Gjennom Sibir/7
VENTER PÅ Å KOMME VIDERE[rediger]
Fredag 29. aug. Dagen etter ankomsten tok jeg en lengre tur innover den flate, myrlendte øya for å se etter ryper og gjess, og hadde med Christensens pointer-tispe som ikke dugde til stort. Den engelske kokksmatten Campbell fulgte med meg for å bære alt det vilt som jeg ikke fikk. Hele denne Nosónovski-øya er en eneste lav, fullstendig flat sand- og leirbanke, som ikke hever seg mange meterne over elva. Det er lite framkommelig over disse flate myrene, en søkker i til langt opp på leggene og knærne. Bare langs stranda og langs en arm av elva, som buktet seg inn igjennom, var det tørt og gåendes på en vis; for der kan vannet renne unna ned den bratte elveskrenten.
Her og der innover var det strekninger med viju-kjerr som kunne rekke en til brystet. Somme steder var det også litt or. Så inn imellom lange flater med gress og våtere myr. Stykkevis kunne en der komme fram fra tuve til tuve, men snart ble det rene blaut-myra, og en kunne søkke i til akslene. En må tenke på sjelene på veien mot himmerik i Draumkvædet:
«men eg totte tyngre dei Gaglemyrann
gu’ bære den, dei ska gange!»
Skal tro de kan være tyngre enn dette lende? det er til å arme en mann ut å ta seg fram her.
Av vilt er det heller ikke stort å se; noen sniper her og der var for små til å skyte, og så fløy det en del gjess som for det meste slo seg ned inne på sletta, langs en sivgrodd bekk de med lange loner. Her og der lå det rype-fjær, og tispa fant også noe fot som vel var etter ryper; men den kunne ikke greie den ut.
Det lå en gåse-flokk og snadret ute i en siv-grodd lone. Jeg prøvde å krabbe og vasse utover den nakne søkke-myra så lettet flokken på langt hold, og jeg fikk skutt ned bare en gås som falt i lonen; men ut til den kunne jeg ikke komme uten å svømme, og det hadde jeg ikke lyst på. – Det var gjess av flere slag, store og små, der ute mellom sivene, men jeg fikk gi opp den villgås-jakten og heller søke dit hvor det var viju-grodd, men også der sto det vann mellom kjerrene.
Så flatt, så nakent, så trøstesløst ufarendes dette landet, – ikke le, ikke et tørt sted å søke til på noen kant. Men om våren er det enda verre, da står meste-parten av disse slettene under vann. – Jeg måtte tenke på Nummelin og mennene hans. Her på disse øyene var det jo nettopp de holdt til for vel 37 år siden (i vinteren 1876–1877). Med den vesle skuta sin, «Severnoe Sianie» (Nordlyset), ble de stanset av isen ved disse øyene og måtte legge opp for vinteren. Mens kapteinen med resten av mannskapet vendte tilbake til Jeniseisk, ble styrmannen, Nummelin, igjen ombord med fire forviste forbrytere. – De bodde i en skarve planke-koje inne på land om vinteren. Kaldt var det, og dårlig var de rustet; tre av forbryterne døde av skjørbuk om vinteren, og den fjerde druknet da han ville gå over isen til Tolstoi Nos. Nummelin var nå alene, men fikk to nye mann fra Tolstoi Nos og fra Goltsjikha; og så midt i mai kom det dessuten tre mann sørfra til hjelp. – Det første det gjaldt var å grave skuta ut av snøen som lå flere meter høy på elve-isen. Da de endelig hadde fått henne bortimot fri, ble hun dekket igjen under ny snøføyke.
Men midt i juni kom det verste. Isen tok til å røre på seg, og elva til å stige. Den steg høyere og høyere, og det ble svær isgang som rev alt med seg. Skuta var snart i drift, ble knekt i isen, og var borte. Elva steg til hytta, og de seks mann med to hunder måtte rømme opp på taket, hvor de også hadde fått berget noe mat og ved.
