Gjennom Sibir/11
VERKHNE-IMBÁTSKOJE TIL SUMARÓKOVA[rediger]
Tidlig neste morgen bar det videre oppetter samme elva, samme landet og det samme solskinnsvær. Skogen ble merkbart frodigere, og vi begynte nå ofte å se nåleskog også på vestsiden av elva.
Da vi var kommet forbi en av landsbyene, fikk vi se en båt som ble trukket langs stranda av hunder. Det var tre mann i båten. Den ene satt bak og styrte med en åre båten klar av stranda, mens to hunder trasket langs vann-kanten og trakk båten i en lang line. Det gikk ganske fort, og de holdt mest følge etter oss nokså langt, hundene travet villig avsted og, som det syntes, vel fornøyd, bare drevet ved tilrop. Dette er en alminnelig fremkomst her, og det går ganske fort; på dette vis blir for en stor del posten ført mellom stasjonene oppetter elva. Nedetter tar de gjerne hundene opp i båten, iallfall hvor strømmen er sterk. Med båt trukket av hunder regner en gjerne å kunde reise en 90 verst opp elva uten å gi hundene mat. Det går ikke så meget mot strømmen som en kanskje kunne tro, for tett inne langs stranda har en for det meste fordelen av bakevja.
Om kvelden bortimot åtte-tiden ankret vi ved landsbyen Verkhne-Imbátskoje (på 63° 9' n. br.); for da «Omul» gikk nordover hadde folkene sett mange Jenisei-ostjaker her, og dem ville jeg gjerne se; jeg begynte å bli urolig for at vi kanskje ikke skulle møte så mange fler av dem lenger sør. – Straks vi ankret kom det båter fra land for å spørre de samme spørsmål: «Hvor er selden?», og vi kunne ingen trøst gi. – Dessverre var ostjakene reist for få dager siden, og nå var det bare et par telt med kvinnfolk tilbake. Vi så det lyse fra dem i mørket på den andre siden av den vesle elva som renner ut her. Det var ingen ting å gjøre ved det; vi fikk håpe på ennå å treffe noen høyere opp elva. – Det ble oss fortalt at det skulle være 6 båter med flere familier i hver båt, omtrent tre verst lenger ned elva der hvor vi kom fra; men det ville jo koste tid å gå tilbake dit, og tid var ikke nettopp det vi hadde god råd på skulle vi håpe å nå Jeniseisk og Krasnojarsk til den bestemte dag.
Månen var kommet opp, og vi tok en tur i land til kirken, som med sine hvite murer og kupler og spir hevet seg fantastisk oppe på den høye elve-bakken mot den månelyse himmel som et eventyr fra 1001 natt her over de endeløse tungsindige skogsletter ved Jenisei. – Vi gikk inn i kirken og ble av en gutt ført ovenpå. Jeg mente det måtte bære opp på galleriet, hvor vi hørte en meget sterk sang; men vi kom inn i et pent russisk kirkerom med en stor altertavle, eller rettere altervegg, med ikoner (d. e. russiske helgenbilder) på forskjellige kanter. – Det var selve dette rommet sangen kom fra, og sannelig var den sterk så det slet i trommehinnene. Det var en flokk menn og unge gutter som hadde prøve for morgendagen, og så vidt jeg kunne skjønne gikk det mest ut på hvem som kunne skrike høyest.
Presten, med langt hår og Kristus-ansikt som vanlig, kom vennlig og preste-alvorlig mot oss i sin lange blå kjortel. Han var en sjelden vakker mann, med en høy panne, renskåren, vakker profil og rolige, milde øyne; han kunne godt være modell for en Kristus i Leonardos Nadverd for alt det. Han fortalte at dette var sommer-kirken, mens nedenunder i første etasje var vinter-kirken, der var det varmere. – Mens vi talte sammen, var han så vennlig å gå bak skilleveggen hvor de sterke sangere sto skjult, og ba dem tie stille mens vi var der, og det var en velgjørende hvile for ørene. Han sa at nå snart skulle det være barne-dåp, om vi ønsket å overvære seremonien, den ville ta en halv times tid. Vi så også den vesle tingesten som skulle i vannet, og som ble båret av en meget tiltalende gudmor. Det syntes en underlig tid å ha barne-dåp på. Nå var da klokka over åtte om kvelden, men det tas visst så etter som det faller seg her i dette land.
Jeg gikk imens ut i måneskinnet. En vidunderlig kveld! Det lyste koselig ut fra de lave trehus bortetter langs kanten av elvebakken, og på «promenaden» foran husene hørtes stemmer av folk som gikk og drev i måneskinnet. Som jeg gikk bortetter, lød det med ett en vakker, kraftig mannsstemme ut fra trammen på neste hus, som lå i mørke. Det var en melodisk russisk sang, og det hørtes vidunderlig i den stille natt. Så stanste den, en dør ble smelt i, og stemmen var forsvunnet inn i huset. Det var sikkert en politisk forvist. Loris-Melikov kom etter ut av kirken, og vi gikk litt bortetter veien. Det kom et ungt par imøte med oss. Jeg så hun rakte ham igjen hånden da de var forbi, og den bløte innsmigrende klangen i stemmen røbet at flirt nok også trives på disse bredder. Loris-Melikov sa han kunne høre på aksenten at hun var jødinne. Det var nok også politisk forviste som trøstet seg i denne tilværelsen så godt de kunne. – Det kom et annet par, og Loris-Melikov fikk en prat med dem. De var fra Tomsk og var kommet hit som nygifte, mannen skulle gjøre en handels-reise. Men de var dårlig rustet, og så var de blitt her siden. Hun var kokett og ville gjerne slå av en passiar, og fortalte løst og fast, mens han sto der mer og mer sturen og utålmodig og ville ha henne med inni huset.
