Gjennom Sibir/20
HJEMOVER GJENNOM SIBIR[rediger]
Lørdag 18. okt. Da jeg ser ut av kupe-vinduet i dag tidlig, er landet helt forandret. Vi går oppetter dalen langs Sjilka, og åsene på begge sider er dekket av bjørke-skog med noe furu iblant. Mange steder er skråningene helt gress-vokste uten skog; litt osp og andre lauvtrær ses nede på sletta. Enda høyden over havet ikke er så meget lavere enn igår, må klimaet være bedre for skogen; for trærne er meget større og frodigere. – Sjilka-dalen er nokså trang her vi nå farer fram, og fjellene skråner ned til elva på begge sider; men så med ett vider den seg ut til brede gress-sletter med lave høyder omkring. Landsbyer, mindre og større, ligger langs elva. Det er nok kosakker som bor der, for en del iallfall. Hva de lever av er meg litt av en gåte. Kornavl er det her omtrent ingenting av; litt havre dyrker de, men den blir sjelden moden og sås mest til grønn-for, men poteter og forskjellige grønnsaker trives, og så er det god høy-slått; men fisket i elva er nok ikke stort. – På stasjonen ser vi overalt mange kinesere nå, det er en stor forskjell fra Amúr-landet hvor vi ikke så noen. – Og så kom vi da igjen til den øst-kinesiske bane hvor den går over Ingodá, der vi for noen uker siden reiste sør-østover mot Mandsjuria. Vi nådde den store stasjon Karimskaja, som vel også kommer til å danne endestasjonen for Amúrbanen. Fra nå av skulle vi følge de regelmessige tog. Uheldigvis var nettopp ekspress-toget til Russland gått, og det neste gikk først om to dager, det lønte seg ikke å vente på det, og vår vogn ble derfor koplet til person-toget, som var det hurtigste vi nå kunne få.
Videre fram slo det meg hvor stor furu-skogen var som vokste opp etter ås-sidene her og på sletta ved elva; den lignet mest en norsk skog, og var det ikke for husene her og der, kunne det godt være i Norge. På sletta ut imot elva så vi også den ene høy-stakken etter den andre, spredt utover. Det er helt forskjellig fra der vi reiste i går; og det synes merkelig: det høyeste punkt på Amúr-banen, vann-skillet mellom Amasár og Urjúm, var 840 m. over havet, Tsjitá som vi nå kommer til, ligger i 655 m. Det blir jo ikke så stor forskjellen i høyde; men likevel er det ikke liten forskjell i temperaturen. Den midlere års-temperatur i Tsjitá er omtrent -2° C. I Njértsjinsk er den omkring -4° C. Og i Ksénjevski, den høyeste stasjon på Amúr-banen, er den også omkring -4° C. Middel-temperaturen der var for desember 1911 -39° C. Middelet av det daglige minimum var -49.7° C. og den laveste temperatur var -56° C.
I Tsjitá skiltes vi fra overingeniørene Seest og Podrutskij, som bor der, og så dro vi videre med toget på hjemveien til Russland, over de samme vide gress-slettene med lave åser kledd med tynn skog, som vi var kommet over på veien mot øst. Og vi stiger igjen langsomt opp mot ryggen av Jáblonovifjellene og vann-skillet mellom Stille-havet og Is-havet, mellom Amúr og Jeniséi.
