Gjennom Sibir/13

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

JENISEISK TIL KRASNOJARSK OG LENGER[rediger]

Det første besøk gjaldt selvsagt telegraf-stasjonen og posthuset som var samme sted. Det var jo søndag og det skulle være stengt, men bestyreren åpnet selv og tok vel imot oss. Noe telegram var det ikke dessverre; men her endelig klarte de da et telegram skrevet med latinske bokstaver, og jeg kunne få telegrafert hjem. – Brever lå det nok til meg, men dem kunne jeg ikke få, for de var låst ned, og mannen med nøkkelen bodde utenfor den andre enden av byen. – Da bestyreren forsto at jeg gjerne ville se brevene, sendte han straks bud etter nøkkelen. Imens ble vi budt inn til ham. og hilste på hans kone, og fra altanen i annen etasje nød vi utsikten i ettermiddagssolen over havna, Jenisei og landet der vi kom fra.

Det gikk en halv time og det gikk en, men ingen nøkkel. Bestyreren sendte et nytt bud, denne gang på sykkel. Hvordan gutten kunne ri over disse oppbløtte gatene med dype hjulspor, var meg en fullstendig gåte, men forsvant gjorde han. Imens fikk vi vite at i Krasnojarsk lå det et telegram til meg fra ingeniør Wourtzel. Det måtte jeg jo få telegrafert hit. Nå hadde vi også det å vente på.

Endelig kom nøkkelen. Jeg fikk brevene, Det sto vel til hjemme. For så vidt var alt godt, og det var ikke mer enn to brever kommet bort på veien av dem jeg visste måtte være sendt. – Så endelig begynte telegrafen å prikke, og telegrammet fra Wourtzel kom. Han var blitt fire dager forsinket og kom først den 29. september til Krasnojarsk, han ba meg vente til da, for så å reise videre med ekspress-toget til Vladivostok og derfra til Amúr-landet. Det var meg sannelig ikke imot; det ga fire dager mer tid. Så hadde vi jo riktignok ikke behøvd å sprenge så på for å komme tidsnok hit; men nå var vi her, og da var jo allting godt.

Å, hvor vi nød den ettermiddagen og kvelden i det hyggelige huset hos disse tekkelige menneskene, og å bli stelt godt for av denne elskverdige vertinne og hennes prektige døtre. Det var et velvære ved å kunne strekke seg helt ut i disse store, lyse, luftige rom. Det syntes å være stående taffel hele dagen i det gjestfri hus, det sto alltid et langt, oppdekket bord i den store hall, og husets venner kom og gikk, eller satt ned til et glass te eller noe å spise, som de ville.

Jeniseisk ligger på en flat slette på Jeniseis venstre bredd, og med lite skog, mest gressmark omkring seg. Den er en gammel by, men likevel gjør den et visst nybyggeraktig inntrykk; det er vel mest de lave trehusene, de brede regelmessige gatene og det flate landet. Når jeg unntar de praktfulle kirkene og en del andre store bygninger, så gjør den i grunnen ikke inntrykk av å være mer enn en riktig stor landsby av samme slag som dem vi hadde sett før. For det meste var det lave firkantede trehus, ofte på to etasjer, men vel så ofte på en, de samme lave firkantede bordtakene, de samme vinduene, de samme innhegnede gårds-plassene med store porter foran – og så disse brede gatene. Det er plass nok her, grunnen koster ingenting, hvorfor ikke da bygge godt fra hverandre og gjøre gatene rommelige så det blir lettere å kjøre; noen brolegning som koster fins det jo ikke. Det synes mest bare å være kjørt over marka slik som den var før det ble bygd by, og så er det vel ført på en del veifyll eller grus. Det var like dyp søle og like dype hjulspor som i landsbyene, bare at det ikke var så meget ku-gjødsel. På sidene er det lagt en del planker til å gå på, ellers er en vandring i disse gatene på våte dager et nokså besværlig arbeid, hvis en da ikke er likeglad med å bli rakket til. Derfor kjører da også folk helst.

Byen har bortimot 12 000 mennesker. Fra gammel tid var det midtpunktet for handelen i de nordlige strøk, og ikke minst viktig for dens velstand har det vært at den var den by som lå nærmest gullgruve-strøkene, og store inntekter har strømmet til byen derfra. Da det ikke er jernbane til byen, går ferdslen vesentlig langs elva, søretter til Krasnojarsk og nordetter til Turukhánsk og videre. Og det er ikke så liten trafikk, en hel del dampbåter, foruten lektere. Men nå er det meget tale om en jernbane dit fra Tomsk eller også fra Atsjinsk.

Handelen gjaldt fra gammel tid først og fremst det kostbare pelsverk, som russerne kjøpte av de innfødte mot å gi dem varer, mel, sukker, tobakk, te, osv., i stedet. Nå er det dessuten en betydelig handel med den fisk, som blir fanget og saltet, dels av innfødte, dels av russere, langs etter elva, helt nord til dens munning. Til dette er så som sagt kommet i siste århundre omsetningen til gullgruve-strøkene, som ikke er den minst viktige.

En del landbruk er det jo også i dette strøk, men det er ennå ikke av stor viktighet; det kommer først lenger sør; skjønt det sikkert alt her ville være gode betingelser særlig for fedrift og meieridrift. Vår vertinne, madame Kitmanova, har sitt eget landgods i nærheten av Jeniseisk, og det var hennes eget smør, hennes egen fløte og hennes egen honning derfra vi spiste.

Innbyggerne i en by som denne er for en stor del russere, opprinnelig kommet fra Russland, dels som kolonister, men for en del vel også forviste og forbrytere som er blitt her for godt og har fått etterkommere. Om den innflytelse som den stadige tilførsel av forbrytere til Sibir har hatt på befolkningen og etterkommerne, er det vel ellers noe overdrevne forestillinger. Jeg traff en tilflyttet utlending, som sa til meg at jeg visste nok ikke hva det var for et fælt, barbarisk land jeg var kommet til; men han ville si meg at det var en ulykke å være forbannet til å leve her, han kjente det han, fra tjue eller var det tredve år (jeg husker ikke tallet); man lever som i en ørken med sine høyere åndelige interesser, ser De, for her er det ikke et skikkelig menneske, de er jo forbrytere alle sammen; og han trykket min hånd med varme og takk for at jeg var et dannet menneske, som forsto ham. Jeg måtte selvsagt uttrykke min medfølelse med en sådan åndens ensomhet, men måtte forresten si at mitt inntrykk var et helt annet, jeg hadde nettopp truffet så mange tiltalende mennesker. Å, sa han, De kjenner dem ikke, bare forbrytere, bare forbrytere, ser De!

