Gjennom Sibir/5

ÅPEN SJØ, ØSTOVER TIL JENISEI

Fredag 22. aug. Ut på morgenen var vi endelig nord for Kvit-øya, og hadde nå åpne, blå havet for oss. Det var frisk bris, og sjø fra NNV, så meget at det var dem blant oss som begynte å føle savnet av isen og det rolige vann mellom flakene. Kvitøya så vi ikke, den er ganske lav, og vi var for langt unna.

En deilig solskinnsdag på åpent hav ut for Obj-munningen, den vakreste på hele reisen siden Kristiania. Men det er ikke lite sjø, og en god del rulling, så vi til middagen hadde slingrebrettet på for første og vel også siste gang på reisen til Jenisei.

Vannet er merkelig brunt og skittent, så når vi om ettermiddagen kom forbi en av de enslige is-stykkene som lå og drev, så det ut som om isen var ganske brunskitten der hvor den stakk under vannet, eller hvor sjøen spylte opp på den.

Temperaturen ved middag var 11° i luften og 2° i vannet. Dybden holdt seg mellom 7 og 12 favner.

Kl. 6.30 em. så vi noe is forut, så loggen måtte hales inn. Dybden tok nå brått av til 5 favner, og skiftet mellom 5 og 6 favner. Igjen finner vi altså at isen ligger over de grunne banker.

Vi holdt det gående under stadig lodding, og var nå snart nord for Vilkitskij-øya som ligger mellom munningene av Obj og Jenisei. Vi møtte en tett is-strimmel, og måtte styre lenger nord en halvannen times tid før vi igjen kunne holde mere østover, og satte så kurs rett på nordpynten av sandbanken nord for Sibiriakov-øya.

Ved midnatt, da vi var kommet så en 22 kvartmil fram etter denne kursen, møtte vi igjen en større is-strimmel, og måtte styre mere nordlig en times tid.

Lørdag 23. aug. Ved tre-tiden om morgenen møtte vi store is-masser, og da de så ut til å strekke seg langt nordover, ble det styrt sør og sørvestetter i håp om å komme sønnenom isen og så kunne gå løpet på vestsiden av Sibiriakov-øya inn i Jenisei.

Men det var meget is, og det ble styrt forskjellige kurser mellom flakene søretter, inntil farvannet vest om Sibiriakov-øya viste seg å være helt stengt. Lengst vest, bortimot landet på den andre siden, var det kan hende noe åpent vann, men det ble for grunt til å gå.

Ved sju-tiden om morgenen fikk de Sibiriakov-øya i sikte og da det ikke var framkommelig for is sørøstover, måtte de holde nord langs øya for å komme nordenom. Men med ett grunnet det opp til 4 og 3 favner. Vi var kommet inn på sandbankene nord for Sibiriakov-øya, og måtte igjen holdt sørover for å komme ut sønnenom den vesle øya på vestre siden av disse bankene. Johansen kalte den senere for Djevleøya. De hadde ikke sett den før, da den var ganske flat og lav, og de hadde tatt den for skitten is.

Med ett som vi satt ved frokosten støtte skuta. Støtet var ikke samme slags som mot is. Hun krenget litt over mot babord, så støtte hun igjen; det kjentes som hun lå stille. Vi så ut: det var ingen is nær, og hun sto. Det var blitt satt kurs for tidlig mot vest sønnenom øya; og etter at loddet hadde gitt 7½ favn, sto vi før neste loddskudd. Det er greitt det er på en banke som strekker seg sørover fra øya; for det ligger atskillige isflak på grunn utover den. Noen tynne flak forut synes også å botne, så der kan det ikke være mange fotene vann.

På flakene, som lå på grunn inne ved øya, så det heldigvis, såvidt jeg skjønte, ut til å være fjære sjø, og da var det jo håp om at vannet snart ville stige litt; men så meget forskjell på høy- og lav-vann at skuta kunne flø løs, var det vel ikke her. Det ble loddet rundt skuta og funnet 1¾ favn under baugen, som var løftet flere fot, 17 fot midtskips, og det var nettopp så meget som skuta stikker, 3¾ favn under akterenden. Flere forsøk med å bakke full fart hjalp ikke, hun rikket seg ikke av flekken; men propellen rotet opp bunnen, så det var bare sølevannet rundt om oss.

Det ble nå forsøkt å gjøre en tykk stålkabel fast til styrbords anker, låre det, og så hive det akterover langs bunnen med den store dampvinsjen akterut. Det gikk tungt og smått, det røynte på redskapen, hele skuta skalv; da ankeret var kommet så en 20 favner akterover, brakk stålkabelen ved den voldsomme hivingen.

Nå ble akter-tanken fylt for å løfte forenden, og så ble det prøvd med å hive inn på ankeret mens det ble bakket full fart. Det var fåfengt, vi sto like fast. – Babords anker ble også låret og all anker-kjettingen ble gitt ut for å lette forenden; men vi lå fast som før. – Et varp-anker ble rodd ut tvers fra babords låring, og det ble hivd inn på det for å vri akterenden mot babord, der var vannet dypere. Men varp-ankeret fikk ikke tak.

Vi laget oss nå til å lempe sement-tønner akterover med båtene; men imens hadde skipet, som lå litt over til babord, rettet seg noe; vannet måtte være steget. Vi ville prøve enda engang med å hive inn på styrbords anker, bakke full fart og så hive inn på varpe-ankeret også det som var igjen av wiren. Jeg sto imens og passet på kompasset. Propellen sveivde rundt, vinsjene durte og arbeidde så det ristet i hele skuta. Med ett syntes jeg jeg kjente som et ørlite rykk, og kompassnåla flyttet seg en kvart grad! .Snart var det litt mer, nesten en halv grad! så enda mer, og så – endelig – svingte skuta rundt, fortere og fortere. Det ble en hel grad, 2 grader, 3, 5, 10, 15 grader, og nå gled hun av, sakte akterover, og var igjen flott!

