Gjennom Sibir/6
NOSÓNOVSKI PESÓK, OG SAMOJEDER[rediger]
Noe av det som for meg hadde stått som mest lokkende ved denne turen, var den leilighet jeg håpet den ville gi til å få se noen av Sibirs mange natur-folk på nært hold. Naturfolk har jo alltid en sterk draging ved seg, jo mer opprinnelige de er, og i dette merkelige land er det en mangfoldighet av dem, og de er ennå forholdsvis lite kjent, så underlig det kan synes.
Her, opp etter Jenisei, før vi kommer til Jeniseisk, har vi folkestammer nok: først de såkalte Jenisei-samojeder, – så er det juraker, en annen stamme av samojeder, – så er det, mellom Jenisei og Obj, ostjak-samojeder, – så er det, vestover i retning av Obj, ostjaker, som er en finsk-ugrisk stamme, – så er det, på østsiden av Jenisei, dolganer, – så er det det gåtefulle folk Jenisei-ostjakene, helt forskjellig fra de andre, og sannsynligvis en siste levning av et stort og mektig folk som tidligere bebodde store strekninger av Sibir, – så er det de vidt utbredte tunguser, – så kan det hist og her være noen jakuter, foruten russerne.
Bare på denne strekningen var det mere enn nok for en språkforsker og antropolog å ta fatt på. Etter at den fremragende finske språkforsker, Alexander Castrén, reiste her før midten av forrige århundre, og den store Sibir-forsker Middendorff reiste på omtrent samme tid, er disse folk og deres språk lite undersøkt.
Skjønt samojedene ikke er så mektige i folketall, har de likevel en enestående stor utbredelse over den sibirskeuropeiske tundra og over de nordlige skogstrøk, helt fra Khátanga-bukta på østsiden av Taimyr-halvøya i øst, like til kysten av Kvit-sjøen i vest, en strekning på opp imot 3 000 km. Også mot sør må de tidligere ha hatt en stor utbredelse, og det fins ennå en liten ensom samojed-stamme, de såkalte kamassintser eller kamassiner, ved elvene Kan og Mana, bi-elver til Jenisei, på nordsiden av Sajan-fjellene De taler et samojedisk språk.
Hvor disse vidt utbredte samojeder opprinnelig er kommet fra, vet vi, når vi skal være ærlige, lite om. Mange hypoteser om det tør være like sikre som den lærde munks, som ga Castrén et manuskript, hvori han klart beviste at samojeden stammet fra israelittene, fordi de kjente de ti bud. Den alminnelige antagelse er vel ellers at de var et folk som, delt i flere stammer, opprinnelig bodde i Altai- og Sajan-fjellene De kinesiske historie-skrivere omtaler i det 7. årh. et folk, Dubo, som bodde i Altai på høyslettene, tildels på østsiden av sjøen Kossogol. De drev hverken fedrift eller åkerbruk, men var fiskere og jegere. Det nevnes også to andre beslektede stammer. På føttene hadde de tre-hester (d. e. ski) og støtter under armene (skistaver), for hvert tak kom de vel hundre skritt fram, om natten drev de alskens tyvestreker og rov.
Dr. Wilhelm Radloff har, sikkert med rette, framholdt at disse Dubo-folk er de samme som de senere i det 17. årh. i Sibirs historie meget omtalte tubiner, som sammen med to beslektede folk, matorer og kamassiner, var meget krigerske og lenge motsto det russiske herredømme, før de i midten av det 17. årh. endelig underkastet seg og betalte jasak (tributt) – Disse tre stammer må ha vært skog-samojeder som vesentlig drev jakt, hvorfor de også var usedvanlig dyktige bueskyttere. Med unntagelse av noen få kamassintser, er de nå helt forsvunnet, og er gått over til å bli tyrker eller tatarer.
Fra denne hjemstavn skulle, etter noens mening, samojedene ha utvandret mot nord under den ustanselige uro som var forbundet med at Hiong-nu og andre tyrkiske stammer oppkastet seg til herrer over Altai-landet. – Ja, en mann som Middendorff mener tilmed at de må være slått på vill flukt fra Altai nordover, og har ikke kunnet stanse hverken i Barabá-steppen, eller i urskogene mellom Jenisei og Obj, men først når de hadde lagt det brede skogbelte bak seg, møtte de igjen stepper hvor de kunne finne seg et hjem, og de slo seg ned på tundraen mellom finske stammer, vesentlig ostjaker, i vest, og tungusene som bodde i fjell-strøkene i sørøst.