Hele landet sto nå under vann, de andre hytter og gammer i nærheten var revet bort av vannet og isen, som også truet den siste som de satt på. – Fra taket sitt så de ikke annet enn de endeløse vidder av hvirvlende vann og isen som uavlatelig drev forbi, og så her og der toppene av noen vijubusker som nikket i strømmen mens flakene subbet forbi dem.
Elva steg høyere og høyere, den var nå steget fem meter. Natt og dag måtte de arbeide med stenger for å holde isflakene fra seg. Nå rakk taket bare ¼ meter over vannet, hele hytta rystet og skalv under trykket av et svært flak som hadde satt seg fast rundt den og truet med å rive den bort under dem; da ville den siste redningen vært en liten båt de hadde bundet til taket.
Den svære flommen var kommet for brått også på fuglene. Det fantes ikke på lang lei en eneste tørr flekk å hvile seg på, og utarmede ryper slo seg ned mellom mennene på taket, ja en satte seg på hodet av den ene mannen, og noen andre slo seg ned på hundene.
Endelig etter at de hadde vært en uke på taket, tok vannet til å falle den 23. juni, og den 25. hadde det sunket så meget at de kunne flytte inn i hytta under seg igjen. – Snart kom nå kapteinen, Schwanenberg, sørfra; ved et tilfelle fikk de kjøpt en annen liten skute på 56 fots lengde, som også var bygd på Jenisei. Den fikk det håpefulle navn «Utrennaja Sarja» (Morgenrøden), og i denne vesle holken kom de virkelig lykkelig og vel gjennom Kara-havet og over til Norge.
Herregud hvor menneskene kan slite vondt i unytta, og så i dette landet som da sannelig ikke skulle friste noen; – skjønt hvem vet, kan hende Nummelin likevel, om han ennå lever, stundom tenker med vemodig lengsel nettopp på dette vasslendte landet, på elva, stranda i vårsolen da det ble flekkbart og fuglene kom, på hytta hvor de stridde for livet. Så underlige er vi mennesker; der vi minst tror det, der vi slet som verst, dit nettopp lenges vi ofte tilbake.
Men her er det ikke blivende sted til å falle i drømmer. Jeg får dra på inn igjennom dette vasslandet; det må da gu'-hjelpe-meg være mulig å få drevet opp noe fugl til slutt, denne fille-bikkja har jo fot mellom vijur'n både her og der. Stakkars den engelske gutten, våt som en kråke skrever han etter gjennom viju-kjerr og myr som best han kan.
Til slutt lettet det en fugl på langt hold, støkt av bikkja som igjen hadde noe fot naturligvis. Det var så sannelig en rype-kylling! Jeg skjøt og den falt; men stakkars hund, den var for lengst nøyd, og den var ikke å få til å lete mellom de høye tuvene der ute i blautmyra. Så måtte jeg gi opp den fuglen også. – Sultne var vi vel, og niste hadde vi med oss, men ikke var det sted til å ete på en gang her, og fristende var det nå heller ikke å stå stille, søkkbløte på benene, i dette ufysne, våte ruskeværet.
Etter å ha tråkket hele dagen var vi også nøyd, og vel så det, og la hjemveien bent over øya. Men her traff vi først en bred løk; vi gikk langs den for å komme utenom, men ingen ende tok den, og lengre og lengre bar det unna. Så måtte vi tilbake den andre veien omkring. Etter det bar det fram over endeløse myrer, hvor vi sakk i overalt, ofte til langt på lårene. Det hadde duskregnet hele dagen; nå satte det i med siregn. – Da vi så endelig, gjennombløtt til skinnet av myr nedenfra og regn ovenfra, nærmet oss «klostret» ved stranda, der vi kom fra, fløy det opp en flokk store, gilde ryper. Det skinte så hvitt av vingene gjennom det gråkalde regnet. Hunden satte i full los etter. De syntes å slå seg ned langt borte på en myr, men var ikke til å finnne igjen; etter å ha gjort fra seg med losen, ville hunden bare gå bak i helene mine.