Visstnok er jo ikke forbrytere det element en helst ville velge til formerelsen, etter moderne rase-hygieniske prinsipper; men en får huske på at en stor del av dem som ble forvist til Sibir var politiske fanger og forviste, eller også var det religiøse sekterer som den hellige russiske kirke ikke ønsket i Russland. Det var med andre ord folk som hadde en overbevisning, og tilmed var villige til å lide for den, – det var blant de beste elementer i det russiske folk, og dem kunne en nok gjerne ønske til forplantere av slekten. – En må derfor vente en befolkning som vel kan være en del blandet, men hvor det kan være mange evner. At de ennå ikke er kommet til megen utfoldelse, kan skyldes ytre forhold, den dvale-tilstand som dette land ennå til en viss grad ligger i.

Men en dag når folket helt våkner og de bundne krefter blir. fri, kan vi vel kanskje også få høre nye røster fra Sibir; for det har sin fremtid, det kan vi være sikker på.

Mandag 22. sept. I denne byen foresto det oss nå en festlig mottagelse på mange måter. Kl. 10 om formiddagen var vi innbudt til å besøke den høyere skole for gutter. Vi var inne i hver klasse og hilste på alle guttene, som så sunde og muntre og livsfriske ut. Så ble alle samlet i skolens store sal. Småpikene fra byens pikeskole kom også til; og så fortalte jeg dem om ferden med Fram over Polhavet i 1893 til 96, og viste dem på et stort kart, hvordan vi reiste langs nordkysten av deres store Sibir og så drev med isen. – Jeg talte på engelsk, som de ikke forsto et ord av; men Vostrotin oversatte, og de lot til å være interessert og takknemlige for vårt besøk, som varte bortimot tre timer. Hele gutte-skolen fikk fri den dagen; da vi gikk så vi dem storme gjennom gatene hjemover, og jeg er sikker på at iallfall disse guttene velsignet oss.

Jeg gikk inn til en frisør for å få håret klippet! Mannen var en georgier fra Kaukasus, så her traff Loris-Melikov, som var med meg, igjen en landsmann. Han var en politisk forvist, som hadde slått seg på frisør-håndverket og fant seg godt tjent med det.

Borgermesteren og byen ga stor lunsj for oss kl. ½3 i klubben, og alle byens «honoratiores» og viktigste kjøpmenn var til stede. Det var velvilje og hjertelighet på alle kanter, og stor begeistring for denne sjøforbindelsen gjennom Is-havet, som igjen var forsøkt ved «Correct»s reise, og som vi, eller kanskje mest jeg, aldeles ufortjent fikk æren for, skjønt vi jo bare hadde vært innbudte gjester på ferden. Det var mest som vi nå skulle innlede en hel ny æra i byens og Sibirs historie. Alt dette, og meget mere, ble tolket i en lang rekke taler på flytende russisk, som jeg ikke forsto et ord av; men det ble jo for en del oversatt. Så holdt skolens rektor tilmed en tale på esperanto, som jeg forsto like meget av og som ikke ble oversatt, for det var jo heller ingen andre som forsto den. Jeg svarte på alle disse taler på engelsk, som ingen av våre verter forsto, men som Vostrotin oversatte på russisk; mottagelsen mine oversatte ord fikk, ga meg en sterk mistanke om at oversettelsen ble en god del bedre enn originalen.

Om ettermiddagen etter lunsjen var vi en tur på byens museum, hvor vi fant en verdifull etnografisk samling med saker fra de forskjellige stammer i Jeniseisk distrikt. Særlig interesserte samlinger av Jenisei-ostjakiske saker meg, men der var også samlinger fra tunguser, samojeder, osv.

Fra Jeniseisk skulle vi kjøre over land til Krasnojarsk, da det går fortere enn med dampbåten opp Jenisei. Derimot sendte vi det meste av tøyet vårt med båten, for ikke å få for meget på vognene. Jeg hadde gjerne villet kjøre avsted tidlig neste morgen, for å ha dagen for oss, så jeg kunne få se noe av landet søretter; men det var aldeles ugjørlig, ble det forklart meg. Da jeg hadde besøkt gutteskolen var det jo nødvendig at jeg også besøkte pike-skolen; og så ville skolens lærere gi en lunsj for oss som vi ikke måtte avslå. Den skulle ikke sinke oss større i å reise, for vi måtte jo i hvert fall spise lunsj før vi dro, og denne skulle begynne kl. 12, og det ble sikkert lovt at den skulle være ferdig ½2. Altså dette program var fastslått.

Tirsdag 23. sept. Så besøkte vi da kl. 10 pikeskolen, en stor praktfull skolebygning med en mengde elever, og hvor vår vertinne madame Kitmanova er direktrise. Vi ble overvettes vel mottatt av alle de unge damer med tale på tysk av madame Kitmanovas unge datter, og med overrekkelse av en stor blomster-bukett. Så var vi inne i hver klasse og hilste på alle elever og fikk høre om alt hva de unge piker lærte: morsmål, fremmede språk, – fransk, tysk og engelsk – historie, mest Russlands, geografi, naturfag, regning osv. De fikk sannelig en god oppdragelse; og skolen syntes fortreffelig utstyrt med alle hjelpemidler og hadde store, luftige rom.

Etter det var jeg igjen en tur på museet for ennå en gang å se på de etnografiske samlinger. Så måtte jeg endelig se en folkeskole for gutter, som var opprettet av staten, så en folkeskole for småpiker, som var opprettet ved private midler, da staten ikke mener å ha forpliktelser til å oppdra mere enn guttene. – Så endelig bar det da avsted til frokosten på den høyere skole. Den skulle som sagt ha begynt kl. 12, men det var først kl. 1 vi kom tilbords, og den varte til kl. 4. Man haster ikke, Sibir er ennå et land som har overflod av tid som av alt annet; de kan prise seg lykkelige ved ennå ikke å være nådd av det nervøse jag vi kjenner for vel fra Europa. Men det var megen begeistring og hjertevarme som ble tolket i mange taler. Jeg så der en praktisk skikk jeg ikke har sett før; når det ble gjestene for langt mellom rettene ved bordet tok de seg en tur ut på gangene eller i naboværelsene, tente en sigarett og drev omkring en stund, og der kunne en se verdige prelater i sine lange kjoler, eller andre herrer og damer; så kom de inn og satte seg igjen.

Selv en sibirsk lunsj tar slutt, og endelig kunne vi si våre elskverdige verter farvel. Så gjaldt det noen nødvendige innkjøp i byen – så bar det ombord i «Omul» for å si farvel til kapteinen og losen og folkene, og så pakke om ettermiddagen, mens pike-skolens 7. klasse, uten jeg visste om det, satt hos madame Kitmanovas og ventet i fire timer, fra kl. 3, for å si farvel og gi meg en stor blomster-bukett.

