Friluftsliv/3
VINTER I FJELLET
Januar-februar 1900.
Det var tirsdag 30. januar 1900. Fra Bolkesjø skulle jeg dra på ski nord over Ble-fjell og ned til Sørkje-vatnet, jeg tenkte å ligge der, på Ormanbu, i noen uker. En gutt, Holgje, fulgte for å bære. Da vi kom opp mot Ble-nuten, var det tett snøfokk, sterk vinn, og ingenting å se. Jeg sto heller ned de lange liene, tilbake til Bolkesjø, i håp om klarere vær neste dagen.
Onsdag morgen dro Holgje og jeg i vei igjen over Ble; men nå var det blitt verre; det snødde og gjøv, så himmel og jord var en kave, og vi så ikke mange ski-lengdene framfor oss.
Holgje var tynn-kledd, og mente han aldri hadde vært ute i slikt vær før; han hollt hånnen for ansiktet, bøyde seg ned, og satte aksla mot vinn-kastene, mens vi dro i vei det beste vi vant oppetter. Så skulle jeg se på ham, kinnet og kjakene var helt hvite, — jeg gne til jeg fikk blod-omløpet i gang igjen. Men ikke hadde vi gått langt, før det var det samme, hele kjaken hans var stivfrossen, og islagt av fokk-snøen. Til å gni igjen.
Men det ble verre og ikke bedre med været; det så ut som det blåste tvers igjennom stakkars Holgje, og for tredje gangen var kjakene og kinnene hans hvite, og så til å gni på ny; men nå begynte han å sutre og gi seg, han syntes det var ufysent.
Vi måtte være nær Ble-nuten; men det var slik føyke at selv om vi hadde vært kjent, ville det vært uråd å finne Akeli-skaret, hvor vi måtte ned til Sørkje-vatnet. Jeg vågde ikke å ta på meg ansvaret for denne gutten; det var ikke annet for enn å snu for a’en gang, og la det stå til nedover igjen. Nå hadde vi vinnen i ryggen, og fort gikk det.
Om kvellen kom vi tilbake til Bolkesjø. Der var det mange folk de dagene, sakførere, og sorenskriver, og forstmestere, både fra Kongsberg og Skien, og fra Kristiania; det var overskjønn i anledning en sak om hogst-retten i skogen. Det var vel ikke fritt for at karene dro på smilen av en polarfarer, som snudde to ganger for snøføyke i Ble-fjell.
Så hadde jeg fått nokk av den farten opp liene, og Holgje hadde visst fått mer enn nokk. Neste morgen ville jeg kjøre veien om Hovin. Men så glemte skyss-skafferen at han hadde lovt meg skyss; sammen med Torjus hadde han nok drukket seg på en ordentlig perial, etterdi overskjønnets dom var falt om kvellen, og de hadde tapt saken om hogsten. Jeg måtte få skyss fra nabohotellet, og ble sinket noen timer; men til Fosso i Hovin kom jeg da lell, og så på ski oppetter liene, forbi Knutsgard og Nystøl, over Sørkje-vatn, og nådde Ormanbu om ettermiddagen.
Der traff jeg Halvor Kåse fra Rollag i Numedal; jeg hadde satt ham stevne der, og han hadde ventet siden tirsdag. Men da jeg ikke kom onsdag heller, måtte han en tur til bygda for å etterlyse meg i telefonen. Han kunne ikke tro, sa han, at en kar som jeg var blitt skremt av det granne snø-føyke det nå hadde vært.
Fredag kvell.
Så er jeg igjen i fjellet, snøhvitt og rent, — vidder — lange ski-løyper — og høy himmel. — Langt borte, og dypt unner ligger dalen.
For et friskt og fritt liv, hvorfor er det ikke alltid slik?
Arbeider når en vil, og så lenge en vil; ingenting forstyrrer arbeids-freden. Og er en trett, så ut på ski mellom de hvit-kledde, alvorlige granene, opp gjennom bjerke-liene, over viddene . . . Alt stort, og ren-linjet . . . Ja hvorfor gjør vi ikke livet slik? Utenfor står en smal sigd av nymånen over fjell-rannen; — sørfra, borte fra Akeli-nuten, trekker et sky-slør hitover. Snart er det mørkt der ute, jeg kan bare så vitt skimte granene mot is-flaten.
