Gjennom Sibir/15

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

IRKUTSK TIL VLADIVOSTÓK[rediger]

Tirsdag 30. sept. Om morgenen ved ti-tiden, dagen etter Krasnojarsk, kom vi til Irkutsk. Igjen var det stor og hederfull mottagelse på stasjonen, og vi ble møtt av presidenter for børs-foreningen, handels-foreningen, geografisk selskap, utsendinger fra generalguvernøren og mange andre. Det var den samme levende interesse for muligheten av en stadig sjø-forbindelse gjennom Is-havet med Jeniseis munning, og de samme forhåpninger knyttet til en ny utvikling av denne forbindelse. Den ville nemlig også få stor betydning for Irkutsk og for hele strøket her omkring og ved Baikál-sjøen. Varer kan føres helt opp fra elvene som renner ut i denne sjø – som f. eks. den store Selengá – og over sjøen og ned Angará, like til Jeniseis munning. Visstnok er det noen stryk i Angará, men de er ikke større enn at lektere og flåter kan gå dem, som de nå er; og det er planer oppe om å bygge sluser forbi noen av de verste. De vil sikkert bli bygd, hvis denne regelmessige sjøforbindelse gjennom Kara-havet nå skulle bli til virkelighet, som de håpet på. – Dessverre hadde vi ikke tid til å stanse her for å se byen som ligger på den annen side av elva. Vi så den bare i det fjerne, med dens kirker, residenspalass for general-guvernøren, og andre store bygninger[1], idet vi dro videre oppetter Angará, og over denne elv høyere opp. Til forskjell fra Jenisei og de elver vi hittil hadde sett i Sibir, har Angará et merkelig klart vann, så en kan se bunnen på mange favners dyp. Det er selvsagt fordi dens kilder går gjennom fjell-land, og fordi den renner ut av den store fjell-sjøen Baikál, verdens dypeste innsjø, hvor vannet får god tid til å klarnes.

Så endelig nådde vi da fram til denne, Den Hellige Sjø, som vi hadde imøtesett med så store forventninger. Av mongolerne kalles den Bai-kul, den rike sjø, eller Dalai-Nor, den hellige sjø[2]. En har jo hørt meget om dens naturskjønnhet; men der var tett tåke, så foreløpig så vi ingenting av omgivelsene. Ved den første stasjon vi kom til, Baikál, var det havn for den store isbryter og ferje, «Baikál» som tidligere førte togene over sjøen til jernbanelinjen på den andre siden, og som skulle kunne gå gjennom is som var 1.2 m. tykk. Den er en av verdens største isbrytere, dens skrog er for og atter bygd noe så nær lik «Fram». Men den kunne ikke klare isen om vinteren. Til reparasjon av denne isbryterferja og andre fartøyer på Baikál var det bygd en stor flytedokk, som vi også så i havna. Det var denne forbindelsen over sjøen som under krigen med Japan var så vanskelig, da det uavlatelig var slike store transporter østover. Om vinteren ble det lagt skinnegang på selve isen over sjøen. Den gamle trafikk-minister fyrst Khilkov ledet selv arbeidet. Jernbanevognene ble trukket over av hester enkeltvis, og lokomotivene måtte føres over i stykker, da de ellers ble for tunge for isen.

Etter den tid er jernbanen sønnenom Baikál-sjøen blitt ferdig; det var et stort ingeniør-arbeid, og det var mange vanskeligheter å overvinne langs de bratte fjell-sider. Fra stasjonen Baikál på vestkysten og til stasjonen Mysovája på østsiden er banen 244 kilometer lang. På det første stykke, til stasjonen Kultúk ved sjøens sørvestlige ende, er kysten særlig bratt, og på denne strekning, som er 81 kilometer lang, går banen 6½ km. gjennom tunneller. På den annen side av sjøen var grunnen i stor utstrekning myrlendt, og dertil kom at det måtte bygges en mengde bruer, 189 mindre og 35 større bruer. Banen ble meget kostbar. Den kom på 219 717 rubel (428 448 kr.) for hver kilometer[3]. Men så var banen bare enkeltsporet, og erfaringene under krigen hadde vist nødvendigheten av å få dobbet spor. Det førte til en helt ny ombygging som nå foregår, og som også snart er ferdig.

Med denne banen er det vi nå reiser langs sørkysten av Baikál. Etter hvert letter tåka så meget at vi kan se oppetter de nærmeste fjell. De er ikke høye her, men stuper bratt mot sjøen, og banen går stadig gjennom tunneller. Ut på dagen letter tåka mer og mer, og vi ser fjellene på sørkysten. De var høyere, og med daler imellom. Det var ny-snø i fjellene; de var skogkledd like til toppen, bare litt snaufjell her og der, og det var ingen virkelige snøfonner å se.

Fjellene virker ikke meget høye og de når da som regel heller ikke stort over 1 800 m. over havet, eller vel en 1 300 m. over Baikál. Khamar-daban på sørvestkysten, bortimot Selengá, når 2 260 m. over havet, eller 1 800 m. over sjøens overflate, det er nesten 300 m. mer enn denne er dyp. Ellers stiger fjellene sjelden høyere over sjøen enn dennes bunn går ned under vannet. Fjellene har brede former og rolige linjer, ikke hakket opp som et vanlig alpeland, og det er sjelden å se tilsprang mot noen form av tinder. Langs sørsiden av sjøen kommer vi forbi dal etter dal med mørk alvorlig granskog, som strekker seg opp mellom fjellene, helt lik bortgjemte skogdaler der hjemme i Norge. – Det er et vakkert skogland, men kaldt sier de, unntagen på den andre siden sjøen hvor solen steker. Her på denne siden er jordbunnen for en del evig frosset, og skogen vokser over de frosne lag. – Sjøen legges gjerne til med fast is i midten av desember eller begynnelsen av januar, isen ligger da gjerne en fire til fire og en halv måned. Det kjøres med slede over sjøen en tre måneders tid.