Så endelig kl. ½8 om kvelden var alt pakket og surret på vognene, og vi krøp opp i disse merkelige kjøretøyer og inn under presenningen og en slags kalesje, og fant derinne som en hel seng oppredd med halm og puter. – Som jeg endelig hadde fått anbrakt meg selv på dette leie ihalvt liggende, halvt sittende stilling, og det demret for meg at her kunne en komme til å ha det ganske godt, iallfall varmt, så kom madame Kitmanovas vennlige hånd og klemte en svær bløt pute ned bak ryggen min, nettopp inn under korsryggen. Det gjorde vidundere og for et øyeblikk syntes jeg at bedre kunne jeg umulig sitte eller ligge, – men så bar det avsted ut i det øsende regnvær og stummende mørke på den ville fart til Krasnojarsk, mens madame Kitmanova og hennes døtre og alle husets folk ropte og viftet farvel ved flakkende løkteskinn.

Veiene var oppbløtte etter en måneds regn og var meget ujevne. Hjulene sank dypt nedi på mange steder og det var ofte hull i hull, særlig før vi kom ut av Jeniseisk og i hver landsby vi kom igjennom. Når det så bar i full galopp bortetter veiene ristet det i denne tarantassen uten fjærer, så en måtte tro at det billigste en kunne slippe med, var noen ben brukket. Ofte var jeg redd for tennene, det gjaldt å bite godt sammen hele tiden og ikke la seg overrumple av et hull i veien i et ubevoktet øyeblikk mens munnen var åpen. Men allting holdt merkelig nok, og vi lå godt og varmt i vår tarantass, og når vi ikke ble slått i filler, skyldtes det ikke minst madame Kitmanovs puter; ja sommetider kunne vi tilmed sove. – Etter en stund holdt regnet opp, og nå gikk det raskt forover.

For å slippe bryderiet med å flytte over sakene våre fra den ene vogn til den annen og surre dem for hvert skyssskifte, hadde Vostrotin sin egen private tarantass, og Loris-Melikov og jeg hadde også fått en for hele reisen, som vi kjørte sammen i, og vi byttet bare hester og kusk. Tarantassen er firhjulet og er den vogn som brukes mest for reiser i Sibir, den er særlig skikket for disse lange avstander, hvor en må reise natt og dag og sove i vognen, skal en nå fram på timelig tid. – Nettopp noen elegant akedoning er nå en slik tarantass ikke, men sterk og god til sitt bruk her hvor våre europeiske kjøretøyer vel forlengst ville være slått i filler. Stål-fjærer har den heldigvis ikke, for de ville snart vært ferdige; isteden bæres vognkassen av to lange, elastiske stenger som hviler på hjul-akslene for og bak; men for å holde må disse stengene være tykke og sterke, og så megen fjæring blir det jo derfor ikke i dem. Hjul og aksler, alt må være sterkt og solid. Selve vogn-kassen har en kuske-bukk foran hvor den velkledde kusken sitter og roper uavlatelig til sine hester; bak er en slags kalesje, fra den går det i regnvær, som nå, en presenning til kuske-bukken, og lukker vognens bakre del helt inn.

Noe sete til å sitte på inne i vognen er det ikke, og vi passasjerer ligger på bunnen så godt vi kan. Det er plass for to i hver tarantass. Det legges halm i bunnen av vognkassen, og gjerne også puter og madrasser eller tøy, for å fendre av mot støtene så en får et tålelig leie. Så dekker en seg over med ulltepper, pelser eller hva en har, og når det ikke var for denne fortvilede ristingen på disse veiene, ville tarantassen være et ideelt kjøretøy på lange reiser. Blir en vant til det, kan en tilmed sove der. Jeg måtte tenke på hvor mangen en gang jeg har sittet og dinglet og halvsovet i en norsk karjol eller stolkjerre, uten å kunne finne en brukbar stilling. I tarantassen kan en sove hele tiden, når det ikke var for dumpingen.

Foran tarantassen bruker de gjerne tre hester, troika, som er det vanligste på landeveiene her; men med slike «standspersoner» som vi, hendte det selvsagt også at vi hadde fire hester foran. De går alltid ved siden av hverandre i bredden. Den midtre hesten spennes inn i dragene, under det store tre-høvre som er så karakteristisk for alle russiske kjøretøyer. Til det er dragene gjort fast, og meningen med det må vel være at det skal holde dem klar av hestens sider; men det er stort og tungt, og det legges meget arbeid på det; det er vakkert utskåret og malt, og til det er også klokkespillet festet. – De andre hestene spennes på hver side av midt-hesten. De skal helst gå i galopp, mens midt-hesten traver. De må holde seg godt ut på siden og ikke kline seg inn på midt-hesten, derfor vrir de helst hodene langt utover under kjørselen, og det ser ganske underlig ut.

Vi kjørte ustanselig natt og dag like til vi nådde Krasnojarsk, med unntagelse av de 13 stasjoner hvor vi byttet hester. Men der tok det ofte en forbannet lang tid, uaktet det alltid het seg at hestene sto ferdige, for de hadde fått bud om at vi kom og hadde ventet oss. Så lett går det nå ikke med de fleste reisende. Det er en eiendommelighet ved disse sibirske skyss-stasjonene, at visstnok er stasjonene bestemt av regjeringen, men det er ingen fastsatte takster for skyssen, og det står skyss-skafferen fritt for å forlange hva han ønsker. Det er med det som med drosjene i byene. Så må det da først kjøpslås og akkorderes før en kan bli enig om prisen, og ofte heter det seg da gjerne at det ingen hester er å få, for at en kan forlange desto mer for å skaffe noen.

Men vi hadde ingen vanskeligheter i så måte. Isprovniken i Jeniseisk hadde vist meg, som utlending, den utsøkte oppmerksomhet å utstede en befaling til alle skyss-skaffere og andre om å gjøre alt som sto i deres makt for å hjelpe oss hurtigst mulig fram. Ble det enkelte steder gjort noen små vanskeligheter med at posten nettopp var gått, at alle hestene som dugde noe var opptatt, osv., så var gjerne et lite ord fra Vostrotin nok til å rydde vanskelighetene av veien.

Men likevel gjaldt det nå å ha litt tålmodighet på hver stasjon. Det var mangt som skulle gjøres før vi kunne bli ferdige. Hjulene måtte tas av og smøres omhyggelig for hver vogn, og det skjønte jeg lett var nødvendig etter å ha prøvd den ville kjørsel. – Så måtte hestene seles på og føres fram og bindes fast. – Så skulle kjørekaren rigge seg til, og skulle vel også ha seg et siste glass te før han dro – og så er nå engang tiden ikke kostbar her i Sibir.