Søndag 19. okt. Den neste morgen var det igjen blitt fullstendig fjell-land. Det gikk gjennom dalen langs den brede Selengá, med høye furukledde åser på begge sider. Furu-skogen er frodig og for en del ganske stor. På sletta i dalbunnen er det gressmarker med høy-stakker og gjerder, og så her og der strekninger med pile-kjerr, ser det ut til. Det er ennå romt mellom folk, men det blir flere og flere landsbyer etter hvert som en kommer nedover. Disse skog-liene og de dyrkede jordene og skigarer og korn-åkre, kuer og hester som går ute, og imellom små skog-holt med frodig furu og vakre bjørker, det ser altsammen så utrolig koselig ut, jeg føler meg helt som jeg var kommet hjem til Norge. Disse skigarene og disse jordene, ja somme tider husene med, er jo aldeles som det kunne være i Numedal eller Valdres. Hestene er det heller ikke stor forskjell på, men kuene er riktignok mere mongolske, brune for en del. – Etter hvert begynner dalen å bre seg, og åsene viker tilbake. Det blir mer og mer dyrket, med den ene store landsbyen etter den andre som med sine hvite kirker lyser over dalen, og på et sted ser vi tilmed et stort kloster på sletta ved Selangás delta ut imot Baikál, og vi ser blå åser langt i nordvest på den andre siden av Baikálsjøen. – Så med ett ligger denne mektige, blå flate foran oss. Den er mørk nå i den sterke vind, og bølgene bryter langt ute fra stranda i det lang-grunne vann her nær deltaet. Nordover forsvinner alt landet under horisonten, men på den andre siden, tvers over sjøen, ligger fjellene fjerne og blå. Sørvestover blir de også på et stykke helt borte under horisonten. Og så gikk vi da igjen sønnenom Baikál.
Mandag 20. okt. Om natten kom vi til Irkutsk, men det bærer videre med vårt tog natt og dag uten stans, i solskinn om dagen og i måneskinn om natten. Mest er det skog, men også gressland, og noen åkre med landsbyer her og der imellom. Ved stasjonen Tulún må vi stanse i to timer for å slippe ekspresstoget fra Russland forbi oss. Det er ikke noe hurtigtog dette persontoget vi nå går med. Vi får trøste oss med at post-togene som fører den russiske post er enda langsommere. Dette er ellers en viktig stasjon, for det tenkes på å bygge jernbane herfra og nordover til Lena for å forbinde dampskipstrafikken på den med den sibirske bane.
Lengre fram er landet mest et bølgende teppe av furu-skog, de takkede åser i sørvest for oss står i skarp silhuett mot den gule aften-himmel. Midt i det svarte der under oss går en bekk, den speiler den gulgrønne himmel som et øye i den store skogen. Så svinner demringen bratt, stjernene tindrer fra det blå hvelv, og natten rår over Sibirs skog. Snart stiger månen over skog-brynet, lys-stripene lister seg tyst langt inn mellom tre-stammene, så stille – ganske stille. Og hele denne skogverden blir et drømmenes land.
Tirsdag 21. okt. Morgenen etter gikk vi tilbake over den mektige Jenisei, som strekker sin brede vann-vei sørover inn mellom fjellene og nordover ut mot de endeløse sletter. Ved elleve-tiden kom vi til Krasnojarsk og ble møtt på stasjonen av direktør Lied og hr. Gunnar Christensen og den unge hr. Gadálov. Her kom også Vostrotin på toget og reiste videre med oss til Petersburg.
Landet vestover fra Krasnojarsk er den samme bakkede slette som vi reiste gjennom østenfor Jenisei. For en del er det dyrket, men for en langt større del er det skog. – I Krasnojarsk var også den kjente politiker og medlem av dumaen, Róditsjev, kommet med toget. Han er en av de beste talere i dumaen, og er en av de mest framstående menn i den moderne frihets-bevegelse i Russland, han er bl. a. kjent derved at han var den første som, ved deputasjonen til tsaren ved dennes tronbestigelse, framsatte ønsket om en konstitusjonell forfatning. Det ble den gang erklært for dårskap, og han ble forvist og har også vært det flere ganger siden. Han hadde nå for første gang reist gjennom Sibir og hadde vært helt til Vladivostók og Khabaróvsk, men var skuffet over land og folk. Et øde, folketomt land syntes han, som det var lett å erobre, og et folk uten framferd og foretagsomhet, var hans inntrykk. En kunne kjøre med plog hele landet gjennom, fra Urál til Stille-havet, mente han; men like fullt var det mest udyrket land og skog å se. Forresten uttalte han som sitt inntrykk nettopp det samme som har slått meg under hele denne reisen, at bøndene i Sibir skulle legge seg mer etter fedrift, som ville være det mest lønnende for dem, og ikke så meget kornavl.
