Gjennom Sibir/10
TROITSKIJ MONASTIR, OG VIDERE SØRETTER[rediger]
Vi hadde håpet å nå Svjato Troitskij Monastir (d. e. den hellige Trefoldighets kloster) den kveld, men måtte ankre for natten et stykke nordenfor. Det ble for mørkt til å gå.
Onsdag 10. sept. Men neste morgen ved halv-ti-tiden nådde vi fram. På lang avstand kunne vi se den høye, hvite klosterkirken med dens kupler lyse fra toppen av elve-bakken over skogen og det flate land, og ved siden av løftet det grønne tak av et stort hus seg over skog-linjen. På nærmere hold så vi også en rekke lavere tre-hus omkring. Det var landsbyen.
For få år siden ble dette sted sete for administrasjonen i Turukhánsk distrikt, og det er så å si hovedstaden her. Det var tidligere i Turukhánsk; men dette sted lå uheldig til ved bi-elva Turukhán et stykke fra Jenisei, og således utenfor samferdsels-linjen opp og ned denne elv. Da derfor regjeringens bygninger der ble brent av røverne for noen år siden, fant man at leiligheten burde nyttes til å flytte til et høveligere sted; og valget falt da på landsbyen her ved dette gamle kjente kloster, hvor den store bi-elv Nedre Tungúska faller ut i Jenisei.
Men det var ikke alle av borgerne som billiget det valg og likte å komme så nær geistligheten, har jeg forstått; for all grunnen omkring eides av klostret fra gammel tid, og også øyene ute i elva, hvor det vokser meget og godt gress og er godt beite. For å få bruke beitet og slå høyet, må folkene betale avgift til klostret og kommer i avhengighets-forhold til det; selv om de kommer geistligheten og vel også himlen litt nærmere ved det, så liker nå de fleste like fullt å være fri, og derfor skal det være dem som heller ville ha flyttet til landsbyen sønnenfor med det lokkende navn Mirojédikha (d. e. de som spiser myrra) som ligger på fast fjellgrunn, og hvor det kunne lages en god liten havn, etter hva det ble sagt meg.
Det er ellers underlig som det går. Turukhánsk ble grunnlagt da Mangaséja ble tatt og brent av jurakene i 1662; og den ble så den betydeligste by her nord med over 600 mennesker og et ganske viktig marked. Så gikk den ned i verd etter 1822, da den opphørte å være by og ble landsby. Så ble den ødelagt av de tjue røvere, og nå er hovedsetet flyttet hit, og det bygges nye hus. Hvor lenge skal det nå bli her?
Det synes ellers som det har vært sterk tilbakegang i hele denne nordlige del av dette land. I 1727 skal det ha bodd 1 500 russere ved Jeniseis nedre løp, og etter et gammelt russisk kart fra 1745 av Jeniseis munning, som synes å være merkelig detaljert, skulle det ha vært en temmelig tett bebyggelse hele veien, særlig langs østre siden av Jenisei, fra Dudinka nordover, helt forbi Dickson-øya, og østover til munningen av Pjasina.
Etter Sidórovs opplysninger skulle det i 1824 ha vært 46 russiske boplasser nordenfor Turukhánsk, mens det da han skrev, i 1863, bare var 27. Og nå er det da vel ennå færre. Omkring 1830, sier Sidórov, gikk det 25 båter fra Jeniseisk til Turukhánsk, og 30 kjøpmenn drev handel der. De drev også stor handel med folkene innover tundraen mellom Jenisei og Anábara. Men nå, i 1863, sier han, går det bare to større båter og to mindre fra Jeniseisk til Turukhánsk, og handelen med tundraen er ganske opphørt.
Nå i vår tid er det vel en større ferdsel og livligere handel igjen, men det kan ingenting være sammenlignet med hva det var en gang i tiden. Dette må vel særlig skyldes at pelsverkshandelen, som var så verdifull, er gått så meget tilbake ved at det er blitt fanget for meget.
Så snart vi hadde ankret gikk vi i land. På stranda så jeg de første kråker i Sibir. De fløy opp med den samme flukt og temmelig nær samme «stemme» som våre kråker hjemme; men de var helt svarte. Kråker, det er vel tegn på sivilisasjon det; langs elva hittil har vi bare hatt selskap av måker, foruten gjess og ender.
Vi rettet straks våre skritt mot kirken, for der i nærheten skulle posthuset ligge, og der skulle det være brev. Forbi kirken nådde vi en lang tre-bygning som, etter hva vi siden hørte, var klostrets, men ble midlertidig leid av regjeringen. Der var posthuset, og der bodde også distriktets høyeste embetsmann, politimesteren, eller vel rettere politiprefekten (pristav). Han er en slags guvernør for hele Turukhánsk distrikt som rekker helt nord til Is-havet.
Brev var det ikke. Nyheter fra verden, senere enn dem vi brakte med oss fra Norge, fikk vi heller ikke. Jeg fant ut lenge etter at da brevene var adressert til Turukhánsk, så var de gått til den gamle byen ved bi-elva, hvor vi ikke kom, istedenfor hit til den nye. Og der lå de da stillferdig og ventet, mens vi sto her med bitter skuffelse.