Endelig kom han seg opp på bukken. Vi fikk stuet oss inn igjen og lagt oss til rette på våre puter og plagg, og så bar det da ut på veien igjen.

Det er mest ufattelig at noen vogn-redskap kan holde denne kjørsel, om de nå er sterkt bygd disse vognene. Og heldig er det sannelig at de ikke har stål-fjærer, for selv om fjærene hadde holdt, så hadde ikke vi holdt; vi var snart blitt sendt til værs og langt ut over grøftekanten, når det hoppet over de dype hullene i veien. Og enten veien er flat eller hullet skal det gå så fort som bare mulig, helst i galopp. Ustanselig jager kusken på med rop og skrik, og en hopper opp og ned inne i vognen, så en må tro at sjelen skal ristes ut av en. Når jeg tenkte på at vi skulle kjøre 330 verst (350 km.) på dette vis, da skjønte jeg ikke at jeg skulle kunne holde sammen så lenge.

Men det er underlig med det. En kan venne seg til mangt, og etter hvert fant en jo ut stillinger hvor en syntes det var tålig utholdelig, og da vi bortimot midnatt kom til en stasjon for å skifte hester, lå en så godt at en syntes det var helt et ork å tørne ut for å få et glass te. Men da en vel sto på jorden, var det unektelig en herlig følelse å kunne strekke lemmene, røre litt på dem, og se at alt ennå var helt og brukbart.

Inne i stasjonen ble vi hjertelig mottatt, for det hendte seg så at kona der hadde før i tiden vært husholderske i Vostrotins hus, og det var ikke ende på hvor godt hun ville gjøre det for oss. Vi kom inn i en stor, lys, koselig stue, hvor det sto en samovar på bordet og dampet, og hvor snart glassene kom fram og teen ble skjenket, – den herlige russiske te, som sannelig ikke smakte minst godt her nå midt på natten. Og så kom det oppdekking av matvarer av alle slag.

Så underlig med det, her i Sibir synes folk å være like blide midt på natten som de er om dagen. Det hjalp ikke når de ble vekket opp, så tok de alltid like gjestfritt imot oss, og bød oss velkommen inn, – og heller ikke gjorde tiden på døgnet noe fra eller til med det å få hester. De syntes å være vant til at folk her reiste både natt og dag. Jeg måtte stadig tenke på hjemme i Norge, hvor vanskelig det kan være å få folk til å skysse seg ved nattetid. Hvor mangen en gang, når jeg har hatt hastverk, har jeg ikke møtt sure ansikter og en uendelighet av vanskeligheter, når det gjaldt å skaffe hest om natten; og enda er det da ikke der de vanskeligheter som her i Sibir, at veiene ofte ikke er så ganske trygge ved nattens tid for folk som kan være nærgående.

Denne gode, snille kona underholdt oss mens vi spiste, og mens hun gikk att og fram og stelte. Hun fortalte Vostrotin om skyss-forretningen og om livet der hvordan det alt gikk, og om hestene og kjørslen, og så forhørte hun seg nøye om hvordan det sto til med alt hos ham og hans. Jeg skjønte jo ikke mer enn det som av og til ble oversatt for meg. Men det gode, ærlige uttrykket og hvordan alt var lunt, hjemlig, og gammeldags, det skjønte jeg. Det var så akkurat slik som med folk der hjemme i gamle dager, da de også regnet seg som hørende sammen med familien og tok del i hverandres ve og vel lenge etter de var skilt, og helst så lenge de levde. Monstro ikke den ordningen var bedre enn den mange nå strever mot, da menneskene mer eller mindre skal bli maskiner som ingen interesse har for hverandre, og samfunnet for enhver pris skal deles i en underklasse, som er trykket, og en overklasse, som er trykkende, men som visst til sjuende og sist er vel så meget trykket.

Så var det farvel, og det bar ut i den svarte natten igjen etter den skranglende veien, mens vi søkte å halvsove, eller helsove, så godt vi kunne. –

Onsdag 24. sept. Til slutt etter noen stasjoner begynte det endelig å lysne av dag over den bølgende slette. Det var ikke så flatt her som lenger nord, der vi hadde fart, og så var det merkelig lite skog. Den var helst langt borte, omkring oss var det mest gress-sletter, – og så kom dagen, og vi kunne se mer av landet. – Det ble stadig mer bakket med høydedrag sørover. Mest var det vide, bølgende sletter, nesten helt skogløse, og så her og der dyrket mark iblant. På hele kjøreturen kom vi ikke gjennom en eneste skog. – Nå og da var det en landsby; men det var langt mellom hver, og ofte må bøndene ha lange strekninger å kjøre ut til markene sine, hvor de skal arbeide. – Noen ganger kom vi forbi bølinger, kanskje på flere hundre kuer, som hørte hjemme i disse landsbyene.

Slik gikk det forover ustanselig, stasjon etter stasjon, over disse endeløse strekningene, og der oppe på bukken foran oss fikk vi kusk etter kusk, en ny for hver stasjon; men de agerte og drev hestene fram på samme vis alle sammen.

Det er et eget folkeferd, disse sibirske kuskene. Deres ærgjerrighet er å komme fort fram og vise at de kan drive sine dyr. Og uavlatelig er de da også i virksomhet med dem. Snart peiser de på dem med knutten, eller det gjør de kanskje helst ustanselig. Så hyler de langtrukkent klagende som all livets elendighet, men så med ett slår de om med korte, muntre tilrop, og «hoi, hoi!» Så lange meddelelser til hestene, som de stadig tiltaler som sine nærmeste slektninger, og kaller med alle kjelenavn, anstendige og uanstendige. Min kjære datter, bror, min lille bjørk, min venninne, min elskerinne. Og snart skjeller de dem ut og meddeler dem at deres mor var en skjøge og ennå verre ting.

Imens trekker de magre, flinke hestene alt det de orker hen over de tunge, bløte veiene, hvor hjulene synker dypt i og hvor søla sprøyter til værs uavlatelig og stenker oss ubarmhjertig over. Midt-hesten skulle som sagt helst trekke i trav, mens begge side-hestene skal gå i galopp; men så ved nye tilrop setter de i galopp alle sammen, og det bærer i vill fart bortover all styggedommen så vi hopper høyt i været.

Disse veiene viser ellers hvor god råd det er på land her, for de er brede over all rimelighet. Først har veien selv en stor bredde, vel minst det dobbelte av en norsk landevei. Men det er jo enda ikke så underlig, for byggingen av den kan ikke koste så meget, det er mest at noe grus blir lagt ovenpå jorden, slik det var, og i den bredde veien skal ha. Over denne grusen kjører en da, så godt og så lenge en kan. Men så på siden av denne veien er det brede gress-marker, som en rir og går over – og også kjører over, når veiene selv blir altfor uframkommelige. Så har telegraf-linjen dessuten en bred gate hvor alle trær og busker er hugd ned, og hvor en også kan ri og kjøre når det kniper. Legger en alt dette sammen, blir det et bredt land fram igjennom som, om det ikke alt er riktig vei, iallfall står i samferdslens tjeneste.