Onsdag 22. okt. Etter hvert som vi kommer vestover begynner landet å bli flatere og flatere, og ved Arsjinsk begynner vi alt å nærme oss steppe-landet, men helt flatt blir det ikke før vi kommer bortimot Obj. Der hvor jernbanen går over denne elv ligger byen Novo-Nikolájevsk. Det er en merkelig by. For vel 15 år siden, før jernbanen, lå der noen få hytter ved elva; nå er det en by på 85 000 mennesker.
Herfra er landet et fullstendig plan på en strekning av omtrent 1 400 km. like til Tsjeljábinsk nær Urál-fjellene. Det er steppe-landet som strekker seg mot sør, og går der over i den egentlige Kirgiser-steppe; men her er det mer det som kalles «den hvite Bjørks steppe». Det er et utrolig ensformig land, det overgår alt jeg hittil har sett. Flatt som havet, men uten dets bølger, gress-mark, gress-mark uavlatelig, så noen lave kjerr, og noen små hvit-stammede bjørker her og der, nå og da en høy-stakk, så en enkelt gang noen pløyde marker, men omtrent ingen hus å øyne her fra jernbanen, – milevis bortetter. På mange steder er det vasslendt, så det stillestående vann med stivt gress og siv kan strekke seg kilometervis på begge sider av linjen. Her er ikke drenert med kanaler og grøfter langs banen som på Amúr-sletta. På andre steder er det tørrere og godt fruktbart land med svart jord, men på sine steder er vannet og jorden sterkt saltholdig. På lange strekninger er det påfallende hvor lite dyrket mark det er å se; men Wourtzel trøster med at det Torsdag 23. okt. er ganske annerledes et stykke fra jernbanen på begge sider, og der skal det være mange landsbyer. Lenger vest ble det noe mer folksomt, og vi så mer dyrket mark. Men her var det blitt hel vinter. Markene var snødekte, og det gjorde et underlig inntrykk ved stasjonen i Petropávlosk å se kamelene stå flegmatisk, tålmodig i rekke og rad med sine kjerrer, og la seg snø hvite uten å røre seg.
Ja dette er sannelig steppen og ensformigheten. For et hjem for nomaden, som flakket fritt omkring her med sitt fe og sine hester. Men nå er han fortrengt av den framrykkende bonde, og nomaden finnes bare i de magrere salt-stepper lenger sørpå, hvor den fastboende ennå ikke har funnet det umaken verd å slå seg ned; men turen kommer nok også til ham.
Nå og da ser vi store flokker av kuer, mest brune, lik det mongolske fe, med en del hester og sauer og gjetere til hest med sine hunder. En sjelden gang noen vind-møller mot horisonten langt unna; eller en hvit kirkes kupler og spir stiger høyt over sletta, med en flokk av lave trehus omkring. Det er som denne høyt kneisende kirken har suget all sin næring og marg ut av disse små husene og med det samme forkrøplet dem og stanset dem i veksten. – – Det blir mer og mer vinter jo lenger vi kommer fram. Det kjøres allerede med slede over steppen her, og i Kurgán om ettermiddagen var det bare sleder å se i gatene. Men flatt, flatt fremdeles.
Fredag 24. okt. Om natten kom vi til Tsjeljábinsk, og neste morgen var vi inne mellom åser på Uráls østlige skråning, og på veien nordover til Jekaterinenburg[1] Det var frisk, deilig, hvit vinter, med stor, frodig skog, mest av furu og noe gran, som var tynget under snøen, og åser og dyp snø på bakken og fullt skiføre. Det er som det var juletider, og føles så utrolig hjemlig. Her er altså vinteren alt begynt nå.
