke var uten fare å gå med lektere.

Når vi bare kommer litt mere i orden og får stuvet vekk noe av sakene våre, kan det nok bli levelig her ombord; men til å begynne med er det jo noe full-stappet, og tanken på kanskje å skulle være her 3 uker, før vi når Jeniseisk, er ikke bare opplivende; for det er ikke stort rommet å røre seg på.

Om kvelden den første dagen syntes maskinisten temmelig munter. Han var ellers slik en stillfarende, skikkelig fyr, men det hadde visst vært litt meget vodka ombord.

Så begynte maskinen å nekte å trekke propellen, ingen visste av hva grunn. Innsprøytings-pumpa trakk vann sammen med petroleumen, sa de dagen etter; men vi kom til den slutning, at feilen var ikke så meget vann i maskinen som brennevin i maskinisten. Hvordan det var eller ikke var, så ble vi nødt til å ankre mellom Pimens grav og Selo Tolstoi Nos (d. e. landsbyen den tykke nese).

Det var en vakker natt. Da jeg kom opp på dekk så ved midnatt, lå solgløden dyprød som en langsomt ulmende ild over elveflaten i nord, med mørke skydotter lik røyk foran. Like over strålte Venus, og over demringen og Venus hvelvde en sterkt lysende bue av nordlys seg. Det var et merkelig skjønt syn. Høyt oppe himlen dypblå med stjerner, og til siden nær oss elveflaten som speilte himlen, og innenfor lå den lave elvebredd og den uendelige tundra.

Om denne Pimens grav, som ligger inne på land nord for oss, går det underlige sagn. Han var en forvist, sies det, på Katharinas tid. Han måtte leve her, men ville heller henges, og han ba gendarmen om å henge seg; men gendarmen ville ikke og ba ham vente. – Imens grov Pimen sin grav og gjorde alt ferdig, og nå ville han henges. Gendarmen ba ham igjen om å vente; for nå så de båten komme sørfra, og han kunne da vente til den var framme; men Pimen hadde nå ikke stunder lenger, og så ble han hengt. – Da båten kom brakte den keiserinne Katharinas benådning.

Siden ble hans grav hellig. De innfødte mener det alltid brenner lys på den, og når det blåser vifter det i lysene, og de brenner ennå bedre. De som reiser forbi må be en bønn ved denne grav for å komme godt fram. Hvis de ikke det gjør, så blir de stanset på en eller annen vis. En skipper og hans kone, som nå begge bor i Jeniseisk, reiste engang forbi her uten å be bønnen. De fikk uvær, ble drevet tilbake og oppholdt i 18 dager på dette sted. Men så ba skipperen ved graven, og da kom de vel fram.

Nå har vi heller ikke bedt ved denne graven, og kanskje er det det som er i veien med maskinen. Hvordan vil det så gå i morgen? Det er en uhygge med slike vrange motorer; jeg ser oss alt i ånden bli liggende her med ubrukbar motor, til endelig en gang slepebåten med lekterne kommer oppover og tar oss. Det er ikke oppbyggelig å tenke på.

Torsdag
4. sept.
Men neste morgen tidlig gikk heldigvis maskinen som vanlig igjen, og så var det da vel helst bare brennevinet det hadde vært for meget av i går.

Så bar det videre søretter, og kl. ½9 kom vi til Karaulnoje (d. e. vaktstedet), hvor det er et stort hus som ser helt herskapelig ut. Vi ankret og gikk i land en tur.

I et av årene omkring 1879 grunnla baron v. Knop her et opplags-sted for handelen over Kara-havet. Det var store forventninger knyttet til denne handels-veiens fremtid den gang; men så ble de sveket. Det er nå et viktig sted for fiskehandelen på Jenisei, og det eies av en rik kjøpmann i Krasnojarsk som kalles Turukhanskij knjas (d. e. prins). Hans folk bor her både sommer og vinter.

Vi ble vel mottatt og budt inn i den store lyse herskapsstua med 4 eller 5 fag vinduer og gamle falmede tapeter på veggene. Den gamle russer, som var bestyrer på stedet, var sterkt opptatt av politikken; han var nå glad ved å få seg en prat med Vostrotin og få lagt ut for ham om hvorledes styret i Russland i alminnelighet og i Sibir i særdeleshet burde være.