Da vi kom til stranda var båten vår borte. Den var kommet ombord, fant vi siden. Vi måtte da søke opp et av teltene, og ved tegn og underlige fakter fikk vi gjort noen av samojedene begripelig at de måtte ro oss ombord, og det gjorde de da også med stor glede, straks de skjønte hva det gjaldt. %v Vi fikk nå sterk vind i noen dager, som satte ikke så lite sjø over disse brede sundene, og det var ikke vær til å ferdes
langt i med de tungrodde båtene våre. Vi holdt oss mest ombord, fremkalte fotografier om dagen og spilte kort om kvelden, mens Loris-Melikov og Lied hang over sjakkbrettet den utslagne dag, så snart ikke Lied måtte passe på lossingen og lastingen av varene. – Bare Christensen og dyrepasseren måtte stundomtil i land for å slå gress til kamelene. Det var nok av det der inne på den lave grønne stranda som stakk ut vest for oss.
Det var flere ombord som hadde tenkt seg å gjøre innbringende bytte-handel med de innfødte, særlig håpet de å få verdifullt pels-verk; og de hadde rustet seg med byttemidler hjemmefra; vår gode danske stuert hadde kjøpt for 24 kroner i glass-perler, hals-bånd og annen stas som han trodde ikke skulle være til å stå imot for disse folk. Men det ble en stor skuffelse. Hva det måtte ha vært av pels-verk var forlengst solgt til de sibirske kjøpmenn. Og heller ikke må en tro at disse innfødte er så naive at de lar seg dupere av noen glass-perler. De har likeså god greie på penger og pengers verdi som noen av oss, deres priser for skinnene er heller ikke så meget lavere enn hjemme. Stakkars stuerten, han var trøstesløs over sin kapital som han hadde anbrakt I en så dårlig spekulasjon; for disse sakene hans hadde jo nå ingen verd, mente han, han kunne likså godt kaste dem i sjøen.
Noe av det Lied hadde stilt oss i utsikt som et lokkemiddel da han innbød oss til å være med på denne turen, var at ved munningen av Jenisei håpet han å kunne traktere oss med biff av mammut-kjøtt; for i fjor var det funnet en frossen mammut i jorden på tundraen i nærheten av Goltsjikha. – Selv om det nå kunne være ganske snodig å ete biff av et så underlig dyr som tilmed hadde ligget frosset i jorden mange tusen år, så syntes ikke for min del fristelsen så lokkende enda; jeg måtte tenke på lik-gift og annen styggedom i det store, selvdøde dyret.
For meg var det derfor ikke i så måte noen ubotelig skuffelse da Lied kom og fortalte at dessverre kunne han ikke holde sitt løfte om mammut-biffen, for hundene fra Goltsjikha hadde ligget og gravd opp og spist på denne mammuten hele vinteren, og så i vår var det kommet en russisk regjerings-ekspedisjon som hadde gravd opp og tatt med seg det som var igjen. Det er vel ellers en av de merkeligste og gåtefulleste ting, som vi støter på her i dette på så mange måter merkelige Sibir, disse store, utdødde dyrene, mest mammutten, men også det ullhårede neshornet, som kan ligge så omtrent hele og holdne, med ben, kjøtt og hud og hår innesluttet i den evig frosne jordbunnen.
Hvordan er de kommet der? Hvordan er de dødd? Hvordan kan de være blitt frosset på så kort tid at disse kjempekroppene er blitt oppbevart? Dette er gåter som mange av de likeste har forsøkt å svare på i de snart halvannet hundre år siden det første vel vedlikeholdte, ullhårede neshornet ble funnet i Sibir i 1771. Men jeg har ikke sett noen forklaring som synes meg helt tilfreds-stillende.
Det er greitt at disse svære kroppene må ha stiv-frosset på forholdsvis kort tid etter at dyrene døde, de må vel helst ha dødd om vinteren, og på en en eller annen vis må de også være blitt beskyttet mot solvarmen om sommeren så de ikke i noen nevneverdig grad kan ha tint opp igjen, for ellers måtte de bløte delene, som kjøtt og skinn, snart ha råtnet bort og kunne ikke ha holdt seg til våre tider, og tilmed holdt seg så godt at iallfall hunder kan spise dem. Baron Toll fortalte meg også at under en ekspedisjon til Ljakhovøyene, ved de Ny-sibirske øyer, grov hundene hans ut av sand-skrenten ben av de innefrosne, utdødde dyr og spiste margen i dem.