Slike antagelser som disse står for meg som helt umulige. Den særegne kultur som betinger et nomadeliv på tundraen er ikke skapt på en dag, ikke på år, ikke på århundrer, men kan alene være frukt av en langsom utvikling, slektledd etter slektledd gjennom mange århundrer, for ikke å si tusener av år. – Et folk på flukt nordover fra Altai, og som når tundraen uten forberedelse, vil nødvendigvis være hungersdøden hjemfalt, med mindre da de treffer et annet folk der som alt har en for tundraen skikket kultur, og som de kan undertrykke, og hvis kultur de kan tilegne seg. Bare den i ene ting at for å leve på tundraen som nomader måtte de ha lært å temme rein og bruke dem som husdyr, det er ikke noe som folk tar seg til med en gang, det ligger lange tiders utvikling bak en slik særegen nomade-kultur.
Dertil kommer at det om de gamle samojed-stammer i Altai heter at de ikke hadde fedrift, men de var jegere og fiskere; altså hele nomade-kulturen med husdyr var dem fremmed. Forresten kjenner vi enda nåtildags samojedfolk som nettopp er slike jegere og fiskere, og som ikke holder rein; det er tilfelle med mange av Ostjak-samojedene som lever i skogene mellom Obj og Jenisei, og de bruker hunder som trekkdyr.
Jeg er tilbøyelig til å tro at slike og mange andre teorier om hele folke-stammers plutselige og lange vandringer, for en stor del har sin opprinnelse i det gjengse syn på folkevandringstiden i Europa, da en gjerne ville flytte hele folkestammer fra øst til vest og fra sør til nord, som en flytter brikker på et sjakk-brett. Dette lar seg enda høre for krigerskarer, som drar herjende og røvende fram gjennom befolkede strøk; men når det gjelder å trenge fra sør mot nord inn i den øde tundra, hvor det framtrengende folk først må skaffe seg en ny kultur for å kunne oppholde seg der, blir slike vandringer en umulighet – om enn et jeger-folk hadde betingelser for å klare seg ved fiskeri og jakt langs de store elver som Obj og Jenisei.
Det lar seg heller ikke nekte at det har vært en sterk tilbøyelighet til å la de fleste folkeslag utspringe fra Sentral-Asia og la dem utvandre derfra vifteformig til alle sider. Hvorfor nettopp det midtre Asia skulle være så mange folkestammers vugge, er meg ikke ganske klart. Hvor menneskehetens vugge sto, vet vi ennå ingenting om; vi vet bare at den tid da menneskeheten framsto på jorden, og da den utbredte seg over den og begynte å sondre seg ut i forskjellige stammer, ligger så mange hundre-tusener av år tilbake at det ingen betydning har for spørsmål som disse om opprinnelsen og utbredelsen av jordens nålevende folk.
Så er det en ting til, som man også ofte har lett for å glemme, og det er at den alminnelige inndeling av folkene i stammer som: finsk-ugriske, samojeder, tyrker og tatarer, mongoler, tunguser og mandsjuer, osv., hviler helt og holdent på språkene, og kan ha lite å gjøre med disse folks virkelige innbyrdes slektskaps-forhold og opprinnelse. Et folk kan, ved å komme i avhengighets-forhold til et annet eller i nær berøring med det, med letthet komme til å oppta dette folks språk og dets kultur, skjønt det av opprinnelse intet som helst slektskap har til det.
På det har vi mangfoldige eksempler. Et oss nærliggende er våre egne fjell-finner; de taler jo et språk som er nær beslektet med det finske språk, som kvensk og karelisk, skjønt de av opprinnelse visselig er helt forskjellig fra disse folk. Et annet eksempel er bulgarerne, som opprinnelig er et finsk folk, som talte finsk språk enda i det 9. årh., men som under sin vandring gjennom Russland kom til å oppta det slaviske språk, og slo seg så ned ved munningen av Donau som slaver.
Når vi i Altai finner små stammer eller rester av tidligere stammer som taler et samojedisk språk, og hvis vi ikke kan tro at de i sen tid har innvandret til de steder hvor vi nå finner dem, da synes iallfall dette å måtte bevise at de samojediske språk har i lengst svunne tider hatt en langt større utbredelse mot sør enn de nå har, og samojedisk har vært talt av forskjellige stammer, like fra Altai og nord til tundraen, kan hende særlig utbredt langs de store vann-veier Obj og Irtisj med bi-elver, og muligens Jenisei med bi-elver. Men dermed er det ikke gitt at de samojedisk talende folks vandring gikk fra Altai mot nordvest og nord; det kan snarere ha vært en utbredelse for en del i motsatt retning: fra de store skoger og elver – hvor livs-betingelsene var gode for jegere og fiskere – på den ene side sørøstover mot Altai, og på den annen mot nord til tundraen.[1]
Om de forskjellige samojedisk talende stammer tilhørte opprinnelig samme folke-stamme, det er et helt annet spørsmål, og det er vel ikke lett å avgjøre. Det kan være mangt som tyder på at samojedene i vår tid er en nokså uensartet og blandet folkerase. Mens således Middendorff omtaler de såkalte Tavgy- eller Avam-samojeder, som små, gjennomsnittlig bare 42/3 engelsk fot (154 cm.) høye, med et finsk utseende ansikt, og hvor en mann på 5 fots (164 cm.s) høyde virker imponerende, så er det andre stammer, som f. eks. dem vi møtte på Jamal, og noen av dem vi finner her ved Jenisei, som kan være ikke lite høyere, og som synes å ha et mere «mongolsk» utseende.