Mot kvelden møtte vi en stor ku-drift på flere hundre dyr. Kuene hadde en kjøpmann i Jeniseisk kjøpt i Minusinsk distrikt, og de var nå på vei nordover. Så vidt jeg skjønte ble driften simpelthen drevet fram over alle gress-marker, og kuene beitet hvor det kunne falle seg, uten å spørre noen om lov, og det var da visst heller ikke noe menneske som tenkte på å gjøre innsigelser. I dette vidstrakte landet er det rom nok for alle, og det er ikke så nøye med beite for noen ku-drifter mer eller mindre.

Driften ble passet av noen ridende gjetere. Den ene tok seg ypperlig ut der han satt på hesten sin og rullet en sigarett, midt inne i flokken, med kuene gressende omkring seg. Det var forholdsvis store og kraftige dyr som så godt ut. Opprinnelig var det vel fe som stammer fra Mongolia, og hvorav det innføres ikke lite. Derfra og fra China kommer det en god del bu-fe til Sibir; det er store kjøttfulle kuer, gode til slakt, men gir lite melk.

Torsdag 25. sept. Over det bølgende land begynner vi nå å se blånende fjell langt i sør, ja det er tilmed små skarpe topper og knauser i fjellkammen. Det er den nordligste del av Sajan-fjellene, nær Krasnojarsk, eller rettere er det nok Gremjatsjinsk fjellryggen.

På flere stasjoner hadde landsbyens eldste møtt fram for å gjøre ære på oss. Disse eldste blir valgt av bøndene selv. På den nest siste stasjon før Krasnojarsk møtte foruten den eldste også isprovniken og telegraf-bestyreren og ennå en to-tre betrodde menn av landsbyen fram for å hedre oss. Telegraf-bestyreren brakte bud fra borgermesteren i Krasnojarsk om vi ikke kunne innrette det så at vi kom dit ved dag. Det var formiddag nå; vi kunne ikke regne på å nå Krasnojarsk før bortimot kvelden, og skulle vi komme ved dag, ble vi altså nødt til å ligge over på neste stasjon fra kl. 3 den ettermiddagen. Men tiden var knapp; jeg hadde meget å ordne med for reisen videre, og jeg hadde post ventende i Krasnojarsk. Det kunne ikke hjelpes, så nødig vi ville gjøre Krasnojarsks borgere imot, så var det ikke råd å vente; men vi skulle dra på det vi kunne for å komme så tidlig på kvelden som mulig.

Altså vi dro på det forteste vi vant; men nå gikk det sannelig også fort – i galopp mesteparten av veien, gjennom lange strekninger med dyrkede marker eller med gressmarker på begge sider, og gjennom landsbyer, like fort; og det ristet og dumpet og hoppet verre enn noensinne, verst når det bar gjennom landsbyene; ja i en var veien så umulig, at vi måtte kjøre utenom hele byen og over jordene omkring.

Den siste stasjon, den 13de, forlot vi så bortimot ½5 om ettermiddagen, og da var det innpå 35 verst til Krasnojarsk. Nå gjaldt det å komme fram så det ikke skulle bli altfor mørkt før vi nådde dit; og kusken peiste på med sin knutt uavlatelig, og hestene gikk i galopp mens kusken hylte sine eiendommelige hyl, snart langtrukne, klagende som en døende hunds, snart korte muntre hoi!

Før vi dro fra Jeniseisk hadde en fornuftig, hyggelig embetsmann og flere andre advart oss mot å kjøre det siste stykke før Krasnojarsk ved nattetid, fordi det ikke var trygt der. Ved amnestiet i anledning av Romanov-jubileet var det sloppet fri, ikke politisk forviste, men en mengde forbrytere, som siden har gjort veiene utrygge ved nattetid på denne strekning. For ikke lenge siden hadde det vært et overfall på posten; hestene ble skutt, postføreren drept, pengeposten tatt. Røverne er selvsagt aldri blitt fakket, det blir de sjelden her. Vi kjørte forbi stedet ennå før mørket var falt på. Det var en ødslig bakket slette bortetter, som nok kunne egne seg for den slags forretninger. Et tre-kors skulle merke stedet. Det setter de alltid opp hvor folk blir drept her i Sibir, for at den forbifarende kan be en bønn for den dreptes frelse. Men vi så ikke korset og ba ingen bønn.

Vi kunne jo ikke la oss skremme av slikt, og lo vel helst av den mulighet at vi skulle bli overfalt. Fremmede og utlendinger blir nå en gang som regel ikke overfalt i Sibir, mest av den grunn kan hende at røverne forutsetter at fremmede alltid reiser godt vepnet. Det var nå ikke tilfelle med oss nettopp; jeg for min part hadde ikke annet våpen enn en lomme-kniv. Børsa hadde jeg sendt med dampbåten. Og forresten hadde vi nok ikke grunn til bare å le av den muligheten for et overfall heller; for da vi kom fram til Krasnojarsk, var alle tauene som bagasjen var surret med bakpå vognen skåret over, og de hang og slang. Heldigvis hadde den forsynlige madame Kitmanova også latt slå noen sekker rundt sakene våre, og de hadde berget dem fra å falle av. – Vi hadde nok merket på veien at det var noen løse liner som slang mot hjulene og gjorde larm, og vi snakket også om det, Loris-Melikov og jeg; men vi hadde ikke heftet oss større ved det. Det kan ikke ha vært så svært lenge etter at vi kom forbi det gamle overfalls-stedet at vi la merke til lyden av disse løse linene, og det var alt mørknet meget da. Tyvene må ha sprunget opp bak på vognen og har fått skåret over tauene, men så er de vel blitt skremt av noen som møtte oss, og har rømt. Under kjørslen, mens det rister og larmer bortetter veien, er det selvsagt umulig å høre eller merke noe av hva som foregår bakpå.

Det var begynt å regne som vi kom framover. Kosakker kom flere ganger ridende imot oss for å se hvor langt vi var kommet og hvor lenge det ville vare før vi nådde fram; for det ventet nok folk på oss i Krasnojarsk kunne vi skjønne.

Så endelig nærmet vi oss da ved halvåtte-tiden i stummende mørke og si-regn. Byens elektriske lys tok seg praktfullt ut oppe fra høyden, som vi kom kjørende over; og så så vi flakkende bål og andre bluss foran oss på sletta. Som vi kom nærmere, så vi en stor, svart, bevegelig masse ved skinnet av de store bål, det var folk; og så skimtet vi en æreport med norsk og russisk flagg; og mørke skikkelser beveget seg att og fram foran bålene og viftet med fakler.