Der var også en yngre russer, en stor staut kar med brunt hår og skjegg, han så mest ut som en helgen. Han var maskinist på den vesle damp-barkassen de hadde der.

På plassen utenfor huset så vi også en ku, som vel er den nordligste ku i denne del av verden. Det var langt nord til i Sibir å være, vi var her på 70° 5' n. br. Den så forresten godt ut, og jeg måtte ta et fotografi av den sammen med jenta som hadde stellet der på gården. Det var frodig gress som vokste der omkring, og det syntes å måtte være godt beite; kua så da også fet nok ut. På et sted ned med stranda var gresset nettopp slått og lagt i såter; men noe tegn til en skikkelig slåttevoll så jeg ikke, enda det måtte ha vært lett å finne grunn nok til det.

På den flate stranda sønnenfor huset sto det et ensomt jurak-telt. På stranda lå det også en av de vanlige tunge fiske-båter de bruker, men dessuten også en liten lett kano, uthult av en trestamme (vjetka). Det var den første jeg så av det slag, og de brukte den vel til jakt på vannet. Den lignet så lite samojedenes andre greier at jeg skulle snarest tro den stammer fra Jenisei-ostjakene, hos hvem jeg siden så aldeles lignende kanoer.

Oppe på bakken over gården fant jeg flere jurak-sleder som var etterlatt mens jurakene er på fiske. Disse sleder med pakning av alle ting som de ikke vil trekke med seg på fiske, lar de bare stå igjen her på tundraen, til de om høsten kommer tilbake for å dra østover igjen. Det er ingen, iallfall ikke blant de innfødte, som ville tenke på å røre sakene.

Bak husene fant jeg også atskillige hunde-sleder av forskjellig størrelse. De var av den form som russerne mest bruker her, sa gamlingen. Det var også mange sledehunder som gikk omkring. De var store og kraftige og så godt ut, atskillig større og mere høybente enn dem vi fikk til «Fram»-ferden fra ostjakene i 1893.

Da vi skulle dra, fulgte gamlingen og den yngre russer, maskinisten, oss ned til stranda. Da vi var kommet i båten trådte maskinisten ned til vann-kanten, bøyde seg høytidelig for oss, korset seg flere ganger og holdt så en lengre tale til Vostrotin om at han som medlem av dumaen måtte sørge for en bedre åndelig oppdragelse av folket.

Senere på dagen stoppet vi lenger sør ved en jurak-leir det var en tre-fire telt; og så bodde det også en russer der som hadde gravd ut sin hytte som en hule i sand-bakken. Han lå der og kjøpte opp fisk av de innfødte.

Vi fikk kjøpt en stør som nettopp var fanget; men ellers var det ingen fersk fisk å få. Vi så der den redskap de fisket støren med, fast-stående liner med krok, som ble agnet med en liten tørret fisk, som så vidt jeg kunne se var en liten lampret, en 6 tommer lang eller så. Vi så også små nett som de brukte i innsjøene for å fange tsjir, pelatka (en ørret-lignende fisk med rødt kjøtt) og kundsja.

Om ettermiddagen stanste vi igjen ved Kasanskoje, hvor et par russiske hus lå oppe på høyden over elva på østsiden Folkene våre hadde på nedveien bestilt brød her.

Da vi opp en lang bakke fra elva nådde husene, kom det med ett ut av døren en ørende liten mann med langt, krøllet brunt skjegg og et underlig spakferdig ansikt. Det var fullkommelig en tuftekall med et eiendommelig underjordisk smil Det var et syn å se denne vesle tassen stå der på trammen og snakke med den store, kraftige Vostrotin, som sannelig ikke var underjordisk.