Så måtte vi inn på den andre siden av gangen og hilse på politiprefekten, eller pristaven, hr. Kibirov, en spakferdig, riktig snill og godslig utseende mann som tok meget vennlig mot oss. Det var ikke sneven å se av den ville grusomhet som jo må finnes hos en så mektig mann i dette forbryternes og de forvistes Sibir. Han var fra Kaukasus, så Loris-Melikov fant en landsmann her også. Han var ossetin (uttales assetin), og de er det villeste folk i Kaukasus' fjelltrakter, og er ofte nok røvere, fortalte Loris-Melikov; men denne så alt annet enn vill og røversk ut. Ossetinene er tatarer (tsjerkesser) og muhamedanere, men vår ossetin her og hans ossetinske frue var byfolk og kristne.
Vi kom ganske uventet; men straks gikk pristaven ut og fikk på seg full uniform med sabel, som han siden beholdt på seg til vår ære hele tiden til vi reiste videre.
Det merkeligste jeg så der var et nesten tomt rom ved siden av hans kontor, der sto det et jernskap hvor regjerings-pengene lå, og ved siden av det sto en kosakk med gevær og sabel for å vokte skatten. Men han virket ikke nettopp skrekk-innjagende denne vokteren; en svak og troskyldig utseende fyr, som riktignok fortalte oss at han var etterkommer av de første kosakker som hadde erobret landet, og etter dem var det bare noen få igjen nå. En slik kosakk står dagstøtt og henger ved siden av det skapet fra morgen til kveld. Det er etter det røvertoget for noen år siden at denne skikken ble innført.
I samme rom langs den ene veggen lå det også oppstablet en del kasser. De inneholder vodka, som er tatt hos ulovlige brennevins-handlere; men dette var nok bare en liten brøkdel av det som skulle vært tatt. – Som bekjent har regjeringen i Russland og Sibir gitt seg monopol på å selge brennevin, og i Turukhánsk-distriktet er all handel med brennevin forbudt for de innfødtes skyld. – De russiske kjøpmenn har visstnok lov til å ta hjem en viss passelig mengde til eget bruk, men må ikke selge eller gi det til de innfødte. Blir det funnet mer vodka hos en kjøpmann enn det er rimelig han selv kan bruke, blir det tatt fra ham. Men merkelig nok finner ikke litet brennevin veien til de innfødte likevel, som vi flere ganger fikk se.
Det er ti kosakker i denne byen. Men det er tjue politisk forviste og forbrytere. I hele Turukhánsk distrikt er det 90 politisk forviste, og bare siste år kom det tilsammen 35 politisk forviste og forbrytere som ble forflyttet dit etter delvis utstått straff. Ti slike kosakker syntes ikke å være noen overveldende styrke for å sette skrekk i disse folk; men ellers så de omtrent like fredelige og ufarlige ut alle sammen, både forviste og kosakker og politi, så vidt jeg kunne skjønne; bare enkelte av disse løsladte forbryterne så ikke så hyggelige ut, og mange her er nok ikke så svært glad over den tilveksten til befolkningen. Derimot er de vel fornøyd med de politisk forviste, for de er ofte bra og dyktige folk som kan gjøre megen nytte.
Men ikke alltid er det så fredelig som det nå så ut. Det beviser det røver-tog som jeg oftere har nevnt. Det var for en fem-seks år siden at en del politisk forviste slo seg sammen lenger sør her mellom Turukhánsk og Vórogovo for å rømme fra Sibir ved å røve seg fram. De var omkring tjue i tallet som hadde skaffet seg våpen på forskjellig vis. De hadde nok hørt om det amerikanske system med «hands up», og så gikk de inn i husene og tok hva de fant. Satte folk seg til motverge, ble de drept. På den vis dro de nedetter Jenisei fra landsby til landsby og plyndret. Det var i begynnelsen av vinteren, så de kjørte i sleder med hester og rein, som de lett skaffet seg uten å betale. Det var mest mat og penger de tok. – I landsbyen, her ved Troitskij Monastir, ble det drept en kjøpmann, og penger ble tatt. Da de nådde Turukhánsk, bemektiget de seg de offentlige bygninger, skjøt ned politi-prefekten og flere kjøpmenn, tok regjerings-kassen, som inneholdt 30 000 rubel, og satte så ild på bygningene. Så dro de videre ned etter elva på samme vis til Dudinka. Derfra dro de med rein over tundraen mot Khátanga og Anábara i den tanke å dra videre østetter gjennom Sibir til Amerika.
Imens var ryktet om herje-toget nådd til generalguvernøren ilrkutsk, og han erklærte hele landet i krigs-tilstand, og en stor avdeling soldater ble sendt nordover fra Krasnojarsk. Fra Dudinka satte en del av soldatene med rein innover tundraen etter flyktningene og nådde dem igjen før de hadde nådd Khátangas munning. Huset de var i ble omringet, og det ble levert et formelig slag som nok endte med at over halvparten av flyktningene ble skutt ned. Resten ble tatt til fange og ført tilbake til Dudinka og søretter Jenisei. På veien forsøkte noen av dem å flykte, men ble skutt før de rakk så langt; det var fem igjen av de tjue som ble ført levende til Krasnojarsk, og der ble de hengt, så vidt jeg vet. Regjeringens 30 000 rubel og mere til ble nok også tatt vare på, og en del av dem skal ha funnet veien tilbake til sin kasse.