Da vi igjen kom inn i kirken var alt dåpen forbi dessverre, så vi fikk ikke se den; men istedenfor førte presten oss nedenunder og viste oss vinter-kirken som var vel så praktfull som sommer-kirken ovenpå. Bildene i altertavlen var de alminnelige av helgener, Jomfru Maria med barnet osv. De var for største delen malt av en politisk forvist fra Krasnojarsk. Han må ha hatt en viss ferdighet i å føre penselen, om det vel kanskje var med lite originalitet.
Så gikk vi en tur gjennom byens gate i måneskinnet, fulgt av presten. Gata hadde et slags fortaug av planker; men forresten var grunnen opptråkket av kubein som hadde sunket dypt i leire og kumøkk og gjorde at det ikke var lett å gå selv om det var tørt. – Vi fant en butikk og fikk gjort noen innkjøp til videre komplettering av vårt stadig mangelfulle kjøkken-utstyr.
Jeg ville gjerne ta et fotografi av gata i måneskinn, men måtte for det eksponere en 10 minutter. Det var foran den vordende telegraf-stasjon, et trehus som staten hadde leid for 240 rubel om året. – Mens jeg holdt på med fotograferingen kom det en mann som bodde i neste hus og så på, og da han fikk høre hva jeg holdt på med, påla han straks sin tante, som bodde i huset bortenfor telegraf-stasjonen, å holde ut lys for meg i vinduet så jeg kunne se å fotografere, og det samme måtte hans kone gjøre i huset like overfor. Derfra kom det et kvinnfolk i nattdrakt ut med et lys og holdt på trammen, og flere kvinner kom fra forskjellige kanter for å hjelpe til. De trodde nok at på det vis skulle fotograferingen bli bedre. – Jeg gikk min vei fra dem, mens apparatet sto der åpent. Da jeg kom tilbake etter de 10 minutter for å lukke det igjen, var tanten også kommet utenfor huset, og der sto det tre kvinnfolk på rad og lo med lys i hendene, og trodde nok de skulle komme med på platen; for de hadde stilt seg pent opp arm i arm, men sto riktignok ikke stille.
Vi besøkte presten i hans hus. Han hadde før vært prest ved Khátanga, og hadde også vært ved Anábara. Men hans far hadde vært prest på stedet, og nå var han også kommet hit. Han fortalte en hel del om folkene og livet her. Det hadde nylig vært mange Jenisei-ostjaker på dette sted for å få sine forsyninger for vinteren; men nå var de dradd hjemover til de trakter hvor de da holder til. Han fortalte også at den russiske reisende, Anutsjin, hadde vært her for å studere de innfødte, og så hadde sist vinter den unge finske språkmann, Donner, oppholdt seg her en tid for å studere Jenisei-ostjakene og deres språk. Dette var for meg av særlig interesse. Jeg visste at Donner, som jeg kjente, var reist for å studere samojedenes språk ved Obj, og det var gledelig å høre at han hadde nådd så langt som hit til dette folk, hvor han som språkmann sikkert hadde kunnet gjøre meget av stort verd.
Etter å ha fått brød som gave av presten og hans elskverdige frue, dro vi da endelig igjen ombord i det vakre måneskinnet.
Søndag 14. sept. Samme landskap søretter, samme skog, men stadig frodigere og høyere – og samme solskinns-vær. Da jeg som sagt begynte for alvor å bli urolig for at vi ikke skulle få se flere Jenisei-ostjaker søretter, så stanste vi da vi kom forbi noen nevertelt om morgenen og gikk i land i håp om å finne noen innfødte der; men teltene var tomme, og det eneste levende vesen vi fant var en stør som gikk i en liten oppdemt dam i sanden like ved strand-kanten.
Senere på formiddagen kom vi forbi en båt med folk og hunder som satte tvers over elva fra vestsiden. Straks de kom i land på østre bredd ble hundene sluppet på stranda med trekk-liner, og det bar etter oss. I flere timer holdt de så godt følge at vi kunne se dem bak oss. – Her gikk det også en hel bøling med kuer inne på stranda. Det blir mer og mer folksomt her søretter, kan en skjønne. Vi så også ofte hester på stranda, og kunne telle opp til 30 i flokken. Engang så vi en flokk rein, minst en 30 dyr, som løp langs strand-kanten foran oss, men så til slutt forsvant inn i skogen på vestsiden av oss.
Av og til la jeg merke til noen små gjerder av tømmer og kvist, som var bygd fra strand-kanten opp mot den bratte sand-skrenten under skogen. På ett sted var det alltid en åpning i gjerdet. Jeg lurte lenge på hva det kunne være, til jeg fant ut at det var for å fange fugl, mest tiur og røy, som ferdes langs stranda. I åpningen settes det snarer.
Om kvelden ankret vi ut for landsbyen Mirnaja (d. e. fredelig). Loris-Melikov og jeg tok en tur i land i måneskinnet, sånn bortimot elleve-tiden om natten, for å røre litt på benene. Hele landsbyen sov, ikke et lys å øyne i noe vindu. Men så sov ikke bikkjene; de holdt et syndig leven da vi kom drivende langs skrenten foran rekken av de lave koselige husene som lå der med sine vakre innganger og vinduer i månelyset, og jenisei-ostjaker (Sumarókova). elve-flaten fløt bred og tyst der nedenunder i glitret. – Men menneskene syntes ikke å la seg forstyrre i sin søvn av den djevelske gjøing og uling i alle tonearter. Vi fant det likevel mest hensynsfullt å forlegge vår vandring til andre strøk, og dro nordetter inn i bjørkeskogen hvor de hvite stammene lyste.