Men en får huske på at det ikke er å vente at noe folk her skal være av ren rase, for de forskjellige folke-stammer bor så tett inn på hverandre, og har så meget samkvem. Og dertil kommer jo forhold som det at det blant slike folk ikke engang gjelder for riktig å ta sin kone, eller sine koner, fra sin egen stamme, men de skal tas fra en fremmed, helst en fiendtlig, og blant krigere var jo konene ofte krigsbytte.
Vi må altså på forhånd vente hos alle disse stammer at finne mange forskjellige typer blandet om hverandre. Slik er det også i virkeligheten; og det er ikke mer enn rimelig at f. eks. de østligste samojeder kan vise megen likhet med dolganer, jakuter og tunguser, mens, som Kai Donner meddeler meg, ikke alene kamassintserne på nordsiden av Sajan-fjellene, men også Ostjak-samojedene viser tydelige spor av tatarisk innflytelse. Det ville ikke være lett nå, bare på grunn av utseendet og den anatomiske bygning å sondre de forskjellige folke-stammer i Sibir ut fra hverandre, skjønt det selvsagt er visse trekk som fortrinsvis utmerket den ene stamme til forskjell fra den annen, som f. eks. når en vil sammenligne en god type av en nordvestlig samojed-stamme med en tungus eller med en Jenisei-ostjak.
En ting kan vi være sikker på, og det er at tundraens nomade-kultur, med rein-holdet, er meget gammel og stammer fra lengst svunne tider. I Nord-Norge finner vi reinholdet omtalt av Ottar i det 9. årh., og da synes den ha vært vel utviklet der. Men at denne nord-norske kultur skulle ha oppstått uavhengig av den asiatiske rein-kultur synes ikke rimelig, all den stund det er et sammenhengende strøk like fra Finnmark til Øst-Sibir, hvor det lever nomader med rein hele veien. Det er vel da rimeligere å tro at det er sammenheng i denne nomade-kultur. Helst er den vel kommet østfra, fra Sibirs store tundra, og har utviklet seg der lange tids-aldre tilbake. Hvis den ikke skyldes et ukjent urfolk, som ligger forut for samojedene, hvilket tør være mest sannsynlig, måtte en vel tro at et samojedisk-talende jeger-folk, som bodde i den nordlige del av skog-traktene litt etter litt har begynt å temme rein og holde dem som husdyr, og derfra har så ganske langsomt tundraens nomade-liv utviklet seg.[2]
Samojed er fellesnavn for alle samojedisk-talende stammer, men ingen av dem kaller seg selv så. Navnet klinger russisk, og det kan ligge nær å ta det for et slavisk ord. Det betyr da endefram «selvspiser», d. e. den som spiser seg selv eller sine liker, altså menneske-eter. Det er vel ikke urimelig at russerne kan ha brukt et slikt navn om de innfødte som de traff sammen med mot nordøst, og umulig er det vel heller ikke at disse folk under hungers-nød kan ha spist sine døde, som en ser så mange andre steder på jorden. Men likevel er det høyst tvilsomt om dette er opprinnelsen til navnet. Andre har villet forklare det ved likheten med suomi, og holdt det for å være finsk av opprinnelse. I hvert fall er det vel mest rimelig at det stammer fra et eller annet misforstått og for russerne fremmed ord, som så på alminnelig folke-etymologisk vis er blitt overført til det russiske Samojed.
Samojedene deles nå gjerne i 5 hovedstammer. Det er: – Tavgy, eller vi kunne kalle dem Taimyr-samojeder, som lever på Taimyr-halvøya, østover fra Jenisei til Khátangabukta. De er rein-nomader, og lever på tundraen av sitt rein-hold, om de enn driver fiske i elver og sjøer, og jakt på vill-rein og pelsdyr ved siden av. – Jenisei-samojedene lever langs Jenisei. De holder også rein, men i mindre målestokk, og lever for en stor del av fiske i elva og av jakt. – Jurakene er utbredt fra Jenisei helt til Kvit-sjøen. De er vesentlig rein-nomader, men driver jakt og fiske ved siden av. – Ostjak-samojedene lever i det nordlige skog-belte sønnenfor tundraen. De nordligste av dem holder noe rein; men de sørlige er utelukkende fiskere og jegere, og holder bare hunder som husdyr, til dels også hester. – Og så endelig er det kamassintserne som lever på nordsiden av Sajan-fjellene som en isolert samojed-stamme.