Men en kunne ikke tenke seg muligheten av slike krigerske utskeielser, når en sto i dette fredelige kontoret med denne snille mannen, som på den elskverdigste måte innbød oss til å drikke et glass te hos ham og hans kone; teen skulle snart være ferdig.
Imens gikk vi ut for å se kloster-kirken. Der ble vi vel mottatt i kirke-døren av presten, eller rettere abbeden, for klosteret. Han så meget hellig ut, hadde vakre blå øyne, rett nese, en velformet munn. Det var et fullstendig Kristushode, med tvedelt skjegg og langt hår i lokker nedover skuldrene; men skjegg og hår var sort. Han viste oss rundt.
Det var store, lyse rom i kirken, med vakkert lys. Der hadde helgenen Vasilij Mangaseiskij (d. e. fra Mangaséja) sitt gravsted. Kisten sto i det første store rom, da vi kom inn. Vasilij var en mann fra Jaroslav guvernement i Russland, som var kommet til Mangaséja ved Tas og bodde der, og var også blitt begravd der i det 17. årh. Men etter at byen var blitt tatt og brent av de innfødte juraker i 1662, hadde, som det ble fortalt meg, munken Tikhon i klostret i Jeniseisk drømt en natt at han måtte gå og hente denne hellige manns ben, og han dro avsted, grov ham opp og tok ham på en rein-slede, førte ham over tundraen hit, og her ble så klostret bygd. Det må vel ha vært noen tid etter 1662.
Legenden om denne Vasilij Mangaseiskij er ellers den, at han i Mangaséjas glanstid var ansatt som handelsbetjent hos en av de rikeste kjøpmennene der i byen. Da han var en from, trofast og rettskaffen mann, hadde kjøpmannen overlatt ham tilsynet med hele sin eiendom. Da, Vasilij en natt var ved fromessen i sin herres hus, traff det ham det uhell at tyver gjorde innbrudd i vare-boden og dro avsted med en hel del av varene. – Kjøpmannen mistenkte Vasilij for å være delaktig i forbrytelsen og overga ham i vojevodens hender, for at han skulle bli tvunget til tilståelse. – Ynglingen ble lagt på pinebenken, men da han ikke kunne tvinges til å avlegge falsk vitnesbyrd mot seg selv, så ga den forbitrede kjøpmann ham et så sterkt slag i hodet, at Vasilij sovnet av. Han ble da erklært for en forstokket synder, og hans lik ble uten seremonier kastet ut på marka som rov for hundene.
Men mer enn et halvt århundre senere hendte det under i Trefoldighets-klostret her at grunnleggeren av klostret, Tikhon, en natt under sin bønn hørte en guddommelig stemme, som bød ham å gå til det allerede da forlatte Mangaséja og hente de jordiske levninger av den urettferdig drepte Vasilij og bringe dem hit til klostrets helligdom. – Alltid lydig mot Herrens bud ga Tikhon seg straks i vei, og tilbakela tilfots som pilgrim den lange, ukjente, ubanede vei til Mangaséja. – Kommet dit, så han midt på kaldeste vinteren en grønn blomster-eng, og på den lå det, som det syntes ham, en nettopp innsovnet yngling, hensunket i den yndigste drøm. Oldingen knelte ned ved siden av ynglingen og ba en andektig bønn. – Så tok han den døde Vasilij i sine armer og dro straks på hjemveien. Og med den dyrebare byrde vandret han i den strenge vinter-kulde over snø-viddene, men rundt omkring seg så han ikke annet enn grønt gress og duftende blomster. Uten mat og uten hvile gikk han mer enn tusen verst til fots, og kjente ikke hverken sult eller tretthet. – Hele vandringen tok ikke mer enn noen få dager, hvilket tilstrekkelig beviser at Vasilij hadde vært en hellig og for Gud rettferdig mann; og derfor blir han også nå av folk her omkring æret som en virkelig helgen, skjønt han ennå ikke er blitt lovformeligen kanonisert.
Vi så også en forferdelig jernklave der, som var til å bære over skuldrene og låse rundt brystet. Den hadde en uhyggelig tyngde, og var blitt båret hele livet av Tikhon, grunnleggeren av klostret; han har altså også vært en meget hellig mann. Om han bar jernklaven da han var avsted og hentet Vasilij Mangaseiskij, det tør jeg ikke påstå. – Et annet kostelig klenodie var en stor bibel, det nye testamente. Det var innbundet i sølvbind med helgen-bilder og forsiringer i drevet opphøyd arbeid på utsiden. Det var en gave fra keiserinne Anna Ivanovna (død 1740).
Nå for tiden var det omkring tre eller fire munker og seks eller sju noviser her i klostret. De eier det meste av grunnen omkring og gress-gangene på øyene i elva utenfor; og dette er, som før nevnt, ikke så heldig for dem som nå kom flyttende hit for å slå seg ned.
Det var en prest på besøk her; han var misjonær for jakuter og tunguser ved Eseiskoje Osero, en stor innsjø som ligger langt inne på tundraen bortimot Lena. Han var der hver vinter, men reiste ofte bort på besøk om sommeren, og nå oppholdt han seg her denne sommer. Han forsto ikke de innfødtes mål og måtte tale til dem gjennom tolk. – Skjønt også han hadde langt hår og preste-kjole og preste-hatt, så så han ut til å kunne være like meget av denne verden, som den annen, abbeden, tilhørte himmelen. Han gjorde et sjeldent greitt og praktisk inntrykk. Han var ivrig i politikken, og til Vostrotins store glede var han liberal, og de to hadde meget å snakke om sammen.