Til Jekaterinenburg kom vi om formiddagen og ble mottatt på stasjonen av byens borgermester og ordfører, geografisk selskaps president, sekretær og medlemmer osv., og det ble vist oss gjestfrihet på alle måter. Jeg var i museet og så geologi og mineralogi fra dette utrolig rike land som har omtrent alt hva berget kan gi av rikdommer. Vi så også verdifulle samlinger av arkeologi og etnografi og ornitologi, og det var meget av interesse. Så så vi alt hva dette land kan frembringe av slepne steiner og smykkesaker av forskjellig slag. Vi fikk også se litt av denne vakre bergby. En av de merkeligste bygninger syntes meg å være et palass som en rik gullgruve-eier hadde bygd for seg selv, vel fordi han ikke visste hva han skulle gjøre med sine penger. Men det er så stort at da han døde var det ingen som kunne bo i det, og nå er hele palasset med all dets prakt gått over til å bli et boktrykkeri. Etter at vi hadde fått en hyggelig middag hos overingeniør Beer og hans elskverdige familie, var det møte i det geografiske selskap om kvelden, hvor jeg holdt foredrag om reisen til Jenisei. Også her var det stor interesse for utviklingen av denne sjøvei, som jo vanskelig kan få noe betydning nettopp for denne by. Der var megen elskverdighet, og jeg fikk diplom og en praktfull gave til minne om dette besøk i byen, og om dens steinindustri. Oppholdet endte med at vi ble ført til den vakre opera og fikk høre første akt av Tsjaikovskis «Spardame». Men så gikk toget kl. 8.49 om aftenen, og vi måtte dessverre bryte av og fikk ikke høre mer av den deilige musikk.
Lørdag 25. okt. Så er vi da over Urál og er kommet tilbake til Europa. Om morgenen kom vi til Perm og gikk over Kama, hvor det var sterk is-dannelse. «Drivisen» på Kama minnet ikke lite om den nydannede isen, den såkalte pannekake-isen oppe i Is-havet. Det ser vinterlig ut. Et bakket land med meget gran-skog mellom jorder og skigarer; er temmelig likt Norge, bare sledene har annen form med sine høyt opphøyde meier foran. Husene er det også en litt annen sving på som ikke er helt norsk, og så naturligvis disse høy-stakkene som står ute her overalt, og ikke en høy-låve å øyne, enda det er tømmer nok å bygge av. Vinteren er alt begynt, men ennå er jo ikke snødekket så tykt, bare noen tommer, men likevel nok til sledeføre.
Bortimot midnatt kom vi til Vjatka, som er et kjent midtpunkt for bøndenes husflid med tre-saker. Det er merkelig hva de kan gjøre ut av bjørke-ved og bjørke-never, og så for slike rene spott-priser. Det var et stort utvalg av det i en bod på stasjonen. Det er i det hele et driftig og frisinnet folkeslag i Vjatka-guvernementet, likesom også i Perm. Det er ingen store gods-eiere, men de har likefullt semstvo og kommunalt selvstyre, og det påstås at disse guvernementene skal være bedre styrt enn de mer konservative, nasjonalistiske nabo-guvernementer, som f. eks. Vólogda, hvor folkene ikke skal være så driftige, iallfall ikke som jordbrukere. Det er vel forresten mest finsk-ugrisk befolkning opprinnelig her i Vjatka- og i Perm-guvernementene, og slaverne er kommet inn noe senere; men nå taler bøndene russisk.
Søndag 26. okt. Nå nærmer vi oss sterkt. Bare en dag igjen, så er vi i Petersburg, og reisen i denne vognen er forbi, her hvor jeg nå har bodd i en måned, siden 29. september, da jeg kom ombord i den i Krasnojarsk. Riktignok med den avbrytelsen da vi reiste gjennom Ussúri-landet og Amúr-landet. – Det er like vinterlig ennå. Men landskapet er blitt noe flatere; skog, mest gran, med bjørk og osp og andre lauvtrær imellom, og dyrkede marker. Og så er det snart slutt.
Det er vemodig å skilles fra disse store, tungsindige skogene og denne alvorets natur med de enkle store linjer – uten småtteri. En har fått det kjært, dette endeløse land, veldig som havet selv, med uendelige sletter og med fjell – – med den stivnede Ishavs-kyst – den øde, frie tundra – den dype, hemmelighetsfulle taiga, fra Urál til Stille-havet – den gresskledde bølgende steppe – de blå skog-kledde fjell – og så de små flekker for mennesker innimellom.
- ↑ Heter nå Sverdlovsk