Vi ble buden inn i huset, pent, lyst og vennlig mer hvittede vegger, med Peter den Store i fargetrykk på veggen, og helgenbilder og fotografier av russiske prester, sammen med fargetrykk av voldsomt utringede damer fra Paris, hvis svulmende bryster truet engstende med å sprenge det siste vesle stengslet der på veggen.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Det var en pen kone på et par og førr, mens mannslingen, som var mannen hennes, var omkring femti bare. De hadde mange barn, fra en gift sønn på 22 år til et lite barn på fanget, og visstnok ennå et ventendes om ikke lenge.

Mannen var født her og hadde aldri vært så langt som til Turukhansk. Kona var også født i nabolaget, en seksti kilometer herfra.

I gården ved siden av bodde det en eldre mann med familie; men der var det tyfus. En var alt død, og de fleste I huset var syke. Mannen selv var dårlig, hadde sterk feber og var fælt hes; men det hindret ikke at han kom ut for å hilse på oss, og han pratet ivrig med Vostrotin om sine anliggender og om skatten sin, som var alt for høy.

Det var i dette huset at mannskapet hadde bestilt brød. Nå ble det hentet, men vi syntes det var spøkelig med dette brødet og all tyfusen i huset, og så hivde mannskapet hele forsyningen i vannet uten å røre den.

En sju-åtte kilometer forbi Kasanskoje er det en god havn på østsiden av elva ved Lukovája Protóka, på 69° 48' n. br. Den ligger innenfor en sandbanke og noen øyer, godt I le, og har den fordelen, som er sjelden her, at det er dypt like inn nær stranda. Det eneste er at innløpet er noe grunt; men det må kunne mudres opp, om det enn har sine vanskeligheter med isen, som roter i bunnen under is-gangen om våren. Fikk en innløpet dypere, kunne denne havna bli brukbar for store skip, og det kunne tenkes at nettopp den ville egne seg som losse- og lasteplass for skipene som skal komme vestenfra gjennom Kara-havet og lekterne som skal komme ned Jenisei for å møte dem.

Vi var nå kommet nær den sørlige ende av denne Jeniseielvas store utvidning mot munningen, som er fylt med øyer og sandbanker. Snart bøyde løpet østover, og vi kom inn i selve Jeniseis smalere elve-leie.

Breddene av Jenisei har, som alle disse elvene, fått sin eiendommelige form av de store årlige skiftninger I vannstanden. Under den store flommen på forsommeren stiger elva mellom 5 og 10 meter – nær munningen hvor elva er så bred, er stigningen selvsagt ikke så stor som her høyere opp hvor løpet er trangere. Flom-vannet, som renner med sterkt økt fart, undergraver bredden på begge sider, og sand- og leirlagene raser ut i elva.

For riktig å fatte hvor meget en elvs utgravende evne stiger med farten, bør en huske på at strømmende vanns evne til å flytte stein og grus stiger med sjette potens av hastigheten. Altså, en elv hvis hastighet under flom blir økt til det dobbelte får en 64 ganger større evne til å transportere En vil da lett kunne skjønne hvorfor elver i flom kan grave sine leier så voldsomt ut og føre slike masser av grus med seg.

Ved denne undergraving og utrasing av breddene dannes stupbratte skrenter over elvas gjennomsnittlige høyeste vannstand som er skarpt merket som en ben linje langs bredden. Der hvor det ikke har gått ras for nylig, er skrenten grodd over med gress og mose, og lenger sørover også med busker og små trær.

Under den skarpe randen etter høyvannet består stranda mest av naken sand og grus og somme steder større stein; og den går i en jevn, glatt skråning ned mot vann-kanten, og der er det gjerne en lang-grunn sand-strand ut i vannet. – Men som før sagt er det stor forskjell på østsiden og vestsiden i så måte. Østsiden er gjerne merkelig høyere og brattere enn vestsiden; og det skyldes en virkning av jordens omdreining, og er meget iøynefallende overalt i det strøk vi nå reiser gjennom.

Særlig den høye østre bredd av elva er også sterkt furet og utgravd av regnvann, bekker og små-elver, som har gravd renner og bekkefar og små daler. Det er en ytterst lærerik modell i liten målestokk av hvordan erosjonen i fjellene på jorden går for seg. Så var det her og der gått store ras ved undergravingen av elva om våren, og alt var slettet bort.