Disse hoved-stammers språk er forskjellige, men de er igjen delt i mindre stammer som taler forskjellige dialekter Samojed-språkene er vesentlig kjent gjennom Castréns grunnleggende arbeid, men siden hans tid er lite gjort med den, inntil den finske språkmann, Kai Donner, i de siste par år har reist i strøkene ved Obj og Jenisei, og har foreløpig vesentlig studert Ostjak-samojedenes språk. Han meddeler meg at disse samojeder, som kan være omkring 3 000 i tall, taler over 20 ulike dialekter. Da de forskjellige samojedstammer har levd spredt over så umåtelige strekninger, og da vi ennvidere, som han sier, kan beregne at de må ha skilt seg fra hverandre i det minste for 2 000 år siden, så er det ikke å undres på at det kan være megen ulikhet mellom dem innbyrdes og mellom deres språk.
Grunnen til at samojed-språkene ikke lenger har en så stor utbredelse i sør som de engang har hatt, kan vel tenkes å være at andre kulturer med annet språk er trengt inn og har fortrengt den tidligere kultur. Enten er da de samojedisktalende folk blitt drevet bort, eller kanskje heller har de litt etter litt tatt den annen kultur og dens språk, på samme vis som vi vet at enkelte samojed-stammer, som tubiner og matorer, er gått over til å tale tyrkisk eller tatarisk, og regnes nå for tyrker og tatarer.
Også samojedene er selvsagt av de naturfolk som ikke har godt av berøringen med europeisk sivilisasjon, og som derfor er i nedgang. Visstnok har mange av tundraens samojeder ennå holdt seg godt, og det fins rike folk blant dem, som kan ha sine to og tre tusen rein. Men hele deres liv forutsetter den kultur som de selv har utviklet og lært seg til. Den europeiske sivilisasjon kan ikke gi dem meget av verdi. Derimot gir den dem nye livs-vaner og nye livs-fornødenheter som det er vanskelig å tilfredsstille med deres levevis, og derfor synker mange av dem, som er meget i berøring med russerne, i større og større armod. Kommer så hungers-år til, er det lett å skjønne at deres tilstand kan bli vanskelig.
Middendorff forteller om år da hungers-nøden rev bort over halvparten av en stamme, fordi fiske-fangsten og villreinjakten slo helt feil. Andre år kan det komme pest på tamreinen, så en stor del av den dør ut; tidligere rike samojeder kan med ett være forarmet på det vis, de har ikke da lett for å komme seg opp igjen, og handelsmannens fristende brennevin og annet skal ikke gjøre det lettere. – Nedgangen av disse nomader er så meget sørgeligere som alene de med sin kultur kan nytte ut tundraens umåtelige vidder, den hvite rase vil aldri lære det.
Til disse uttalelser ovenfor gjør Kai Donner noen bemerkninger av megen interesse. Hans erfaring er at de lengst borte i nord på tundraene avstengte innfødte ikke forminskes i tall på annet vis enn ved herjende farsotter. Lenger i sør er det en helt annen sak, der dør de ut på kort tid; i visse trakter er barne-dødeligheten like til 50% av alle fødte. Grunnen til det er ikke dårlig stell eller sykdom påført etter fødselen, men, mener Donner, foreldrenes store svekkelse, og denne skyldes ganske sikkert den brå omveltning i livsforholdene som finner sted når nomaden gir opp sitt liv ute i fri luft for å bosette seg i en trang hytte. Til dette kommer også brennevinet, syfilis, osv. Dessuten tar russerne fra dem jakt-marker og fiske-vann i sør og gjør tilværelsen vanskelig for dem. Det er derfor ikke til å undres over at de i disse trakter hurtig og sikkert går sin undergang i møte. %v På landet inn for oss så vi et hus og noen jordhytter, hvor det vel bodde russere, som lå her på fiske om sommeren, men så lengre øst sto det en fem samojed-telt. Særlig disse teltene og deres innbyggere var nå det nærmeste mål for våre lengsler.
Om ettermiddagen dro noen av oss iland. De innfødte strømmet ned på stranda for å ta imot oss; men det er langgrunt overalt her, og båten tok grunn langt ute, det så ut til at vi umulig kunne komme i land uten å va.
Folkene på stranda pekte på et sted lenger øst, hvor en av deres båter lå bundet. Der var det litt dypere, og ved å krabbe over denne båten kom vi tålig i land. Ellers har de alltid båtene sine forankret et stykke fra stranda, og de kommer ut og inn ved å vasse, ofte helt til skrevet; men de har skinn-bukser som er sydd vanntett sammen med komagene.