Men så koselig det er her inne. — I ommen durer bjerke-veden lystig, og stråler lys og varme ut i stua — det er så også fluene liker seg, de er våknet mitt i vinter-kullen, og surrer bortunner taket.
Her sitter jeg som vanlig og stirrer inn i glørne, og følger de flakkende ill-tunger, som slikker oppetter de sotete platene og inn i pipa . . .
Det er som en kunne ha sittet slik helt siden vinteren i hytta unner jorden der nord i Frans-Josefs lann. Men rommet er blitt større, en kan stå rett unner taket, tran-lampen er borte, gjennom vinduene kan en se ut i vinter-kvellen, — og klærne! de tunge, fett-trukne klærne som hang fast til skinnet, er byttet, er blitt rene, og bløte, og tørre — uvilkårlig strekker en seg i velvære . . .
Men livet der nord var vel også fritt nokk og uforstyrret? Å, jo visst; — likevel var det nå unner lavmålet av hva vi trenger til daglig.
Så mange dumme livs-fornødenheter vi kultur-mennesker har laget oss, mens de virkelig nyttige tingene bruker vi som selvfølgeligheter, uten å tenke på hvilke goder de er. Bare en spiker! Der nord fikk vi føle det, når vi selv måtte lage dem av ben.
Og så tenk, her har jeg da det som vi den gang drømte som det aller høyeste: en dør, en loddrett dør!
Jeg må tenke på hvordan jeg hver morgen, hele vinteren og våren, satt der inne i soveposen og rigget meg til med komager, og fettete, fillete klær, og bjørneskinns-votter, og grudde for å skulle ut i hus-gangen og bryte meg opp gjennom hullet, som var dekket av et bjørne-skinn, men hvor vinnen pakket en svær, hard snø-fonn oppå hver eneste natt. — Å ja, som en lengtet håpløst etter en loddrett dør, som gikk på hengsler, og kunne åpnes og lukkes lett, bare med en dørklink . . .
Ellers var det jo ikke verst, til å være stengt inne av vinteren, uten mat-beten, bare med rifle og patroner, en kniv, og ellers tomme nevene . . .
Men det var ikke så mye jeg syntes det trengtes den gang, for å gjøre livet fullkomment. — Jeg drømte en lykkens drøm om å kunne bli kastet i lann på den stranna med en spade og en hakke, en sekk mel, rifle, patroner, en god kniv med bryne, nål og tråd, såpe, og så bøker og skrivegreier — og jeg syntes livet måtte bli fullent lykke . . .
Er det så enda? — — —
Så mye smått som henger oss om bena, det er som å gå i klunger.
Mandag 5. februar.
Å, så vakker den er den snøen. Se så fint og lett den drysser ned derute, så bløtt teppet ligger over hauger, steiner, og tuver, og nedbøyde trær, og så over isen på vannet, og de gamle ski-farene fra da jeg kom; — alt er dekket lett og varlig unner det rene teppet. — Og verdens-larmen kommer så uendelig langt bort, stenges ute; — her dempes all lyd. — Gran-skogen og liene er stille og hvite, og søndagspyntet, og Akeli-nuten derover helt borte i snø-drysset.
Is-flaten lyser i små bølger bortetter i solskinnet, som også stråler inn gjennom ruta, og gjør det lyst, og lett, og høyt unner taket her i stua. Og solen står deroppe i den fallende snø-glorien . . .
Her er slik søndags-høytid og fred, både inne og ute, og likevel er det jo mandag. Ja, det er sant, det er mandag, og ski-løp, og tusenvis av mennesker der nede ved Holmenkollen, og hester og sleder, og publikum, og benkerader, som drukner i vannet på isen der på Besserud-tjernet, — og hurraer og latter.
Ja visst er det vel liv og friskhet, et syn av snø, og vinter, og norsk ungdom! — Og hva har det ikke gitt vårt folk. Tenk tilbake noen år, hva ungdommen tok seg til, og så døtt det var om vinteren omkring byene og i dalene, snøtt et ski-far å se på den dype snøen; og nå — — — Men når det bare ikke gikk så mye «sport» i det, «rekorden» og alt dette vesen som er innført utenfra, likesom de fremmede ordene selv — det skygger for solen . . .