En jubel. Det kostet litt strev å få hivd inn babords anker, som med all sin kjetting lå igjen på grunna; men endelig fikk vi også klart den vanskeligheten.

Bare et uhell hadde vi; da skipet under bakkingen gled akterover av grunna, kom wiren til varp-ankeret inn i propellen, ble slått av, og ankeret gikk tapt. Da skuta kom i dokk etter turen viste det seg at det var mangfoldige tørn av den wiren rundt akselen, og da vi gled akterover hadde vi støtt mot varp-ankeret så en av bunn-platene hadde fått en stor bulk. Endelig kan vi igjen gå videre, etter å være blitt oppholdt noen timer på dette viset. Ved peiling av tanker og rennesteiner viste alt seg å være som før grunn-støtingen.

Vi styrte nå godt sønnenom Djevle-øya, og så nordover på vestsiden av den, men fikk is østenfor oss og måtte følge kanten av den, først 8 kvartmil mot NV, og så 12 kvartmil NtO½O (misv.). Så kunne vi holde mere østover, omtrent rettvisende øst; men vi hadde is både sønnenfor og nordenfor oss.

Mot kvelden ved sju-tiden fikk jeg fra tønna land i sikte forut. Det var Dickson-øya. Det var meget is på alle kanter; i sør syntes det helt lukket, likeså i nord; men under land kunne jeg se åpent vann og fant en gjennomgang, så vi ved litt plunder nådde dit inn ved åtte-tiden om kvelden.

Det var bredt, åpent vann her ved Dickson-øya. Sørover rakk isen inn mot landet, og jeg kunne ikke med sikkerhet se noen råk der; men noen slakker så jeg, og ventelig var der vel åpent vann nok til å komme fram i.

Men da vi nå var så nær Dickson-hamna, syntes vi det var likest å gå inn dit og se om det skulle være noe bud å finne fra Brusilov-ekspedisjonen med «Sviataja Anna» (den hellige Anna), som i fjor dro ut for å gjøre Nordost-passasjen og drive fangst på veien.

Ekspedisjonen ble møtt i Jugor-Sjar den 15. september i fjor av de to skip «Vasian» og «Nimrod», som skulle bringe materialer til de trådløse stasjoner på Vaigatsj, ved Jugor-Sjar og ved Mora Salé. Dagen etter, 16. september, gikk «Sviataja Anna» videre på sin ferd inn i Kara-havet, og siden har hun ikke vært spurt.

Det ville også være bra å få se om Rusánov hadde vært der; han skulle jo i fjor gå nordenom Novaja Semlja med motor-jakta «Hercules» og hadde en, etter min mening, ulykkelig teori om at den veien skulle det være så meget lettere enn lengre sør å nå fram til Jenisei-munningen, for der skulle «Golf-strømmen» gå og holde vannet åpent for ham.

På veien mot Dickson-Hamna kom skodda tett, og det var lite å se. Vi måtte fare forsiktig og lodde uavlatelig; men på det vis fant vi vei fram mellom to holmer, som ligger sørvest for havna; der var det noe is også. Ved midnatt ankret vi i sørenden av sundet mellom Dickson-øya og fastlandet på 7½ favn vann. – Nå var det klarnet av og det ble en vakker natt med solrødmen over øyer og land i nord.

Kl. 1 om morgenen dro flere av oss inn i bukta ved Dicksonhamna, hvor det, i 1901 var det vel, ble satt opp et skur med et kull-depot for baron v. Tolls ekspedisjon. Men disse kullene ble aldri hentet, og sammen med en mengde fyrstikk-esker ligger de der enda. Brusilov, som hadde lite kull, var bestemt på å gå innom her for å kulle, ble det sagt.

Da vi kom inn mot skuret på stranda smatten hvitrev ut av døren som sto åpen.

Vi fant ikke tegn til at her hadde vært noen ekspedisjon; en blikk-boks med brev fra Lied, som han og hans følge hadde lagt etter seg da de var her i august ifjor, ble funnet utenfor døren; det var greitt at det var reven som hadde dradd den dit. Døren hadde Lied og folkene hans spikret igjen, de hadde funnet den åpen. Det er mulig at den nå var blitt brutt opp av vinden, eller også kan jo jegere sørfra ha vært her, skjønt usannsynlig.

Da «Sviataja Anna», som sagt, skulle ha lite kull, er det ikke rimelig at ekspedisjonen kan ha gått videre uten å gå innom her. En må derfor tro at den ikke har nådd så langt som hit. Men ligge i isen i Kara-havet kan den vel heller ikke nå; vi så ingenting til den, og det gjorde heller ikke to skip, som etter hva vi siden har hørt, også kom gjennom samme havet i august. De innfødte langs Jamal-kysten hadde heller ikke noe å fortelle om ekspedisjonen eller om at de hadde sett fremmede folk. Jeg kan derfor ikke skjønne annet enn at det alt i alt ser uhyggelig ut. Skipet må vel helst være kommet fast i isen ensteds i Kara-havet i september i fjor. Men det var et gammelt skip; så vidt jeg har fått vite, er det det utrangerte engelske krigs-skip «Newport» som ble kjøpt av Sir Allen Young og fikk navnet «Pandora II». Senere tilhørte det Mr. Popham og gjorde under navnet «Blencathra» flere reiser til Jenisei i nitti-årene. Det kunne ikke ventes å være videre sterkt nå i sin høye alder, og har vel ikke lenge kunnet greie skruingene før det gikk til bunns.

Har folkene fått reddet seg og mat på isen, var det å vente at de skulle ha nådd inn til kysten av Kara-havet på en eller annen kant, da avstandene jo ikke er så store; og en måtte da tro at de hadde berget seg fram til folk i fjor vinter, eller senest i vår eller i sommer. Men da vi ingenting har hørt, er det vel å frykte at en ulykke er hendt.