En sti bar langt innigjennom. Det var hugd bjørkeved som lå i stabler; men trærne var hugd midt oppe på leggen. Jeg mente de måtte være hugd på høy snø om vinteren; men nei, det var jo lauv på de avhugne kvistene som lå der. Jeg har aldri sett slik stubbing i mitt liv før. De gidder altså ikke bøye seg når de hugger her, for de har jo hele skogen å ta av.
Her gikk også den nye telegrafen med stolper og tråd som skulle forbinde disse øde skogtrakter med den store verden. Men forbindelse var der ikke nå. Den hadde vært der i vår, helt til Verkhne-Imbátskoje her nordenfor; men så under flom-tiden, da vannet i elva var så høyt, hadde mastene på den ene dampbåten revet over tråden som var spent over elva oppe ved strykene et stykke høyere opp. – Det var hugd en gate gjennom skogen for denne tynne tråden; men bjørkene var også der hugd på samme vis høyt opp på leggen. Stubbene lyste i måneskinnet nordigjennom.
Maskinisten arbeidde utrettelig hele natten med motoren som begynte å slå seg vrang. Mens vi gikk der inne i land kunne vi høre hammer-slagene hans på stål som klang langt ut i natte-stillheten. – Over på den andre siden av elva skrek en ugle; og så var det stundom andre lyd, det måtte være lom.
Mandag 15. sept. Det begynte å bli noen lave skogkledde åsrygger på begge sider av elva videre søretter nå. Etter rasene i skråningen ser det ut som åsene kunne være bygd opp av løst materiale, Sand og leir, lik elve-skrenten. Men grov en seg lenger inn i dem, ville en vel treffe på fastere fjell, og de dype løse lag utenpå er vel helst dannet ved den sterke forvitringen som dekker alt her. – For meg ser det nærmest ut som at alle disse ryggene har temmelig nær samme flate høyde ovenpå, og kan være levninger av et slette-land som er blitt gjennomskåret og gravd ut av elver og bekker. Men det er ikke mulig å ha noen sikker mening om alt dette, når en ikke har tid til å komme i land og få sett nærmere på det.
Skogen ble frodigere og nåletrærne blir høyere etter hvert. Nå er også furuen kommet til, og lyser med gulrøde stammer her og der mellom granene og sederne og lerketrærne. Det er merkelig så mange slag av trær som danner skogen her; enda det skulle være nåleskog, så lyser den helt gul av vissen bjørk og noe asp, med rød rogn imellom. Grana synes å være blitt den mest fremherskende sammen med bjørka. Så er det blitt mer lerketrær igjen; det var en stund det var få av dem å se. Sederen er det ikke så mange av at den noen steds danner sammenhengende skog. Den står mest så her og der mellom de andre.
Av lauvtrær er det foruten bjørk, mest asp, or og så forskjellige viju- og pile-arter. Lerketrærne er også begynt å gulne; men ellers skyldes skogens sterkt gule farge mest bjørka. Den er det meget av, også langt inne i landet, så skogen er ganske gul langs de lave, skogkledde åsene der inne. – Langs stranda, mest på de lave øyene, er det her og der gress-voller mellom viju- og pile-kjerr, og der står det stakker med høy. Det er alltid underlig å se denne store skogen, som ennå ingen verdi har, stå der ved siden av, og heller ikke her bygger de en låve.
Ut på kvelden lå det en vakker øy midt i elva. Høye, ranke nåletrær sto tett sammen og dannet som en krone midt ute i det blanke vannet. Solen gikk nettopp ned bak den mørke skogen i vest, og den lyste på tretoppene og innover landet i øst med de skogkledde, gull-flekkete ås-rygger langt borte. Her er det godt njelma-fiske, og derfor heter øya Njelmovoij Ostrov. Det fiskes også stør her.
Ved sju-tiden nådde vi Sumarókova, hvor vi skulle ta inn petroleum. Det var liv på stranda der da vi kom; mennesker gående hit og dit, rop og skrål; og langs den lave sandstranda lå det mer enn tredve ostjak-båter, med en skog av master bortetter. Det var et frydefullt syn; nå skulle vi da endelig få se nok av disse folkene. – Her og der var det også noen never-telt som det lyste fra inne på stranda, og så enkelte åpne bål nede ved vann-kanten. Høyt over hele denne brokede scenen lå landsbyens hus og kirke oppe på toppen av elvebakken, i mørk silhuett mot aftenhimlen. – Larmen og skrålet steg etter hvert som vi kom nærmere. Det var lett å skjønne at her hadde det vært fri bruk av vodka, og russere og innfødte syntes omtrent like drukne.
Da vi kom i land ble vi straks omringet av halvfulle og helfulle ravende Jenisei-ostjaker, men som var blide og i utrolig godt humør. – På bakken lå her og der drukne mennesker og brølte og rallet som døende dyr. Det var mest eldre kvinnfolk som jeg fant liggende mellom de opphengte garna og landsbyens båter som sto trukket opp på land. Eller de satt omtrent sanseløse støttet opp mot en båt-kant. Noen fikk med forsiktighet reist seg opp på benene og vaklet et stykke bortover, men falt straks overende igjen og ble liggende. – Hvis det tilfeldigvis var noen andre i nærheten, sto de rolig og så på uten å gjøre noe. Jeg så unge jenter stå og snakke til disse gamle som om ingenting var i veien med dem og det hele var en selvfølgelig ting.
