Gjennom Sibir/17

RUSSLAND I ØSTEN. DET GULE SPØRSMÅL

En kan ikke godt reise gjennom de store strekninger som ennå ligger der udyrket, eller iallfall lite dyrket, i disse østlige russiske provinser ut mot Stille-havet uten å bli slått av hvilken kjempe-oppgave Russland her har for seg i utviklingen av disse land, for å styrke sin makt-stilling i østen og derved skape et sikkert bollverk for seg og den europeiske kultur mot den framtrengende gule rase. Det er en oppgave hvis løsning er av viktighet for hele Europa. Hvor viktig den i virkeligheten er, var det vel ingen som hadde noen klar forestilling om før 1904. Den alminnelige mening var jo at Russlands ubestridte makt-stilling i østen var på ingen kant truet, og det kunne der ordne seg som det selv ville. Hele Mandsjuria var jo alt halvt russisk, og Korea var under russisk innflytelse.

Men så kom krigen med den store og uhyggelige overraskelse, da Russland oppdaget at det hadde helt undervurdert sin nabo over sjøen i øst. Japan hadde vokst fram til en stormakt, ikke alene en jevnbyrdig motstander, men ved sin målbevisste framtrengen en truende fare, større kan hende enn noen Russland ennå har møtt. Allerede dette har helt forandret stillingen – og likevel er det foregått andre ting som for en oppmerksom iakttager tør fortone seg som enda viktigere i sine følger for fremtiden: – det er de seneste omveltninger i China. Moderniseringen av dette veldige rike – som er blitt framskyndet nå sist ved revolusjonen, og ved rikets overgang til en nominell republikk eller iallfall til en mer moderne statsform – dets anskaffelse av en moderne hær og flåte etter europeisk mønster – alt synes å måtte innebære vidtrekkende muligheter i verdenspolitikken; China er gått over fra sin tidligere nesten indifferente passivitet til en mere aktiv statsmakt, som sikkert i fremtiden vil komme til å føre en mere målbevisst politikk mot europeerne. Skulle det bli tilfelle, og skulle China for alvor legge seg etter europeisk krigsførsel for å kunne støtte denne sin politikk, i likhet med Japan, og kanskje i forståelse med det – da vil det Himmelske rike med dets hundrer av millioner av dyktige innbyggere ikke bli lett å stå imot for noen europeisk makt, selv ikke et Russland.

Det er således store forandringer i Øst-Asia siden det lyktes Russland for vel 50 år siden å erverve sine østlige provinser: hele Amúr-landet og Ussúri-provinsen sør til Koreas grenser, uten sverdslag, bare ved diplomatiske forhandlinger. Da noen få sjøfolk hadde heist det russiske flagg ved Amúrs munning, kunne tsar Nikolai opprettholde innlemmelsen av dette land i sitt rike med de ord at: «hvor det russiske flagg engang har vaiet, der skal det heller aldri bli strøket igjen». Og den nye flåte-stasjon og støttepunktet for den russiske makt i øst kunne ved anlegget gis befaling til å «beherske østen» («Vladi Vostok»). – Men etter 1905 har Russlands politikk ved Stille-havet måttet gå over fra offensiven til defensiven. Det måtte trekke seg tilbake fra det sørlige Mandsjuria, og istedenfor sin ustanselige utvidelse har det måttet legge kraften over på å styrke sin maktstilling innenfor det område det nå har.

Hvordan dette store spørsmål må fortone seg for en russisk statsmann har fått et pregnant uttrykk i den russiske utenriks-minister Isvolskijs tale i dumaen den 11. mars 1908, hvori han framholdt at Russland ved freden i Portsmouth «ikke hadde mistet noe som var dets historiske arv, men bare hadde gitt tilbake hva som forlengst i virkeligheten tilhørte Japan, som Sør-Sakhalin, eller hva som hadde vært frukten av foretagender som ikke svarte til Russlands virkelige krefter, således som tsarrikets utvidelse til den sørlige del av Mandsjuria og Kvan-tung-halvøya. Fremdeles forble den russiske soldats heltemot uberørt, og Russlands enhet forble urokket». Og videre het det at Russland ville fra nå av med særlig klarhet være seg bevisst at grensene for dets besittelser i Asia var en urokkelig historisk arv, at enhver fare som truet dem var en fare for hele det russiske rike, og at det derfor var dets høyeste plikt å sette alt inn på bevarelsen og utviklingen av disse besittelser.

Det er lett å forstå om den alminnelige opinion i Russland krever at stillingen her må holdes, det koste hva det koste vil. Skulle Russland ligge under i en styrke-prøve med den gule rase – og en slik styrke-prøve kan synes å måtte komme sent eller tidlig – og skulle det miste sine østlige land, kan hende like til Baikál, da ville Russlands prestige som verdensmakt lide så meget at en slik mulighet for enhver pris må unngås – ja vi kan vel tillegge at det må unngås, ikke alene for Russlands egen skyld, men også for Europas – et slikt nederlag kan få vidtrekkkende følger for hele det europeiske kultur-samfunn. – Derfor er det en så stor oppgave Russland her har, kanskje den viktigste på hele dets lange grense. Men løsningen av den vil gi store vanskeligheter selv for dette veldige rike, og vil gjennom lange tider framover kreve anspennelse av verdifulle krefter.