Vostrotin gikk først i land som det seg hør og bør dumarepresentanten for denne del av verden; disse folk var jo borgere av det land han representerte. Derfor kalte vi ham også «Samojed-kongen».
De innfødte viste seg å være samojeder fra østsiden av Jenisei, og ikke juraker, som vi først hadde trodd da vi så dem; for de var kledd i jurakenes mørke, peskformede kofter med hetter og røde kanter; men dem har de vel fått fordi noen av dem var gift med jurak-kvinner.
Ellers, av utseende å dømme, synes jurakene i strøket på vestsiden av Jenisei og Jenisei-samojedene å være nær beslektede stammer; deres språk er riktignok noe forskjellige, men av samme språk-stamme.
Da vi kom i land, ble vi naturligvis beglodd og sømfart på alle kanter; men mest nyfikne var disse jegerne etter børsene våre; de løftet dem varsomt som kostelige klenodier, kikket både for og bak og fingret på dem over alt.
De bodde i fem telt som lå oppe på flaten langs skrenten over den bratte strand; de var alle sammen rein-samojeder, men hadde sine rein 70 verst inne på tundraen på den andre siden av Jenisei, mens de selv lå her på fiske om sommeren. De hadde i det meste 200 rein hver, og var ikke rike å kalle. Derfor må de drive fiske, mens de rike samojedene, som kan ha så en tusen eller to tusen rein, aldri tenker på å skjemme seg ut med slikt et liv, som de ser ned på; de lever hele året rundt med sine rein inne på tundraen.
Mannen som bodde i det første teltet vi kom til, pekte med stolthet på sine kvinner og sa at han hadde to koner. Den ene av dem så vi sitte med korslagte ben og sy skinntøy inne i teltet. Ved siden av seg hadde hun en unge på en tre-fire år, med lange, lysebrune krøller, så en uvilkårlig måtte se på moren og husbonden, som begge var rammende svarte. Men moren var en liten stygg, halt skapning, som det var vanskelig å forstå kunne friste noen, det være samojed eller russer.
Den andre konen hadde et spebarn i en komse som hang under den skrå veggen på den motsatte siden av teltet; men selv gjemte hun seg så vel bak dør-skinnet at det ikke var lett å få skimten av henne.
En kan ellers ikke undres over om barna kan bli av blandet herkomst hos et folk som dette, hvor konene kjøpes, ofte for høy betaling, og betraktes som mannens eiendom, som han kan leie bort eller råde over som han finner fordelaktig. Etter hva Middendorff opplyser, var det f. eks. ikke ualminnelig at kosakker, gull-vaskere og andre fikk overlatt de innfødtes kvinner for sommeren, eller også for vinteren, mot en passende godtgjørelse. Og har en mann to koner og ikke behøver dem begge, så leier han ofte bort den ene, hvilket er særlig fordelaktig derved at foruten at han som eier får en del av fangsten, tilfaller det også henne etter alminnelig bruk en del.
I gammel tid hørte det også med til gjestfrihetens plikter hos disse nomader at en vert hedret sin gjest ved å gi ham sin kone eller døtre til rådighet, ja Middendorff sier at hos samojedene var dette bruk enda på hans tid.
Hvordan konen oppfattes som eiendom viser følgende, som Castrén forteller i 1846: En samojed-nomade ble satt fast og sendt til Turukhansk fordi han hadde drept konen, og etter hva det ble sagt, spist henne opp (?). Da dommeren ved forhøret spurte ham, hvordan han kunne gjøre slikt, svarte han kaldblodig: «Jeg har kjøpt min kone og betalt henne ærlig, og med min eiendom kan jeg vel gjøre hva jeg vil.»
Kvinnen er selvfølgelig et lavere vesen som er til for å utføre arbeid for mannen, for å gi ham gleder, og for å føde og stelle hans barn. Hun er selvsagt fullstendig uren og må ikke på noen måte komme i veien ved forholdet til det hellige eller overnaturlige. En kvinne må f. eks. under ingen omstendighet krysse en karavanes spor. – Middendorff forteller at han en gang ved en observasjon satte sitt instrument på en slede for å kunne avlese det bekvemmere; men hans samojediske ledsager ropte forferdet: «Kvinne-slede! Skrekkelig forsynder du deg mot dine guder.» Middendorff var nødt til å foreta omstendelige avlats-seremonier for å berolige sin samojediske venn.