Merkelig nok tyder heller ikke fjell-formene her i dette kalde landet på at de noensinne har vært skurt av is, jeg kunne ikke i forbifarten oppdage noen merker etter en istid. På fjell-skråningene langs sørvest-siden av sjøen sto det ofte opp høye steiner, takker og knauser. Det synes å tyde på en sterk erosjon, fremkalt ikke minst ved frosten og de store temperatur-forskjeller i dette strøk. Iallfall synes det umulig at et fjell som ser slik ut kan ha vært skurt av is i noen nær geologisk fortid. Men det kan sannelig ikke være av mangel på lav temperatur at de ikke har hatt istid her. Selv nå er den midlere årstemperatur ved Baikál-sjøen under 0°, eller omkring -1°C. Ingeniør Wourtzel fortalte at her på sørsiden av Baikál hadde de ved jernbane-byggingen også hatt vanskeligheter med at jordbunnen på noen steder var evig frosset.

Her så vi det svære arbeid som er forbundet med ombyggingen av en slik jernbane fra enkelt spor til dobbelt. Alle tunneller måtte gjøres bredere, selve bane-legemet likeså; det måtte ofte bygges opp med nye forstøtnings-murer av jernbetong helt ned fra sjøkanten; på mange steder hvor kurvene var for sterke for hurtig kjørsel måtte det slås nye tunneller gjennom fjellet, og hvor det var bruer, ble det gjerne lagt en bru for det nye spor ved siden av den gamle.

Utenfor oss hadde vi hele tiden denne mektige fjellsjø. Dens flate-innhold er 34 932 kvadrat-kilometer. Den er i størrelse den tredje ferskvanns-sjø i den gamle verden; Victoria Nyansa og Tanganjika er større. Men den er den dypeste innsjø i verden, ja den er den største fordypning som overhodet fins på noen av jordens fastland. Dybden er 1 522 m. Det er dypere enn selv Sognefjorden hos oss, som er 1 260 m. dyp, og da Baikáls overflate ligger 462 m. over havet, når dens bunn altså ned til 1 060 m. under havflaten. Sjøen er også eiendommelig ved sin avlange, litt krummede form, som en nymåne. Den strekker seg så omtrent i samme krumning som de større fjell-kjeder lenger øst, som Jáblonovi, Store Khingán, de øst-mandsjuriske fjell-rygger, Sikhota-Alin, ja også den japanske fjell-kjede langs de japanske øyer og Sakhalin. – Baikál må oppfattes som dannet ved en innsynkning av jordskorpa. En slik innsynkning må tenkes foregått gradvis i tidenes løp ved forkastninger av lignende art som dem som stadig er forbundet med jordskjelv; og sjøens omgivelser synes ennå ikke å være kommet til ro, for ofte er det små jordskjelv og forstyrrelser i dens omgivelser. – Innsynkningen må, iallfall for en del, være meget gammel, men har sikkerlig vært fortsatt til sene tider. Fjellene rundt sjøen består for en del av eruptiver av forskjellig alder, syenitter, porfyrer osv., og på noen steder basalter. Så er det krystallinske skifere og gneiser, og dessuten også sedimentære bergarter fra Silur, Devon, Jura, og også Tertiær.

På det sted hvor den store elv Selengá faller ut i sjøen går en undervanns-rygg tvers over den, som vel helst må være dannet av elvas slam i tidenes løp. Selengá har også dannet et stort delta langt ut. Ved denne undervanns-rygg er sjøens basseng delt i to store fordypninger, den største og dypeste i den store nordøstlige del, den mindre i den sørvestlige som også er dyp og går ned til så meget som 1447 meter, mens sadeldybden over ryggen selv bare er 532 meter. – Den renne eller dal hvorigjennom Angará løper ut av Baikál, danner ingen naturlig fortsettelse av dennes fordypning, og elve-løpet må være dannet på det vis at vannet som har fylt denne svære innsenkning i jord-skorpa er begynt å renne ut av den der hvor randen var lavest, og det utrennende vann har så i tidens løp gravd seg renne dypere og dypere. Når en ser Angarás utløp fra sjøens motsatte side, ser det nærmest ut som et hakk skåret ned i fjell-kammen.

Sjøen har en eiendommelig dyre-verden. På øyene holder det til mengder av måker og heirer, ja skarv (Phalocrocorax carbo). Der er tilmed en egen sel-art (Phoca baicalensis) som opprinnelig må være snadden eller ringselen (Phoca hispida) som er kommet fra Is-havet opp gjennom Jenisei og Angará til sjøen, og har så der i tidens løp endret seg og dannet en ny art. Burjatene, som kaller den for «njerp», fanger meget av den, mest på isen om våren, da de stiller inn på den bak et seil som står på en liten slede. Det er merkelig nok meget nær på samme vis som eskimoen også bruker på snadden som ligger på isen i de grønlandske fjorder. I Baikál og elvene som faller ut i den er det meget fisk. Det er et eget fiske av stør, som holder til i sjøen og går opp i elvene, mest i Selengá. Det drives også fangst på flere fisk av lakseslekten. De viktigste er omul og harr (Thymallus Pallasii, Valenc.) eller på russisk kalt khárius, som forresten synes å være samme navn (idet khar kan være lik harr). Det kan synes overraskende at sjøen har så stor fiskerikdom, da den er bekjent for sitt sjelden klare vann, og det skulle jo ikke tyde på noe frodig plankton-liv i den. En eiendommelig dyreform som er egen for Baikál, er den omtrent 27 cm. lange dypvannsfisk golomjanka (Comephorus baicalensis) som bare fins i de dypeste deler av sjøen, på under 600 m. Sjøens krepsdyr, som er samlet under de russiske ekspedisjoner, er blitt beskrevet av professor Ossian Sars. De er merkelige derved at de til forskjell fra hva som er tilfelle i de fleste andre innsjøer, viser en stor rikdom på arter, og disse er egne for Baikál, ja det er tilmed hele egne slekter; særlig er det mange eiendommelige amphipoder der. Disse mange former må ha utviklet seg i sjøen selv, og det viser bl. a. at sjøen må være meget gammel, for utviklingen av så mange stedegne arter, ja tilmed hele nye slekter av krepsdyr, foruten arter av fisk og pattedyr, må ha tatt lang tid.

Sjøens kyster, som for det meste stiger tålig bratt opp fra vannet, er lite bebodd av mennesker. Fast bosetning i større utstrekning er det bare ved munningen av Selengá, på den store delta-slette som denne danner. Så er det noe på kysten like overfor, og på øya Olkhón, dessuten litt i den sørvestlige ende ved Kultúk. – Rundt omkring sjøen er det mange steder som de innfødte forbinder med megen overtro, og som er gjenstand for deres tilbedelse. Derfra stammer vel også deres betegnelse av sjøen som hellig.