Jeg er helt alene i dag; Halvor har jeg sennt til bygda etter mat. Ikke et liv i mange miles omkrets, uten hare-pusen som hvit og vakker sitter unner de nedsnødde gran-buskene nå i snøværet, og koser og pusser seg, og ser mot solen, liksom jeg.
Langt borte, dypt unner disse hvite flatene, bølger samfunns-livet . . .
Ja, det livet ja — hva er det vi har gjort det til? En endeløs rekke trivialiteter og småtterier! —
Og hva var det vi ønsket? Gjøre tilværelsen enklere, så vi kunne få utført det vi egentlig vil, og ikke få kreftene slukt opp på veien av alskens småtteri, av alt det vi ikke vil. Full utfollelse — av våre evner, vår personlighet, vårt innerste vesen, — det, som vel danner betingelsen for all virkelig livslykke.
Hvor langt er vi nådd? Det går gale veien. «Gjør slepet lenger, og du gjør vingene kortere», heter det. — Men er det ikke just slepet vi arbeider på? Hver ny oppfinnelse, den kan vel gi lettelser, men øker fornødenhetene, binner oss fastere i småtteriene. Livet blir mer og mer innviklet. Vi er kommet langt fra teltet og kamel-hårskappen! Og vingene?
Det er den materielle utvikling som har overtaket i Europas larmende samfunn. Og den åndelige utvikling — — — Ja, hvem spør etter den? Det er mest som ytre luksus, materielt velvære, var blitt løsenet og målet, og mon det ikke for mange veier tyngre enn atskillige åndelige verdier.
La oss ta et eksempel: hvis jeg kommer til en venn og han ber meg bli til kvells for at vi kan få snakke sammen, og han så bare setter fram sin vanlige havre-grøt, skulle jeg ikke føle meg hedret, fordi han forutsetter at jeg, som han, ser på dette som biting i livet; og han er ånn og begavelse som det er fest bare å være sammen med. Men mon det ikke var dem som ville ta det som en fornærmelse at en ikke gjorde mer «stas» på dem?
Eller hvem vil føle det fornærmelig, om folk ikke tillegger dem mer ånn, enn at de tror det nødvendig først og fremst å gjøre stas på dem, i mat, og drikke, og klær?
Hvem har vilje og mot til å være enkel? ja, hvis det da ikke blir på moten.
Ja mote! Tenk en «kultur» som holler moter! Uselvstendighetens, de utvaskete personligheters stempel. Kom ikke og innvenn at det bare er kvinner og narraktige mannfolk som renner etter moten. Å nei, det er ikke bare i klær, og mat, og drikke, og slikt, vi har dem; de rår i kunst, i litteratur, i vitenskap, ja i våre meninger, i vår «overbevisning» . . .
Og det blir verre og verre. Med de stadig hurtigere samferdsels-midler, øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den så mange dager eller timer, og uten stans skifter det.
I dette larmende jag er det ikke tid til å finne sin egen mening, så peser en av sted etter siste motes. En må da vel ikke bli oppdaget sittende igjen med en hatt, eller et syn, eller en mening, eller et skjørt, som alt er blitt avlegs!
Hele vårt liv er innrettet på å virke på andre, innrettet ikke slik som vi selv kunne ønske det, men som de andre, hopen, vil. Slik bor vi, slik kler vi oss, slik spiser vi, slik sover vi, slik arbeider vi, slik mener vi, ja — slik elsker vi . . .
Når kommer den nye slekt, som ryster alt dette tids-spille av, og lever sitt eget liv, er seg selv, er fri kvinner og menn, lar det små være smått, fører skjønnheten, harmonien tilbake over livet . . .
Hvor skal det enne? Uten ro til smeltning av de nye inntrykk, til selvfordypning, kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i det moderne samfunn?
Nye inntrykk yngler ustanselig fortere, vi får nå fler på en dag enn vi før fikk på måneter og år, de mylrer inn med telegraf, med aviser, med telefon. Og når vi reiser ut for å vide horisonten, farer vi gjennom mer på en uke enn vi før så på et år.
Og den stakkars hjernen strever med alt dette stoffet, den har ikke fulgt med i utviklingen, dens romfang og evne er begrenset som de var, mens stoffet, inntrykkene er blitt ubegrenset, — den klarer det ikke lenger.