En merker snart, når en er sammen med disse folk, at det er gjennomført en streng arbeidets deling mellom menn og kvinner. – Mennene har alt med rein-stellet og også kjøringen med rein, og de driver fiske og fangst. Men så snart de kommer hjem til teltet, bestiller de ingenting, uten det da skulle være å bøte noe av redskapen eller stelle med fiske-garnene. – Kvinnene tar vare på fangsten og har alt hus-stell, beredning av skinn, søm og matlaging. De reiser teltet og har tilsyn med det og tar det ned, eller flytter det om det trengs, og så tar de vare på ungene selvsagt.
Skjønt altså kvinnen har en underlegen stilling, får en inntrykk av at hun blir i alle måter godt behandlet; noen undertrykkelse av henne kan det som regel ikke være tale om, og det hender ytterst sjelden at det blir talt hardt til henne. Hun spiller en stor rolle i husholdningen, og mannen rådfører seg med konen i alle saker av viktighet. Det skal nok heller ikke mangle på kvinner som fører kommandoen og menn som er tøffel-helter. – Når de er drukne kan det vel stundom hende at ektefolkene slåss, men ellers er samojedene fredelige folk.
Fruktbarheten synes ikke å være stor hos dem. Jeg så ikke noen steds mange barn. Det kunne ofte være så en to-tre, også fler, helst når mannen hadde flere koner.
Vi så også innom de andre teltene. Utenfor ett av dem satt det mange kvinner med sine barn. De rømte inn i teltet og gjemte seg så snart vi kom nær. Det er vel en slags veloppdragen bluferdighet, kan jeg tenke; for de hadde ikke det grann imot å komme ut igjen og la seg fotografere så snart vi ba om det.
Under telt-stengene i flere av teltene så vi det hang små russiske helgen-bilder som de fører med seg som andre avguder. Kristne skulle de jo være liksom, iallfall i navnet. Hvor dypt troen stikker er vel en annen sak; de driver visselig sin gamle hedendom ved siden av, som dobbeltbruk. Det er alltid sikrest å ha litt mere å falle tilbake på, om den ene ikke skulle strekke til; og så er det jo dette med reinen: menneskene kan nok den kristne gud greie med; men rein-stellet har han jo ikke større forstand på, for det kan han ikke ha lært i Europa; til reinene må de ha de gamle guder som er vant med dem.
Inne på tundraen har de sikkert et eller annet steds sine offerhauger, med sine rå gude-bilder gjort av trestokker som besmøres med reinblod som offer, og hvor de driver sin hedenske gudstjeneste. Sikkerlig har de vel også sine sjamáner[3], som sørger for forholdet til de overnaturlige makter og kan besverge dem når det trengs.
Flere av mennene var ganske velskapte og kraftige; ikke så små som våre fjell-finner, men lik Jamal-samojedene i høyde, og nokså lik dem i ansiktstype. For det meste var de enten skjeggløse eller hadde noen glisne hår på overleppa; bare noen få hadde mere skjegg også på haken og på kinnene. Kvinnene var for det meste påfallende mindre enn mennene, og så gjerne mer typisk asiatiske, eller rase-ekte ut.
Enda det den dag var en av de mange hellig-dager i Russland og Sibir og de ikke arbeidde, så hadde bare en to-tre kvinner litt helligdags-stas på seg; en var i rød kofte og en annen i mørkeblå med røde kanter. De andre hadde temmelig uanselige skinn-drakter, til dels litt fillet; men de er nå heller ikke velstands-folk disse fisker-samojeder; de er vel mest å ligne med sjø-finnene hos oss.
De fortalte at «fyrsten» deres, som bodde i det østligste telt, var gått bort til kjøpmannen der vest med stranda, og vi måtte gå dit hvis vi ville hilse på ham.
Hver liten stamme eller «slekt» av samojedene er styrt av en fyrste eller høvding som er deres overhode og dommer, og som også har å samle inn skatten (jasak) til den russiske regjering og betale den.
Mens vi sto der begynte en av kvinnene å ta dekket, som mest var fillet lerret, av det ene teltet, og så ta ned stengene. Det var for å sette teltet opp igjen like ved siden av.
På den vis holder de stor-vask, når telt-gulvet blir for skittent av alt de kaster fra seg; de bare flytter plass. En slik brukt telt-grunn anses for uren, og de slår aldri siden opp telt der igjen. Derfor kan en da også finne så mange gamle telt-ringer.
Så dro vi bortover mot handelsmannen, og der inne skulle det også være et kloster. Vi hørte høye skrik på lang avstand, og så to menn ligge på stranda. Det var hans høyhet «fyrsten» med sin venn. De lå der sanseløst drukne, det vil si «fyrsten» satt nå halvveis opp og brølte uavlatelig som en stut noe som skulle være en sang, mens den andre lå med ansiktet helt ned i sanden og stønnet som et dyr.