Etter å ha sett kirken gikk vi så tilbake til pristavens for å drikke et glass te sammen med geistligheten og bestyreren for telegraf-stasjonen der, som nå snart var ferdig. Det arbeides på linjen nordover fra Jeniseisk, og den er nå kommet i brukbar stand så langt som landsbyen Vórogovo, omtrent fire dagsreiser nord fra Jeniseisk. Men til vinteren vil den være ferdig hit, og den skal gå videre nordover like til Dudinka. Så blir også disse strøk snart trukket inn under telegrafens veldige makt.
Det glass te som pristaven og hans vennlige frue ville gi oss, viste seg snart å bli til en solid frokost med flere kalde retter og bakverk og het vin, og det var ikke så lett å gjøre rett og skjell for seg som gjest for en som nettopp kom fra frokosten ombord, og stillingen ble ikke lettere ved det at gjesten ikke forsto en setning russisk, og vertsfolket ikke et kvekk av noe annet mål.
Det ble talt meget ved bordet, det var nok mest om sibirske forhold, det var meget den langveisfarende prest som førte ordet, han og duma-medlemmet Vostrotin, og det var visst altsammen såre interessant når en bare hadde skjønt noe av det; men det gikk på russisk. Det eneste jeg kunne gjøre var å fotografere selskapet.
Men tiden gikk og vi kunne ikke drøye for lenge, vi måtte nytte dagen for å komme videre på vår reise. Så takket vi da for oss, sa farvel til våre elskverdige vertsfolk, og fulgt av pristaven og de to geistlige dro vi ut for å se byen og gjøre noen innkjøp før vi gikk ombord igjen.
Skolen ved klostret måtte vi jo se. Det så ut til å være et velbygd varmt hus med lyse, renslige rom. Der var internat med ett rom for gutter og ett for piker; men skolen sto tom nå. Bare denne presten, som var på besøk, bodde der. – Der var ingen lærer for tiden; den siste hadde vært en politisk forvist som hadde fått lov til å undervise i et par måneder; men nå var det ingen å oppdrive. – Vostrotin fortalte at for noen år siden var det seks skoler i Turukhánsk-distriktet, som har en utstrekning av en million kvadrat-verst, eller flere ganger Norge. Nå er det bare to skoler igjen.
Vi gikk gjennom byen. For en liten del var den en gammel landsby, som hadde ligget her ved klostret, med sin brede gate og sine lave koselige bonde-hus; men hele den nordre delen var nyrydning i skogen, og der ble det nå ført opp regjeringsbygning, hospital, skole og også doktor-bolig; men den var brent helt ned igjen for noen uker siden. Dessuten var det bygd et stort kornmagasin hvor det skal ligge 300 000 pud (4 800 000 kilo) korn som en reserve for befolkningen. Ennå var det ikke mer enn 3 000 pud der.
Alle disse bygninger blir bygd for regjeringens regning, men det var en privat-mann som hadde tatt dem på akkord. Som underarkitekt hadde han en politisk forvist som var dømt til Sibir for bestandig og dessuten hadde mistet all borger-rett; men om 10 år kunne han få sin borger-rett tilbake for å begynne forfra påny. Han så dannet og meget tiltalende ut, og gikk med oss et lengere stykke. – Loris-Melikov var forbauset over hvor godt de politisk forviste ble behandlet, som f. eks. denne mann ble da talt til og behandlet av de andre aldeles som et alminnelig menneske; tilmed selveste pristaven, som vi gikk sammen med, talte til ham. Jeg fant nå ikke dette så merkelig, men så for lite av de politisk forviste i Sibir til å ha noen sikker mening om hvordan de ialminnelighet har det.
Det skulle ligge noen Jenisei-ostjaker i telt nede på stranda. Dette var for meg det mest interessante, og jeg skyndte på for å komme dit ned. – På kanten av elve-bakken kom vi ned forbi en tre-fire hytter eller halve huler, gravd ut i sandbakken. Det var forbrytere, som bodde der midlertidig. De var blitt benådet i år og henvist til denne kommune, hvor de fikk rettigheter som bønder, men kunne ikke gå utenfor Turukhánsk distrikt. De hadde vært på «hardt straffarbeid», og var nok grove forbrytere. – Den ene var hjemme. Pristaven gikk inn og ba ham komme ut, så jeg kunne fotografere ham i døren til hans hule. Det var ikke meget rom derinne. Litt snekker-verktøy så jeg, så mannen kunne vel være snekker. – En lumsk, sortsmusket fyr som ellers kunne se ut til litt av hvert. Det syntes å være en tvilsom fordel for en boplass å få økning på denne måten; særlig hvis det går ofte på, og det gjør det nok her i Sibir, sier de.