Innen vi fordyper oss mere i dette spørsmål vil det kan hende ha sin interesse å kaste et kort tilbakeblikk over det russiske herredømmes historie i denne del av Asia. Liksom Sibirs erobring ble begynt ved en ren tilfeldighet – idet røverhøvdingen Jermak, da han under Ivan den Grusommes regjering var blitt fredløs i Russland, vendte seg mot øst hinsides Urál, vant der et nytt rike for den russiske tsar og fikk til gjengjeld benådning – således er denne erobring blitt fortsatt mer og mindre ved en rekke tilfeldige eventyrere. Det har også vært tilfelle i disse østligste strøk. – Etterat det i 1640 var blitt grunnet et nytt vojevodstvo i Jakutsk ved Lena, som støttepunkt for videre oppdagelser og erobringer mot øst, dro i juli 1643 en kosakk-høvding, Vasilij Pojarkov, med en avdeling kosakker oppetter Lenas bi-elv Aldán til Stanovoi-fjellene. Med 90 kosakker gikk han på ski over fjellene og trakk våpen og utrustning med seg på kjelker; de kom ned i Amúr-landet ved elva Séja, og de ble nødt til å overvintre der. Seksti kosakker døde om vinteren, men Pojarkov dro videre nedover Séja til Amúr, og ble således denne mektige elvs første europeiske oppdager. Her tømret de seg primitive båter, og det lyktes denne dristige eventyrer å fare ned denne elv like til dens munning. Om sommeren 1646 vågde han seg ut på selve Det okhotske hav og dro nordetter langs kysten. Men etter tre måneders reise forliste han med sine skrøpelige båter ved munningen av elva Ulja. Etter der å ha overvintret hos giljakene og tiltvunget seg hjelp fra dem, nådde han over land til elva Maja, som faller i Aldan, og ned disse elvene nådde han så igjen Lena og kom tilbake til Jakutsk etter flere års fravær.

Denne merkelige reise ga støtet til erobringen av Amúrlandet, først og fremst ved den dristige kosakk-høvding Jeroféi Pávlovitsj Khabaróv. Med en liten skare kosakker nådde Khabaróv Amúr i dens øvre del (ved Urka) i 1650, men møtte her motstand fra de innfødte daúrer under deres høvdinger. Etter mange kamper, og etter å ha hentet hjelp i Jakutsk, overvant han dem; og hjulpet av sine kanoner og skytevåpen trengte han i de følgende år seirrik fram og grunnla det russiske herredømme der. I april 1653 traff den lille flokk kosakker for første gang sammen med en hær av landets overherrer, Mandsju-kineserne, og overvant dem. Men kineserne kom senere mer mannsterke tilbake, og kampene ble nå i mange år ført med vekslende hell av de i antall langt underlegne kosakker. Den av russerne befestede stasjon Albasin ble flere ganger beleiret av overlegne hærstyrker, engang i 1686 av 5 000 mann fotfolk, 3 000 ryttere og 40 stykker skyts, mens byen ble forsvart av noen få hundre kosakker.

Det endte med at ved freden i Nértsjink, den 9. september 1689, måtte russerne gi alle sine erobringer ved Amúr tilbake til kineserne. Denne freds-slutning er blitt kalt for det mørkeste punkt i det russiske rikes historie. Grensen mellom Russland og China skulle etter den være «den seg til havet strekkende fjellkjede» Stanovoi; østgrensen for det kinesiske rike ble ikke fastslått, men den nåværende russiske Ussúriprovins ble nærmest oppfattet som kinesisk område. Dermed var Russlands framtrengen i øst lammet for lange tider; og så viktig det enn måtte være for det østlige Sibir å skaffe seg en vei ut til havet, ned ad den mektige Amúr, så var det likevel stengt den vei. De store avstander med de dårlige land-forbindelser gjorde det umulig å sende strids-krefter sterke nok til å ta det opp med kineserne. Og noen tilstrekkelig transport-flåte for å sende tropper sjøveien hadde russerne ikke. Det eneste støttepunkt ved Stille-havet, krigshavna Petropavlovsk på Kamtsjatka, var en større del av året stengt av is og hadde ingen forbindelse landeveien.