Før i tiden var det lettere å forklare slikt. Da lot en bare syndfloder eller andre store natur-revolusjoner gjøre ende på dyrene mens plutselig inntredende kulde-perioder frøs og oppbevarte dem. I vår tid omgås vi ikke naturen så uforsiktig; vi mener at den, selv langt tilbake i tiden, ikke artet seg stort annerledes enn nå; det er i hovedsaken de samme prosesser som da og til alle tider har gjort seg gjeldende.
Hadde vi hatt isbreer å ty til, hvor disse klumpete dyrene kunne ha gått over og så falt ned i sprekker og blitt frosset og innesluttet, da ville det jo være lett å forstå, hvis så ikke breene hadde holdt seg til våre dager. Men se det går nå ikke. Selv om breene hadde vært der på den tid, som jeg ikke tror, så var det ikke rimelig at dyr kunne blitt oppbevart på så mange steder ved slike rene tilfeldigheter. Dernest ligger de jo helst frosset inne i selve den sibirske jordbunn, i sand- og leirlag og ikke i is, slik som baron Toll har klart påvist.
En kunne da heller tenke seg at dyrene er druknet ved å gå over tynn-is på elvene om vinteren, og er frosset inne i isen, eller de har dødd på elve-bredden om vinteren, og er så med flommen og is-gangen om våren ført nordover til nordligere og kaldere strøk, slik som Middendorff mente, ved elvas oversvømmelser er de ført inn på tundraen, og ved flom-vannet er de blitt dekket over med lag av leir og sand, som har berget dem fra å tine opp igjen. Men heller ikke en slik forklaring strekker til.
Noen (som Schrenck og Nehring) har også søkt å forklare det ved at disse svære dyrene er omkommet i snøstormer på den sibirske tundra om vinteren, og er blitt begravd og frosset isnøen. Men for å unngå vanskelighetene ved at snøen smelter bort igjen om våren og sommeren, er man da blitt nødt til å tro at disse snø-lagene er gått over til å bli breer som har holdt seg til vår tid, og etterhånden er blitt dekket av jord-lag, sand og leir. Foruten det usannsynlige i en slik antagelse er det også den vanskelighet, som før nevnt, at mammut-likene som regel ikke blir funnet i is-lag.
Andre (Brandt) har antatt at de svære, klumpete dyrene kan ha sittet fast i myrene og har funnet sin død på det vis, som det kan hende med elgen hjemme i Norge. Men hvis myra var bløt så dypt at dyret kunne bli sittende fast i den, hvordan kan det så etterpå være blitt stiv-frosset for bestandig? Det er, som vi ser, vanskeligheter nok.
Jeg kunne da heller tenke meg det er gått til på det vis, at dyrene er død en ganske naturlig død, nær en større elv, om høsten eller vinteren. Ved kroppsvarmen og den svære vekten er underlaget blitt smeltet, og dyret har sunket et stykke nedi, inntil det hele har stiv-frosset, og det er frosset godt fast i bakken. Ved elve-flommen neste sommer er de blitt flødd over, men det kalde vannet har ikke kunnet tine det opp på den korte tiden, og det er så blitt dekket med lag av leir og sand som flom-vannet har revet med seg. På det vis er det blitt beskyttet mot å tine opp igjen. Neste vinter er så også de nye lag frosset, og ved ny flom er nye lag kommer til ovenpå. Dette blir, så vidt jeg skjønner, mest i likhet med hva min forsvunne venn, baron Toll, tenkte seg.
Tirsdag 2. sept. Tirsdag den 2. september var det endelig godt vær, og i en samojed-båt, rodd av samojeder, dro flere av oss vestover for å gjeste de innfødte på Lebiasjij Ostrov. Det er merkelig så lang-grunt det er hele veien, med lavt øyland innenfor landet er ikke til å komme nær på flere hundre meter. Så kom vi over det første sundet, vest for Nosónovski Ostrov. Det skar seg nord igjennom som en havbukt med lave øyland på to sider. Landet kunne vi ikke øyne i nord, så sundet kunne bære like til havs for alt det.