I ostjak-teltene, som lå like under sand-bakken med disse hyttene, var det ingen mannfolk hjemme. De var på sildefiske. Bare to kjerringer og noen unger kom ut for å snakke med oss. – De var tynt kledd, de fillete skjørtene flagret i den sterke vind så de nakne ben syntes til ovenfor knærne, og de fant det kaldt å stå der og bli gjennomblåst mens jeg fotograferte dem. – Inne i teltet satt de på sine korslagte ben og stekte fisk på pinner stukket på skrå i bakken ved siden av glørne. – Utenfor på stranda lå det en neverkano med hull i bunnen. Den var ganske liten, ikke større enn en Grønlands-kajakk. De sa det var en tungus-kano, som var kommet drivende ned elva. Ostjak-kanoene lages som regel ikke av never, men av en uthult trestamme. Det lå en god slik kano på noen tønner nede på stranda, og den var lik hva jeg hadde funnet hos jurakene lenger nord. Men vi hadde hast for å komme avsted nå; for vi skulle jo søretter så fort som mulig. – Det gjaldt da å finne fatt i Vostrotin; med sine politiker-interesser hadde han selvsagt meget å snakke med folk om for å få greie på forholdene, han skal jo vareta landets interesser på dumaen, og var helt forsvunnet. Endelig – etter å ha vendt tilbake og lett gjennom byen, fant vi ham da om ikke nettopp i templet, så iallfall i dypsindig tale med prestene og de skriftkloke.
Etter ennå megen venten – etter å ha sagt farvel fire ganger, og etter at jeg under min venten hadde fotografert den aller siste prat etter fjerde farvel – fikk jeg den glede å se ham rive seg løs og komme i båten. – Så var det et femte hjertelig farvel, og vi rodde ombord, lettet anker og sto ut i Jenisei, mens de to geistlige med pristaven mellom seg gikk langsomt i solskinnet opp over den lange stranda mot klosterkirken, tilbake til sitt avstengte, fredelige liv; – og som før lyste kirken med kupler og spir hvitt mot blå himmel høyt over skogen, og vi så den ennå langt borte.
Da motoren slo seg litt vrang, måtte vi stanse noen minutter på den andre siden av elva. Der sto det noen never-telt på den flate sand-stranda, og jeg håpet å finne Jenisei-ostjaker, men det var bare russe-telt. I det ene teltet fant vi noen folk som var kommet lenger sørfra, og som hadde ligget på fiske her en tid; men de hadde bare fått 10 pud (160 kg.) fisk. Den alminnelige mening er at det ikke lenger er så meget fisk å få her i den øvre del av elva, siden det begynte å dra så mange på fiske til den nederste del, ned imot munningen. – De øvrige telt tilhørte folk over fra byen ved Monastir. De kom hit for å fiske; men det var ingen i teltene nå. Vostrotin kjøpte noen vill-ender som en velkommen tilvekst til vårt kjøkken. Disse russere hadde skutt dem oppe ien elv som renner ut i Jenisei, hvor det var mengder av dem nettopp på denne tid.
Søretter var det det samme landskap som før, de samme elve-bakkene, de samme flater innover med den samme skogen, med enkelte nåletrær som står opp over lauvskogen her og der, mens andre steder var nåleskogen mere sammenhengende, og den begynner å bli større med flere tømmertrær enn lenger nord.
Ved landsbyen Mirojédikha på østsiden av Jenisei (på 65° 35' n. br.) var elvesiden dannet av fast berg fra et godt stykke nordenfor og minst en fire kvartmil søretter. Det var en gråblå bergart som syntes å være kalkholdig, etter det jeg kunne se i forbifarten ute fra vannet. Det merkelige ved dette faste berget er også her at elveskrenten har temmelig nøye samme høyde der som annensteds, både nordenfor og sønnenfor, hvor den er av sand og leir. Landet innover var like flatt, hva enten det faste berg stakk opp i dagen eller det var dekket av løse lag. Jeg kunne ikke oppdage noen hauger eller åser, ingen forskjell i det hele.
Der var en rivende sterk strøm, så vi gjorde liten framgang for motoren, så liten at to robåter som kom etter kunne mest holde følge med oss, for de kunne dra fordel av bakevjene inne i små-vikene.
Vi møtte en båt full av menn. Den kom drivende nedover strømmen. Makelig henslengt med benene utstrakt tvers over båten lå en mann og leste nok høyt av en avis for de andre som satt bak ham. Det satt også en mann ved årene og en akter ved styre-åra. – Da de kom forbi, stanste rors-karen, og alle stirret på oss unntagen han som leste, han bare løftet på hodet, vendte det med et blikk over til vår kant og la seg igjen til rette for å lese videre. Hva det var for spennende lektyre var ikke godt å vite. – Det var politisk forviste, mente de andre, rimeligvis på vei til nærmeste landsby. Hvorav de visste at de måtte være politisk forviste, vet jeg ikke; var det kan hende det at iallfall en av dem kunne lese, og at de syntes så interessert av det som ble lest?
Kl. 9 var det helt mørkt, og vi ankret for natten. Det var stiv kuling, og det rev og slet i riggen. Innenfor oss i skogkanten på toppen av elve-bakken lyste gjenskinnet av et bål mellom stammene ut i den svarte natten. Det måtte være telegraf-arbeidere som lå i telt der med bål foran telt-åpningen.