Da han så oss komme fikk «fyrsten» reist seg på fire, så forsiktig hevet seg opp på to, aldeles som et barn som skal lære å gå, og så vaklet han mot oss med høye skrik om at han ville ha brennevin, mens han inn imellom skrikene gjentok uavlatelig på russisk: «Si meg, hva som er rett! Si meg, hva som er galt, hva som er rett, hva som er galt.» Helt opp tomset. Det var vanskelig å slippe løs fra dette fulle menneske; men snart dalte høyheten ned på stranda igjen, og vi dro videre.
Er det ikke underlig med disse natur-folkene, så bra og hederlige de er, med en evne til selvbeherskelse så de omtrent aldri kommer i affekt, eller slipper lidenskapen løs, så er det med dem som med alle natur-folk: brennevinet kan de ikke motstå; og det vet dessverre noen mennesker å nytte ut altfor godt. – Men ærlige er de. Jeg må tenke på hva Middendorff forteller om sin reise nordover Taimyr-tundraen, at tross det aldeles dyrisk tøylesløse begjær samojedene viste ved hans brennevins-anker, så kunne han etterlate det samme anker, og flasker med brennevin, åpent og ubevoktet på tundraen, og det ble aldri rørt av samojedene. Han fant en strandet båt som vel hadde ligget hundre år på tundraen; men det manglet ikke en jernnagle i den, for det var jo den sollyse tsars eiendom, – på den tid var jern-nagler mer verd for den nordlige samojed enn det mest glinsende gull.
For en forskjell det kan være. For folk av vår rase kan det falle lettere ikke å ligge helt under for brennevinet, men kanskje var det vanskeligere å la være å røre det hvis de fant det på tundraen og de hadde lyst på det, eller ennå vanskeligere å la være å ta jern-nagler, hvis de trengte dem. Men ved berøring med den europeiske sivilisasjon og med dens brennevin, og ved for nært kjennskap til handelsmennenes og embetsmennenes utpressinger, forfaller ærligheten og moralen også hos et folk som samojedene.
Vi kom nå til en to-tre jord-hytter. Der bodde det noen russere som drev fiske her om sommeren, og som også kjøpte opp fisk av de innfødte.
Lengst vest lå et lavt trehus som var et «kloster», ble det fortalt oss. Der bodde det en fem-seks munker, eller rettere noviser som skulle forberede seg til å bli munker. Sammen med dem bodde også to nonner. De lå her om sommeren for å fiske for klosteret de kom fra.
De tok vel imot oss og så ut til å være pene, pyntelige mennesker. Den ene hadde langt, lysebrunt skjegg, han lignet nettopp hva jeg ville kalt en god type på en norsk bonde, som så mange en treffer i denne delen av Sibir. En annen, som syntes å være første mannen der, hadde langt hår nedover skuldrene og langt skjegg, helt en Kristus-type, med fromme, blå øyne, regelrett nese, en velformet, from munn. – Likheten med det gjengse Kristus-bilde i utseende og i uttrykk er det etterstrebte ideal for alle prester og munker i Russland og Sibir, derfor bærer de håret langt, helst i lokker, og har den vanlige tvedelte form på skjegget. Denne mannen, som vel kunne være så en 25 år, hadde virkelig brakt det langt i så måte og kan sikkert komme til å bli en meget brukbar munk.
Så var det en underlig fet yngling, han så aldeles ut som en kjerub-engel med lange gule lokker, lyse øyenbryn, lyse vassblå øyne, runde basun-kinner og en liten, rød munn. Uttrykket i ansiktet var ikke mer intelligent enn på en alminnelig engel, og han så like ubestemmelig kjønnsløs ut. Han var kledd i en lys lerrets-kittel med belte om livet, som heller ikke var ulikt en engel, han bare manglet vingene. Det var ikke ofte vi hørte ham tale, og da kom det støtvis; han glante mest og gjorde nærmest inntrykk av en ånds-svak, iallfall så enfoldig at det sikkert ingen vanskeligheter kan bli for ham ved himmerikets port.
Den eldste nonnen var liten og pukkelrygget, med et godt og klokt ansikt med briller. Den yngre så nærmest ut som en hyggelig, norsk bondejente; men også hun hadde nå trådt sine barnesko.
Det var bare ett rom i «klostret», hvor de alle bodde sammen. De sov på en brisk langs den ene langveggen, innerst lå nonnene, skilt fra de andre ved et sengeforheng.
De syntes å forstå seg godt på fisket og på å stelle fisken. Det meste ble rensket, vasket og saltet på tønner; en liten del ble også tørret, og det hang fullt av fisk på tørring under taket inne hos dem; det skulle nok være til en godbit for munkene der hjemme; med en god dram til er denne fete, tørrede fisken ikke ille, og passer vel godt til sakuska (smørgås) i et kloster. – Vi fikk kjøpt tørret omul hos dem, den var helt gjennomsiktig fet, så det rant fett av den, og smakte mest som en mellomting av rekling og røkelaks, – Vi fikk også kjøpt frisk, rød kaviar som gjorde stor lykke på frokostbordet ombord. Denne røde kaviaren er rogna, mest av omul, men også av de andre lakse-fiskene som fanges her, og det saltes ned ikke lite av den.