Det eneste skulle da være at ekspedisjonen har funnet åpent vann, og så har drevet på videre uten å gå inn etter kullene i Dickson-hamna som jo også kan ha vært stengt av is; men der måtte de ha overvintret før de nådde Kapp Tsjeljuskin, for ellers hadde de vel møtt de to isbrytere «Taimyr» og «Vaigatsj» under Vilkitskij, som gikk langs kysten vestover dit fra Bering-stredet i år. Enda en mulighet er den at «Sviataja Anna» er kommet i drift med isen nord i Is-havet, og at folkene enda kunne være i live der; men den muligheten er heller ikke stor.

Med Rusánov er det jo mindre sikkert at han ville ha søkt nettopp å nå til Dickson-hamna; men over til østsiden av Kara-havet kan han vel iallfall ikke være kommet, da det ingenting er spurt om ham; – hvis han da ikke er gått videre østover.

Snarere måtte han da være å søke på kysten av Novaja Semlja. Men ingen steds på vestkysten, da Sedovs ekspedisjon ikke synes å ha sett spor etter ham. Han måtte da heller ha overvintret på østkysten, men det blir like fullt merkelig at vi ennå ikke har hørt noe fra ham eller hans folk.

Det synes meg derfor som at det kan se spøkelig ut for denne ekspedisjon også. Naturligvis er det også her den muligheten at skuta er kommet fast i isen, og er drevet med den nord i havet, og hvordan det da kan være gått er ikke lett å si. Det er i Russland blitt sagt at han muligens er gått gjennom Matotsjkin Sjar og har så langs østsiden av Novaja Semlja søkt å nå øya Ensomheten; men det synes ikke som at isforholdene siste år (1912) var gunstige for seilas i den retning. Og om han har nådd den øya, så er det vel tvilsomt om han på den vesle holmen har kunnet finne noen havn for skuta.

Vi dro en tur innover øya på jakt og fant en reinflokk på 14 dyr, men de lå slik til på en flat slette at det var umulig å stille inn på dem. Vi måtte vente til de rørte på seg. Men det tok tid, og imens kom mørke-skodda tett som veggen og tok alt. Jeg forsøkte likevel å stille inn på, og nådde fram til å få skimten av noen store dyr forut gjennom den drivende skodda; men like fort hadde de sett meg, og borte var de før jeg fikk skutt. Der sto jeg, de andre jegerne fristet vel kanskje å stille samme reinen fra sin kant. Jeg fikk hoje til dem, forat de ikke skulle ta feil og skyte meg ned for rein i denne tette tåka. Det kan hende så mangt. Jeg minnes en veldig norsk Nimrod, som råkte opp i en saue-flokk i skodda på fjellet der hjemme og skjøt femten sauer og trodde det var rein, ikke å snakke om ham som skjøt en ku for en and.

Kl. 9 om morgenen kom vi ombord igjen. Fremdeles var det tåke og usiktbart vær og ikke fristende å gå sørover. Så var det også det at det stadig satte sterk strøm nordetter gjennom sundet, og ventelig måtte den føre isen med seg sørfra, og snart gi isfritt farvann like inn i munningen av Jenisei. Vi ble derfor liggende stille om dagen.

Om kvelden gikk vi igjen en tur i land for å se etter reinen; men stundomtil kom skodda sigende inn over slettene, og snart kom også natten, og det ble for mørkt. Av fugl var der noen flokker gjess og også noen flokker haveller å se.

Denne øya har omtrent samme natur som den flate, bølgende tundra. Det er for det meste leir, grus og sandblandet leire dekket over med tynt gras og mose, som er tålig godt beite for reinen, skjønt svært fett kunne det nå ikke være.

Her og der stikker harde berg-knausene fram over sletta. Meste fjellet synes å være krystallinske skifere; men stykker av leirskifer kan en også finne i urene. De er fillete, sprengt i stykker av frosten, disse knausene, og svære steiner ligger strødd ut over.

Disse øyene og en stor del av fastlandet innenfor, som også har et underlag av fast fjell, synes meg å måtte være en typisk strand-flat. Med det menes det lave, jevne landet med lave øyer utenfor langs kystene, som er blitt dannet først ved at berget i tidenes løp er blitt forvitret, sprengt i filler og skavet og skurt ned mot havets nivå av regn, snø, is og frost, solstek og rennende vann. Så er sjø og brenning kommet til og har høvlet øyer og holmer og land av til hva geologene ville kalle en abrasjons-flate.

Vi ser denne strand-flate tydelig nok når vi ferdes langs Norges lange kyst med skjærgården utenfor. Det er de lave skjærene og holmene som hever seg bare litt over sjøen, og som ofte strekker seg langt ut over til havs, med en uendelighet av grunner, båer og blindskjær utenfor. –

Stille, deilig natt da vi ror ombord igjen. Vannet blankt mellom skjær og holmer, som dukker fram av eimen utover sjøen; høyt oppe hvelver himlen blå og klar, og solrødmen svømmer over tåke-dunstene i nord. Så linn og så fredelig en slik natt i Nord-havet kan være.

Mandag 25. aug. Neste dag var det klart vær, og om formiddagen ved nitiden lettet vi og gikk søretter. Som vi sto ut forbi en av de små holmene på sørsiden av Dickson-hamna, så vi to reiner stå oppe på kammen der og glane etter oss. Det ville ikke vært vanskelig å skyte dem på denne vesle øya; men vi hadde ikke tid nå, vi måtte sørover.

Det var helt åpent vann. Kapteinen hadde gjort rett i å vente dagen over igår. Forholdene var helt endret fra da vi gikk inn til Dickson-hamna; nå var det ingen is å se søretter, og mot vest var den også langt borte. Søretter fra bergodden Jefremov Kamen, som stikker ut fra fastlandet, slang noe is på begge sider av oss vestover og innover mot land; men det var en åpning på vel en kvartmils bredde i midten. Så en 10 kvartmil lenger sør, eller vel så det, var det slutt på denne isen, og nå hadde vi åpne sjøen for oss.