Når den innfødte først har fått litt i skallen, selger han hva det skal være for å få mer brennevin. Han er da som morfinisten, ja, for en flaske vodka selger han igjen de varer som han nettopp har fått på borg hos kjøpmannen. Dette er det som mange samvittighetsløse folk i denne delen av verden som annensteds benytter seg av for å flå de innfødte, og for denne djevelske drikken kan de ofte nok få lokket fra dem deres kostbarheter, mest gjelder det selvsagt om å få fatt i det verdifulle pelsverket, som de fanger om vinteren.
Det hele var et sørgelig syn, og vi gikk fra det opp elvebakken mot landsbyen for å se innom til en kjøpmann som Vostrotin kjente og som hadde sendt bud om vi ikke ville gjeste ham. – Husene var de samme lune, lave trebygninger som i alle disse landsbyene. – Da vi kom inn i den lave, koselige stue med de vanlige små vinduer, ble vi tatt imot av verten, en staut, godlidelig mann å se på, så omkring en åtte og tredve år. Han ønsket oss hjertelig velkommen, men holdt en lengre tale til Vostrotin og beklaget meget at han ikke hadde ventet oss nå; han kunne da ikke tro annet enn at vi ville komme med en av de store dampbåtene. Hadde har kunnet tenkt seg at vi kom nå med denne vesle båten, skulle han nok ha passet på ikke å være drukken når vi kom. – Dette var det høfligste jeg har opplevd for en full mann å være; men det var umulig å merke noe på ham; han gikk så støtt som en soldat og var bare tekkelig og elskverdig.
Vi hilste også på hans kone, og inne i det indre rom måtte vi smake på hennes nylagete kaviar, som var første-rangs. – Etter russisk gjestfri skikk måtte vi også selvsagt drikke te; fikk så kveldsmat, rugbrød-kake med innbakt fisk, som er en russisk nasjonalrett, og til det kaviar og salt-agurker, og så te med syltede, ville jordbær i.
Mannen fortalte at det var den merkelighet i dag, at de i morgen skulle festligholde halvårs-dagen etter farens død. «Og da jeg er en rik mann, ser De,» sa han, «så har jeg innbudt hele landsbyen til å komme her i morgen. Det må komme hvem som vil, og hvis de ikke kommer, vil jeg ta det meget ille opp.» Til dette var det gjort store forberedelser med mat og drikke; og vi måtte saktens smake på gjestebudskosten. Det var nok liksom en liten prøve-forestilling på festen de hadde hatt i dag. – Mens vi satt der kom to av landsbyens fedre for å snakke med verten. Han ba sig unnskyldt, de hadde noen viktige ting å drøfte, og han gikk ut i det andre rommet med dem. Etter en stund kom han tilbake; det ville ikke gå med forhandlingene, sa han, de hadde fått for meget brennevin i hodet, det fikk være med det til i morgen tidlig når de så klarere.
Han fortalte oss meget om Jenisei-ostjakene. Det er et stakkars fattig og utdøende folk, mente han. De var alle i dyp gjeld til kjøpmennene, opp til 500 rubel hver eller mer, og nå hadde de ikke vært i stand til å betale stort av på gjelden de siste årene, for ekorn-fangsten hadde vært dårlig dette året, mest ingen ting – og fisket hadde heller ikke vært rart. På grunn av fattigdom var det også få av dem, om det var noen, som hadde skikkelig nett til fisket. – Hovedfeilen var brennevinet, mente han; hvis ikke trafikken med det kunne stoppes, så ville det stadig gå nedover med dem, det var ikke til å unngå det. Visstnok var det jo forbudt å selge brennevin; men hva hjelper det når de får det like fullt.
De innfødte var nettopp kommet for få dager siden med disse reise-båtene sine for å gjøre innkjøp for vinteren, mest mel, som de får på borg mot å forplikte seg til å selge sine skinn til kjøpmannen når de får dem. Han sa at de som regel er meget ærlige og betaler sin gjeld når de kan; men de hadde selv liten greie på hvor meget de skyldte. – – «Og jeg vil si Dem at jeg er ikke så uhederlig til kjøpmann å være. Når jeg spør en av ostjakene om han vet hvor meget gjeld han har, kan han svare at det er vel 500 rubel; men jeg sier ham da at han har bare 200 rubel i gjeld.»
På spørsmålet om hva han mente var nødvendig for å redde Jenisei-ostjakene fra undergang, svarte han at det eneste ville være om regjeringen tok alt i sine hender og holdt oss kjøpmenn utenfor. Dette var åpen tale; men da mannen et øyeblikk gikk inn i sideværelset, gikk kona etter ham. Da han og kona kom tilbake fortalte han at hun skjente på ham fordi han satt og snakket så like ut til fremmede folk; men han sa oss det nå som det var like full han.
Han påsto at Jenisei-ostjakene ikke var blandet med russeblod, for det hendte omtrent aldri at russerne giftet seg med dem, og ostjak-kvinnene ville ikke ha løse forbindelser med russere, mente han, det hadde han selv hatt erfaring for da han var ung. Han var slett ikke en kar som var ille likt av jentene den gang, og han hadde foreslått forbindelse med en ostjak-pike; men hun ville ikke, for hun var redd han ville gi henne barn, sa hun. Hans kone satt ved bordet og hørte på, men syntes ikke å ha noen interesse for det, – det var jo også så lenge siden.