Vi ser, hører ulike mer; men vi lærer mindre. — Det må med logisk nødvendighet bli overfladiskhet, det blir umulig å gå i dybden — det blir mangel på originalitet, mangel på personlighet.
Og det øker, øker etter en geometrisk progresjon. Hvor skal det enne?
Rousseau, du trengs mer i dag enn noensinne. Dengang var det mest en liten overklasse som førte på avveier, nå er det hele samfunns-livet som er blitt slik at det med jernbane-fart må gå den gale veien.
En større ånn må komme, som venner toget, og fører høyere opp, mot forenklingen, — hvis ikke — går menneskene til grunne.
Torsdag.
Litt snø drysser det ned mest hver dag — som frossen luft — og hver morgen ligger det nye snø-teppet fristende.
Halvor og jeg drar ut i skogen. Så ensomt, og stille, og livsfjernt mellom de hvite snø-tyngde granene, skiene glir lydløst fram i det myke mjøll, en verden i dun. — Det er kalt, og den frosne ånde blir hengende i den stivnete luft.
Ikke en flekk på den hvite flaten, uten de små sporene etter en ekorn her og der, som har hoppet over åpningen i skogen, og skvettet opp nærmeste gran-leggen, — og så noen yrsmå tripp bortetter, som en tynn linje, etter en skog-mus; en kan mest føle for hastverk den hadde, med de små føttene sine, for å nå fra det ene hullet i snøen, hvor den dukket opp, til det neste, hvor den igjen forsvant. Men der er det noen større spor, to og to bortetter, det er røyskatten som har vært ute på jakt; men også den forsvinner i et hull i snøen. En synes en kan se den fare som en strek bortetter; det er mest bare den svarte stjerten en ser på den hvite flaten, og så, når den med ett stanser, de svarte, gløgge øynene.
Men på lang avstann kan en se noen større slag borte ved et vier-kjerr i et myrsøkk, der har harepus vært ute i grålysningen om morgenen, baklabbene har den spilt bredt ut for ikke å synke for dypt i den løse snøen. Her har den tråkket att og fram mellom vier-kjerrene og bjerke-risene bortmed myr-dokka, og spist av de yngste skuddene, og av barken, det er som en hel nedtrampet vei etter den, og det er ikke råd å greie det ut; — vi må ringe for å finne utslaget.
Så bærer det bent ut et stykke gjennom storskogen, men så svinger det bortmed en haug inn i kjerrene, av bjerk og noe rogn og litt osp i der blir det et nytt tråkk. Igjen må vi ringe, og vi tar en god sving ovenom til vi finner utslaget; nå bærer det oppetter lia . . . Her har den gått tilbake et langt stykke på sine egne slag; og se — der har den gjort et dugelig hopp ut til siden, fire, fem lange hopp bortetter, mot den tette, snøtyngde gran-busken ute på myra i der har den satt seg inn. Men naturligvis på den andre siden busken går det slag videre i den har nettopp skvettet av sted så mjøllet har gjøvet. Vi har alt støkt den, den sitter for løst nå mot våren, og vi tar den nok ikke i setet.
Men så jager vi; Halvor driver, og jeg står på post. Han gir hals som en hunn med passelig grant mål, losen går opp igjennom lia, — det klinger så dumpt og døtt i denne hvite stillheten. Han jager ikke fort, men så tar haren heller ikke så lange turene i den bløte snøen.
Se der kommer pus tuslendes, så hvit og fin og stille, ute i myrkanten mellom de nedsnødde granbuskene. Så stanser den, setter seg på to ben, skakker på hodet og lyer etter den underlige låten fra Halvor som kommer på ski nedover lia etter slagene. — Så, varsomt ned på fire igjen, og den kommer hoppende mot meg . . .
Om kvellen sitter jeg som vanlig foran ommen og stirrer inn i varmen, og månen skinner inn gjennom vinduet. Slik glir dagene forbi, og vi merker det ikke.
Det kom to karer her i går kvell. De lå oppe i seter-bua om natten. Den står forresten alltid åpen for veifarendes folk. De var fra Telemark disse karene, og de fór etter mår, som de tok på spor-snøen; og det er en lønnsom jakt, for det er god pris i mårskinnet nå; men de hadde bare en sekk med seg til å ta den i. Børse var ikke noe tess, mente de, det var bare til å skyte hull i skinnet med. De følger måren på faret til dit hvor den er gått inn for dagen i et hult tre. Så binner de sekken for åpningen, banker på treet til måren smetter ut, og inn i sekken. De hadde tatt mange mår på den visen, disse karene.