Vi fulgte landet som strekker seg sørover fra Dicksonøya og danner østsiden av Jeniseis munning. Dybden er temmelig jevn, mellom 9 og 11 favner. Landet er ganske flatt hele veien, med noe fast fjell her og der i stranda. Det stuper bratt av langs sjøen. Det synes å ha omtrent samme høyde her som nord ved Dickson-øya, og det har utseende av å være den samme typiske strand-flate. – Disse berg-knausene, som stikker fram i stranda, kan vel delvis ha vært holmer og øyer og skjær, som siden er blitt fylt opp imellom med sand og leire. Så er sjøen sunket, og det hele er blitt slikt et ubegripelig stort flatland, som vi nå ser det. Krestovskij-øyene og de andre øyer utenfor er også helt flate, uten en haug.

Vi så røyk inne på stranda, og der var hytter med flate tak; de så mest ut som halvferdige hus, hvor taket ennå ikke var lagt på. Det var flere og flere sørover. Det er fiskere som ligger her om sommeren, noen russere og noen samojeder og juraker. – Reve-feller så vi også mange av innover tundraen. De er selvsagt satt opp av folk som ligger her om vinteren for å drive revefangst; det kan lønne seg nå, da hvitrev-skinnet er steget så høyt i pris.

Vi så også båter langs stranda og noen få på vannet langt sør mellom øyene. Det er underlig igjen å komme til bebodde trakter. Flagget måtte heises.

Landet på vestsiden av elva var det bare så vidt vi kunne se over vannet langt borte. Det kunne vel være så en 20 kvartmil unna. For en veldig bred vann-masse som her flyter ut i Is-havet; den gjør et mektig inntrykk; en har følelsen av å være ved innløpet til en av verdens store vann-årer.

Underlig å tenke på for en lang reise meget av det vannet, som her strømmer ut, har gjort; helt sør fra fjellene i Mongolia. Jenisei med Angará og Selengá regnes for i lengde å være den femte elv i verden, omkr. 5 200 km. lang.

Med sine store bi-elver, Angará og Midtre og Nedre Tungúska o. fl., har Jenisei et nedslags-distrikt på 2 550 000 kvadratkilometer, eller i størrelse det sjuende nedslagsdistrikt av elvene i verden. Dens bi-elv Angará renner ut av verdens dypeste innsjø, Baikál.

Jeniseis kilder, Bei-kem, Khua-kem, osv., springer ut i i fjellene i den nordvestlige Mongolia, i en høyde av mer enn 1 600 m., og i nærheten av Selengás kilder og nær sjøen Kossogol, hvorfra en bi-elv renner til Selengá, som igjen faller i Baikál-sjøen og gjennom Angará. senere forener seg med Jenisei.

Jenisei renner i bortimot 1000 m.s høyde gjennom Mongolias høyslette, til grensen av Sibir. Her bryter den seg vei gjennom Sajan-fjellene, og faller ned mot steppe-landet ved Minusinsk, i 350 m. o. h., inntil den forbi Krasnojarsk, i 170 m. o. h., strømmer ut på den umåtelige sibirske lavslette, over hvilken den renner nordover like til Is-havet. Ved Jeniseisk er den 71 m. over havet.

Alle dens største bi-elver kommer fra øst, de er: Khan, Angará, Podkámennaja Tungúska, og Nedre Tungúska, allesammen mektige elver med svære nedslags-distrikter over det sibirske sletteland. – Jenisei har i hele sitt nedre løp en betydelig bredde; nordenfor Jeniseisk er den sjelden under et par kilometer bred, men ofte meget mer. Herute nær munningen kan bredden være så omkring en 50 km.

Enhver som reiser opp etter Jenisei må bli slått av den merkelige forskjell som det er mellom østsiden og vestsiden av elva. Mens det flate land på østsiden er forholdsvis høyt og stuper bratt av mot elva, med bratt strand og forholdsvis dypt like utenfor, er landet på vestsiden påfallende lavt. Den bratte elvebakken er ikke høy, og den nakne sand-stranda skråner ganske langsomt fra elvebakken ut i vannet med en bred lang-grunne utenfor, så det som regel ikke er lett å komme stranda nær med skute eller båt.

Den dypeste renna i elva ligger som regel nærmest østre siden, og som oftest ganske nær denne. Det er mest der elva gjør bratte svingninger at det ikke er så. Hvor elva bøyer bratt til høyre, søker det strømmende vann, på grunn av tregheten, over mot venstre og graver den dypeste renna langs venstre siden. Men en er ikke kommet langt nedenfor et slikt sted, før en igjen finner strieste strømmen med den dypeste renna på høyre side av elva, dvs. langs østsiden.

Det kan ikke være tvil om at dette er en virkning av jordens omdreining, som gjør at alt i horisontal retning strømmende vann har en tilbøyelighet til å gå mot høyre på den nordlige halvkule, slik som vi før har talt om, og dess sterkere jo lengre mot nord. Denne virkning blir særlig framtredende i brede elver, slik som Jenisei, hvor vannet i elvas bredde kan renne med meget forskjellige hastigheter. Det må naturlig føre til at elva kommer til å grave ut sitt leie dypest på høyre side av sitt løp, og også tære mest på høyre bredd. Derved får hele elveleiet tilbøyelighet til en stadig flytting mot høyre. – Hvis nå en stor elv renner gjennom et sletteland som det nordlige Sibir, så er det jo greitt at dette må virke til at elve-leiet er stadig på vandring mot høyre, inntil det der støter på vanskeligheter som hindrer denne flytting. Følgen må da bli at elva i tidenes løp etterlater seg på venstre side et flatt land, hvor den tidligere hadde sitt leie, og som er dekket av elve-avleiringen, og til høyre for seg vil den ha et høyere land, hvor den ennå ikke har fått gravd seg inn.

Ser vi på Jenisei, må vi altså vente at den i lengst forgangne tider har hatt sitt leie meget lengre vest enn den nå renner, og den skulle da ha etterlatt seg her en ganske lav og flat slette, – mens den i øst for seg skulle ha høyere land, hvor den ennå ikke har nådd hen, og hvorfra de fleste av dens bi-elver strømmer inn i den. Begge deler er også tilfelle.