Det er først i årene omkring 1850 at vi igjen finner russerne ved Amúr, også denne gang tilfeldig, mest ved en enkelt manns tiltak, og som det synes tilmed mot de ledende kretsers vilje i St. Petersburg. Det var den 13. august 1850 at den unge russiske sjø-offiser Nevelskij med noen få robåter og en håndfull sjøfolk nådde Amúrs munning og heiste det russiske flagg på stranda, omtrent på det sted hvor Nikolájevsk nå ligger. Ved den dyktige guvernør Muravijevs kraftige støtte lyktes det å få tsaren til å bifalle den unge manns dristige skritt, og dette ga støtet til at Amúr-landene ble besatt i de følgende år. Under selve Krim-krigen fikk Russland således en stor og viktig utvidelse i øst, og ved traktaten med China i Aigún i 1858 lyktes det guvernør Muravjov, som tsaren senere ga titelen grev Muravjov Amurskij, å få ervervelsen av disse land statsrettslig fastslått. Og ved den nye traktat, som det lyktes den russiske gesant grev Ignatiev å få sluttet i Peking i november 1860, ble det russiske rike ved Stille-havet utstrakt mot sør helt til grensen av Korea; og grensen mot China ble elvene Ussúri og Amúr. Dermed var disse store og viktige strekninger ervervet, uten at der var løsnet et eneste skudd. På lignende fredelig vis var det også senere at Russland ved overenskomsten med China i 1896 fikk rett til å bygge den øst-kinesiske bane gjennom Mandsjuria, russerne satte seg fast der, tvang dessuten Japan til å gi fra seg igjen det sørlige Mandsjuria, som det hadde tatt fra China ved krigen i 1894; og ved traktaten med China av 1898 ervervet Russland Kvan-tung-halvøya med Port Arthur og Dalnij. Men derfra ble det så igjen fordrevet på mindre fredelig vis ved den japanske krig.

Kaster en blikket på et verdens-kart og ser den tynne tråd av en jernbane som er Russlands eneste forbindelse med dets østligste provinser ved Stille-havet, og tenker på at etterat krigs-flåten i østen er ødelagt, må i tilfelle av vanskeligheter all hjelp føres fram langs denne tynne tråden mot de framtrengende skarer fra øst og fra sør – så vil en lett forstå hvilken tvingende nødvendighet det er blitt å få disse østlige provinser snarest mulig oppdyrket og befolket med et kraftig nasjonal-russisk samfunn, som selv har makt til, iallfall for en stund, å motstå en inntrengen over de russiske grenser, og har betingelser for underhold av de dertil nødvendige strids-krefter. Det er derfor naturlig at anstrengelsene i Russland – for på den ene side å bedre forbindelsene med disse østlige provinser, og på den andre for å øke kolonisasjonen i dem – er blitt mangedoblet og vokser for hvert år.

Men vanskelighetene er store. For det første er det de umåtelige avstander. Mellom St. Petersburg, sentralstedet for all russisk administrasjon, og Vladivostók, det fremtidige brennpunkt for russernes makt i østen, er det 10 000 km. jernbanefart, som selv med de hurtigste ekspress-tog tar 9 døgn. Dernest er selve kolonisasjonen av disse fjerntliggende provinser i øst forbundet med store hindringer av forskjellig art.

Russlands kolonisasjon av Amúr-landene begynte med at et regiment på tre sotnier av Transbaikál-kosakkene, tatt ut ved loddkasting, våren 1857 fikk ordre til med familier å bosette seg langs Amúr. Det var med sorg de dro avsted til dette nye, ukjente og ville land. På flåter ble de ført nedetter Amúr-elva. De ble fordelt på små boplasser eller stanitsaer (kosakk-stasjoner), gjerne med en 20 til 30 kilometers avstand mellom hver langs elva, hvor de skulle dyrke opp landet og skaffe seg levelige kår. Deres oppgave var å beskytte grensen mot China og besørge post-forbindelsen mellom Amúr-landet og Transbaikal. Det land de således med ett etter ordre skulle rydde og dyrke opp var for det meste en fullstendig øde-mark: for en stor del myrlendt urskog, og det var bare på slettene hvor Séja faller ut i Amúr at det var en tettere bebyggelse av kinesiske mandsjuer. Med beundringsverdig mot tok kosakkene fatt på sitt vanskelige nybyggerarbeid, fikk ryddet skogen, fikk grøftet ut myrene og fikk skapt åker- og eng-land. På det vis ble Amúr-kosakk-hæren dannet. Siden fulgte så litt etter litt i årenes løp en innvandring av russiske bønder.

Etter at landene ved freden i Aigún i 1858 var lovformelig avstått til Russland, fikk også noen bataljoner kosakker fra Transbaikal ordre til å bosette seg i Ussúri-dalen, langs den kinesiske grense fra Amúr og sørover mot innsjøen Khánka. Dette var en enda hardere oppgave; det er selvsagt at disse kosakk-familiene, med koner og barn, var utsatt for alskens savn og lidelser under den lange ferd på tømmerflåter nedover Amúr og så oppetter Ussúri, og buskapen led nød og gikk ofte til grunne. Noen annen fremkomst enn langs elvene fantes ikke om sommeren i det uveisomme land. Når de så endelig nådde fram i en mer eller mindre forkommen tilstand, fikk de tildelt land av myndighetene, uten at det var undersøkt om det egnet seg for åkerbruk; det gjaldt bare først og fremst å få dem spredt langs grensen i passende avstand, for at de kunne befordre post og skyss og danne et slags bevepnet vern for landet.

Det var ikke greitt under slike forhold å skulle bygge nye hjem, bryte opp nytt land og skaffe noe å leve av. Det ble et slitsomt liv og megen nød. Så, året etter, gikk Ussúri over sine bredder og satte alt under vann; det kom helt uventet på nybyggerne, som jo ikke kjente elvas vaner; åker og eiendom ble ødelagt og livsmotet ble knekt. – Det skulle ikke gjøre forholdene bedre at en hel hær av straffede soldater også fikk ordre til å bosette seg sammen med kosakkene langs Ussúri.