Det var formelig som vognen ble kjørt fast og stanset i den tette menneske-svermen som slo sammen omkring oss under et brus av hurraer. Vi måtte stige ut, ble mottatt av borgermesteren, det geografiske selskaps president, utsending fra guvernøren som var på reise, osv., osv. Det var taler og hurraer og jubel mens regnet silte ned og bålene og fakkel-skinnet like fullt lyste opp. – Det hele var kort sagt fantastisk. Her hadde alle disse menneskene, og nok ennå mange fler, stått i regnet og ventet på oss helt siden kl. 3 om ettermiddagen. Det var leit, men det var ikke vår skyld.

Så ble Vostrotin og jeg satt opp i en trille med to vakre svarte hester, mens Loris-Melikov ble satt i en annen vogn; og det bar i trav ned bakken mot byen gjennom elektrisk opplyste gater til kjøpmannen Peter Ivanovitsj Gadálovs praktfulle hus, hvor vi fikk en hjertelig mottagelse av ham og hans frue og datter og sønn, og hvor jeg skulle bo som gjest.

Og så hadde vi da nådd det lenge ettertraktede mål, Krasnojarsk, og det var nettopp på dagen den 25. september, hvilket jo må sies å være godt passet, når en tenker på hvor mange tusen kilometer vi hadde reist siden Oslo, og på så mange forskjellige måter. Her hadde jeg ennå tre dager i behold innen jeg skulle dra videre østover med ingeniør Wourtzel; men den gjestfrie by var bestemt på ikke å la de dagene gå unyttet hen. En så «stor begivenhet» som vår ankomst måtte jo feires, ja man ønsket tilmed at jeg skulle holde foredrag om vår reise, hvilket jeg også lovte. Men så var det en del forberedelser å gjøre; først og fremst skulle det nå smake godt å få vaske av seg litt søle og reisestøv, kle seg litt om, og så sammen med de to kamerater fra landeveien få sitte ned ved et festlig dekket bord hos mine nye vertsfolk, som ikke visste hva godt de skulle gjøre oss. I slike øyeblikk tenker jeg ofte på det, om livet mon skulle ha stort likere lyspunkter enn de å komme fram, det være seg til teltet gjennom snødrevet, til hytta med peisvarmen på fjellet gjennom skodda og regnet, eller til et palass som her fra den lange, ristende landevei.

Fredag 26. sept. Det første det gjaldt neste dag var å få ordnet med lysbilder til foredraget. De fleste av mine negativer hadde jeg fremkalt ombord i «Correct» og ombord i «Omul», hvor baderommet var blitt forvandlet til mørkerom, både for Vostrotin og meg. En av konservatorene ved museet i Krasnojarsk påtok seg å fremstille lysbilder fra de negativer jeg valgte ut, og han gjorde det fortreffelig. – Så gjaldt det om formiddagen å få fatt i en fotografhandel, hvor jeg kunne få nye ruller og plater til mine fotografi-apparater for reisen videre; det meste av det jeg hadde var alt brukt. Det gikk også lett i orden med Vostrotins hjelp. – Nå gjaldt det å finne en bank og få penger – også nødvendig utbedring av garderoben, som jo etter så lang omflakking ikke var i den beste orden.

Så tok Vostrotin meg en kjøretur rundt og viste meg byens severdigheter. Vi så katedralen for Kristi Fødsel, som med sine høye tårn og forgylte kupler tok seg praktfullt ut, og ses fra alle kanter høyt over byen. Krasnojarsks gullgruveeiere begynte byggingen av kirken i 1843, men i 1849 falt hvelvene ned, og den rike gullgruve-eier Sjtsjegoliov bygde den opp igjen og utsmykket den for omkring en million kroner. Når en rik mann i Sibir vil gagne fedrelandet, bygger han en kirke. Vi besøkte også byens park, som gjelder for å være den største i Sibir. Det var jo høst nå og blomstene var vekk, men det var nåletrær og bjørk og andre lauvtrær, og en kunne nok skjønne at om sommeren når alt var i fullt flor, måtte det være et henrivende sted. Byen har brede, rette gater. I hovedgatene er der noen murhus, men for det meste er husene av tre.

Krasnojarsk ligger vakkert til ved Jeniseis venstre bredd, på en slette, omgitt av fjell på begge sider. Vestenfor er de høyder som vi var kommet kjørende over forrige kveld. Berget stiger bratt opp fra byens vestgrense, og er dannet av rød sandstein med et lag av rød mergel, hvoretter byen har fått navn. Krasno betyr på russisk rød, men betyr også vakker. Overfor byen, på østsiden av Jenisei, er fjellene noe høyere og mere kuperte. For en del er de bygd opp av eruptiver; sidene er dekket av tynn skog.

Et stykke ovenfor Krasnojarsk bryter Jenisei gjennom et pass i fjellene, og kan på sine steder smalne av til en bredde av bare 300 eller 400 meter, og strømmer med en hastighet av mellom 8 og 10 km. i timen. Men så vider elva seg ut til en bredde av 1½ km. eller mer, og ned imot byen deler den seg i to grener rundt vakre lave øyer, dekket med bjørkeskog.

Her som overalt er det stor forskjell mellom den vanlige vannstand og vannets høyde i flomtiden om våren og forsommeren. Forskjellen kan være mer enn 10 m., og dette gir breddene sitt vanlige eiendommelige utseende med de lange, bare strender nedover mot vannet.

Om ettermiddagen hadde min vert skaffet gode ridehester, da han hørte at jeg gjerne ville se litt av byens omegn og dens geologi. Sammen med husets unge sønn fikk jeg da en forfriskende ridetur innover høydene på vestsiden av Krasnojarsk. Det var treløse, bølgende vidder innover. Bergarten synes for det meste å være den løse, røde sandstein; men, som overalt her, er det faste berg dekket av tykke løse lag, dannet ved den sterke forvitring gjennom lange tider. Da det, som det synes, ikke kan ha vært noen istid her, iallfall ikke i noen sen geologisk tid, så er alt dette forvitrede materiale blitt liggende. Vidda er gjennomskåret av vann-eroderte daler, her og der har bekkene skåret seg ned i sandsteinen og dannet dype, smale kløfter.

En gang har vel kan hende disse vidder vært dekket av skog, skjønt jeg ikke fant noen tegn til det. Men så er skogen vel i lengst svunne tider blitt brent av, og viddene er forvandlet til gress-land som ligger der mer eller mindre ubrukt; dyrking var ikke å se uten nede i dalene, men ikke meget av det der heller.