Nå vil kanskje geologene innvende, at Jeniseis leie er bestemt av en forkastning i jordskorpa, idet flat-landet på vestsiden av dens nedre løp er sunket ned, mens landet på østsiden er hva geologene kaller en «horst», som er blitt stående igjen i sitt opprinnelige nivå. Dette kan vel for en del være så; men dermed er ikke saken uttømt. Jeniseis leie kan like fullt i tidenes løp ha beveget seg vestfra og østover, men for en del er denne flytting mot øst blitt stanset ved at elva støtte på denne forkastning i jordskorpa, hvor de faste fjellmasser lå høyere og hvor elvas graving mot høyre ble vanskeligere.

Mangt tyder på at elve-leiet virkelig har gjennomgått en slik flytting i tidenes løp. Det er ikke bare der hvor vi har fast fjell som står igjen fra forkastningen at vi finner elvas høyre (østre) bredd betydelig høyere enn den venstre (vestre), men også hvor breddene på begge sider av elva består av løse lag og hvor ingen forkastning har vært, er dens østre bredd betydelig høyere enn dens vestre; og det er på store strekninger langs elvas nedre løp. Det synes meg at den eneste forklaring av dette er en bevegelse av elve-leiet mot høyre.

Det ble merkbart mørkere her ut over natten. Vi er nå snart på 72° n. br. og er kommet en god del sørover fra Dickson-øya, som ligger på 73½°.

Som jeg ved midnatt nettopp sto avkledd for å krabbe til køys, tok skuta grunn; først én gang, så en gang til! Det var tunge støt, men det skurte over.

Jeg gikk ut på dekk; det kom andre settende også. Maskinen ble stoppet; men loddet viste ikke mindre enn 4 favner, og vi var flott. Det måtte ha vært en ganske liten båe som stakk opp.

Tirsdag
26. aug. En halv time senere ankret vi på 8 favner vann, for å vente på dagen; farvannet er ikke så endetil her. Det var utenfor Sopotsjnaja Kargá som ligger på vestsiden av elva. Det lyser av bål inne på land; det er noen hytter der som russiske fiskere holder til i om sommeren.

Ikke hadde vi ligget mange minuttene før kapteinen kom og varskodde at nå fikk vi besøk fra land, og det var jo ikke annet for enn å tørne ut igjen. – I mørket kom det en båt med en sju-åtte russere. Den ene var i statens tjeneste og tok opp statistikk over fiskeriene her.

Der var også to politisk forviste, en fabrikkarbeider fra Kharkov i Sør-Russland og en jøde fra Jekaterinoslav (Sør-Russland) som hadde styrt en liten mølle. De var begge blitt forvist etter revolusjonen og var vel kommet herut til Sibir i 1906. – Vi ble innbudt til å se innom i land, og tre av oss dro med dem i båten.

Det sto en tre-fire lave trehytter inn på stranda, men det var så mørkt at vi knapt nok skimtet dem. Foran hyttene brant det bål, hvor det ble kokt mat. Stranda lå full av tønner som fisken ble saltet i.

Det var mest omul (uttales åmol, Coregonus autumnalis, Pall.) som blir tatt her i store mengder, og så en mindre fisk, seld (Coregonus merkii, Günt.) som saltes ned og brukes som sild. Det er to arter sik. Verdifullest er den større art, njelma (Stenodus nelma, Pall.) som er noe mere lik laks, skjønt også hvit i kjøttet som de andre; men av den er det mindre.

Den forviste fabrikkarbeider hadde også for kort tid siden tatt 5 hvitfisk med not; den går opp i elva etter omulen. Skinnet skjæres opp i lange, brede remser langs etter dyret; de blir saltet på tønner, og blir solgt til samojedene og jurakene som bruker dem til seletøy for reinen, og setter det høyt, da det foruten å være sterkt har den fordel ikke å bli stivt i kulden. Også her støtte vi på den overtroen at det er hvalene som driver fisken inn til land og opp i elva; og derfor mente de fullt og fast at disse dyrene var så viktige, og når fisket var dårlig var det fordi det hadde vært lite hval eller hvitfisk ute i sjøen.

Det synes som det før i tiden må være drevet mere hvalfangst her i disse strøk enn det nå er. I sin bok om det nordlige Russland sier Sidórov at i munningen av Jenisei ble det i 1859 fanget 25 småhval, delfiner i mengdevis, og hvitfisk som ga 18 pud (288 kilogr.) spekk.

Vi kom inn i den største hytta. Der bodde 8 mann og et par kvinnfolk; den ene var datter av en av mennene. De hadde alle sove-plasser på lave brisker ved gulvet. Et bord sto midt i hytta, og på det brant et stearin-lys. Mennene satt rundt omkring. En av kvinnfolkene stakk hodet opp av noen sengklær på brisken ved golvet for å se på de nykomne.

Jeg ville gjerne prøve å fotografere denne nattlige scenen, og de var da straks villige til å tenne flere lys mens jeg fotograferte. Men da vi ville betale dem ga de pengene tilbake og sa de ville ingen ha. Det var dem en stor ære å ha oss i sin stue, og likeså å bli fotografert og komme i avisen.

Det var jøden som førte ordet. Han var ennå ikke fri mann. Visstnok var han kommet ut av fengslet, men hadde ikke lov til å forlate denne delen av Sibir, og selv her kunne han ingensteds gå uten tillatelse. Hvorfor han var forvist? Det kan vel ha vært nok at det ble funnet revolusjonære skrifter i huset hos ham.

Da Loris-Melikov spurte ham, hvorfor tsarens amnestimanifest ved Romanov-jubileet ikke hadde nådd også ham, svarte han, at det var jo ikke sikkert at en mann med prinsipper brydde seg om nådesbevisninger fra regjeringen. Det tydet vel mest på at han har vært mistenkt for å tilhøre anarkistene. Han var nå oppsynsmann ved fiskeriene her for er kjøpmann i Krasnojarsk.