Over alt er det hildring, både nordetter og søretter; så snart den lave kysten kommer et stykke unna, er det som den løftes opp i luften og får blankt vann under seg. Sånn er det hver dag her. Jeg har aldri sett det så alminnelig og dagstøtt før; det må skyldes at elve-vannet, som kommer sørfra, er en god del varmere enn luften; denne blir derved varmet opp i noen tynne lag over vann-flaten, og ved grensen av disse lagene blir det en total-refleksjon av de nesten horisontale lys-stråler som kommer fra det litt høyere liggende land langt borte og fra luften over det, og det dannes en speiling av luften og landet under det virkelige land, som en ser ved de direkte stråler som går like til vårt øye gjennom det kaldere luftlag over. Samtidig blir vann-flaten i horisonten noe senket ved refraksjon. Det er det samme fenomen som fata morgana i ørkenen, som får den tørste reisende til å fryde seg ved kogle-bilder av gjenstander langt borte som speiler seg i herlig blankt vann. Denne form av hildring skyldes altså ikke refraksjon som løfter landet opp i luften, slik som folk ofte synes å tro.
Den søndre odden av den smale øya vest for sundet var forholdsvis høy, og på den bodde kjøpmannen. Der var også flere jord-hytter, en to-tre telt og et eller to-tre hus.
Ved et smalt sund var denne øya skilt fra den større øy vestenfor; på den stod det fire telt med noen samojeder fra vestsiden av Jenisei, men mest juraker. Det var også en jordhytte der med en russer som kjøpte opp fisk av de innfødte.
Da vi kom til land ved denne øya, holdt et båtlag nettopp på å ta ombord nota for å dra ut på fiske. Det var to brødre som var juraker, de så helt semittiske ut. De andre i båtlaget var samojeder. De to brødre eide tilsammen 72 rein, som var over på tundraen på østsiden av Jenisei mens de lå her på fiske. Den ene samojed, som så atskillig fattigere ut etter klærne å dømme, eide bare 10 rein. Da jeg sa, at han kunne da ikke leve av det, svarte han bare at det kunne han heller ikke.
Vi så nå innom både til samojedene og jurakene i teltene; det syntes ikke å være noen større forskjell på dem.
Vi hilste også på jurakenes høvding med hans to koner. Han var en eldre mann med et kraftig utseende. Ansiktstypen kunne godt ligne noe på en fjell-finns; men ved sine eiendommelige tynne knebelsbarter som hang ned ved munnvikene, uten skjegg midt på overleppa, fikk han noe visst kinesisk ved seg. Den eldste konen var gammel og falmet og surøyd, med et ansikt som et tørket eple. Også hun kunne ha noe likhet med fjell-finner. – Han sa selv, og pekte på henne, at hun var ikke brukbar lenger, og derfor hadde han nå tatt seg en ung kone. Hun var ung nok til å være datter hans. Hun så ellers ganske godt ut og syntes vel nøyd, og var stolt av verdigheten som fyrstinne skjønt en kunne jo tenke seg en mer attråverdig stilling enn å være konen til den gamle mannen. Men slik er vel kvinnene mange steder.
Han fortalte at han soknet til Obdorsk, og før måtte han reise dit hver vinter for å betale skatten som han, som høvding eller stárost, hadde i oppdrag å samle blant de skattepliktige i sitt folk; men nå fikk han lov til å betale den i Dudinka.
Hans navn var Jabtung Aljo, og hans stamme (ordá) kaltes etter ham; altså ble det Ordá Jabtung. – Hver voksen jurak måtte svare 10 ½ rubel i skatt, enten han så er fattig eller rik, og en kunne nesten si enten han er levende eller død. Visse år blir det holdt folke-telling, og det blir da bestemt hvem som skal svare skatt. Etter den tid må disse skatter pliktige fortsette å betale hvert år like til neste folke-telling om de så dør imens.