Følgen av alt dette ble den rene elendighet, og kosakkene kom både materielt og moralsk i forfall. De var alt annet enn motstandsdyktige i tilfelle av en kinesisk oppstand, som i året 1868. I tilfelle av uår hadde de ingen forråd å falle tilbake på, og det ble hungersnød. Det førte til at de for en del måtte søke hjelp hos de mere velstående kinesere, de senere omtalte manser, fikk låne penger til ågerrenter og ble mer eller mindre avhengig av dem. Litt etter litt måtte kosakkene, som i grunnen var dårlige åkerbrukere, ty til de innfødtes levevis og drive fiske og fangst for å livnære seg; mens forutsetningen var jo at de skulle være fast bosatt langs riksgrensen. – Slik var det Ussúri-kosakkenes hær ble dannet.

Men etterhånden kom det også til Ussúri-landet en innvandring av russiske bønder, dels fra andre deler av Sibir, dels fra Russland. Noen bosatte seg i det fruktbare sørlige Ussúri-land, sønnenfor kosakkenes område, mens andre slo seg ned mellom kosakkenes stanitsaer lenger nord; men det beste land her var alt gitt til kosakkene, enda de bare kunne bruke en liten del av det. Bøndene måtte da nøye seg med det mindre gode land, eller de måtte ut i taigaen for å rydde nytt. Ordningen av dette forhold mellom kosakkenes jord og bøndenes kolonisasjon har gitt myndighetene mange vanskeligheter, og det er vinglet meget fram og tilbake. Selv om kosakkene hadde fått for meget land, var det jo så sin sak å ta det fra dem igjen; men i 1911 har tsaren bestemt at kosakkenes jord langs Amúr og Ussúri i rimelig utstrekning skal gis til kolonistene.

Disse innvandrede bønder var visstnok bedre åkerbrukere, for en stor del iallfall, enn kosakkene; men heller ikke de var alltid på høyde med de vanskeligheter som uunngåelig er forbundet med nybygg i et vilt, uveisomt land som dette. Når uhell og uår inntraff, lå derfor også bøndene ofte nok under og kom i nød, og mange av dem måtte da likesom kosakkene søke hjelp hos kineserne (manserne), og også de ble derved avhengig av dem.

Med de store avstander fra Russland måtte selvsagt kolonisasjonen gå langsomt her øst, særlig før jernbanen kom i stand. Til Amúr-landet kom nybyggerne bare landeveien gjennom Sibir, mens til Ussúri-provinsen kom også en del sjøveien.

Det var selvsagt meget som utvandrerne fra Russland før i tiden hadde å slite seg gjennom under det år eller halvannet de tilbrakte på den sibirske landevei, før de endelig nådde sine bestemmelses-steder i disse østlige land. Selv i de senere år med jernbanen er det ikke så lett. Det tar mellom en måned og halvannen med de lange kolonist-togene som ofte er sterkt overfylte, og hvor sundhets-forholdene i de tettpakkede godsvogner de reiser i ikke er de beste. På ende-stasjonene, hvorfra de skal spres utover til sine bestemmelses-steder, har det ofte vært sterk mangel på husrom til de mange nybyggere, og sykehusene har stundom vært til den grad overfylte at hvor det var beregnet rom for 12 senger måtte det legges inn 100, ja 150 syke, og det skal ha stått tre senger over hverandre.

Når så endelig nybyggerne med sine familier har nådd velberget gjennom alle vanskeligheter fram til sine jordstykker, så må de, ennå slitne og utarmede etter den lange reise, straks til med det harde arbeid som er forbundet med all nyrydding: bygge seg hus, forvandle den nye jord til brukbart åkerland, skape livskår. Det tar tid, og imens kan det være vanskelig nok å skaffe seg det en skal leve av. De fleste av dem som kommer er vel heller ikke nettopp de dyktigste åkerbrukere fra hjemlandet; ofte er det folk som der hadde vanskelig for å skaffe seg utkomme, og deres arbeids-dyktighet skal ikke bli forbedret ved den slitsomme reise. Det er således lett forståelig at disse nybyggere alt fra begynnelsen av får en ugunstig stilling i konkurransen med den gule rase, med koreanerne og kineserne, og vel også i flid og arbeidsomhet.

Vanskelighetene ved denne kolonisasjon er som sagt mange og store; men de russiske myndigheter har hatt sin oppmerksomhet rettet på det, og det er i de senere år gjort store forbedringer for å lette og regulere kolonisasjonen; regjeringen anvender som før nevnt større og større midler på det for hvert år.

Ennå en slags innvandring fikk disse land ved den årlige tilførsel av forviste forbrytere, eller av forbrytere som etter utstått straff slo seg ned der som fri bønder. Men det var ikke en tilførsel av arbeids-kraft som syntes ønskelig for disse viktige lands-deler, og også i det er det kommet en forandring i de seneste år, og forbrytere skal ikke mer sendes dit.