Ustanselig suste vi hele dagen fram langs kysten sønnenom denne svære innsjø, og gjennom tunneller og skjæringer, rundt odder og inn forbi daler, alltid skiftende og vakkert. Men rett som det var kom vi forbi store strekninger med brent skog, som alltid gjør det samme trøstesløse inntrykk med sine svarte stammer, nakent og avsvidd. Men hva gjør det vel her? Skogen har stadig intet verd. For det meste syntes den å bestå av den alminnelige sibirske gran og edelgran; der er ellers også furu, sibirsk seder og bjørk, langs elvene også balsam-poppel, små-or, o. a. Av bær-busker fins det bringebær og ville rips. Det er en rik og vekslende flora i disse strøk.

Men så led det mot kvelden, og vi kom til stasjonen Mysovája på sørøstkysten, like overfor stasjonen Baikál; her var det da at jeg etter det lange hyggelige samvær måtte skilles fra de to reise-feller Vostrotin og Loris-Melikov, som skulle dra tilbake med ferja over sjøen for å ta toget til Irkutsk og videre til Krasnojarsk. Og som vi fra våre vinduer hadde et siste glimt av dem mens de dro nedover mot brygga i det synkende dagslys, dro Wourtzel og jeg videre i vår vogn på reisen østover. – Jernbanen følger ennå et stykke Baikálsjøens kyst inntil den når Selengás vide delta, og følger dalen oppetter langs denne store elv.

Så var vi da kommet inn i Transbaikál, som gjelder for å være den vakreste provins i Sibir, med fjell og daler og store elver mellom fjellene, og overalt skog. Den ligger mellom Baikál-sjøen i vest og Amúr-landet og Mandsjuria i øst, i sør har det Mongolia. Det er et land rikt på gull og andre metaller, mineraler og edle steiner, men som er lite utnyttet. Det har også som det synes, mange og verdifulle mineralkilder. Det var lenge et av Sibirs mest fryktede forvisningssteder, og i dets bergverker har mangen forvist slept hen sine dager. Landet er tynt befolket med innfødte stammer, flest er det av de mongolske burjater, og i det nordlige noen tungusiske folk. På grunn av det vanry landet er kommet i som forvisnings-sted, har det hatt sine store vanskeligheter å få det kolonisert med russere. Flate-innholdet er 613 268 kv.km., og i 191 I hadde det en befolkning på omkring 869 000, hvorav 591 000 russere. Der er et stort antall kinesere, særlig alle arbeiderne i gull-gruvene.

I den største del av Transbaikál er jordbunnen stadig frosset. Et annet eiendommelig trekk er at på grunn av det ubetydelige snødekke om vinteren vil mange elver og sjøer gjerne bunnfryse. Årets middel-temperatur er mellom -1° og -4°C.; vinteren er kald, middel-temperaturen i januar er mellom -20° og -28°C.; men så er på den annen side sommeren varm, julis middel-temperatur er mellom 15° og 20°C., og da dette jo er det viktigste for dyrkingen av jorden så er betingelsene for åkerbruk og fedrift ganske gode på mange steder, til tross for den frosne jordbunn. Visstnok er det liten nedbør (200–300 mm.), men det meste av den kommer i sommermånedene. Jordbunnen er på mange steder meget god, særlig hvor det er den såkalte skog-steppe (d. e. skog blandet med gress-land) med svart jord.

Mens vi nå reiser oppetter dalen er det blitt helt mørkt, og vi kan ingenting se av omgivelsene. Etter å ha forlatt Selengá ved byen Verkhne-Udinsk, hvorfra det er forbindelse med karavane-veien sørover til Mongolia og China, følger jernbanen et stykke bi-elva Udá, og tar så fatt på oppstigningen langs skråningene av Jáblonovi-fjellene (d. e. eplefjellene, samme fjellkjede som også kalles Stanovoi). Om natten kom vi forbi Petróvsk-jernverkene, som tilhører det keiserlige kabinett, og hvor mange fanger har hatt harde tider. Hit var det en del av dem ble forvist som deltok i soldater-oppstanden den 14. desember 1825, ved keiser Nikolaus I's tron-bestigelse, og med ubønnhørlig strenghet ble de satt til hardt arbeid. Det var de såkalte «desembrister». Først var de forvist til Tsjitá, så hit. Ved særlig keiserlig nåde fikk de forvistes hustruer lov til å flytte med fra Tsjitá. Blant dem var fyrstinnene Trubetskói og Volkónsky og flere andre høytstående damer, som i mange år bodde her i sine private hus mens deres menn holdtes i fengslene og arbeidde i jernverkene.

Fra Petróvsk følger banen dalen oppetter langs elva Khilók, bi-elv til Selengá, og vi kommer opp mot selve Jáblonovi-fjellenes høyeste rygg. Det er omtrent bare furuskog her, som vel tyder på mager sand-bunn. Det er ikke store trær å se, og de står ikke tett. På grunn av den frosne jordbunn under vokser alle røttene, selv på furuen, horisontalt utover i overflaten. Trærne står derfor dårlig mot vinden og dessuten glissent, så stormen får godt tak på dem og kan legge ned store strekninger, og de vidt utbredte røtter brytes til værs mest like høyt som trærne selv. Jorden er tørr, det er lite nedbør, og det er bare et tynt lag med muldjord ovenpå det magre gruset. Når så hertil legges den frosne bunn under, kan en nok skjønne at betingelsene for landbruk er ikke store nettopp i dette strøk, og det er da heller ingen bebyggelse å se, selv de innfødte trives ikke her. Landskapet vi reiser fram gjennom byr ikke megen avveksling, fjellene er lave, bølgende og ensformige rygger kledd med denne tynne, ensformige skogen av små trær.

Mellom stasjonene Sakhandó og Jáblonovaja går jernbanen over en fordypning i Jáblonovi-fjellenes høyeste rygg, 1 090 meter over havet, eller omkring 600 meter over Baikálsjøen, og det er det høyeste punkt på hele den sibirske og transbaikalske bane. Vi ser her på vann-skillet mellom elva Khilók, som faller i Selengá og går ut i Baikál og gjennom Angará til Jenisei på den ene siden, og på den annen side faller vannet mot Ingodá som går til Amúr. Like nord for oss, ikke lenger enn at vi kan se dit, springer også Vitims kilder ut, som går til Lena. Det er altså vann-skillet mellom Jenisei og Lena på den ene siden og Amúr på den annen, det vil si mellom Is-havet og Stille-havet.