Men det var imens blitt sent og vi måtte se til å komme ombord igjen. Vi sa vår meddelsomme og elskverdige vert og hans kone hjertelig takk for oss og «da svidanie» (på gjensyn), og han på sin side bedyret igjen for Vostrotin hvor usigelig lei han var for at han hadde vært i slik en tilstand når han hadde et så ærefullt besøk; hadde han bare visst det før, skulle han nok sørget for å være edru. Det var det siste vi hørte fra ham, og det var fåfengt for Vostrotin å si ham at han var bare tekkelig. – Da vi gikk ned til båten var alt stille, både i landsbyen og ombord i båtene, de sov rusen ut, både russere og Jenisei-ostjaker.
Det er noe usigelig tragisk ved en folke-skjebne som Jenisei-ostjakenes. Tidligere sannsynligvis det herskende folk over store strekninger av dette land sørover – på nordsiden og vel sikkerlig også langt på sørsiden av Altai-fjellene. Nå er det bare denne lille fattige, hurtig svinnende stammen igjen av dem langs Jenisei og noen av dens bi-elver, hvor de ernærer seg kummerlig ved en tvilsom og usikker fangst, som tilmed hvert år går tilbake. Således er en av deres store inntektskilder før, sobelen, nå så omtrent forsvunnet, og den russiske regjering innfører derfor om kort tid helt forbud mot fangst av den. Over det klagde Jenisei-ostjakene seg bittert, kan en skjønne, for det var å ta utkommet fra dem. Visstnok var det ikke mange de kunne fange, men det kunne da slenge en og annen om vinteren, og et slikt lite dyr betalte gjelden for lang tid. Men hvordan skulle de nå få den betalt? – Et folk som skal dø. –
I sin interessante bok om Russlands nordlige strøk fremholdt Sidérov den mening, at de forskjellige innfødte stammers nedgang, og hungersnøden hos dem, er kommet etter 1805, da man begynte med korn-magasiner i Sibir, og de innfødte lærte å sette pris på brød. Før den tid spiste de bare kjøtt og fisk og led ingen nød, mente han. Det kan vel være noe i det; deres livs-fornødenheter har steget, men ikke deres inntekter. Ellers hadde han vel kan hende vel så megen rett, kjøpmannen som vi snakket med her, når han mente at brennevinet hadde så stor en skyld i disse innfødtes nedgang. Ved siden av sykdommer som er påført dem, ikke minst kjønns-sykdommer og farsottene, så er nok brennevinet deres verste fiende.
Regjeringen har, sikkert i den beste mening, forbudt salg av brennevin til innfødte i hele Turukhánsk distrikt. Men hva nytter det når ikke forbudet kan overholdes. Ja, et slikt forbud kan tilmed virke omvendt; det gjør brennevinet til en uforholdsmessig verdifull vare når en ikke kan selge det lovlig; og det kan da bli altfor fristende å bruke det til å oppnå store fordeler. I distriktet sønnenfor er det lovlig å selge brennevin, derfor står det der i lavere pris, og det kan visst ikke påvises at de innfødte lider mere under det; det blir ikke slik stas med det der, og så må de ikke av med så meget av sitt for å få fatt i det.
Å stanse trafikken er ikke så lett, uten meget strenge forholdsregler. En av de kjøpmenn vi talte med på reisen fortalte åpent at han selv hadde gitt de innfødte brennevin da de kom til landsbyen for å handle. «For, sa han, «hadde ikke jeg gjort det, så hadde en av de andre kjøpmennene gjort det, og jeg ville ha tapt min handel, og han, den annen, ville ha fanget inn mine kunder, og fått krav på deres skinn til vinteren.» Og så var nesten alle disse innfødte i gjeld til ham fra før, sa han, og da ville han jo miste også sin betaling for den gamle gjelden. Nei det gjaldt nok å holde dem varme med brennevin. – Ellers var det nå ikke så svært meget de fikk da. Han fortalte at når de kom til handelsstedet fikk de gjerne straks en omgang med brennevin til velkomst, og så, når handelen var ferdig, var det en ny omgang, og disse gangene ble de gjerne mer og mindre drukne storslumpen av dem. Det var jo det som var gleden, og noen ble bortimot sanseløse, både menn og kvinner. Han hadde selv ofte foreslått å gi dem smør isteden, sa han; men enda de er glad i smør, ja kjøper det tilmed til vinter-forsyning, så vil de nå først og fremst ha brennevin da, det kunne ikke hjelpes det.
I dette forholdet mellom kjøpmannen og de innfødte, som får kreditt og alltid er i gjeld, er det stor likhet med forholdene slik som de var i Nord-Norge før i tiden, da alle fiskere var i gjeld til handelsmannen, og som det også har vært på Island.
– Det er jo godt for fiskerne og jegerne, når de er i nød,
at de har en handelsmann å ty til for å få det de trenger, mot å betale når de kan. Men på den annen side er det lett å forstå, at folkene på det vis blir helt avhengig av kjøpmannen, og det er for ham fristende å benytte seg av det til egen fordel. Han får deres skinn og fisk for en pris som han delvis selv bestemmer, og han betaler dem med sine varer som han også selv setter verdi på. Det skal være en ærlig sjel som ikke nytter leiligheten til å skaffe seg fordel på begge kanter; og det er vel på det vis ofte mulig at fiskeren og jegeren ikke får det for sin fangst som han skulle ha. Kommer så brennevinet til som hjelpemiddel på kjøpmannens side, blir forholdet mellom dem mer enn ulike.