I denne stammen var det 32 sjeler som skulle svare skatt. I 1902 betalte 19 av dem 250.40 rubel; resten nektet å betale. I 1910 var det bare 88 rubel som kom inn. Det er ikke så lett å gjøre noe med dem som nekter å betale på disse store viddene, hvor det kan være vanskelig nok å finne dem, selv om en hadde folk og tid til å lete etter dem.
Fyrsten klagde meget over denne høye skatten, som de jo ingenting får igjen for. Og hva skulle de også kunne få, disse nomader, som hadde noe verd for dem? De får ingen undervisning, ingen skoler, ingen prester, ingen leger, ingen veier, ingen forbindelser av noe slag; hvis en da ikke regner at dampbåtene går opp og ned Jenisei, og bringer dem kjøpmenn som tjener godt på dem og gjør sitt til å forarme dem ved å kjøpe deres skinn fra dem og gi dem nye livs-fornødenheter som de før ikke kjente, og levde godt foruten. Ikke å snakke om at kjøpmennene har brakt dem brennevinet.
Det meste de har fått merke at regjeringen har gjort for dem, foruten å kreve skatt, er å ta noe av fiske-retten fra dem, som jo helt og holdent var deres. Russere har for en del fått rett til å fiske på de samme stedene; ja strekninger av de innfødtes fiske-rett er blitt solgt ved auksjon til russere, som så kom og fisket i den tro at de hadde fått ene-retten, men snart fant at de iallfall måtte dele den med de innfødte, som så dessuten har fått lov til å beholde noen strekninger av sine gamle fiske-plasser for seg selv.
Det fins vel også dem som vil regne det som en fordel disse innfødte har av staten at de somme tider kan få døpt sine barn, men så stort har nå ikke det på seg det jeg kan tro, og så langt som til vielsen rekker nok sjelden prestehjelpen, den greier de helst selv, så det ut til.
Særlig urettferdig fant fyrst Jabtung Aljo det å være at han og hans folk skulle betale så stor skatt som 10½ rubel for hver mann, mens Jenisei-samojedene på østsiden av Jenisei bare må svare 3½ rubel i skatt for hver arbeidende mann. Dette synes jo unektelig også noe urettferdig; men grunnen er vel at Jenisei-samojedene regnes for å være fattigere enn jurakene. Ellers syntes det nå ikke å være så overdrevent med velstanden hos disse jurakene heller.
De har fått føle den første side av sivilisasjonen, disse innfødte; det er skatter og avgifter; lenger er ikke staten nådd enda. Fordelene kommer kanskje en gang siden; men da er vel iallfall disse her for lenge siden under gress-torven.
Vår venn fyrsten fikk også fram av en kiste sine dokumenter og brever som han hadde fått fra regjeringen, og hvori hans plikter og rettigheter, men mest plikter, sto omtalt. Han viste dem til Vostrotin og Loris-Melikov, og fikk dem til å se etter og forklare hva det sto i dem, for selv skjønte han selvsagt ingenting av dem. Så ble det en ny drøftelse av stillingen, og vår fyrste framholdt igjen kraftig det meget urimelige i at han og hans folk skulle pålegges så stor en skatt som det for dem var meget vanskelig å utrede.
En kunne vel tro at de innfødte holder det for grumt å være høvding eller stárost, men vi fikk det inntrykk at det for dem heller var et bry, som de gjerne ba seg fri for om de tore. Iallfall lot det til at vår venn her helst hadde villet gitt fra seg hele hederen. Visstnok skal høvdingen eller stárosten velges av sin stamme, men det skjer, så vidt jeg kunne skjønne, helst på det vis at en russisk politi-mann kommer til stammen, han finner der den mann som taler best russisk, og sier så til de andre at ham skal de velge, og så skjer det. Noen betaling for sitt arbeid får stárosten ikke, men meget bry med å samle skatten, og så dessuten den lange reisen, som nå går til Dudinka, men tidligere gikk den lange veien helt til Obdorsk. Det var to måneder dit og to måneder tilbake bare for en times opphold, som han selv sa.