På den andre siden av vann-skillet går det fort nedover igjen. De lave åser er overalt dekket med tynn skog. Lengre ned blir det noe gress-mark innimellom, men stadig ingen bebyggelse å øyne. Men videre, østenfor stasjonen Jáblonovaja, begynte vi her og der å se noen korn-åkre innimellom gressmarkene. Det er et vidt og flatt, bølgende land. Så kom vi da til byen Tsjitá, som ligger midt i et utstrakt gress-land, og vi så stykker med pløye-mark og grønne dyrkede åkerflekker her og der omkring. Det er den viktigste by i dette strøk, og hovedstaden for Transbaikal. I begynnelsen av forrige århundre var den en kosakk-stasjon på et par hundre mennesker; men så ble denne vesle landsbyen helt forandret da «desembristene» fra 1825 først ble forvist hit og her måtte bygge sine egne fengsler, mens deres hustruer bygde sine egne hus i den såkalte «Dámskaja» eller «damegaten», som har bevart navnet like til denne dag. Etter folke-tellingen i slutten av 90-årene skulle byen ha omtrent 11 500 mennesker, men den er vokset veldig de siste år, særlig siden krigen, og det ble sagt at folkemengden nå skulle være 70 eller 80 000. Byen ligger vakkert til på sletta, hvor den vesle bi-elv Tsjitá faller i elva Ingodá. Den siste danner sammen med Onón elva Sjilka, som så sammen med Argún igjen danner Amúr. Små dampskip kan gå fra Amúr så langt opp som til Tsjitá når det er høyt vann, og flåter kan fare ned elva, og langs den mektige Amúr er det da forbindelse helt med Stille-havet.

Vi fór videre med banen langs Ingodá et stykke. Også her slo det meg at elvas høyre bredd, for en del iallfall, har høyere åser og brattere skråninger enn den venstre. Her er landet stykk-imellom dyrket noe, men det synes å være lite i forhold til hva det vel kunne være.

Forbi stasjonen Karimskaja, omtrent 100 km. øst for Tsjitá, deler jernbanen seg i to grener; den ene går videre østetter langs elva til Amúr-banen som nå blir bygd, og til Srjétensk ved Sjilka (hvorfra det er dampskips-forbindelse nedover Amúr), mens den andre grenen, som vi fulgte, går på en jern-bru over Ingodá, og sørøstetter til Mandsjuria og danner den østkinesiske bane. På den andre siden av Ingodá har jernbanen en sterk stigning opp til vann-skillet mellom denne elv og Agá som faller i Onón. Stigningen er her 16 meter på 1 000, hvilket er dobbelt så meget som ellers brukes på den sibirske bane. Vi måtte derfor ha et hjelpe-lokomotiv opp til ryggen, og det gikk smått. Overalt er det furu-skog, hvor ikke bjørka er kommet isteden; men på alle kanter er det merke etter skog-brann. Stubber står igjen, svarte og delvis avhugd, og bjørke-skogen vokser så først opp. Om våren og forsommeren er det meget tørt, så da er det lett for skog-brann å bre seg; begynner den først, kan den brenne i ukevis i disse strøk. Men det har jo ikke større betydning, for heller ikke her har skogen verd, annet enn at den da brukes som brensel i lokomotivet, men til det går det jo mest bjørkeved.

Ingeniør Wourtzel arbeidde uten stans på hele reisen. På stasjonene møtte hans ingeniører opp og fulgte med toget i vår vogn, avla sine rapporter om arbeidet på bane-stykkene, og Wourtzel dikterte telegrammer og skrivelser. Fra Tsjitá fulgte igjen to ingeniører som foresto byggingen av den vestlige del av Amúr-banen, og dessuten som vanlig en sekretær med skrivemaskin. Det som var gjort ble drøftet, og planer for fremtidig arbeid ble lagt, og budsjettet ble ordnet og nye forslag skrevet. Jeg skjønte jo ikke et ord av alt dette russiske, bare penge-summene som ble nevnt skjønte jeg, jeg hørte aldri mindre summer enn så og så mange millioner rubel, som enda trengtes. Det er som vi hjemme ville avrunde summene i så og så mange tusen, så avrunder de her til millioner. Og sekretæren hadde sitt arbeid; skrivemaskinen klikket og gikk uavlatelig natt og dag. Og så var det i konvulutt med det og med posten til Petersburg.

Når Wourtzel ikke var i arbeid med sine budsjetter og planer, så var det å sitte ved vinduet og studere bane-legemet og stigninger og kurver og støtte-murer. Det var ikke en feil – den være aldri så liten – som unngikk hans øvde øye, og som ikke straks ble påtalt. Men nå fikk han fri i så måte, for vi var kommet inn på den østkinesiske banes område, og arbeidet på den står ikke under ham. Ellers er det vel ingen mann i verden som har den direkte ledelse av slike umåtelige strekninger med jernbaner under bygging. Han nevnte engang for meg hvor mange tusen kilometer det nå var; jeg har ikke hukommelse til at jeg tør gjenta tallet, men stort var det, og det må det jo også være når det er alt som bygges innenfor hele det russiske rike. – –

MANDSJURIA[rediger]

Torsdag2. okt. Så er vi da i China, det Himmelske Rike – vi kom over grensen i natt – men det ser sannelig ikke meget himmelsk ut her. – Et underlig inntrykk da jeg slo vinduet opp i dag tidlig. Brune, bølgende gress-sletter med lave, nakne høyder omkring. Hvis det ikke var for gresset kunne det vel være ørkenen Gobi. Ikke tegn til menneskelig bebyggelse å øyne på noen kant, ikke et tre, ikke en busk, bare brunt, tørt gress. Slik er det horisont etter horisont. Så kommer vi til en elv som bukter seg fram gjennom sletta; det er Khailár. Der er det noen busker og kjerr langs kanten, og her og der et enkelt bjørke-tre. Men ennå ikke en hytte, ikke et menneske. – Øde land – ikke en gang spor av menneskers virksomhet, uten denne jernbanen som drar sin linje gjennom det brune teppe. Elva strømmer i motsatt retning av oss. Den går til Argún og til Amúr.