Men side om side med kolonisasjonen med russere er det foregått en jevnt økende innvandring av gule folk, særlig koreanere og kinesere, mindre japanere. Koreanernes innvandring begynte etter at landet var blitt russisk; de er kommet over grensen etter 1860. Grunnen var periodisk opptredende uår i de koreanske grense-provinser, hvorved folkene kom i den frykteligste nød. Dessuten var det også ved rovdrift blitt mangel på åker-land i hjemlandet; men ikke minst var det kanskje den koreanske embets-stands skamløse utpressinger. Særlig var det i 1869 en masse-innvandring av koreanere til Ussúri-landet; på grunn av sterkt regn hadde det nordlige Korea fått et slikt uår at det ble fullstendig hungersnød, og 7 000 koreanere gikk over grensen i en elendig forfatning. I begynnelsen stilte ikke de russiske myndigheter seg uvennlig overfor denne innvandring. Da koreanerne er dyktige åkerbrukere, bidro de til å gjøre livsbetingelsene i Ussúri-landet lettere og folke-ernæringen billigere. En del av koreanerne ble tilmed flyttet over til Amúr-landet.

Men da så innvandringen tok enda mer til, begynte man å bli engstelig og så en mulig nasjonal fare i denne sterke øking av den ikke-russiske befolkning. I 1882 ble det gitt en forordning hvoretter alene russiske undersåtter kunne få jord i Sibir; bare i unntagelses-tilfeller kunne generalguvernøren gi også utlendinger rett til det. Det ble dessuten truffet en overenskomst med den koreanske regjering om at de før 1884 innvandrede koreanere skulle få bli russiske undersåtter, mens de senere tilkomne skulle få lov til ennå for en tid å oppholde seg i landet, men så skulle de være nødt til å selge sin ubevegelige eiendom og igjen vende tilbake til Korea. Først i 1891 ble denne bestemmelse gjennomført, og en hel del koreanere måtte derfor selge sine eiendommer og gå dels tilbake til Korea, dels over til Mandsjuria, hvor de fikk anvist ny jord av den kinesiske regjering. Men innvandringen av koreanere til Ussúri-landet stanste ikke med det; det kom mange som fikk anvist jord på kort tid, og dessuten var det mange som ble forpaktere, ikke minst hos kosakkene. Dette hadde en demoraliserende innflytelse på den russiske befolkning ved å friste dem til dovenskap. Mens koreanerne dyrket og utnyttet jorden, fikk kosakkene mer og mer smak for å bruke den avgift de ga på vertshusene til drikk og kort-spill. Dessuten var det en årlig innvandring av gule arbeidere som kom om våren og reiste tilbake til Korea om høsten med sine oppsparte penger.

Det er aldri blitt noen blanding mellom de koreanske og de russiske kolonister. Koreanerne bor som regel ikke i landsbyer som russerne, men de bygger sine hytter gjerne midt på de jordstykker de skal dyrke, hvilket selvsagt er en stor fordel derved at det gir lettere tilsyn med markene og sparer megen tid, som ellers daglig går med bare for å komme til og fra jordene hvor det skal arbeides. Deres åkerbruk er også helt forskjellig fra russernes; de bearbeider jorden ulike omhyggeligere, får bedre avling, selger meget korn og høy og får i tidens løp en viss velstand. De må derfor anses som en dyktig befolkning som kan være ønskelig for landets snare oppdyrking.

Da russerne tok landet i besittelse traff de, som før nevnt, i det sørlige Ussúri-land på en bosetning av kinesere, landets tidligere herrer. Disse såkalte manser var gjerne ugifte menn som dannet små samfunn, og de var ikke alltid folk av den beste sort. Innvandringen av kinesere tok snarest til etter at landet kom under Russland; de kinesiske myndigheter i Mandsjuria hadde da ikke lenger noen innflytelse der, og de russiske myndigheter hadde knapt mer i dette uveisomme land. Manserne følte seg derfor mere og mere som landets virkelige herrer og hadde fritt spill. Dertil kom at det ble oppdaget rike gull-leier på den russiske side av grensen. I slutten av sekstiårene skal den kinesiske befolkning ha vært omtrent 40 000 mann. Av dem var omtrent halvparten fastboende som drev landbruk sammen med jakt og fiske, mens de andre for størstedelen streifet om og delvis dannet khunkhus-bander, som med sine røverier satte befolkningen i skrekk, eller også var de gull-gravere og søkere etter sopp, horn og den av kineserne så høyt skattede rot, sjinseng^[1]. Manserne utsuget dessuten hensynsløst de innfødte, og gjorde dem ofte helt til sine slaver. Når det gjelder å utsuge innfødte kan ingen europeer måle seg med kineserne. Med sitt fordervelige kinesiske brennevin, khansjin, forgir de dem, de gir dem også opium og lokker fra dem deres verdifulle sobelskinn og annet pelsverk til spottpris, og gir dem sine egne varer til høy pris isteden; de sørger for å få dem i så håpløs gjeld til seg at de aldri kan komme løs, men må alltid fange pelsverk for dem. Med sin makt over de innfødte får de dem til å frykte russerne som fiender, og i kineserne å se sine venner og rednings-menn.