Sjamáner hadde disse innfødte ikke her iallfall, påsto de, og det var ikke lett å bli klok på om de hadde det annensteds. Hvor de hadde sine avguder ville de ikke ut med; for de bare lo av det når vi spurte om det; kristne skal de være på et vis, og de førte med seg sine små helgen-bilder som hang på stengene under telt-veggen som andre hus-guder. Døpte blir de også, iallfall de fleste, i Dudinka eller Obdorsk, hvis det faller seg så.
Øya var ganske flat innover, med viju-kjerr, gress og mos, og så små vann her og der. Den syntes forresten å være litt tørrere enn Nosónovski Ostrov, hvor jeg var i land her om dagen.
Ved handels-plassen på den andre siden var det atskillige russere, både menn og kvinner, og det måtte være stor virksomhet der, etter alle tønnene på stranda å dømme.
Der bodde også noen dolganer i et par jord-hytter. De er tundraens aristokrati, som Vostrotin sa. De er mer pyntesyke enn samojeder og juraker, og er glad i stas og gilde broderte klær. Det kunne vi da også se på en sund og velfødd jente, som lo uavlatelig av innvendig lystighet. Hennes stas-kofte var dekket med de gildeste broderier.
Dolganene synes å stå jakutene nær. De er rein-nomader som lever på tundraen, og menes å være kommet østfra, fra strøket ved Lena-elva. Dolganenes barn var blide og tiltalende; de så sunde og velfødde ut, men de gjorde inntrykk av å være av temmelig blandet rase. Mennene fikk vi ikke se, de var ute på fiske.
Der var også en tungus-kvinne, gift med en russer, som hadde frembrakt ganske tiltalende døtre. Det er således et temmelig blandet selskap her, og muntre og glade og tilfredse så de alle ut.
På dette sted så vi også noen høybente, kraftige sledehunder som sto bundet og nok tilhørte noen av fiskerne; de bruker dem til ferdsel opp og ned elva om vinteren, og til dels også med båt nå om sommeren, da hundene går langs stranda og trekker båten. De var større og kraftigere enn reinsamojedenes hunder, som ikke blir brukt til kjørsel, men til å passe reinen.
Da vi på hjemveien kom i nærheten av «Correct», så Christensen med ett at de heiste flagget på akter-toppen. Hva kunne nå det bety? Men ikke lenge etter ropte en av våre samojed-roere noe og pekte sørover, og der så vi mastene av en skute.
Snart var vi ombord; skuta var kommet nærmere; i kikkerten kunne en se at den var ikke stor, den var tomastet; det måtte være en liten motorbåt. Det var da straks greitt at det kunne ingen annen være enn statens vesle motorbåt «Omul», som brukes til fiskeri-undersøkelsene på Jenisei. Men i hva ærend kom den? Den holdt kurs rett på oss. Det ble sagt at ingeniør Wourtzel, som også skulle ha vært med oss, hadde bestilt denne båten til å møte i Jeniseis munning, og kanskje hadde han ikke avbestilt den, da han ble hindret fra å gå med.
Den kom opp forbi oss, hilste med flagget, gikk en sving rundt oss og ankret på innsiden. En båt kom ombord til oss med kapteinen, en rund, blid liten fyr med rund selskinnslue, hele mannen så ut som en liten kobbe. Båten var ganske riktig kommet den lange vei fra Krasnojarsk etter Wourtzels ønske for å hente folk fra «Correct», de visste ikke hvem, og den sto nå til vår rådighet.
Altså kunne vi nå straks dra søretter. Det var helt uventet; vi hadde tenkt å måtte ligge her bortimot en uke ennå, før lossingen og lastingen var ferdig, så vi kunne komme med slepebåten og lekterne oppetter Jenisei, og da kunne vi ikke vente å nå Jeniseisk før slutten av september i det tidligste. Jeg hadde som sagt forlengst gitt opp håpet om å nå ingeniør Wourtzel i Krasnojarsk; men nå med ett demret et nytt håp, og det ble liv ombord i «Correct» for å gjøre oss klar til avreisen.