Da vi gikk ut av hytta kom den andre politisk forviste og spurte om vi ikke ville se inn til ham også. Hytta hans var ganske liten, bare for ham alene og så et kvinnfolk som stelte for ham. Da vi trådte inn satt hun tykk og bred på en krakk og hilste oss.

Hun var sjelden stygg, hadde sett sine beste dager, og var alt annet enn tillokkende; hun måtte vel helst være halvblanding med samojed, men talte fullkomment russisk og var fra Goltsjikha. Hun var så tykk at hun minst kunne være fruktsommelig eller vel så det, skjønt hun syntes for gammel og for stygg til det. Ellers måtte hun helst ha vattersott, for det var lite trolig at alt det kunne være bare fett; enda jeg har nå saktens sett mange utrolig feite kvinnfolk i dette landet, både av russere og innfødte.

Det brente en parafinlampe i det vesle rommet. Ja lite var det, og lavt under taket, så vi måtte gå kroket; men det gjorde et renslig og pent inntrykk, en seng med omheng, et lite bord med helgenbilder over, en komfyr med samovar borte i kroken bak kvinnfolket, og forskjellige andre små ting.

Han var en svær kar på over 6 fot, med kraftig ansikt, lyslett munnskjegg, blå øyne, som kunne være både kvasse og milde, både høyst nærværende og drømmende langt borte; en velutviklet hake og kraftig nese. Han kunne vel være noen og tredve år. Det var mest som han fylte hele rommet

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

denne karen, og jeg kunne ikke få øynene fra ham mens han satt der på en krakk og talte med Loris-Melikov, og ansikts-trekkene tegnet seg skarpt i lampelyset.

Han hadde tjent ut sin forvisningstid, og var blitt fri for tre år siden, men bodde fremdeles her, sommer og vinter alene. Han måtte samle penger før han kom hjem, og det gjorde han ved å drive fiskeri om sommeren og fangst på hvitrev og røyskatt (hermelin) om vinteren. Reven ble fanget, noen med feller, noen med snarer, noen med stryknin. Siste vinteren hadde han fått 26 hvitrev og et par røyskatter. Blårev er det lite av på denne kanten. Denne fangsten var jo ellers ikke så verst, når en tenker på at hvert hvitrevskinn betales med 30 rubel (60 kroner).

Da han talte om Russland og om sitt hjemsted Kharkov fikk han tårer i øynene. Hans kone var død et par år etter at han dro ut til Sibir, og barn hadde han ikke. Når han en gang kommer tilbake, sa han, orket han ikke å slå seg ned i samme delen av byen som før, og der treffe slekten hennes igjen. Han måtte på en annen kant. Aviser hadde han ikke sett på flere år, og slikt som Balkan-krigen var for ham helt nytt.

Etter sibirsk gjestfri skikk satte kvinnen hans fram te – i blomstrete glass – og brød; og vi måtte helst drikke et par glass.

Så kom vi igjen ut i det fri. Det var nå lysnet av dagen, og etter at vi hadde kjøpt et par pud fersk fisk, satte de oss igjen ombord.

Det var den store mannen som styrte. Igjen måtte jeg sitte og se på ham, der han satt i bakstavnen av båten og førte paddel-åra, med sitt overmål av kraft og sitt rolige øye. Hva var det nå som for ham gjorde livet verd å leve? Kunne det være denne ensomheten her? eller var det heller noe som de blå drømme-øynene så der langt borte i fremtiden?

Så sa vi farvel til dem, lettet ankeret og gikk videre søretter. Vi måtte lodde uavbrutt; dybden skiftet fra 12 favner og ned til 5½ favn. Kl. 8 ga loddet 5 favner. Det skiftet mellom 5 og 6½, men så tok med ett skipet grunn og ble stående. Det var så lite følelig at jeg lå til køys og merket ingenting før stuerten kom og meldte at klokka var ½9 og nå sto vi igjen.

Det var greitt vi var kommet for nær vestre landet av frykt for Jakovleva Kossá (d. e. Jakovleva sand-banken) midt i elva. Vi sto forut under baugen. – Etter å ha gått forover og akterover med maskinen og på det vis fått vrikket skuta en del att og fram gled vi av igjen kl. 11.

Vi styrte nå mere østlig med sakte fart for å finne den dype renna; men et kvart senere sto vi igjen. Etter en time var vi påny flott.

Enda var vi snautt mere enn en kvart av elvas bredde fra vestre landet, ikke stort over 2 kvartmil fra det; men renna skulle ligge nærmest den siden, her hvor det er en bøyning til høyre. Nå savner vi sårt den motor-båten som Vostrotin ville hatt med, den kunne ha gått foran og loddet. Styrmannen med livbåten ble sendt østover for å lodde og fant snart dypere vann, 10 favner. Det må være renna, og «Correct» ble styrt den veien og satte kursen sørøstover med sakte fart og stadig bruk av loddet.

Dybden økte fra 10 opp til 13 favner og 12 favner, og slik holdt det seg lenge; men så begynte det igjen å bli grunnere, bare 5 favner. Det ble slått stopp og akterover; men straks etter tok skuta grunn så sakte, at vi mest ikke merket det, og var ikke sikre på enten hun sto eller ei. Vi bakket full fart, men uten nytte. Loddet ga 2¼ favn forut, 2½ midtskips, 3¼ akter, og skuta skulle jo stikke vel 2¾ favn.

Styrbords anker ble hivd akterover med stålkabelen, så lenge til kabelen røk igjen da det var 25 favner ankerkjetting ute. Så ble det bakket full fart mens det ble hivd inn på ankeret. Men skipet sto like fast i den bløte leirbunnen. Det var kuling av OSO med sterk nordgående strøm, og det var ikke nettopp hyggelig, for en måtte vente at det ville senke vannet. Det var noe sjø, og skuta rugget ikke lite på seg der hun lå; men av grunna kom vi nå like fullt ikke.

Ved midnatt var vannet sunket innpå en fot; det kunne vel skyldes noe den sørøstlige vind, og noe tidevannet.