Manserne blir gjerne velstående og, som før nevnt, ble under hungersnød kosakkene og bøndene oftere nødt til å henvende seg til dem om hjelp, og kom derved i avhengighet til dem. Av betydning i denne retning var også det at de fleste kolonister, iallfall i Sør-Ussúri-landet, var lille-russer§e, som visstnok er dyktige åkerbrukere, men som ikke er vant til skogland, og som ikke har hus-industri lik stor-russerne. De måtte derfor anvende kinesere som smeder og til annet håndverk, hvorfor de også ble avhengig av dem i så måte. Til alt dette kom enda at etter traktaten i Peking av 1860 skulle ikke kinesiske undersåtter kunne straffes av de russiske myndigheter, selv ikke for mindre forgåelser, men måtte sendes over til de kinesiske myndigheter. Derved fikk manserne en sær-rett som de vel visste å nytte ut til sin fordel overfor den russiske befolkning, og kineserne var derfor fremdeles mer eller mindre landets herrer.

Også til Amúr-landet var det en stor innvandring av gule, mest kinesere. Fra tiden før det russiske herredømme var det som nevnt en stor bebyggelse av kinesiske mandsjuer på slettene ved Séja. Foruten disse fastboende åkerbrukere kom etterhånden flere og flere kinesiske arbeidere i gruvene, forretningsfolk i byene, særlig Blagovésjtsjenk, o. a. Etter bokserurolighetene i 1900, og de ulykkelige begivenheter ved Blagovésjtsjensk, da så mange kinesere ble drevet over elva, er antallet av dem i Amúr-landet blitt mindre.

Innvandring av japanere til de østlige provinser var i tidligere år liten i forhold til den store masse av kinesere og koreanere.

Med den stadige tilstrømning av gule arbeidere var det før krigens utbrudd i 1904 blitt flere, og til dels mange flere av dem enn av russiske arbeidere i Amúr-landet og Ussúriprovinsen. Av 487 industri-bedrifter i Ussúri-provinsen tilhørte 192 folk av den gule rase, og i dem var det ingen russere i arbeid. De andre 295 tilhørte visstnok russere, men der var det også gule arbeidere. Under selve krigen hadde en det særsyn at det kom en ny innvandring av kinesere, det var nemlig stor mangel på land-arbeidere, fordi kosakk-hærene, både fra Amúr og Ussúri, foruten en del av bøndene, sto under våpen. Etter krigen ble innvandringen av kinesere og koreanere enn mere økt; men til dem kom nå også en mengde japanere.

Intet under at man i Russland fant stillingen betenkelig, og som en russer har uttrykt det, kunne det nok være grunn til å minnes Li-hung-tsjangs ord i 1900 da russerne besatte Mandsjuria: «Russland vil nok komme til å angre at det har nærmet seg China så meget og blandet seg inn i dets innerste forhold, når det får se at de sibirske land blir kinesiske.»

Hvorav kommer denne store tilstrømning av gule? Først og fremst av den enkle grunn at det er en følelig mangel på arbeids-kraft i østen; utnyttelsen av de store natur-rikdommer, åkerbruk og bergverksdrift, krever meget arbeids-kraft, som for tiden umulig kan skaffes uten hjelp fra de gule. Men dertil kommer også at den gule arbeider, kineser eller koreaner er europeerne jevnt overlegne i konkurransen, og man hører ofte russere påstå at uten dem er det ikke mulig å leve der.

Kineserens nøysomhet er vel kjent, og den gjør at han kan arbeide for så meget mindre lønn enn en europeisk arbeider. Dertil kommer at han i det hele er dyktigere. Visstnok hørte jeg ofte påstå at en russisk jernbane-arbeider kunne yte mere om dagen enn en koreaner, og man mente også enn en kineser; men han trengte høyere lønn, fordi hans levemåte var så meget kostbarere. Men en slik sammenligning er ikke helt rettferdig, en tar ikke hensyn til at kineseren og koreaneren blir meget slettere ernært enn russeren. Ble de alle satt på samme kost er det lite sannsynlig at den russiske arbeider ville levere mere og bedre arbeid enn de gule. – Dertil kommer at kineserne og koreanerne er flittige og arbeidsomme, hvilket ikke alltid er tilfelle med russerne der borte.

Så er det også det at de gule som før nevnt er dyktige håndverkere, som utfører det meste håndverks-arbeid, og er derfor på mange steder blitt så omtrent uunnværlige. At en kinesisk handelsmann er en russisk eller europeisk så overlegen at han overalt står seg i konkurransen, er en velkjent sak. Og disse egenskaper er, som den russiske forfatter Bolkhovitinov uttrykker det, farligere enn både kinesernes hær og flåte.

Det er forståelig at de russiske myndigheter er blitt skremt ved den fare som her synes å true; og det er nå blitt forbudt å bruke kinesiske arbeidere i Ussuri- og Amúr-landene. Ja de må heller ikke brukes ved byggingen av Amúr-banen, hvilket mange mente ville gi for store vanskeligheter. – Hovedmannen for denne anti-kinesiske politikk er den nåværende general-guvernør i de østlige provinser, Nikolai Lvovitsj Gondatti, som gjennomfører den med stor strenghet. Det er før nevnt hvorledes kinesere som ikke har sine papirer i orden uten videre blir tatt og sendt tilbake til China.