Vi er her i Khulunbuir-høylandet, omkring 610 m. over havet. Det er en fortsettelse av den mongolske høyslette med de vide stepper i sør og øst, og det strekker seg langt nordover og inn i Transbaikal. Om vi er i Mongolia eller Mandsjuria kunne en være i tvil om, for dette ligner jo mest ens forestillinger om det første; men politisk er vi innenfor den mandsjuriske grense. Jeg mente det måtte være for tørt her, siden disse ås-ryggene ikke hadde skog, ikke trær, og vi er jo ikke langt fra Gobi; disse steppene er nærmest en fortsettelse av den; men det var jo vann nok i denne elva, og tilmed myr og store, stillestående vann-dammer bortetter sletta. Hva kan grunnen være? Er det for tørt til enkelte årstider? Ikke langt i sør er jordbunnen temmelig saltholdig, og det er saltholdig og bittert vann i sjøene. – Endelig kom vi forbi noen lave hus, men de var bare for oppsyns-mennene ved jernbanen. De er bygd av stein, for det fins jo ikke tre å bygge av. – Her og der stikker fast berg fram gjennom det brune, tørre gress-teppe i skråningene av høyderyggene omkring; men for det meste er alt fjell dekket av dype, løse lag av forvitret materiale. I dette klima, med de store temperatur-forskjeller og den kalde vinter, synes forvitringen å gå fort for seg; men på grunn av den ringe nedbør og landets flathet blir lite materiale ført bort.

Lengre øst var det litt bjørke-skog på høydene her og der, men den er merkelig tynn, bare et tre nå og da, og trærne er små. På enkelte stasjoner lå det stablet opp store mengder av bjørke-ved. Lokomotivene fyres mest med ved; visstnok er det funnet noe kull her i disse strøkene, men de er dårlige. – Igjen samme nakne gress-land uavlatelig og uavlatelig. Vi stiger svakt oppover langs den vestlige skråning av Store Khingáns fjellkjede.

Store Khingáns vidt utstrakte, men lave fjell-masser bygger seg langsomt og flatt opp fra den mongolske og khulunbuirske høyslette i en høyde av vel 600 m. i vest, og fra den lavere slette i øst, som henger sammen med Østre Gobi, og har ved Tsitsikar en høyde av omkring 150 m. Fjellene når, såvidt de er kjent, ikke større høyder enn mellom 1 100 og 1 200 m., og snø-fjell er det ingen av. Skråningene er overalt lange og flate med lave, bølgende åser, og selve kammene har også bølgende linjer og hever seg ikke høyt over de flate dalers bunn.

Her og der ser vi nå noen enkelte høy-stakker på slettene mellom fjellene; det er da litt tegn til mennesker. Jorden ser på mange steder svart og fet ut, det må være god matjord, og den er dyp også, ofte flere fot kan en se i snittene langs banen. Det ser ut som det bare er å pløye. Men ingen mennesker. Ellers er det et strengt klima her i det nordlige Mandsjuria; den årlige middel-temperatur er under -2°C., og om vinteren skal temperaturen kunne synke ned under -50°C. Middel-temperaturen for januar er omkring -26°C. Men så er sommeren varm; middel-temperaturen for juli er over 20°C., og det er jo det viktigste for åkerbruket. Og så er det den fordelen at om det enn er lite nedbør, så kommer det meste av den om sommeren på grunn av de sørlige og sørøstlige vinder som er rådende da. Regntiden begynner helst i juli. Derimot er det lite snø om vinteren, da vinden mest er nordlig og nordvestlig. Det kommer nok også den tid da disse store strekninger med steppe-land blir dyrket opp og bebodd av mennesker, men det er velgjørende å se slik en rikdom på land; ennå er det da mer enn plass nok for menneskene på denne vår lille jord.

På stasjonene her møtte jeg de første kinesere. De hadde alle pisk. De så ypperlig ut, store, staute og kraftige skikkelser med sunde, tilfredse ansikter. En fikk uvilkårlig inntrykk av å stå overfor en rase som ennå har fremtiden for seg. – Det var ellers merkelig å se hvor stor forskjell det kunne være på disse kinesiske ansikts-typer, noen lange og smale, mens de fleste var bredere og rundere. De må være en meget blandet rase.

At det virkelig er tørt her på denne steppen og på disse nakne ås-ryggene, og at det er grunnen til tre-mangelen, tross elvas og vann-dammene jeg så, må vel sluttes av det at på enkelte steder vokser noen stakkars bjørke-trær her og der spredt oppetter langs bekke-farene i liene. Var det ikke det at det var tørt, så ville vel disse bjørkene også kunne vokse andre steder.

Så stiger vi langsomt høyere mot kammen av Store Khingán. Her står bjørkene litt tettere, men de er små, bare med enkelte større trær imellom, og ennå er det merkelig glissent, en meter eller to mellom hvert tre, og det er ingen underskog, bare nakne, gresskledde bakken. Det er ikke andre slag å øyne enn bjørk, bare et eneste lavt lerketre, kanskje en meter høyt, så jeg i en grøft nær jernbanen. – Så bærer det inn i den tre kilometer lange tunnel gjennom kammen av Store Khingán. Kommet ut på den andre siden, slår det en hvordan naturen med ett er forandret. Fjellet skråner bratt nedover med fullt utviklede daler, og bjørke-skogen er blitt sterkt blandet med busker av dverg-eik, som danner kjerr og dekker hele fjell-siden bortetter. Her og der er det tilmed enkelte høyere virkelige eike-trær, det er stein-eik. Lenger nede så jeg også mange stubber i den tynne bjørkeskogen. Det måtte være av nåletrær, men de var svarte og brente. Også her må det altså ha vært store nåleskoger før, som er brent av.

Vanskeligheten ved den sterke nedstigning fra Store Khingán er blitt klart ved et stykke vakkert ingeniør-arbeid; banelegemet gjør nede i dalen en stor sløyfe, og kommer tilbake og går under seg selv. – Da vi kom lenger fram, var det ellers meget det samme brune, øde gress-land østover som vi hadde hatt på vestsiden av Store Khingán, skjønt alt ved neste stasjon, Bukhedu, så vi noen få dyrkede, grønne marker; de tilhørte selvsagt kinesere, som er de dyktige åkerbrukere. Her var også en kinesisk landsby, typisk, tett sammenklemt hus i hus og med et høyt gjerde omkring, som riktig skal holde dem tett sammen og holde all skittenferdigheten samlet mellom husene. Ved siden av lå det en russisk landsby som var det motsatte; den synes helst å ville spre seg mest mulig utover sletta. Og hvorfor ikke? Her er plass nok. – På stasjonen var russiske soldater og offiserer; det er en russisk militærstasjon her. Det er mange av dem langs denne banen for å beskytte den mot forstyrrelser og for å sikre forbindelsen med det russiske østen.