Det er nettopp samlet her i Sumarókova de fleste av Jenisei-ostjakene som fins i dette strøk. Det kunne vel være så bortimot et par hundre av dem i disse båtene her. Det ble sagt at hele stammen av Jenisei-ostjaker skulle være så omkring 700 alt i alt, men Donner skriver til meg at det skulle være omkring 900, og det tør vel være riktigere. – De lever langs Jenisei og dens bi-elver nordover, fra dette strøk her til nordenfor Turukhánsk. Men den dør hurtig ut, denne folkestamme.
Som nevnt må de ikke så langt tilbake i tiden ha vært utbredt over store strekninger av Asia, og har vært delt i flere stammer. Av en av disse, de såkalte kotter, fant Castrén før midten av forrige århundre bare 5 mann tilbake, som bodde ved Agul, en bi-elv til Kan, som faller ut i Jenisei[1]. Andre beslektede stammer var på den tid helt forsvunnet eller gått over til å bli tyrker og tatarer. Castrén mener at av Jenisei-ostjakene var det på hans tid neppe tusen skattepliktige personer; med kvinner og barn skulle det altså bli flere ganger mer; men det er ikke godt å vite hvor nøyaktig Castréns tall er. Etter Sidórov's opplysninger skulle det i 1862 av ostjaker i Turukhánsk distrikt, etter de offentlige bøker, være 888 mann, 716 kvinner, men om disse ostjaker er bare Jenisei-ostjaker, eller om det dertil også kommer alminnelige finske ostjaker, har jeg ikke kunnet finne ut. Nå skulle de altså ha svunnet inn til omkring 900 i alt. – Det er til å forstå at et slikt folk lett må dø ut, som lever i så nær berøring med de russiske kolonister, og som har en så usikker tilværelse, helt avhengig av fiske og jakt.
Da vi kom ombord, var det meget snakk om hva vi skulle gjøre neste morgen. Skulle vi, som losen ville, gå kl. 4 for å komme forbi Osinovski-strykene i lyse, eller skulle vi ofre tre timer for å se litt av disse ostjakene i edru tilstand? Det er vel siste leiligheten vi får til å se noe av denne døende stammen. Valget var vanskelig; det gjaldt å nå Krasnojarsk i tide, og strykene kunne ikke gås i mørke. Vi bestemte oss likevel til å vente; men naturen gjorde det vanskelige valg lettere for oss.
Tirsdag 16. sept. Om morgenen kl. 5, da vi ville stå opp og gå i land for å se om noen av de innfødte var på benene, var det så tett skodde, at vi ikke kunne se stranda innenfor oss engang, og det var ikke tale om å komme herfra på det første.
Vi la oss til igjen og gikk i land så ved sju-tiden, da vi hørte det begynte å våkne litt liv der inne på stranda. Innenfor flere av båtene var det gjort opp varme, hvor hver familie kokte te og frokost, og hvor alt flere var begynt å tørne ut og satt bortetter i grupper rundt tekjelene og spiste. Det var ennå mest kvinner å se; mennene kom ruslende etter ut av båtene så litt etter litt, og dro seg bort til varmen og tekjelen. De var blitt edru nå.
Disse båtene er overbygd med tak, dekket med never, så det var en kahytt å kalle langs etter mestedelen av båten, og de syntes å ha en lun og god soveplass hele familien derinne, omtrent som i et telt, bare lavere under taket. Det må være noen riktig koselige reisebåter, og en kan nok ha det bra i de små husene. De er ganske flatbunnet disse båtene, og så har de en lang underlig snute foran, som rekker langt innover stranda når de legger inntil. Den er selvsagt beregnet på å slippe en noenlunde tørrskodd i land langs disse langgrunne strendene. De har også et eget landgangs-brett med uthugne trin i, til å legge fra denne snuta inn på sandstranda, så de kan rekke langt inn, selv om båten tar grunn et godt stykke ute.
Det inntrykk jeg hadde fått av den første Jenisei-ostjak jeg så, at de minnet om tatere, holdt seg for en del her også. Jeg fant flere ansikter, både menn og kvinner, som godt kunne være tater-ansikter. Men for det meste så de jo riktignok noe mindre europeiske ut. – Forresten så det ut som det hos flere av dem kunne være en sterk tilblanding av russisk blod. Dette syntes mest iøynefallende hos mange av mennene, hvor enkelte hadde helt brunt hår og en to-tre blondt eller iallfall brunlig skjegg. Men om dette skyldtes blanding med russere eller var mere opprinnelig, kan en jo ikke være sikker på. Skulle dette folk fra først av ha vært et blondt folk, skulle en jo heller tro at de mange mørke av dem skyldtes blanding med andre innfødte stammer, kanskje mest tunguser og samojeder; men dette kan være usikkert – iallfall var de mørke i overveiende flertall. Skjeggveksten var hos flere av dem sterkere enn en skulle vente hos et slikt asiatisk folk, selv om det nå ikke var så svært meget skjegg å se. Kvinnene så gjennomgående mere asiatiske ut enn mennene. Flere av dem så ut til å være typiske kortskaller, men hadde ikke skrå øyne.