Det vil forstås at vektige grunner kan tale for denne politikk. Men på den annen side er det mange, og det fremragende russere, som ser spørsmålet på en helt annen måte, og jeg fikk det inntrykk at også blant en stor del av selve den russiske befolkning her i østen var det en sterk stemning som gikk mer og mer i motsatt retning. Det ble sagt: «Hvor vil man hen? Uten kineserne kan vi likevel ikke klare oss. Tilstrekkelig russisk arbeidskraft kan ikke skaffes, og drives kineserne ut, blir livs-betingelsene umulige og livs-fornødenhetene så dyre at det ikke blir til å leve her.» En mann fortalte meg som eksempel at han hadde en kinesisk kokk ulovlig; når folk kom, måtte han gjemme ham bort; men hvis han ble nødt til å skille seg med ham, så kunne han ikke få noen annen. Og slik var det jo med alt. Var det enda japanerne, sa man, så var det bra nok, de er ikke uunnværlige, og av dem blir det fler og fler; men dem kan myndighetene ikke røre.

En russisk forfatter skriver om dette samme «gule» spørsmål: «Se til hvordan en by-boer lever. En mann, f. eks. i Khabaróvsk, bor i et hus som kinesiske arbeidere har bygd av mandsjurisk tre, ovnen er gjort av kinesiske murstein. Om morgenen bringer den mansjuriske vanjka vann fra brønnen. I kjøkkenet gjør den kinesiske boy Tulaer-samovaren ferdig. Husherren drikker sin kinesiske te, med brød bakt av mandsjurisk mel som stammer fra et bakeri drevet av kinesere. Så kommer kinesere og koreanere og byr fram sine landbruksprodukter, egg, grønnsaker, frukt fra Shanghai, osv. Boyen løper til basaren for å hente mongolsk kjøtt og lage måltidet istand. Fruen i huset bærer en drakt sydd av en kinesisk skredder, men husherren hyller seg i sin tsjettsjuntsja, når de varme dager kommer. På hans gårdsplass arbeider en koreaner og hugger ved.» Selv senator Ivanitski sier i sin innberetning om forholdene her i østen, at forbudet mot å trekke arbeidere av den gule rase inn i landet, kan muligens være ønskelig fra et politisk synspunkt, men ikke fra et statsøkonomisk og landbruks-synspunkt. «Brutale forholdsregler i den retning kan alene bli gjennomført med skade for grense-landenes økonomiske liv», er hans ord.

Det er anført som en av de store økonomiske ulemper ved de gule arbeidere, at disse sparsommelige folk – som kommer om våren og om høsten drar tilbake til sine familier i Korea, Mandsjuria og China – i sommerens løp har lagt seg opp penger som de tar med seg, og det blir en ikke ubetydelig kapital som på det vis går ut av landet hver høst. Men folk av den motsatte anskuelse innvender at de penger de gule arbeidere tar med seg ut av landet har lite å si mot den øking av verdier som de etterlater seg i form av utført arbeid. Ved hjelp av disse dyktige åkerbrukere er store strekninger nytt land blitt dyrket opp, og gammelt åkerland er blitt godt bearbeidd og landets avling er økt; livs-kårene blir på det vis bedret, livs-fornødenhetene blir billigere, og ikke minst: landets kapital blir økt i form av nydyrket jord, som i renter gir avkastning i hvert kommende år. Skal det være håp om i en noenlunde overskuelig fremtid å få disse grense-land så utviklet og så tett befolket at de kan bli av virkelig verdi for Russlands maktstilling i østen, da kan det bare skje ved å ta de gule arbeidere til hjelp. Skal en vente på den utvikling som kan fremmes ved russiske innvandrere og russisk arbeidskraft alene, da vil det ta for lang tid, og imens kan de ennå svakt besatte provinser falle i de fremmedes hender, og alle folk, alt arbeid og alle penger er ofret til fordel for en fremmed makt.

Jeg har også hørt kyndige og fremragende russere hevde at den er uklok den fiendtlige politikk mot kineserne og den hensynsløse behandling som de ofte blir utsatt for: det er uten nødvendighet å gjøre seg dem til fiender og drive dem over til japanernes side. Tidligere så kineserne på japanerne som sine naturlige fiender, mens de i det store og hele ikke var uvennlig stemt mot russerne; ja det påstås at disse vet langt bedre å omgås dem enn japanerne; en russer, selv i høy stilling, har aldri det sårende og foraktelige i sin opptreden overfor kineserne som en høytstilt japaner.

Men i de senere tider er det visstnok hendt ting som har forandret dette forhold noe, mest kan hende de ulykkelige begivenheter i 1900. Under bokser-opprøret i China det år angrep plutselig kineserne noen russiske dampbåter som gikk på Amúr og stanste dem. Det samlet seg også fiendtlige flokker av kinesere ved Amúr, like overfor Blagovésjtsjensk. I denne by og tilgrensende strøk bodde den gang ti til femten tusen kinesere. Av frykt for at disse skulle stå i ledtog med sine landsmenn på den andre siden av Amúr, drev nå russerne dem ut i og over elva, uten at det fantes båter: det skal ha druknet flere tusen, så det etterpå var mengder av lik som fløt nedover med strømmen. Kineserne på den andre siden svarte med å beskyte byen med kanoner, tvers over elva, og 40 russere i Blagovésjtsjensk ble drept. Amúr-kosakkene tok igjen en grusom hevn ved å angripe og ødelegge byen Aigún og andre kinesiske boplasser på den sørlige bredd.