Videre var det samme nakne gress-land med tynn, lav skog langs høyde-ryggene, mest bjørk og eik, og lange strekninger uten tegn til bebyggelse; men her og der ser vi da noen kuer og hester og til og med en flokk sauer. – Også her er fjellene lave og bølgende og ensformige, og det er lite avveksling i landskapet. – Det er merkelig så lite fast berg som stikker fram i dagen, enda skråningene ofte kan være bratte nok. Som regel er alt dekket med et lag av løst materiale, ofte med svære, løse steiner i. Det kan ha stor likhet med en grunn-moréne, men det er dannet ved den sterke forvitring av fjellet som har forvandlet en del av det til fint grus og sand, og andre deler er blitt liggende igjen som store steiner. Kommer en ned på selve berget, som i enkelte jernbane-skjæringer, kan en se at det er helt fillet ovenpå, og store steiner stikker opp i gruset; det er ingen bestemte grenser mellom det faste fjell og det løse materiale ovenpå. Gruset er som oftest dekket av et tykt lag muldjord.

Ved stasjonen Barim, den andre vi stanste ved på østsiden av Store Khingán, stakk det høye kammer og steiner av granitt opp over ås-ryggen over dalen, og der var mengder av store, nedfalne steiner spredt utover skråningene. Disse takkede kammene av hardere berg står igjen som gamle ruiner og er, som før nevnt, et godt mål på den sterke forvitring av det omgivende løsere berg. De viser at det heller ikke her kan ha vært noen is-tid med bre-dekker i senere geologiske tidsrom.

Ved Barim er det også en russisk militær-stasjon med lange, lave hus for soldater og offiserer. – Hele dagen reiste vi gjennom det samme øde landskap med de samme brune gress-slettene med noen spredte små trær og busker, og så de nakne brune høydene omkring. Det er fremdeles få tegn til bebyggelse utenfor de enkelte hus langs jernbanen, bygd for jernbane-folkene. – Det er en umåtelig utstrekning som dette øde steppe-land har, hundrer av kilometer til alle sider og over Store Khingán og langt inn i Mongolia vestetter. – Mens Khingán-fjellene forsvinner mer og mer i vest mot den glødende solnedgang, blir høydene lavere og lavere omkring oss, og vi er snart på den fullstendig flate slette som strekker seg langt østover helt forbi Kharbin. Vi er nær den nordlige grense av den østlige Gobi-ørken og farer fram langs grensen av Mongolia.

Planen var at ingeniør Wourtzel skulle reise like til Khabaróvsk og stanse der et par dager for å tale med generalguvernøren før reisen gikk videre gjennom Amúr-landet. Han foreslo da at jeg i mellomtiden skulle reise og se Vladivostók, og det ville jeg jo meget gjerne. Men da jeg ikke forsto russisk hadde han telegrafert til styret for den østkinesiske bane i Kharbin, om det ikke kunne skaffes en mann som forsto tysk eller engelsk, og som kunne følge med meg til Vladivostók.

Fredag 3. okt. Kl. 2 om morgenen kom vi endelig, tre timer forsinket, til Kharbin. Den russiske general som er sjef for den østkinesiske bane hadde vært på stasjonen for å hilse på oss, men da han jo ikke kunne vente utover natten på det uvisse, møtte vi nå som utsending fra ham baron Harald von Hoiningen Huene. Han var fra Estland, talte tysk som sitt morsmål, og sa at han var sendt for å følge meg helt til Vladivostók og være med så lenge som ønskelig. Han var nettopp for to dager siden kommet hjem fra en lengre reise i Europa, da generalen telefonerte og spurte om han ville gjøre denne tur med meg, og han var straks ferdig. Se det er russisk gjest-vennlighet! Et bedre og mer underholdende reiseselskap kunne jeg ikke fått.

Ved akslene på vår vogn var det en eller annen ting i veien, så etter overkonduktørens forslag ble det bestemt å etterlate den her for å få det rettet på. Ingeniør Wourtzel mente å ta to alminnelige kupéer til oss i toget for reisen videre; men straks lot jernbane-styret en hel ny vogn kople til og stille til vår rådighet så lenge vi trengte den. Jeg må si en blir utsøkt behandlet i dette land.

Vi hørte nå at general-guvernøren i Khabaróvsk var reist til Vladivostók, og da det jo var ham Wourtzel måtte treffe, bestemte han seg også til å reise til Vladivostók, og vi dro sammen videre i vår nye vogn.

Da jeg våknet og så ut av vinduet om morgenen var vi i en fjelldal med fillete, ujevnt fjell oppetter dal-siden og en mengde store steiner strødd nedover skråningen og i dalbunnen, så elva gikk gjennom stein og ur. Det var den siste skråning mot øst av fjellkjeden Tsjang-kvan-tsai-lin (Sjao-bo-sjan) vi nå var på. Dessverre var vi alt over selve fjellet, som jeg gjerne skulle ha sett; for det har store skoger og det skal være vakker natur der, påsto baronen, og store skoger har jeg ennå ikke sett i disse strøk, bare en ødslig ensformig natur uten megen veksling i formene. Skogen dekker vide strekninger på Tsjang-kvan-tsai-lins vestlige skråninger og består for en stor del av seder foruten lerke, etter hva baron Huene fortalte meg.

Det hugges meget seder-tømmer i disse skogene, som føres med banen til Vladivostók og blir skipet derfra. Det er flere sagbruk i skogene derborte. De tilhører det store firma Skidalski i Vladivostók, som fører ut seder-tre for over en million rubel om året. Vi så mange vogner som var lastet med seder-planker på en av stasjonene. Sederen er, som før nevnt, en verdifull tre-sort; men enda er det merkelig at det kan lønne seg med den lange transport, først med jernbanen til kysten, og så siden den lange veien over sjøen. Bare jernbane-reisen er da minst 400 km.