Så underlig uforklarlig den suger slik en lysning borti skogen. Jeg satt her på dekket og så innover mot den, mens kulingen økte og pisket vannet mot siden av denne vesle skuta, og den husket mer og mer opp og ned på denne veldige elva som bukter seg nordetter gjennom det uendelige, flate skoglandet. – Dette ensformige, innestengte livet ombord i så litet rom gjør visst utålmodig, for sannelig sitter jeg ikke her og ønsker å se hvordan de ansiktene ser ut som stirrer inn i den varmen der, se hvordan de karene har det, – lenges etter selv å ligge nettopp ved slikt et bål under skog-susen, mens flammene fra svære kubber kaster dansende skygger oppetter tre-stammene, og dagen svinner i en smal stripe under skogtaket langt borte i vest, og natten synker tettere og tettere. – Å ja den skogen, og her er den større, mer endeløs enn alt en møtte av skog før, den uendelige taigá. Sannelig, menneskene ble ikke skapt for å leve i byer.
Torsdag 11. sept. Tidlig neste morgen bar det videre, men med stiv kuling imot, og det gikk langsomt fram mot strøm og vind. Det samme landskap alltid, men med større skog. Det er blitt mere gran, store tømmer-trær. På noen strekninger er nåleskogen brent og det er bare lauvskog. – Her og der nordetter elva har vi hver dag sett større og mindre stabler med ved lagt opp i skogkanten på toppen av elve-bakken. Det er ved til dampbåtene som, så snart de trenger det, legger inn nær stranda og tar ved ombord til maskinen.
I formiddag så jeg en lav ås-rygg langt borte i sørøst; men ellers er det det samme flate land som før; her og der kommer vi forbi en landsby. Vi ser også ofte hester inne på stranda og det merkes at vi kommer lenger sør, og det blir noe mere folksomt.
Det er underlig med disse landsbyene, hvordan de er kommet og har økt, nesten uten at vi har merket det. Lengst nord var det bare et hus eller en hus-klynge her og der langs elve-bredden, hvor det bodde en kjøpmann eller var en poststasjon. – Så ble det noen flere hus for hvert slikt sted, men det var ennå langt mellom boplassene. – Så økte tallet av husene, og de begynte å ordne seg langs en gate, inntil de her er blitt virkelige landsbyer, og avstanden mellom dem er også blitt kortere. – De er alle sammen så temmelig lik hverandre. De lave, firkantede og velstelte trehusene ligger på rad oppe på flaten langs skrenten over elve-bakken. Alle har det samme stupet utenfor ned til den flatere stranda under, hvor garn henger på tørk og båter ligger trukket opp. Den største forskjellen mellom dem er enten de har kirke eller ikke, en kirke-by er selvsagt meget gjevere enn en stakkars alminnelig landsby.
Hva de lever av disse folkene er ikke så godt å si. Mest er det vel fisket i elva, og så handel med de innfødte,særlig da pelsverk naturligvis, – så er det fedrift, og her og der også litt rein-hold. Men åkerbruk er det ennå ingenting av her.
Deilig mild kveld. Ennå det er motvind, kan en være uten yttertøy på dekket og føle seg varm. Men vi er ennå på 64° 40' n. br., det er altså lenger nord enn Namsos. Det synes ikke som Sibir er så kaldt som dets rykte; visstnok er vinteren kald; men sommeren kan være stekende het. – Det verste med sommeren er myggen, det er skyer av den; og så noen ennå verre små stikke-fluer. Vostrotin sier at kuene blir magre av det og blir fetere om vinteren, når de står i kulden og må fores med høy, enn når de går på grønt gress i lag med myggen og fluene og bremsene om sommeren.
Men i himlens navn, hva er det for en gul brann som med ett lyser opp i skog-kanten der i sørøst; det ser ut som skog-brann! – Å, det er jo bare månen som glir sakte opp over elve-bakken, mens hver tretopp tegner seg skarpt mot den. Den kommer lengre fram og sender oss en skjelvende lysstripe hit over vann-flaten. – Den er nær på full, den kommer helt opp over det svarte skog-brynet. Så gulrød den skiven og den lys-stripen står mot det blå hvelvet og den blå vann-flaten. Og slik en makt den har, hele rommet blir jo til en nattens og ensomhetens vidunderlige drøm. – – Ikke en sky over hele himlen – bare noen mørke banker lavt i sørvest. Langs himmel-brynet i nordvest er det ennå et dyprødt gjenskinn av dagen; gjennom gulgrønt går det over i det bunnløse blå høyere opp som hvelver seg over oss med hundre bleke stjerner. Langs horisonten i sør er det et fiolett lys-slør under månen.
Av de taktfaste stempelslag drives vi fram søretter, mens de aldri hvilende, veldige vann-masser under oss ustanset glir gjennom rommet mot nord og brer til alle sider sin mørke, blå flate av moiré, kruset av vind-bølger mellom de glatte strømøyne, i ring etter ring utover til de glir sammen der ute i mørket. Og så på begge sider elve-bakken og den svarte endeløse skogen.
Kl. 9 ankret vi under den høye østre elve-bredden. Bortimot midnatt er månen gått ned. Himlen tindrer av tusen stjerner med en sjelden glans. Det må vel være at atmosfæren er så tørr her midt inne i det store kontinentet som gjør himlen så dypblå og stjernene så tindrende, og i slik en uendelighet som en ikke ser nær havet. Det er le, med blanksvart vann her under elve-bakken. – – For en stillhet! En svak brus der utefra er kanskje bølge-skvalpen mot vestre strand – og så en sakte sus inne over skogen. –
Tidlig om morgenen bærer det videre søretter. Skogen er noe frodigere enn lenger nord, men fremdeles dette samme merkelige at på østre side av elva har vi meget høyere, brattere elve-bakke og stor nåleskog med noe lauvskog foran langs elve-kanten, mens den vestre bredden er lavere, og det er mer lang-grunt utenfor, og det vokser mest bare lauvskog på det lave landet der. Det dypeste løpet følger nesten overalt her det østre landet. Bare her og der, særlig hvor elva gjør bukt til høyre, hender det jo at renna kan ligge nær vestre bredd et stykke, og da er denne gjerne også noe brattere enn den østre.