Etter at urolighetene igjen var ophørt forlangte de bortdrevne kinesere av sine myndigheter i Mandsjuria at de skulle hjelpe dem til å få sine eiendommer tilbake. Men, som Bolkhovitinov uttrykker det, «disse var som bekjent av den russiske regjering etter kinesernes flukt blitt overdradd til Amúr-kosakk-hæren, i anerkjennelse av dens fortreffelige tjeneste under de kinesiske uroligheter i året 1900.»

Uheldig for forholdet til kineserne var også de alliertes marsj til Peking, og europeernes vanhelligelse av keisernes graver. Da russerne er de europeere som den kinesiske menigmann har hørt mest om, var det naturlig at han gjorde russerne ansvarlig også for det. Russlands besettelse av Mandsjuria var heller ikke skikket til å vekke vennlige følelser hos kineserne. Og så kom Russlands nederlag overfor Japan, hvorved dets anseelse i østen fikk et følelig knekk. Alt dette tilsammen har ført til at kineserne ser på russerne med andre øyne enn før, og etter hva det påstås av folk som er inne i forholdene, skal det hos kineserne ulme et hat til den fremmede nasjon, som ble tent ved de blodige begivenheter i 1900, og som er blitt næret ved senere begivenheter. Det kunne derfor mener man, være all grunn til å føre en vennlig politikk overfor dem; istedenfor har den måte hvorpå de i den senere tid er blitt behandlet ikke vært skikket til å mildne deres følelser.

Det vil forstås at Russlands stilling i østen er blitt vesentlig vanskeligere enn den før var; det er store oppgaver av den alvorligste art som de russiske statsmenn her har å løse, og spørsmålet har flere sider. Russerne er seg derfor vel bevisst at fremtiden kan bringe floker som kan legge beslag på selv det veldige Russlands krefter, hva enten det fortsettes med den anti-kinesiske politikk eller ikke. Ja, så alvorlig er stillingen at det for noen år siden – under debatten om den nye jernbane gjennom Amúr-landet – ikke manglet på advarende røster i dumaen og i pressen, som skildret fremtiden i meget mørke farger; og det var ikke langt fra at den russiske politikk i østen ble betegnet som eventyrlig. Det ble pekt på at den bane som ble bygd gjennom det sørlige Mandsjuria med så store ofre, nå er i fiendens hender og vil danne et våpen mot Russland; på lignende vis kunne det gå med den bane som blir bygd gjennom Amúr-landet, mente man. Det ble nevnt at hvis China går fram som det har begynt, vil det om få år ha en europeisk utdannet hær på 4 millioner mann, og selv om denne hær var mindre: hvis China opererer sammen med Japan, hva ville så Russland kunne stille opp imot dem? Man mente vel at håpet om å kunne holde de østlige provinser mot en slik makt var liten, og går de tapt, vil alt det arbeid, alle de ofre som er nedlagt på utviklingen av dem, gå over på fiendens hender på samme vis som den sørlige Mandsju-bane. Selv om dette er et overdrevent pessimistisk syn på fremtiden, så er likevel de her framholdte farer av den art at ingen kan være blind for dem. Får Russland både et Japan og et moderne China mot seg på én gang, kan stillingen bli meget alvorlig, selv om det ingen vanskeligheter har på annen kant. Men skulle den mulighet kunne tenkes at Russland får en større del av sine strids-krefter bundet i Europa, blir det verre; og det kan vel ikke være så usannsynlig at hvis de østlige makter målbevisst forbereder seg på en alvorlig styrke-prøve med europeerne, at de da vil vite å dra nytte av et slikt øyeblikk.

1. Sjinseng-rota, på engelsk skrevet ginseng, er det kinesiske universal-middel som ofte oppveies med sin tredobbelte vekt i gull. I 1869 sies det at en rot betaltes med 5 000 mark; omkr. 1 900 betaltes det mindre, 350–400 mark pr. kilo. Den ekte mandsjuriske og koreanske sjinseng stammer fra rota av Panax ginseng, C. A. Meyer (= P. quinquefoleum, Lin. var. Ginseng, Regel et Maak), som hører hjemme i Korea og det nordlige China, og dyrkes i Japan. Etter den alminnelige tro i China skal rota ha mest mulig skikkelse som et menneske for å virke kraftig som legemiddel, det er noe i likhet med alrunen i middelalderens Europa. Rota hjelper mot alle sykdommer, mot onde ånder, forlenger livet, ja gjør den som bærer den udødelig. Hjortehorn og elghorn bruker kineserne meget til å lage medisin og piller av for mange slags sykdommer. Sopp («tre ører», «jord ører») brukes av kineserne dels til å spise, dels som medikament. Disse opplysninger skylder jeg med takk universitetsstipendiat A. Fonahn.