Da min uforlignelige vert hadde funnet ut at jeg ønsket

Lørdag 27. sept. å se litt av fjellene og landets bygning også på den annen side, øst for Jenisei, sørget han for ridehester tidlig neste morgen, og sammen med unge hr. Gadálov og konservatoren ved museet bar det avsted igjen.

Et stykke ovenfor Krasnojarsk fører en omtrent 900 meter lang bru jernbanen over Jenisei; men det er ingen kjørebru over elva, og en må derfor bruke ferger. Selve hovedferja er innrettet etter et ganske lettvint prinsipp, idet strømkraften nyttes til å sette over med. En lang kabel er forankret et stykke opp i elva og hviler på båter eller flottører nedetter. Enden er gjort fast til ferja, som har et stort ror. Når nå ved hjelp av roret ferja stilles i skråstilling så den skjærer på strømmen, blir den drevet fra den ene siden over til den annen, som en pendel, helt inn til brygga; hester og folk går i land og nye tas ombord, roret stilles den andre veien, ferja skjærer ved strømmens hjelp igjen ut fra land og tilbake til den første siden av elva. Slik går det hele dagen att og fram, uten at folk har annet besvær enn å stille roret.

Men det er ikke lite trafikk over denne svære elva, og ofte står det hele rekker av hester og vogner og venter på å komme over, særlig da på de dager da det er marked i Krasnojarsk, som det nettopp traff til å være nå. En må derfor regne god tid med ferja når en skal over.

Vi måtte da også vente vår tid. Det var en stor helligdag idag og hadde vært markeds-dag i går, og det var mange folk p§å ferde. Det var underholdende å se på alle disse menneskene, sunde, glade og fornøyde så de ut. Nå bar det hjemover igjen til landsbyene med hest og den tomme telega, og koner og piker var i sin beste bystas. Så snart ferja kom full-lastet inn til brygga, bar det i land med hester og vogner til ferja var tom, og så strømmet det fra land inn på ferja igjen til den var helt full av kjøretøyer og hester og folk. Så satte de fra land, og vi skar over elva ganske fort til vi la til på den andre siden. Men det var bare en øy vi kom i land på, vi red over den, og så var det til med en ny ferje igjen.

Endelig var vi på fastlandet på den andre siden, og kunne ri, først sørover sletta langs elva i skarpt trav, og så opp dalen mellom fjellene, til vi nådde opp til granitt-fjellet, som jeg særlig gjerne ville se.

Det var underlig for en som er vant til våre is-skurte avrundede fjell i Skandinavia å se disse formene her. Dalene gjorde bestemt inntrykk av å være gravd ut av rennende vann og ikke skuret av is som våre, og disse bergkammene av granitt som sto opp, takket og fillet, høyt over de omkringliggende fjell, ga klar nok beskjed om at landet hadde vært utsatt for forvitring av vind og vær og rennende vann og frost fra uminnelige tider, til disse hardere gangene var blitt stående igjen som slike ruiner etter noe som engang var, og alt fjell omkring dem var ført bort av regn-vann og bekker og vind. Jeg så ofte siden på mange steder i Sibir og Amúrlandet lignende skarpe, takkede og fillete kammer av granitt eller annen hard bergart som raget høyt opp over landet omkring. De viser at det kan ikke ha vært noen istid eller noen isbreer her gjennom lange geologiske tider, for ellers ville de blitt skurt bort. Fjell-grunnen omkring var dekket av et tykt lag av grus og løse lag, som måtte skyldes den sterke forvitringen. Ja, det fantes knapt nok en skikkelig ur med store stein under disse bratte bergveggene, slik som vi ufravikelig ville finne hjemme. Også ura blir forvitret og for en stor del dekket over med grus og muld og vegetasjon. Det var frodig plante-vekst på skog-botn, men skogen var ellers temmelig glissen, mest små trær og meget lauvskog.

Om ettermiddagen ga Krasnojarsks idretts-forening og skoler stor oppvisning i fotball-spill for oss på byens idrettsplass. I de senere år har det gått en sterk idretts-bevegelse gjennom hele det russiske rike, den såkalte sokol-bevegelse, men som merkelig nok er utgått fra tsjekkerne i Böhmen, hvor den feiret sitt 50-års jubileum i 1912. Sokol betyr falk. Bevegelsen er blitt støttet av den russiske regjering, og sokolselskaper er dannet rundt om i det russiske rike, og også her i Sibir. De russiske skøyteløpere som har vært de farligste motstandere for våre i kampen om verdens-mesterskapet, er medlemmer av sokol. Vi fikk en varm mottagelse på idrettsplassen av Krasnojarsks kraftige ungdom i deres vakre lyse drakter, og det var en fryd å se deres iver og dyktighet i spillet. Etter å ha sagt farvel til denne skare tiltalende unge menn og deres interesserte og elskverdige lærere, besøkte vi byens fortreffelige museum, hvor vi ble festlig mottatt av museets folk og den samlede direksjon. Der er verdifulle samlinger av forskjellig art, naturvitenskapelige, arkæologiske, etnografiske m. m. Det var særlig de siste som for øyeblikket var av interesse for meg, og ikke minst samlingene fra Jenisei-ostjakene, tunguser, samojeder og flere, og under veiledning av museets dyktige folk var det meget nytt jeg lærte her om dette lands forhistorie og nåtid ved det svinnende dagslys.

Søndag 28. sept. Neste dag kom så møtet i det geografiske selskap. Jeg fortalte om vår reise og viste lysbilder og omtalte også utsiktene for en regelmessig skipsfart gjennom Kara-havet til Jeniseis munning. Vostrotin var så snill igjen å være tolk. Den hjertelige og interesserte måte hvorpå vi ble mottatt av den velbesatte sal, ga meg kanskje mer enn noe annet et levende inntrykk av hvor stor vekt folk i denne del av Sibir legger på den fremtidige utvikling av sjøforbindelsen med Europa. Det er jo heller ikke så underlig; tross jernbanen føler de seg likevel innestengt med sine viktigste produkter, og det er som de ser et livshåp for fremtiden ved å kunne slippe ut med dem den veien. Disse store elvene er jo også som de er laget for en slik forbindelse; transporten nedetter dem er sjelden lett, og alle peker de nord mot Ishavet som løsningen og utgangen. Derfor var det da også at byen nå tok så vel imot oss, bare fordi vi hadde vært med som gjester på denne turen, uten å ane at det skulle være noe fortjenstfullt.

Om kvelden ga byens borgermester og geografiske selskap stor middag for oss; det var mange varmhjertede taler og megen begeistring, og det var tilmed velkomst-telegrammer fra Irkutsk og andre deler av Sibir.