Det er deilig solskinns-vær. Jeg må beundre losen vår; han står der ved rattet og styrer fra morgen til kveld uten stans. Jeg ser han får også maten sin inn der i styre-huset. – Han ser snill og godlidelig ut, og hilser så blidt og smiler over hele fjeset med et skøyeraktig blink i de små øynene når jeg kommer opp på dekket om morgenen. – Det synes å være en gløgg og dugelig kar. – Jeg hadde slik lyst til å sette meg bort til ham og småprate med ham og få høre om livet hans. Men så er det dette med språket; det er fortvilende å reise i et land hvor en ikke forstår og ikke kan bli forstått.
Men Loris-Melikov og Vostrotin taler meget med ham. Han er tatar fra Jeniseisk og muhamedaner og kan lese sin Koran på arabisk. Han har reist meget på alle kanter i denne del av Sibir. Hans far var fisker her på Jenisei, og hadde sin egen båt som de dro opp og ned elva med på fiske, og han lærte tidlig dette farvann å kjenne. – Dessuten har han reist med kjøpmenn helt til Khátanga og Anábara. Han har også vært så langt som til Obdorsk. Av innfødte har han vært mest med tunguser, og kan fortelle mangt om deres seder og skikker. Han taler tungusisk og flere innfødte språk.
På en vinter-reise med en kjøpmann over tundraen langt nord fikk han ved et løft den høyre armen av ledd. Det var ingen der som skjønte å trekke den i ledd igjen, og ingen lege å nå til. – Han kom tilbake til Dudinka i hjelpeløs tilstand; armen var og ble av ledd, og av ledd er den ennå. Den henger slapt ned, han kan ikke løfte den; men i tidens løp er han jo kommet så langt at han kan bruke hånden litt og bevege underarmen. – Sitt arbeid som los, som mest er å styre, greier han med venstre armen; men hva lidelse må ikke den mann ha hatt før smertene i skulder-leddet endelig litt etter litt ga seg. Det vil den vite som selv har prøvd en arm av ledd. Nå, sier han, gjør det ikke vondt den skulderen lenger; men gikt hadde han nok fått i den.
Om ettermiddagen, så ved femtiden, kom vi til en lav, flat sand-banke midt i elva, den het Syrianski Pesók. På den står det noen Jenisei-ostjakers nevertelt, og da motoren måtte gjøres ren, stanste vi for natten. – Da vi kom iland fant vi bare kvinner og barn i teltene, og så en krøpling av en mann, halt og kroket, med bind om hodet på skrå over det ene øyet. Mennene var ute på fiske. Alle de voksne forsto russisk. Det var to eldre kvinner som begge hadde spebarn. Den ene hadde barnet i en komse som hang inne i teltet og mest lignet en opphengt fiolinkasse. Det er den alminnelige form hos disse Jenisei-ostjakene.
Den yngre kvinne var temmelig mørk i huden, enten det nå var hudfargen eller mangel på vask. Ansiktet var kort og bredt med brede kinner og et troskyldig tiltalende uttrykk. Hun hadde en grønn, lang kofte eller kjole, og barna hennes var også grønnkledde. Det så ut til å være alt av samme stykke tøy. Da vi kom dro hun avsted til teltet sitt som lå litt lenger borte, og stanste ikke da vi talte til henne, enten det nå var at hun var redd oss eller hva. Hun måtte innhentes, og Loris-Melikov ga henne en av Lieds halsbånd med
grønne glass-perler. Lied hadde kjøpt en hel del slik stas til de innfødte, og hadde gitt oss det med for at vi kunne gjøre inntrykk med det. Hun ble stående med halsbåndet ihånden og spurte bare hva hun skulle med det? Loris-Melikov forklarte henne at det var til å bære om halsen. Om hun brydde seg om det fikk vi aldri vite; men iallfall ble hun mer medgjørlig, og vi fikk nå tatt noen fotografier av kvinnene og barna og den verkbrudne mannen.
En fjerde kvinne kom også bærende med en unge fra et telt lengre borte. Vi ville ha henne til å stanse for å få henne med på bildet; men hun for med ungen inn i teltet, og alt vi ropte hjalp ikke. Etter en stund kom hun til syne igjen rigget til med lurvete russiske klær og et tørklæ om hodet. Nå var hun ferdig til å fotograferes; men vi ville heller hatt henne som hun så ut før. – Det kom nå en eldre mann med tørklæ om hodet, på det vis de gjerne bruker. Han hadde et høyere og smalere ansikt enn den første mannen; men også han så nokså verkbrudden ut. Endelig kom det en sterkbygd eldre mann med et godt, kraftig ansikt som det syntes å være mere rase i; og med ham kom det ennå en kvinne. Han fortalte at han var blind. Hannkjønnet syntes noe defekt på denne plassen.