Det regnet om natten, og det ga jo litt håp om at vannet kunne stige så snart vinden tar av eller kantrer; men strømmen satte enda nordetter med 4 mils fart. Vi blir liggende om natten på grunna.

Onsdag 27. aug. Vinden gikk over til sørvest, stadig med regnbøyer, og kanskje vil da vannet stige. Vi venter nå bare på høyvann for å gjøre et nytt forsøk på å komme av. – Kl. 2½ em. var vannet steget så pass at det syntes å måtte gå; og ved å hive inn på ankeret og bakke full fart, gled vi endelig sakte og umerkelig av. Etter det kastet vi anker på 5 favner vann for å spise middag. Loris-Melikov spurte plutselig ved middagen: «Av hva grunn ligger vi til ankers her?» Jeg svarte: «For å spise middag; er ikke det grunn god nok?» Han svarte: «Ja, iallfall bedre enn den vi lå på.» Kapteinen mente at «den var bløt».

Livbåten med begge styrmennene seilte så først østover for å lodde, og de fant løpet et godt stykke lengre øst. Vi gikk nå etter med sakte fart sørøstover, mens de seilte foran og loddet. Det er greitt at grunna vi sist sto på må ligge nord for Nosónovski-øya, og fins ikke på kartet.

På dette sted er Jenisei så omkring en 23 kvartmil (43 kilometer) bred, og landet er lavt på begge sider, mest på vestsiden. Da løpet en må følge ligger nær østsiden, ser en snautt nok vestsiden selv fra tønna, og blir været usiktbart, mister en østsiden med. Det er ikke lett under slike forhold å følge en smal renne ute i elva, når den tilmed ikke er merket opp.

Sønnenfor oss i denne brede, utvidede del av Jenisei ligger det en mengde større og mindre øyer tett sammen. De er ganske flate og lave, nærmest sand- og leirbanker, skilt ved grunne sund, som for det meste er smale. Det hele er som et lavt, flatt delta, og det strekker seg med vide undervanns-grunner langt nordover. Øyene sammenfattes under navnet Brekhovskie Ostrova.

Vårt mål var den nordøstligste av disse øyene, Nosónovski Ostrov (d. e. Nese-øya), som forresten er delt i to øyer ved et sund. Der skulle det en eller annen steds være en tålig god anker-plass, hvor en kunne ligge og losse og laste; og der var det derfor vi skulle møte dampbåten med lekterne, som skulle komme sørfra nettopp på denne tid, ja etter avtalen skulle de vært der i går den 26. august.

Men noe land kunne vi ikke se sørover ennå, ikke engang fra tønna, hverken forut eller sørvest for oss; det er nok ganske lavt og flatt, og ses vel ikke på lang avstanden.

Men kl. 6.45 em. fikk jeg endelig fra tønna se øya forut på styrbord, ganske lavt land, så vidt over horisonten. Det hadde begynt å grunne opp for båten der forut igjen, de fant bare 4 og 5 favner og enda mindre. Så ankret vi mens båten seilte et stykke østover fra oss, men der ble det bare 2½ eller 2 favner; og så vestover, men der grunnet det opp til 4 favner.

I sørøst for oss kunne jeg se skravle-sjø over en grunne. Kapteinen kom opp i tønna og så den han også. Det hele syntes vanskelig å forstå. Vi kunne være så omkring midtveis mellom landet på østsiden og øya på vestsiden. Det stemte ikke med kartet. Det kunne se ut som at vi var kommet inn i en renne som lukket seg forut; men på hva kant lå så løpet?

Kl. 10 om kvelden sendte vi opp tre raketter, og brente av tre blå-lys fra tønna for å gi signal til dampbåten og lekterne som etter avtalen jo nettopp ved denne tid (den 26. august) skulle komme sørfra til Nosónovski-øya. Det ble sagt ombord, at selv om de er der, så er det vel usikkert om de holder så god utkikk at de får se disse signalene, og får de se dem, så vil de vel kanskje bare ta dem for ild-kuler eller nordlys.

Torsdag 28. aug. Kl. 5 om morgenen fikk vi se røyken av en dampbåt, og like etter fikk vi også se mastene av tre lektere, som lå til ankers på den andre siden av den flate øya forut. Senere på morgenen så vi damperen komme nedover mot oss sakte og forsiktig; den loddet seg fram med en lang stang. Til slutt ankret den et godt stykke østenfor oss. En båt ble satt ut; den loddet foran skuta; det måtte være grunt farvann. Men så kom båten nærmere og styrte rett mot oss og la til siden.

To menn i uniform og en sivil kom ombord. Den siste var Lieds fullmektig, hr. Gunnar Christensen, en sjelden tekkelig ung mann som hadde vært noen år i Russland og Krasnojarsk og talte russisk til fullkommenhet. Han kom nå sørfra med de varer som «Correct» skulle ta tilbake. Den ene uniformerte var kapteinen på dampbåten «Turukhansk», og den andre var en toll-mann som med to tollsoldater var kommet den lange veien helt fra Irkutsk, bare for å fortolle varene våre.

Han og hans folk gjorde hele reisen, fram og tilbake, for Lieds selskaps regning. Forrige år hadde, som før nevnt, en toll-mann med sine soldater, også for selskapets regning, gjort samme reisen og ventet til ingen nytte, da skipet ikke kom fram.

«Turukhansk» med lekterne var kommet i går formiddag til anker-plassen der sør på øya, og vi var altså kommet om ettermiddagen; det må jo sies å være godt passet, når en tenker på at de kom en 2 200 km. sønnenfra, og vi kom nær på 3 000 km. vestfra; men at det var bare fin-regningen våger jeg ikke å påstå.

I går kveld hadde de ombord i «Turukhansk» sett det siste av blålysene våre, og hadde ganske riktig tatt det for nordlys eller noe slikt; men da de idag tidlig skulle gå videre med den ene lekteren til Goltsjikha, fikk de se røyken av oss, så snart de kom klar av odden. De måtte gå tilbake for å legge fra seg lekteren og hente Christensen som var blitt igjen for å vente.