Også her mente jeg å kunne skjelne flere ansikts-typer, særlig blant mennene. Mens noen ansikter var korte og brede med forholdsvis flat nese og bred nedentil, så var det en annen type av ansikter som var høyere og smalere, med ganske skarp, mer langstrakt og smal nese, mer lik en vanlig europeer. Når øyenbrynene stundom trakk seg litt opp utad, kunne det en enkelt gang gi øynene et litt skråttstilt utseende. Hvem av disse typer som skulle være den mest ekte og opprinnelige for Jenisei-ostjakene, er det vanskelig å si. Den første, korte og brede ansikts-type har mest likhet med de omkringboende folk, tunguser på den ene siden og ostjaker på den annen og samojeder i nord. Den annen var mere eiendommelig, men den kunne vel tenkes å være mere blandet med europeere, skjønt den heller ikke nettopp minnet om russerne, og så var skjegg-veksten meget sparsommere. De aller fleste av begge typer var mørkhårete, ofte svarte, men ofte skar også håret i det brunlige; den utpreget kortskallede type har vel tilbøyelighet til å være mørkest. Ansikts-fargen eller hud-fargen var hos dem alle lys og ikke så gul eller gulbrun som en f. eks. finner den hos tungusene.
Ved en varme holdt et kvinnfolk på å koke grøt av noe mørkt rugmel med klumper i, som hun klemte ut med den vesle velskapte hånden sin og hadde oppi grøten. Det så ut som noe slags avfallsmel. Det var til hundene, sa hun, da vi spurte; det var jo aldeles som hunde-grøten der hjemme. – Ved siden av satt det en mann som spiste frokost. Han hadde et langt ansikt med gråsprengt skjegg, og det syntes meg som han måtte være en god del russe-blandet. Det var forresten flere av dem som hadde gråsprengt skjegg, som jo ellers ikke er alminnelig blant de innfødte. Vostrotin spurte ham, hvor meget gjeld han hadde til kjøpmannen. Han svarte: 500 rubel, mens han puttet de små fiskene i munnen og drakk teen. – Siste vinter hadde han bare fanget fire ekorn[2]; og av fisk hadde han bare fått tre pud (49 kg.) denne sommer. Dertil kom noen få elg-skinn i vinter. Det ble ikke stort til å betale gjelden med det. Andre svarte at de hadde fått fire pud fisk, noen fem og noen opp til ti pud. Bare en hadde fått hundre pud (1 638 kg.); men det var i noen bi-elver til Jenisei, og det var bare små fisk.
Forresten syntes de, tross fattigdom og mulig fremtidig nød, misunnelsesverdig lykkelige og tilfredse; og nå gjorde de seg alle klar til å reise, så snart de hadde fått frokost. De hadde fått sine varer og sin rus, og nå bar det hjemover til skogene, hvor de holder til om vinteren. – Snart så vi dem også begynne å gjøre båtene klar, og det ble stor travelhet langs hele stranda. Ovenpå båtenes never-tak stuver de mange av sakene sine, og det holdt nå kvinnene på med.
Mens vi sto og snakket med mannen med det lange skjeggete ansiktet, som satt med korslagte ben ved varmen og spiste, hørte vi uavlatelig en monoton sang av en mann fra innsiden av båten som lå like ved. Da Vostrotin kikket inn til ham og spurte om han var full ennå, svarte han at han var slett ikke full, men han bare sang fordi han hadde den vanen. Han kom straks ruslende ut av båten og satte seg ved varmen og tente pipa, og var virkelig helt edru. – Snart kom det flere, en hel forsamling fra de andre båtene og et telt i nærheten; det var en ti-elleve menn, foruten et par kvinner og noen barn fra båten her. Det var mange gode typer mellom dem; de fleste var mørkhåret, og bare med et par unntagelser var de helt skjeggløse, men det var jo også mest unge menn, mens de skjeggete var eldre. – Det er betegnende at det bare var menn som ruslet omkring slik og røykte, glante og pratet og ingenting bestilte, mens kvinnene arbeidde, først med å lage frokosten og så med å gjøre båtene klar. Blant oss er det vel helst damene som har ord for å hefte tiden bort med prek.
Vi dro videre til en annen kant av stranda lenger sør, hvor det lå mange båter, og ostjakene satt inne på sanden rundt te-kjelene og spiste midt imellom russerne, som holdt på med nettene sine for å gjøre seg klar til å gå ut på fiske. – Det var liv og røre. Ute på båtene var nå mest kvinnfolkene ivrig i gang med å gjøre alt seilklart. Tåka var også begynt å lette, og solen skinte klart over tåka. – En hel del kvinner og menn satt inne i et telt og spiste, og en fullstendig naken unge lå i en komse.
Her fortalte de oss at de hadde en virkelig sjamán blant seg. Da vi ville se ham, ble han straks kalt ut fra en av båtene og leidd ved hånden av en yngre mann; for han var helt blind. Jo, han var sjamán, sa han, men det ville ta tid å rigge seg til for å sjamáne for oss, og dessuten måtte han ha et eget telt til det. Da det alt var blitt nokså siktbart vær, kunne vi ikke vente lenge, vi måtte jo avsted. Men den lille sjamán-drakt kunne han nok få tid til, mente han. – Den ble hentet av hans medhjelper. De kostelige klenodier var oppbevart i en liten firkantet trekasse, som så ut til å være nylaget, og var skåret ut med kors utvendig. – Så ble da han og trekassen ført til et eget telt, og der satte han seg med benene over kors og trekassen foran seg. – Sammen med en del unge Jenisei-ostjaker stuvet vi oss da også inn i dette teltet så godt vi kunne, og satte oss ned på bakken.
