Gerd

Til min hustru av Nordahl Grieg

Bomber falt rundt huset.

Blåblek lyste løkten

gjennom nattemørket

i hotellets gang,

mens jeg famlet mot deg

for å be deg komme.

Sakte fra det fjerne

hørte jeg du sang.

Ikke for å trosse,

ikke for å glemme,

snarere i tanker,

kanskje litt distré,

lyttet du til noe

i ditt eget indre,

og i ubevissthet

nynnet du om det.

Det var hjemlandstoner.

Alt som du bar med deg,

veldet frem som livets

glae sterke mot,

slik som grønne sevjer

stiger mot et lys‐slør

over treets krone,

selsomt, fra dets rot.

Du var måkevinger

over hvite holmer,

lyng som flammet skumvåt

langs et bekkefar,

fuglefløyt om våren,

vinterskogens stillhet.

Du var for mitt hjerte

kilden, ren og klar.