Kapteinen på «Turukhansk» fortalte at vi lå inne i en bukt av den grunna som strekker seg ut fra øya vestenfor. Vi måtte tilbake nordover, og så inn i løpet lengre øst, mente han. Han dro tilbake til «Turukhansk», som så gikk foran og loddet, og vi kom godt og sikkert fram i dens kjølvann.

Imens fikk vi endelig frokost, og toll-mannen spiste med oss. Han så svak og saktmodig ut og hadde vært meget syk. Han var en snill og tekkelig mann, og syntes rørende glad i dyr. Ved frokosten fortalte han om sin tamme hjort og andre dyr som han hadde hjemme i Irkutsk. Det var nok hans glede i denne verden; og det er sannelig ikke den dårligste.

Endelig dreide vi da rundt odden av den søndre Nosonovski-øya, og nærmet oss lekterne, som lå til ankers der sør for stranda ved den såkalte Nosónovski Pesok (d. e. sand) hvor det var noen hus og telter i land. Her ble vi tatt godt imot med stor gevær-salutt fra lekterne, og måtte svare med rifler og revolvere, som best vi kunne.

Det er så lang-grunt her at vi måtte ankre bortimot to kilometer fra land, og enda var det ikke mere enn et par fot vann under kjølen, så da vannet sank noen tid senere, lå «Correct» på grunn; og det var for femte gang på denne turen; men forresten ble nå det heller ikke den siste, for på hjemreisen gikk den også på grunn to ganger ute i Jeniseimunningen.

Landet her omkring var ganske lavt; og det fantes ikke en ås eller en haug å øyne på noen kant. I øst for oss, på den andre siden av den brede vann-flaten, kunne vi se fastlandet på Jeniseis østre bredd. Det var forholdsvis høyt med bratte skrenter, men flatt ovenpå. Der strakte den endeløse, nakne tundra seg innover. – Øya vi lå sør for var ganske lav og flat som alle disse Brekhovskie-øyene. En stor del av dem står under vann i den verste flomtiden om våren eller forsommeren (juni).

Så snart vi hadde ankret brakte «Turukhansk» to av lekterne opp, en på hver side av «Correct», for at omlastingen kunne begynne.

Ombord i den ene lekteren var det to kameler fra Mongolia, og dessuten to bjørner fra de sibirske skoger (en tredje bjørn hadde de to fått drept på veien), en ulv var der også (en annen hadde hengt seg, og en tredje hadde rømt på veien nordover), og så var det en rå-bukk. Disse dyrene skulle til Europa og selges. Dessuten hadde Christensen en fruktsommelig pointer-tispe liggende bundet der på dekket, så det var et helt menasjeri.

Det var underlig her i dette kalde, nakne, grå-triste landet sånn med ett å få se disse kamelene stå der tålmodige, med sitt orientalske flegma, på dekket av denne store jern-lekteren fra Hamburg. Bare denne eiendommelige, evig smilende munnen på disse dyrene, så ulikt alt omkring oss, disse fettpuklene, og denne bløte ullen med den varme gulbrune fargen – det var som en med ett kjente heten av ørkensolen på Gobis tørre sand.

Dekket av den andre lekteren var full-lastet med store bjelker av sibirsk seder, gran og furu. I rommet hadde de baller av lin og hamp, huder, ull og hår. Så var det av horn av rein og elg, og bortimot 30 tonn grafitt, o. a. En fikk som et pust av å være ved porten til et veldig land, som rommet alt, like fra tundraen og skogen i nord til Mongolias ørkner langt i sør.

Av annet som fulgte med disse lekterne bør nevnes en politi-mann og en fet gendarm, begge i uniform; de kom nok for å ha tilsyn med oss, og vel særlig for å passe på at ingen forviste rømte med «Correct» til Europa. Mest gjaldt det selvsagt de politisk forviste; om det rømmer en forbryter eller to har mindre på seg.

Så var vi da til ankers ved vårt bestemmelses-sted i Jenisei, og vår sjø-reise med «Correct» var slutt. Nå gjaldt det å losse og laste, og det er ingen steder på jorden noe særlig interessant arbeid.

Det var tre av oss som skulle reise videre oppetter Jenisei, og vi var vel nokså utålmodige etter å komme avsted. Det var Vostrotin og Loris-Melikov, som begge skulle til Jeniseisk og Krasnojarsk, og derfra tilbake til Russland. Men mest hast hadde vel kanskje jeg selv, som burde være i Krasnojarsk før den 25. september, hvis jeg skulle gjøre regning på å nå ingeniør Wourtzel for å reise videre med ham til Øst-Sibir og Amúr-landet.

Planen var at vi skulle fortsette reisen opp elva med den slepebåten som skulle ta lekterne oppover, så snart omlastingen var ferdig. Men til dette store arbeid med overføring av «Correct»s last til lekterne og lekternes last til «Correct», var det til å begynne med bare 8 mann å oppdrive, og ombord i lekterne var det bare hånd-spill.

Vi hadde regnet på at det skulle trenges høyst en uke til dette arbeid; men med så lite folke-hjelp så det ut til at det ville ta flere uker. Skulle vi så etter det følge med slepebåten opp Jenisei, ville det i tillegg ta minst tre uker til Jeniseisk, med så mange tunge lektere på slep mot den sterke strømmen. Å nå Krasnojarsk før den 25. september på det vis, det var en umulighet, og jeg kunne likså godt med engang opp enhver tanke på å nå Wourtzel der. Avstanden var jo heller ikke så liten: til Jeniseisk hadde vi enda 1 015 kvartmil (1 878 kilometer) å reise etter elva; og fra Jeniseisk til Krasnojarsk skulle det være 330 verst (350 km.) over land, etter elva skal det være 391 verst (417 km.). Det er altså i rett linje som fra Nordkapp til Berlin, eller fra Kristiania til Neapel, og vel så det.