Snart kommer vi nedover mot slette-landet ved Mután, bi-elv til Sungari; det er også her for en del det samme brune gress-land som før, med bølgende høydedrag, enten nakne eller med glissen krattskog, mest dverg-eik og bare få litt større trær, en slags stein-eik. Men det er atskillig mere dyrket land etter hvert som vi kommer fram. Her og der er det pløyde marker og kål og grønnsaker og hirse og bønner; og høystakker også. Det er kinesere som holder til her, og de er driftige og dyktige åkerbrukere.

Vi ser klart for oss hvilken betydning en slik jernbane har for oppdyrkingen av landet. Før denne banen var hele dette steppe-land så omtrent ubebodd og udyrket. Etter banen, og særlig i de siste år etter 1906, er her kommet en stor bebyggelse av kinesere, med åkerbruk og stor utførsel, mest av den oljerike soya-bønne og av korn, og det skal også være kommet en ganske betydelig sukker-industri. En bred strekning land på begge sider av banen har russerne fått overlatt av den kinesiske regjering ved banens bygging. Kineserne må derfor slå seg ned utenfor denne strekning på to sider. Men her dyrker de litt etter litt hele landet opp, og denne kolonisasjon er blitt sterkt oppmuntret av den kinesiske regjering. Mellom denne stripe av dyrket land langs banen og de dyrkede strøk av Mandsjuria i sør ligger det ennå store vidder av udyrket og så omtrent ubebodd steppe-land. Det samme er også tilfelle mot nord til en kommer bortimot Sungari-elva og Amúr.

Gang på gang kommer vi forbi skog-brann, hvor det ryker over store strekninger. Det er lett å forstå hvorfor det er så lite skog her; de blir stadig brent. Gresset i dalene brennes av to ganger om året, høst eller vår, for at det visne ikke skal hindre veksten av nytt, grønt gress om våren. Men om det da også tar fyr i skogene oppetter liene, det bryr ingen seg større om, og der kan det så brenne i uker uten at noen kan eller vil stanse det.

Vi går over Mutáns brede dal-slette, mellom Tsjang-kvantsai-lin i vest og Kentei-alins fjell-rygg i øst. Ennå kan vi se fjell og topper i vest bak oss; enkelte ser ganske høye ut, men så meget kan det nå ikke være da, selv det høyeste fjell i hele Mandsjuria, vulkanen Peik-to-sjan på grensen av Korea, når ikke mer enn 2 440 m. – Fra sletta bærer det i sterk stigning på opptil 15 på 1 000, i mange slyngninger opp mot kammen av Kentei-alin, og så bærer det ned igjen på samme vis på den andre siden. – På noen få steder på toppen av Kentei-alin så vi gran-skog, og litt lerke nær banen. Men skogen var liten og glissen og for en stor del brent av. Langs banen vil det jo i det hele bli lite skog; på den ene side fordi gnister fra lokomotivet ofte setter ild på; da det fyres med ved er det ustanselig en regn av gnister som har lett for å fatte i det tørre gress. På den annen side trenger jo jernbanen skog – både til bygging og til vedlikehold og til fyring i lokomotivet – det er derfor selvsagt at skogene snart må forsvinne i dens nærmeste nærhet.

Etter en nedstigning mot en ny elv, Murén, som faller i Ussúri, kom det utpå ettermiddagen en ny stigning med ennå flere slyngninger oppover mot ryggen av Lau-ju-lings fjellkjede og mot grensen mellom Mandsjuria og den russiske Ussúri-provins.

Baron von Hoiningen Huene, som i mange år har vært knyttet til Mandsju-banen og særlig har hatt tilsynet med skogleveranser og hugst til jernbanen, har på embets vegne reist meget i disse strøk, og han forteller mangt av interesse om dette land. Den eneste dyrking som en kunne finne her tidligere, var opiums-dyrkingen som er forbudt i China. Den ble drevet i hemmelighet langt unna i skogene. Når en reiste på jakt høyt oppe i de ensomme trakter på fjellskråningene, kunne en plutselig i de bortgjemte skog-daler støte på marker med den giftige røde valmue som opiumen utvinnes av. Det førte bare en smal sti gjennom skogen dit. Her hadde kinesere slått seg ned med sin dyrking av giften for å unngå den kinesiske regjering, og her fremstilte de opiumen og brakte den så vel gjemt i sine hule bambusstokker til byene, mest til Kharbin, hvor de fikk den solgt tross det kinesiske politi; det var jo vanskelig å se at deres stokker inneholdt så farlig en vare; men nettopp fordi den er så strengt forbudt er det jo også så lønnsomt å selge den.

I de store skogene oppe i fjellene hadde baronen ofte truffet sammen med røver-bander av de fryktede khunkhuser; men han hadde alltid funnet dem hyggelige og lette å komme ut av det med. Disse khunkhuser-bander består mest av folk som på et eller annet vis er kommet på kant med samfunnet. Baronen mener at opprinnelig var de for en del ulovlige gullvaskere, som fant gull langs elvene i disse avsides liggende strøk, og drev sitt vaskeri i hemmelighet uten å svare avgift til den kinesiske regjering. Så ryktedes de litt etter litt, og de ble drevet opp i skogene, hvor de av mangel på noe annet å leve av tok til røveri; og stadig sluttet alskens nye forbrytere seg til, som av en eller annen grunn likte dette frie liv.

De har nå organisert et helt skatte-system. De vet nøye nok hvor meget hver mann i deres strøk omtrent tjener, og følgelig hvor meget avgift de kan presse ut av hver enkelt uten at han blir ødelagt ved det. Så meget må da innbyggerne betale til khunkhuserne for at disse skal la dem gå i fred. Til staten er det her ingen skatt å betale, og så finner khunkhuserne at de med fordel kan overta den forretning. Det gjør det da også ettertrykkelig. Baronen mener at det store firma Skidalski i Vladivostók, som driver eksporten av seder fra disse fjellene og har en åtte dampsager her, vil neste år måtte ut med 20 000 rubel til khunkhuserne. Hvis det ikke betales, blir deres tilsyns-menn skåret strupen over på, som det hendte et år, da tributten ikke ble avlagt i rett tid. Alle reisende kjøpmenn må betale en klekkelig avgift for å slippe helskinnet fram. Den som ikke betaler blir tatt og får valget mellom å kjøpe seg løs eller å bli hengt. Den som betaler er dermed også beskyttet mot all overlast. Det er grei og reel behandling; det hele er organisert på samme vis som i Europa i middelalderen.