FISKET I JENISEI[rediger]
Det er et stort og verdifullt fiske som drives i den nedre del av Jenisei, som også i de andre store sibirske elver hver sommer; og det har vokst sterkt i de senere år etter at det kom en mere regelmessig dampskips-forbindelse opp og ned elva. Mest fangst drives det på den verdifulle stør (Acipenser Baerii, Brandt), og en del arter av lakse-familien, mest sikarter, som den store hvitlaks, njelma (Stenodus nelma, Pall.), og omul (Coregonus autumnalis, Pall.), muksun (Coregonus muksun, Pall.), den lille seld, samme ord som vårt sild (Coregonus merkii, Günt.), tsjir (Coregonus nasus, Pall), sig (Coregonus pidschian, Gmel.) og flere.
Både støren og de viktigste av de andre fisker, som njelma, omul, muksun og seld, foretar lange vandringer fra Is-havet opp og ned elva hver sommer og høst for å gyte. Mange stør blir stående i de dype huller i Jenisei, iallfall en del av vinteren, men også de foretar vandringer. Meget fisk blir stående i munningen av Jenisei og i Jenisei-bukta vinteren over; ved Svjerevo og Goltsjikha i Jenisei-munningen, på 71° 43' n. br., og ved Pustoj lengre oppe, på 71° 11' n. br. blir det fisket stør, omul og muksun under isen om vinteren. Men det kan ikke bli plass til all fiske-mengden i denne bukta, og en stor del av den må sikkerlig om høsten vandre videre ut i Is-havet og spre seg langs dets kyster, som en jo ellers helst tenker seg nokså fiske-tomme. Fiskerne i Jeniseibukta skjelner f. eks. mellom den omul som holder seg i bukta vinteren over og den som omkring 23. juli begynner å komme inn fra havet. Hav-omulen er meget fetere og er lysere, mer sølvglinsende av farge.
Flere av fiskene i Jenisei oppnår betydelige størrelser; støren kan f. eks. bli opp til 90 eller 100 kilogram, men som regel er den en god del mindre; de fleste jeg så på reisen gikk vel knapt over 20 eller 30 kilogram. Den lengste njelma jeg så var 1.08 m. lang.
Andre fiske-arter som sterletten, en liten stør-art (Acipenser tuthenus, Lin.) og tsjir, o. a. synes å holde til i elva hele året rundt, da de som regel ikke blir fanget nær elvas munning.
Stør og njelma begynner å gå opp i Jenisei så snart isen åpner seg om våren, i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Kort etter følger så muksun og seld; – de ventes omkring 25. til 26. juni forbi Goltsjikha, – og så etter dem kommer omul omkring 23. juli; på den tid vi var ved Nosónov-øyene var omul den fisk som ble fanget mest. Da Jeniseis
- ↑ Hr. Kai Donner som har lest ovenstående, meddeler meg at etter hans oppfatning må samojedene, den gang de da talte et felles sprog, ha levd betydelig lenger vest enn deres nåværende boplasser gir grunn til å tro. Det finsk-ugriske urfolks hjem har jo ligget på vest-siden av Ural, og da ligger det nær å tro at samojedenes urhjem har vært i Ural-traktene, og derfra har de så siden vandret ut til forskjellige kanter. Først i den aller seneste tid er de kommet til Is-havet – på det tyder bl. a. at de ikke har noe eget ord for hav. Etter dette skulle altså deres urhjem ha ligget lenger vest enn ovenfor antatt; men det synes meg at de store elver, som Obj, med de rike fiskerier, må ha gitt særlige betingelser for underhold av et slikt folk, liksom også for deres utbredelse.
- ↑ Hr. Kai Donner erklærer seg helt enig i den synsmåte; og han mener at rein-kulturen «må være en urgammel arktisk kultur-arv, som senere innflyttede folk har tilegnet seg fra de kanskje nå forsvunne folkeslag, som engang bebodde de store tundraene. Dette hindrer ikke at den kan ha vært meget mer utbredt i tidligere tider. Iallfall er det overraskende at terminologien for rein-skjøtselen viser språklig så få overensstemmelser mellom de forskjellige folk. En bør vel tyde det så at reinen har i meget lang tid vært i bruk hos dem alle».
- ↑ Sjamáner eller medisin-menn er de innfødtes hedenske prester eller ånde-besvergere, som står i særlig forhold til de ovematurlige makter.