Det syntes som det mest kunne være to ansikts-typer blant disse menneskene: et kort og bredt ansikt, mer typisk kortskalle, og med kraftige kinnben, typen var mest utpreget hos den unge mørke kvinne, og også hos den første verkbrudne mannen, og hos den sistkomne større mannen. – Så var det en annen noe høyere ansiktstype med et mere arisk utseende, det var ansikter som vi ofte kan se dem hos oss hjemme; det var den ene mannen og et par av de eldre kvinnene. Om disse skyldtes blanding med russere eller oprinnelige, tør jeg ikke si. Skulle det siste være tilfelle, måtte en tro at den annen mørkere type skyldtes blanding med andre innfødte stammer(?). De var alle mørkhårete, og jeg så ikke tegn til skråttstilte, mongolske øyne.
På stranda lå det en kano uthult av en trestamme; men da treet ventelig ikke har vært stort nok, var kanoen forhøyet med et bord på hver side som var gjort fast med trenagler. Den første verkbrudne mannen med bindet om hodet tilbød seg straks å gå ut i kanoen så vi fikk se hvordan de rodde den.
Nettopp slik som vi her så med denne vesle kanoen kan det vel være menneskene har lært å bygge større båter og skip. Først satte de over elva på en trestamme eller fler bundet sammen, så fant de på å hule ut stammen med ild for å gjøre den lettere, så den kunne bære mer og var lettere å drive fram. Slike båter av uthulte trær bruktes også i Europa, f. eks. i det nordvestlige Germania på det romerske keiserdømmes tid og enda senere. – Men så ble de uthulte stammene for små, og de måtte feste bord til siden slik som her for å hindre vannet fra å skvette over. Bordene kunne enten bli festet med trenagler, eller også ble de sydd fast med vidjer eller trerøtter. Det viste seg å gjøre god tjeneste, ja kunne tilmed gjøres tålig tett. De satte flere bordganger over hverandre på samme vis – og dermed var båten, bygd av bord, oppfunnet, og den gradvise utvikling videre til å bygge store skip ga seg selv.
Endelig kom det en båt med tre yngre menn som så sunne ut; men en av dem så mest ut som et kvinnfolk, og jeg trodde først han var det. En annen var også temmelig kvinnelig å se på. De hadde vært på fiske og fangst; de hadde tre røyer og en svær gjedde. Vostrotin ville kjøpe en røye av den ene mannen; men han ville ha den selv. Vi fikk da kjøpt en røye av den andre. Vi kjøpte også noe stør som var fisket for en stund siden, og frisk stør-kaviar, og dessuten et jerve-skinn (for 10 rubel).
Fisket var det ellers dårlig med som overalt i denne delen av Jenisei. Det var ingen seld kommet ennå. Det så ut som de nærmest led nød disse folkene her, og armodslig klædd var de alle sammen. De fortalte visstnok at de nå holdt rein; det er noe de er begynt med i den siste tid, for før kjente Jenisei-ostjakene ikke rein-hold. Ellers fikk jeg et levende inntrykk av hvilken usikker tilværelse slikt et fattig jeger- og fisker-folk i virkeligheten har. Slår fisket og jakten feil, som jo ofte nok kan hende, har de ingenting å falle tilbake på, uten da noe tørket fisk fra sommeren og litt mel fra kjøpmannen, men det varer ikke lenge, og så i dette tilfelle har de disse reinene. Ellers er det den sikre hungers-nød, ofte nok sulter de i hjel.
De hadde tjue rein disse folkene her. Mens de lå på fiske lot de dyrene gå løse i skogen et godt stykke derfra, og tok dem igjen om høsten. De trenger ikke pass, sa de, det var lett å finne dem igjen, og det var ingen villrein der til å trekke dem bort. Ulv var det heller ikke stort av.
Nå om sommeren, da det var fisk, skulle det jo være den letteste tiden å leve for dem. Men selv nå hadde de altså vanskeligheter; og så skulle de jo også tørke en del fisk for å ha i nødsfall senere; men den varer nå aldri lenge – og så om vinteren er de da for en stor del avhengig av hva de kan finne av vilt i skogen. Får de en elg, kan de selvsagt leve høyt i lang tid, ellers blir det vel helst rype, skogsfugl og annet små-vilt, nå og da en bjørn; når de er sultne spiser de nok også både ulv og rev; men i dager kan de flakke om disse jegerne i skogen uten å kunne oppdrive noen ting å bringe hjem til et mat-tomt telt, hvor det er mange sultne munner som venter. Jakten på pelsverks-dyr skulle være det som ga dem mest mynt til å skaffe seg mat fra kjøpmannen i nærmeste landsby; men den er gått nedover og har ikke kastet stort av seg i de senere år; siste vinter var ekornen så omtrent borte. Når så også fisket slår feil, blir det ikke meget til å betale kjøpmannen for mel og annet. Råd til å holde gode nett og vad har de heller ikke, så fisket blir usikkert. Støren må de fange med krok, men det er ikke noe sikkert og innbringende fiske. Nå på denne tiden syntes de å drive like meget fangst på skogs-fuglen som på fisken.
Loris-Melikov fikk skrevet ned en del ord av deres eiendommelige språk; som før sagt er det helt forskjellig fra alle andre språk i Sibir. – Da vi dro ombord fulgte de med i sine båter for å få sin betaling for hva vi hadde kjøpt, og for å glane på vår båt og alle greiene våre.