Som vi dro videre oppetter langs østsiden av elva, hendte mot kvelden noe merkelig: Vi fikk se de første små trær stikke opp over bakkekanten i en liten dal inn for oss. Det var små lerke-trær (Larix sibirica). Det var ikke mange av dem; de sto spredt bortetter og liknet mest busker. Men snart ble det litt flere, og det var da altså den første begynnelsen til skog, som vi her møtte på omtrent 69° 43’ n. br. eller noe så nær på Tromsøs bredde.

Ved ni-tiden ankret vi ved Khetinskij-øya, overfor Krestova.

Den kvelden skulle vi da for første gang få stør, og vår utmerkede Alexej laget oss den nasjonale rett selanka, en kraftig suppe med stykker av den fete støren svømmende oppi; og så er den satt til med oliven, kapers, saltagurker, tomater og annet slikt en har. Støren spises oppi suppen. Det er en merkelig god fisk, og det smakte altsammen fortreffelig. Men karakteristisk er det for russerne at deres nasjonalrett nettopp skal være en suppe. En russisk middag uten suppe er jo en utenkelighet, og suppene er i virkeligheten hovedretten ved middagen. Fredag 5. sept. Neste formiddag fikk vi se en dampbåt forut. Det var «Lena» som med en lekter lå til ankers ved Ananjino for å losse varer fra lekteren, som var full av alskens slag. Vi stoppet også for å få petroleum til maskinen fra denne samme lekter.

Slik fylling tar lang tid, og med Vostrotin dro jeg derfor i land en tur. Det var fire eller fem hus som lå på rad oppe på toppen av elve-bakken. Det er en rik kjøpmann som eier dette stedet, han har stor handel med de innfødte innover tundraen. Det syntes også på de mange sledene av alle slag som lå utover bakken nedenfor husene.

Jeg så der en stor hus-slede med et stort rom som ble dekket av presenning og vel også skinn for å gjøre det lukket og varmt, og så hadde de dessuten koke-ovn der inne. Sleden ble trukket av 8 rein over tundraen. – Der lå også mange sleder med hvelvet overbygning som det førtes varer i. En stor mengde andre sleder lå i rekke og rad. De bruktes alle til å sende varer ut i tundraen for å selge til de innfødte. Det kunne gå avsted 3 slike store sleder på en gang.

Kjøpmannen hadde solgt dette stedet for noen år siden, men kjøpt det tilbake igjen i fjor. Han kom likevel aldri mer hit for å bo. – Om vinteren her for noen år siden dro det et røver-følge gjennom dette landet oppetter Jenisei; de røvet og plyndret hvor de dro fram, og drepte flere. – Kjøpmannen herfra var den gang på handels-reise inne på tundraen Han fikk av de innfødte høre om herje-toget som nærmet seg, rømte fra alle sakene sine og over til andre innfødte som han kjente til, og unnkom på det vis; for da røverne fant sakene hans, glemte de å sette etter ham. Men siden den tid har kjøpmannen tatt slik skrekk at han ikke senere har vågd seg til å bo her nord i disse ensomme traktene.

De er ellers små konger, disse kjøpmennene her nord ved Jenisei, de styrer med de innfødte noe så nær som de selv vil. Mannen her hadde ord for å være snill; bror hans derimot, som også hadde vært kjøpmann og bodd lenger sør i et stort hus nær Dudinka, hadde vært en hard mann mot de innfødte. Han for ille med dem på alle måter, og det kunne gå så vidt at han slo øynene ut på dem. Dem som var i gjeld til ham, og som han selv hadde brakt i gjeld til seg, flådde han til skinnet; dro inn til dem på tundraen, tok alt de hadde og etterlot dem uten skånsel til hungersnøden. – Men så gikk det så vidt, at regjeringen tok seg av det, og mannen ble uten videre forvist til Lena-strøket. Her begynte han igjen handel; men så, på en båt-reise på Lena, ble han drept og kastet i elva av noen menn han reiste med, og som nok hadde sett han hadde penger på seg.