Mandag 29. sept. Kl. 5 den neste morgen ble jeg fulgt til jernbane-stasjonen av mine elskverdige vertsfolk. Der møtte jeg også til min overraskelse vår vert fra om kvelden, byens hyggelige og varmhjertede borgermester, som jeg hadde sagt farvel til for noen få timer siden; dessuten det geografiske selskaps president og mange andre som kom for å si det siste farvel. – Loris-Melikov og Vostrotin kunne ennå ikke skille lag, og ville følge med til Irkutsk; men det var ingen billetter å få til toget, alle plasser var opptatt fra Russland av. – Så, kl. 5.35, kom ekspress-toget. Det var helt tilsnødd da det kom inn på stasjonen, og en fikk som et lite pust av at en likevel er i Sibir. Så traff vi da ingeniør Wourtzel, som tok hjertelig imot meg i sin salongvogn, og i hans hyggelige selskap skulle nå den lange reise østover begynne, gjennom en for meg helt ny verden. I hans store vogn var det plass nok, og han innbød straks Vostrotin og Loris-Melikov til å følge i den, så langt de lystet.

Så var det farvel til de prektige mennesker i Krasnojarsk, toget begynte å rulle, og det bar avsted over den endeløse skinnegang østover. Etter den lange brua over Jenisei gikk det for en stor del over slette-land, som, såvidt jeg kunne skjønne, var dyrkbart mesteparten; det så ut som det bare var å pløye; her og der så vi da også dyrkede marker. Grunnen til at en i Sibir, selv i de lettest tilkommelige strøk langs jernbanen, ser så meget udyrket land, ligger vel for en del i det at den sibirske bonde, som før nevnt, ikke gjødsler jorden, men når han har pløyd og sådd på et stykke noen år til det er utpint, må han la det ligge brakk mange år, kanskje en snes år, før han igjen kan ta det i bruk. – Den første større stasjon var ved byen Kansk, som ligger ved Kan, bi-elv til Jenisei, og er en by på bortimot 10 000 innbyggere. Borgermesteren derfra hadde møtt oss i Krasnojarsk ved vår ankomst for å ønske oss velkommen, men nå møtte han på stasjonen her igjen med en deputasjon fra byen, og der ble taler og svartaler de få minuttene mens toget holdt. Overalt den samme levende interesse for en utvikling av denne sjøforbindelse gjennom Kara-havet. Den blir mer og mer påkrevd for hvert år som går, påstår de.

Det bar videre østover gjennom det samme flate, bølgende land, med endeløse, dyrkbare strekninger; men her var det også meget skog. – Wourtzels vogn var sist i toget, og salongen var lengst bak, den hadde store glassvinduer både akterover og til sidene, så vi hadde full utsikt over jernbanelinjen og landskapet til alle kanter.

Vi hadde store overlegginger i salongen om hvordan skipsfarten mellom Norge og Jenisei best kunne sikres, og hva det først og fremst gjaldt å få gjort for dette mål. Vi drøftet den beste ordning med trådløse stasjoner og utsendelse av motorskøyter, for å undersøke isens utbredelse i Kara-havet, hvordan aeroplaner kunne anvendes til stadig rekognosering av isforholdene i dette hav, i forbindelse med de trådløse stasjoner, osv. osv. Anlegg av en brukbar havn for lossing og lasting i Jeniseis nordre del, og likeså transporten opp og ned Jenisei ble drøftet med Vostrotin, som jo er vel kjent på det område. Etterhånden ble det et helt program laget ferdig under Wourtzels gløgge ledelse. Jeg måtte stadig beundre den letthet hvormed han satte seg inn i alle for ham helt nye forslag og straks så fordelene, men også svakhetene ved dem.

Men så måtte disse forhandlinger innstilles, da Wourtzel som øverste sjef for jernbanebyggingen i hele det russiske rike måtte se på linjen. På en stor strekning som vi her for over, ble nemlig banen bygd helt om. Den gamle linjen hadde for skarpe kurver, og kunne ikke kjøres med den fart som nå er ønskelig; og så ble dessuten hele banen bygd om til dobbelt spor. Krigen med Japan hadde vist at en enkeltsporet bane var ikke tilstrekkelig for den trafikk som trengtes, iallfall ikke i krigstid. – Etter at vi hadde forlatt «Correct» og «Omul» og gått over til landjorden, trodde vi at vi hadde lagt all mulighet for å få bruk for los bak oss; men sannelig måtte vi ikke på flere steder her stanse for å ta los ombord på toget; grunnen var sviktende, og det gjaldt stykk-imellom å gå ganske langsomt. Det var store vanskeligheter på flere steder her med å få grunnen fast nok; den ville stadig gli ut og sige utover.

Så etter våre mange omskiftelser under vår lange reise, først med norsk jernbane og dampbåt, så med «Correct» og «Omul», og med tarantass på landeveien hadde vi tre reisefeller havnet her i ekspress-toget fra Petersburg til Vladivostok og Peking og Stillehavet. Det er gjentatt til trivialitet at en ingensteds i verden reiser så godt og bekvemt som med de russiske jernbaner, og særlig er jo dette ekspress-tog kjent for sin komfort og luksus. – Men jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å beskrive det, bl. a. av den grunn at jeg lite så av toget, uten på den lange vandring til og fra spisevognen, for å innta de måltider som ikke ble servert i vår egen salong. Jeg hadde jo nemlig det hell å reise med ingeniør Wourtzel i hans vogn hele tiden, og der hadde vi våre egne herlige bekvemmeligheter, og så ingenting til togets øvrige passasjerer, uten når vi satt i spisevognen. Men sikkert er det iallfall at en reiser bekvemt og godt i disse togene. Sporvidden er som bekjent større i Russland enn alle andre steder. Derved blir også vognene bredere og større, de går makelig, og det er god plass i dem. At en jernbanevogn går rolig og lunt er ikke minst viktig for den som stadig har noe å skrive; og i så måte er en reisende i Sibir godt faren.

Det var som et hjem en fant i denne prektige vognen, og det er alltid en glede å tenke tilbake på den tid jeg tilbrakte der i min gode venn Wourtzels hyggelige og underholdende selskap, mens dette vidstrakte land som et utbredt landkart gled forbi våre kupe-vinduer. Under den ustanselige reise østover var det som ens sjel vidde seg ut, og litt etter litt sugde inn en hel ny del av jorden. En hadde bare en engstende følelse av at det ikke var mulig å fordøye alle disse inntrykk og få dem ordnet og satt på plass slik som de skulle. Det var stadig nye syner som åpnet seg; men ett inntrykk kom sterkere og sterkere igjen: det er plass nok på jorden ennå, den blir ikke overbefolket på det første; her er det endeløse vidder med store muligheter som venter på å nyttes ut. Og av slike vidder så en mer, og stadig mer, jo lenger fram og jo lenger øst vi kom. –