De bor i befestede leire i skogene høyt oppe i fjellene, og det er ikke lett å komme til dem, for de bor over den tette og om sommeren uframkommelige urskog. Opp til leiren fører smale stier opp igjennom urskogen, som de selv har laget, og som bare de selv kjenner. Skogen er en villmark av myr og kjerr og trær og slyngplanter, som fletter seg mellom stammene. Blant annet skal en av slyngplantene være en vill fiken som har ganske spiselige frukter.

Khunkhuserne møtes om våren og driver sine forretninger hele sommeren; men til snøen kommer tør de ikke være der, for da blir det for lett å forfølge dem på sporene. De skilles da, og kassen som er samlet i sommerens løp, blir delt. Med sitt utbytte vender de tilbake til China, til Tsjifu og Peking eller hvor det nå kan være, og tilbringer vinteren som fredelige arbeidere eller som rikmenn med sine midler, for så å forsvinne med trekkfuglene om våren, da de igjen møtes i skogene. – Året etter krigen mellom Russland og Japan var et særlig godt år for dem; for da var det så mange varer som trengtes i de av krigen herjede strøk; og det var mange kjøpmenn som reiste. Da kassen ble delt om høsten, falt det 400 rubel på hver mann.

Baron Huene kom engang til en leir hvor det var 900 mann. En slik leir blir godt befestet, og hver mann er bevepnet med Manlicher rifle og Browning revolver. Baronen ble engang budsendt om å møte til en diplomatisk underhandling med dem. Han kom til deres leir. De framholdt da for ham hvor urimelig dyrt det måtte være for den russiske regjering å holde alle disse soldatene langs jernbanen for å bevokte den. De hadde overveid saken og tilbød nå å overta hele bevoktningen mot et rimelig årlig vederlag, som ville bli meget billigere; og de mente å kunne greie det vel så godt som soldatene. Men tilbudet ble ikke mottatt; regjeringen foretrekker nok likevel å ha sine soldater der, de har vært nødvendige ikke minst for å trygge banen mot khunkhusbandene.

Det synes underlig at slikt røveri kan gå år etter år i vår tid; men den kinesiske regjering gjør ikke noe effektivt for å stanse det; den har nå ikke så stor interesse av det; og for russerne er det ikke så greitt i fremmed land og mot en annen regjerings undersåtter. Det er nå vel heller ikke så ganske lett i disse øde, ubebodde og uveisomme skogtrakter, og det ville vel kreve store anstrengelser å få tatt dem. Men baronen mener det enkleste ville være å bruke vinteren, da urskogen ikke er så igjengrodd og det er lettere å komme fram; det ville ikke være vanskelig da å gjennomsøke de strøk hvor de har sine tilholds-steder og smutthuller om sommeren, og en kunne ødelegge deres hytter og proviant-opplag. – I disse fjellene bor det om vinteren kinesere som heter seg å å være pelsverks-jegere, men som er khunkhusernes hjelpesmenn. De er dyktige gartnere som dyrker grønnsaker og annet for dem om sommeren. Så fanger de fisk som tørres og legges opp; forsyninger av vilt samler de også i vinterens løp, så khunkhuserne finner opplag av proviant når de kommer neste vår. Men hvis alt dette ble ødelagt, ville tilværelsen der oppe om sommeren for det meste bli gjort umulig for dem, mente baronen.

Ellers er det ofte vanskelig nok å komme disse folk til livs, selv når en treffer på dem. Hvis f. eks. ridende soldater nærmer seg et skog-holt, hvor det ligger khunkhuser gjemt bak buskene, så skyter disse på lang avstand på soldatene med sine gode Manlicher rifler, og rømmer så inn i skogen, gjemmer rifler og våpen, og når soldatene når fram møter de noen fredelige og uskyldige kinesere som kommer gående langs skogveien. Nettopp nylig ble det tatt noen slike nær Kharbin.

På en av stasjonene her (Selinkhe) møter vi et uendelig langt tog med høye godsvogner; det er kolonister som er på veien tilbake til Russland. En regner gjerne at av de nybyggere som drar ut hit til østen, vender det gjennomsnittlig 10% tilbake igjen; ja somme år har det vært mange fler. I disse godsvognene som ikke har store bekvemmelighetene, stuves det ofte mange sammen, og de må innrette seg som de best kan, med koner og barn; reisen går ikke fort, det går fram når linjen ikke er opptatt av andre hurtigere tog, og de kan være en måned eller to på veien. Det er et trist syn et slikt tog fullt av skuffede håp. De solgte alt de eide i landsbyen der hjemme og dro med store forhåpninger mot det nye hjem som skulle bygges i østen; men der fant de bare nederlag og kan hende nød, inntil de så måtte dra tilbake igjen, for som tiggere å komme hjem til landsbyen.

Så nådde vi grense-stasjonen i Mandsjuria Progranitsjnoje (d. e. den som ligger på grensen), en stor, staselig stasjon som lå i terrasser oppover som et forlystelses-sted. Vi er nå fremdeles på høyden av grense-fjellene Lau-ju-ling; men så bærer det igjen over grensen; vi har lagt det Himmelske rike bak oss, og stiger langsomt nedover mot slette-landet ved elva Sui-fún som faller i Amúr-bukta, en arm av Peter den Stores bukt. Det synes å bli fruktbarere strekninger omkring oss her, men mørket er falt på og vi kan lite se av landet uten ilden her og der utover markene, hvor gresset blir svidd av. Ut på kvelden kom vi forbi en stor, brennende høy-stakk som hadde tatt fyr under denne avsviingen. Som regel brennes gresset av i en eller helst to ringer rundt hver høy-stakk for å verge dem, men her hadde det altså ikke hjulpet. Flammene slo høyt mot himlen og tok seg fantastisk ut i den svarte natten; vi fikk en prøve på hva det måtte være for syn om nettene når hele fjellet står i brann og skogene brenner i dager og uker.

Bortimot midnatt, tre timer forsinket, kom vi endelig til Vladivostók.

  1. Irkutsk har omtrent 130 000 innbyggere.
  2. Etter en annen påstand skal mongoler og burjater kalle sjøen for Bai-gal, som skulle bety ildens oppholds-sted
  3. Til sammenligning kan nevnes at den kostbareste bane i Norge,Ofotbanen, som går gjennom vanskelig fjell-land med store stigninger, kom op 250 888 kr. for hver kilometer, og Bergensbanen, som går over fjellet til vestkysten og har store tuneller, kostet 135 461 kr. for hver kilometer.