Også her i Ananjino så jeg mange vakre, kraftige sledehunder. All samferdsel gjennom den lange vinteren foregår jo bare med sleder, som trekkes enten av hunder eller av rein. Med rein kommer en fortest fram, sa de; men ellers går det nå ikke sent med et spann gode hunder av dette slaget heller. En regner at en skal kunne fare 90 verst i ett strekk uten å gi hundene mat.

De er ellers glad i hundene sine og steller godt med dem. I bonde-husene står det alltid mellom værelsene en svær bakerovn som er bygd av stein. Denne ovnen er bred og flat oppå; der er den mest søkte sove-plassen i huset om vinteren, og kona ligger gjerne der. Men når de på reise kommer ute fra kulden, da må folk vekk fra den plassen, hvem det så er, forat de trette slede-hundene kan sove der.

Jeg så også de hunde-seler som de bruker alminneligst her langs Jenisei. Det er en rygg-sele med trekk-remmen liggende over ryggen; men de kjente også den andre måten som brukes meget av Obj-ostjakene, med en ring rundt livet på hunden og trekk-lina mellom bakbenene. Hundene ble forspent først fire sammen forrest, med lede-hunden litt foran de andre; så kom det flere hunder bakenfor, gjort fast skiftevis en på hver side av trekk-lina akterover. De brukte gjerne så en 6 eller 8 hunder i spannet.

Det var merkelig å se de forskjellige typer av russere i dette landet. Flere av dem hadde stor likhet med skandinaver, særlig var det en lys, blid gutt her på 18 år; hvis en ikke visste bedre, måtte en tatt ham for en norsk bondegutt. De var lyse mange av disse russere, med blå øyne og gulbrunt hår. Ofte var håret krøllet. Høye og kraftige karer var mange av dem også. En kunne mest være fristet til å tro her hadde vært en forbindelse med Skandinavia[1].

Vi så innom til et ungt ektepar, to pene mennesker. De to rommene de bodde i hadde også her hvittede vegger, og de var lyse og renslige. En stor bakerovn sto som vanlig iveggen mellom begge rommene, og så var det en liten ovn av jernplater i det indre rommet for å skaffe varme på de kaldeste vinterdagene, da temperaturen sank ned til ÷40 og ÷50° grader.

Med «Lena» fulgte det en russer som skulle ha vært med på Brusilov-ekspedisjonen som vitenskapsmann; han var geograf, sa han. Han hadde ventet han skulle finne ekspedisjonen et eller annet sted her nord. «Men hvor?» spurte jeg. Ja, det visste han ikke så nøye. Brusilov ville gå til Dickson-hamna for å hente kull, så sant han kunne, mente han, og så måtte han jo søke ham der. Men hadde han da båt til å komme dit med? Nei det hadde han jo ikke. Og hadde han noen som helst tro på at Brusilov kom dit? Nei det hadde han jo heller ikke. Det var meg ikke ganske klart hvordan han da skulle søke ham; det å gå på jakt etter en ekspedisjon i Is-havet på det vis syntes meg å måtte være vel så vrangt som å lete etter en nål i en høystakk. Jeg har sett mange lettlivede måter å ruste seg til Ishavs-ferder på, men denne hadde jeg ennå til gode; og var resten av ekspedisjonen like grundig forberedt som denne prøven, da var det ikke å undres på utgangen. Han betrodde meg forresten at det var liten sannsynlighet for at ekspedisjonen var i live; for hverken fører eller mannskap hadde erfaring i is-seilas; og dårlig rustet var de og, mente han. Det syntes meg heltemodig likevel å reise ut for å gå med ekspedisjonen! Ja, men forresten tenkte han jo å få følge med «Correct» til Vardø for å komme hjem til Dorpat, sa han.

Jeg kommer tilbake til hva jeg sa i Tromsø om det uforsvarlige ved slik lettsindighet i forberedelser av polar-ekspedisjoner.