Skrinet ble nå høytidelig åpnet og viste seg å inneholde en krone av kobber med et kors på, noe lik gamle kongekroner fra middelalderen; men Vostrotin og Loris-Melikov sa siden at det var en russisk brude-krone. Det var også en bryst-smekk med kors og ornamenter lik en messehagl, og det var tydelig nok en tarvelig etterligning. – Han satte kronen på hodet og tok bryst-smekken på. Så skulle forestillingene begynne. Men den blinde mann tidde med ett stille; og så sa han at først måtte avgiften betales, en rubel for hver av oss, ellers kunne han umulig sjamáne. Tre rubel ble betalt; han kjente på dem og klingret med dem for å være sikker på at de var riktige. Er det ikke merkelig at alle folks presteskap opp gjennom tidene har hatt så god forstand på mynten, de være hedninger eller kristne.
Så endelig var han ferdig; og med ett satte han i en underlig monoton sang med skjelvende stemme og tremulanter, mens han uavlatelig gjorde korsets tegn, lik en russisk prest, og bukket seg forover; så løftet han ansiktet mot himlen, strakte armene oppad og hevet stemmen som om han anropte himlens herre. Så bøyde han hodet igjen forover mot jorden og mumlet sakte, det var vel jordens ånder han besverget. – Han var i det hele en stor komediant som etterlignet prestene så godt han kunne.
Men nå steg det. Han tok kronen av, satte den på medhjelperen, mens han satte seg selv opp på det vesle treskrinet. Sangen ble sterkere, gestikulasjonen voldsommere; nå og da kom et omkved eller hva det var, som måtte gjentas av tilhørerne, eller kanskje snarere var det som i kirken, at visse setninger uttaltes av hele menigheten. Snart steg det ennå mer, han måtte høyere opp, reiste seg i stående stilling, det var nok himlens herre han nå nærmet seg, og det begynte å komme noe villskap i stemmen. Men så gjødde en hund utenfor teltet. Han brøt tvert av, ble ganske stum – satte seg ned og mumlet så noe om at han var blitt avbrutt av hunden, «og den er et urent dyr, fordi den spiser ekskrementer,» sa han. Derfor måtte han nå begynne forfra igjen. Og så gjentok hele forestillingen seg, den samme monotone sang hele tiden, mens stemmen steg, ble mere inntrengende og skjelvende med flere og flere tremulanter.
Han begynte også å profetere; sa at her var en utlending i teltet, og så var det en som sto tsaren nær (det måtte vel være Vostrotin som er medlem av dumaen) og så en tredje, som var en listig fyr, som en måtte ta seg i vare for – det skulle vel være Loris-Melikov, som er diplomat. Han meddelte oss også at det snart ville komme en stor alminnelig krig. Men vi hadde ikke tid til mere, vi måtte avsted.
Når han har den store sjamán-drakt på, var han utstyrt med figurer av bjørner og andre skogens dyr rundt omkring seg; og når forestillingen drives lenge nok, hensetter virkelig sjamánen seg i fullstendig ekstase som også forplanter seg til tilhørerne i teltet, så de alle kan bli helt ville.
Om Jenisei-ostjakenes religion sier Castrén at om de enn er kristne, så tilber de tre mektige guddommer. Det er himlens gud, som de kaller Es, en underjordisk kvinnelig guddom som heter Imlja, og så er det jordens gud, d. e. bjørnen. Om bjørnen har de den forestilling, at det er ikke noe dyr som alle andre, men at dyrehammen hos den bare er en forkledning som skjuler en menneskelig skapning og en guddommelig kraft og visdom. Samme forestilling, sier Castrén, er også alminnelig hos tungusene, samojedene og alle finske stammer, og vi kunne legge til at det er den samme forestilling som går igjen i våre eventyr, hvor bjørnene ofte er prinser i dyreham, og i den alminnelige folkelige forestilling, at bjørnen har ti manns styrke og tolv manns vett. Jenisei-ostjakene gjør også bjørnen til vokter for hele den underjordiske åndeverden, og den deler denne makt med Imlja, men begge synes å være underordnet den himmelske gud.
Sjamánene står selvsagt i særlig intimt forhold til disse over- og underjordiske makter som har gitt dem deres evne til å lege sykdommer, avverge onde ånder og forutsi fremtiden; det er noe i likhet med signe-kjerringene hos oss i Norge, som også er rester av gammel hedendom.
Imens var det klarnet av, og det var ingen tid å spille. Vi måtte ombord og avsted så fort vi kunne. – Flere av ostjak-båtene var også seilklare. Det var malerisk å se dem stake seg ut fra stranda, mens morgentåka rullet bort fra landet søretter, og solen lyste ned på tåka og det blanke vann bak dem. Det var liv og oppbrudd overalt. Mange sto oppe på takene av båtene bortetter og fikk langet opp saker som skulle stuves.
Loris-Melikov traff også her landsmenn, to politisk forviste armeniere. Den ene av dem, en smed, var temmelig nær av samme type som han selv, og smeden fortalte ham at pristaven (politiprefekten) i Turukhánsk var en snill mann, særlig mot armenierne. Han sa også at de 15 rubel om måneden, som var til underhold, fikk de selv om de arbeidde litt; men det gjorde de ikke i den landsbyen; for folkene der var så fattige, sa han, og det ville bare være å ta arbeidet fra dem. – I alt var det seks forviste kaukasier her i Sumarókova. En flåkjeft av en kjøpmann vi traff dagen etter i Vórogovo mente ellers de var en plage for landet disse politisk forviste. Det var nok ikke noe rart i at de ikke ville arbeide; de som var i Sumarókova hadde røvet sønnen hans for 700 rubel i kortspill, påsto han; men om det var sant, får være for det det er; lignet sønnen faren, kan jeg ikke tro annet enn at han hadde ærlig fortjent det.