Rommet ombord på «Omul» var jo ikke stort: det var en liten salong med to sofaer, og så en sove-kahytt ved siden av med tre sove-plasser; men det ble jo nettopp nok til oss tre passasjerer, foruten til «Omul»s kaptein og maskinist, som lå der før. – Salongen var ikke større enn at når en kom fra dekket for å gå inn i sove-kahytten, måtte de som satt på sofaene i salongen reise seg for å slippe ham forbi, og klaffen på bordet måtte slås ned, og enda var det ikke mer enn akkurat at den runde magen til den vesle kapteinen skar igjennom mellom bordet og døren.
Mat måtte vi passasjerer holde oss selv med, og til koking fantes det bare en primus. Men en snill og bra kokk, Alexej var det der; og med maten hadde det ingen nød; for ved kaptein Samuelsens omsorg fikk vi med oss fra «Correct» så rikelig av matvarer av forskjellig slag at vi ennå hadde det meste av det i behold da vi rakk Jeniseisk. Fersk fisk og rød kaviar fikk vi dessuten kjøpt nok av i land, og ferskt brød ble det bakt for oss ombord om natten, så vi hadde nok for den første delen av reisen.
Vi bestemte oss til å dra straks neste morgen. Og så ble det da travelt med å pakke, og så i hast skrive noen brever som kunne gå tilbake til Norge med «Correct». Onsdag 3. sept. Tidlig neste morgen kom en ny stor dampbåt, «Orjol» (ørnen), med en lekter på slep. Den var på vei nordover til Goltsjíkha. En stor staselig hjulbåt som engang hadde tilhørt Vostrotin og hans selskap; han hadde kjøpt den i Glasgow, hvor den hadde vært passasjer-båt på Clyden og het «Glenmour». Den gang gjorde den en 14 mils fart, men nå var vel farten minket noe. Den brenner mest ved i maskinen.
Kapteinen kom ombord for å hilse på oss, han var finne og en stø kar å se på. Med ham kom også to unge studenter i sine militærlignende uniformer. Den ene var en søstersønn av Vostrotin. – En tredje student kom litt senere ombord; også en søstersønn av Vostrotin. Han hadde nettopp tatt sin advokatur, men var nå i sommer-månedene annenkaptein ombord på dampbåten og sto for den merkantile del av driften.
Han fortalte at de nettopp hadde oppdaget to tyver ombord, som ved å spille kort med passasjerene blant annet hadde skaffet seg penger til billetten; men så forsvant også pengene av lommene på folk, og da ble de tatt i forvaring av vår gendarm og politi-mann og stengt inne i den ene lekter. – Det var sørgelig for dem; for den beste forretning ville jo ha vært på veien tilbake opp Jenisei, da folk vender hjem fra fiske og kjøpferd med penger i lommen og gjerne drikker seg fulle.
Ut på morgenen, før vi reiste, kom det ennå en dampbåt, «Jeniseisk», og med den fulgte en gendarm-offiser med flere gendarmer, en politi-mann fra Turukhansk, og dessuten var det visst også kommet en detektiv med «Orjol». Og alle disse menneskene er vel kommet på grunn av «Correct»s reise hit, skulle en tro.
Vi har nå: en toll-mann, to toll-soldater, en gendarmoffiser, to gendarmer, to politi-menn og kanskje en detektiv, d. e. 8 eller 9 mann. Dertil kommer en kaptein på «Turukhansk» og en kaptein for hver av lekterne, omkring 12 eller 13 mann. Sammenholdt med, at det bare var 8 mann til å arbeide med lossing og lasting gir det ikke noe rimelig forhold. Men så kom det riktignok 8 arbeidsmenn til med «Jeniseisk», og da vil det komme mere fart i lossingen.
Det er denne dampbåten som skulle slepe våre lektere oppover Jenisei, men den fører med sin egen lekter til kull. Den skulle altså i alt få 4 lektere på slep på tilbakeveien, og det ville nok blitt en sen reise for oss.