Men vår mann her hadde nok også andre vanskeligheter enn dette å finne den ekspedisjonen han skulle være med på. Da han skulle gå, fikk han Vostrotin til side for å be om et lån på noen hundre rubel; for helst ville han jo nemlig overvintre her, sa han, det var så meget å gjøre vitenskapelig. Ulykkeligvis hadde han glemt å få med seg penger til det i Krasnojarsk, og like ulykkelig var det at vi heller ikke hadde fått med oss nok til å hjelpe ham. Ellers hadde han nå stakkar også om vinteren i Krasnojarsk arbeidd det han kunne for å reise penger. Hos Lied ville han der ha lån på de skinn av hvitrev og bjørn som skulle skytes på denne samme Brusilov-ekspedisjonen, den han nå mente ingen utsikt hadde til å komme tilbake.

Med «Lena» fulgte også politimesterens assistent i Turukhansk i full uniform. Det er den 6. eller 7. politi-mann vi ser her, men denne var nå bare på en lystreise for å se seg om, sa han.

Der var også under-direktøren for statens flotilje på Jenisei, som består av dampbåter og lektere. Det er ham som steller med all denne transporten opp og ned elva.

Det er underlig hvor folk, som har omtrent samme yrke, ofte ligner hverandre. Dette var en tykk, bred kar med svære knebelsbarter og et koselig muntert ansikt som var så lik den tidligere koselige havnefogden i Kristiania, Bassøe, at en kunne tatt feil av dem. Han var en drivendes, dugelig kar denne her også, som det fulgte liv og fart med.

Imens drev vi på og fylte petroleum, som tar lang tid, og fra lekteren losset de varer ned i en stor båt som bringer dem iland, og det tar enda lengre tid. De kan holde på flere dager på hvert sted. Disse lang-grunne strendene gjør det umulig å legge inn til land. Derfor må lossingen gå for seg med båter, og det er sent arbeid.

Riktignok mente vår venn geografen og ekspedisjonsoppsøkeren at det var for galt hvordan de somlet med tiden i dette land. Han hadde sett seg harm på dette nå under reisen ned etter elva; det måtte en reform til, han ville sørge for det og skrive om det; det var jo meningsløst ikke å legge lekterne inn til stranda og bruke land-gang istedenfor disse båtene. Hva han ville gjøre med lang-grunna, sa han ikke.

Det er alt slag som blir losset: mel-sekker mest, så ovner gjort av tynne jernplater, senge-greier og meget annet. Den mengde varer som føres nedover elva av statens tre dampbåter med ni lektere skifter fra år til annet. I år, f. eks., da reve-fangsten hadde vært god og folk hadde penger å kjøpe for, bestilte de mange varer, og det ble meget å føre nedetter. Var så fisket også godt, kunne det bli meget fisk å føre tilbake. Men andre år var revefangsten dårlig og kanskje også magert fiske, og da ble det lite å føre.

Disse regjeringens tre dampbåter og ni lektere, som nå går på Jenisei, ble kjøpt i krigsåret 1905 og ført hit, i den tanke at de trengtes for den trafikk opp og ned elva, som måtte komme i forbindelse med en utvikling av sjøfarten gjennom Kara-havet til munningen. Dette slo feil. Visstnok ble det, for å hjelpe opp ferdslen, gitt toll-frihet for varer til Jeniseisk det år; men neste år betenkte man seg alt igjen, og bare noen varer fikk toll-frihet, og dermed stanste sjøfarten igjen av seg selv også den gangen.

Lekterne og dampbåtene fikk da ikke annen føring enn de vanlige varene og fisken ned og opp elva, og det ble store årlige utgifter for regjeringen, som derfor også helst har villet selge det altsammen. Fra først av var det seks dampbåter, men to ble ødelagt av isen for noen år siden, da de hadde valgt dårlige havner for vinteren ved munningen av Angará, og under is-gangen om våren ble den ene, en hjulbåt, tatt av isen en verst (kilometer) nedetter elva og så knekt og vridd som en korketrekker, og sakk i flere beter etter å ha mistet kjelen på veien.

Den andre ble ført av isen 500 verst nordetter elva før den ble knekt og gikk til bunns. Noen lektere kom også i drift den gangen og ble ille medfart, men kom med nøden til land og ble berget.

En tredje dampbåt ble solgt og ført rundt til Obj, hvor den nå går. To av dampbåtene var kjøpt i England, de andre i Tyskland, lekterne er av det slag som blir brukt på Rhinen.

Endelig er det slutt også på en petroleums-fylling, og vi kan dra videre. Det begynner nå så smått å bli litt tettere med trær her og der i smådalene, og trærne blir litt etter litt høyere; men det var ikke noe som kunne kalles skog enda.

Om ettermiddagen var vi en tur i land på den lave stranda på vestsiden av elva ved Levinski Pesók (d. e. Levins sand) hvor kapteinen og mannskapet skulle kjøpe fisk til å salte for vinteren. Det var mest russere som bodde her i noen jord-hytter på bakke-kanten over den lange, flate sandstrand. De holdt nettopp på å fiske med vad, flere båt-lag.

Fisket foregår på det vis at en lang line bundet til den ene ende av vadet beholder en mann igjen i land, mens båten ror så langt ut som lina rekker, og så begynner de å kaste vadet etter hvert som båten ror langs land nedetter med strømmen. Når de når til enden av vadet, ror de til land det forteste de vinner med lina som er fast i den enden; og nå gjelder det å hale endene av vadet inn til land det forteste de kan. Det er tungt, og de har gjerne brede belter av never rundt livet, som de trekker med. Når kalven nærmer seg stranda, vasser gjerne en av dem ut for å passe på så den går riktig og fisk ikke skal slippe unna. De fikk noe fisk I trekkene, mest muksun mens vi var der; men meget var det jo ikke.

Ellers var de ikke større nøyd med fisket i år. De hadde fått noe seld for noen dager siden, og det tegnet godt, mente de, før tre hvitfisk kom blåsende opp elva; men så var det blitt dårlig igjen. Også her møtte vi den samme overtroen: at det er hvalen eller hvitfisken som driver fisken inn til land og opp elva, men som altså også kan jage den ut igjen. Disse hvitfiskene var ennå ovenfor, mente de; for de hadde ikke sett dem gå ut igjen. Iallfall hadde det jo sin interesse at hvitfisken altså går så langt opp i denne elva. Selen, «snadden», skal ofte gå like langt opp som den.

Her så vi også en sjelden stor og kraftig kjøre-hund. Den var i størrelse bortimot en liten Bernhardiner. De sa det var ikke ualminnelig at kjøre-hundene kunne være så store. De er sterke til å trekke, men ikke så raske som mindre og kraftige hunder.

For første gang møtte jeg her en Jenisei-ostjak. Han hadde et tørkle bundet om hodet som et kvinnfolk etter deres vanlige skikk. Han hadde utstående, markerte øyenbryn, sort munnskjegg, lys, brun hud og langt sort hår, lignet mest en tater og var helt forskjellig fra de innfødte vi hittil hadde sett. Det var også et par ostjaker der, sa de, og så en jakut, men de var just ute på fiske. De var leide folk som arbeidde for de russere som drev fisket der.

En samojed så vi også, han hadde en gammel stiv filthatt på og lignet helt en japaner. Han var av fattige foreldre og var kommet nordfra til russere et sted lenger sør ved elva. Der hadde han også gått på skole og hadde lært å lese og skrive, ble det fortalt, og han hadde nå mest glemt samojedisk, sa han. Han syntes å være merkelig gløgg, og var oppkjøper av fisk her for kjøpmannen ved handelsplassen lenger sør, den han kom fra.

Blant russerne var det flere gamle gråsprengte, skjeggete fiskere, som var så lik vanlige gamle fiskere hjemme i Norge at de ikke var til å skjelne.

En ung, pen russegutt var det der, med så godt et smil og så makeløse tenner at jeg ikke kunne få øynene fra han. I det hele har det slått meg hvor sjelden vakre, hvite tenner mange av disse russerne har, både menn og kvinner.

  1. I Krasnojarsk fortalte en mann meg at Nikodem, den første biskop i Jeniseisk (1861–1873) i en bok om Mangaséja har skrevet om norsk forbindelse med denne fordums by ved Tas, og om norske mynter som var funnet hos sjamánene i det strøk. Jeg har ikke ennå hatt anledning til å se denne bok.