Tirsdag.
Det begynte å bli smått med maten. Halvor og jeg fikk ta oss en tur til bygda for å hente mer. Det var sjelden fint skiføre, og lett gikk det opp liene fra Sørkje-vatnet mot Synhøvd, så over Bordalen og bortover flatene mot Stave-fjell, og snart sto vi på brottet over Rollag i Numedal, og skulle ned kleivene til Fikkan-gårdene. Men her er det stupende bratt, og en lang, svær nedstigning er det. Det var kjørt tømmer utfor også, og det skulle ikke gjøre det bedre. På sidene av veien var det mest så tett gran-skog og så ulent, at der ikke var til å komme fram; det var ikke a’en råd enn å holle seg til veien.
Halvor mente det klokeste var å hogge seg en svær gran-buske, og ri over skrevs, slik som budeiene ofte gjør når de skal utfor slike kleiver på ski. Ja-ha, det var nok en god bremse slik en gran-buske; men det var nå liksom det ikke gikk an for en som skulle bety å være skiløper da.
Og så bar det utfor. Men jeg skulle snart angre stygt på at jeg ikke hadde tatt den gran-busken. Det ble mer og mer hengende bratt, og hva jeg gjorde for å bremse, så suste det utover med like stor fart. Jeg satte snø-plog, og red på staven det jeg orket, vre hælene utenfor skiene, og satte dem i bakken; men veien var hard og det bar omtrent like fort utfor enten det var på siden eller rett fram. — Svingene tok jo noe av på farten, men så kom det lange stykker som gikk rett ned i ben linje, og der var det ingen barmhjertighet. — På begge sider sto småskogen så tett som en mur, og det var ikke til å tenke på å få skitoppene inn der. — Jeg bremset det jeg var god for, det verket i armene og i ennen der jeg red over staven; men utfor bar det i susende fart.
Til slutt måtte jeg over-enne; men enda subbet det videre et langt stykke. Halvor kom etter, han skar forbi meg — merkelig som den karen kan greie seg med de gamle furu-skiene, og uten binninger. — Så i vei utover igjen, men det ble sannelig ikke bedre, og aldri tok de enne heller disse kleivene; det var nok både en og flere ganger jeg måtte ankre opp. Men ned nådde jeg nå en gang jeg òg, med hele lemmer og ski; om det var med «vyrdnad», skal være usagt. Halvor var nede lenge før på greiene sine.
På Fikkan forsynte vi oss med alt vi trengte for en ny uke i fjellet, og så dro vi oppover igjen, de samme kleivene. Men hadde de vært slemme å komme ned, så sannelig var de drygere å komme opp igjen. Nå hadde vi jo litt på ryggen også; det leitet stygt på opp for de kneikene det hadde subbet så urimelig fort utfor.
Det var alt blitt mørkt før vi nådde opp, men så kom månen, og i måneskinnet gikk det vestover. Det var et festlig føre, og rennte gjorde det. — Og høy, og stille, og ensom lå fjell-vidda . . .
Så en morgen gjorde Halvor og jeg oss igjen reiseklar, stengte huset, og dro over Sørkje-vatnet, opp Akeli-skaret, over Ble mot Kongsberg. Det var en seks-sju mil å gå, og føret var ikke av det letteste. Det tok til å rusle med noe fin fokksnø også, og litt hadde vi å bære; men fram kom vi da, om det tok lengere tid enn vi hadde ventet.
Det ble mørkt før vi nådde over Ble-fjellet og ned i Jondalen. Her gle skiene bedre, da vi kom på fast vei, og vi dro kvast på utover for å nå Kongsberg i rimelig tid på kvellen. Vi syntes nok det var litt kalt langs Lågen, men la ikke større merke til det, med den sterke bevegelsen hadde vi ikke vanskelig for å holle varmen.
Da vi endelig nådde Grand hotel på Kongsberg, sa verten som sto i døra:
«Nei, er De ute og farer i så kalt vær?»
«Er det så kalt da?»
«Ja, grade-stokken viste i ettermiddag seks og tredve graders kulle.»
Det hadde vi ikke tenkt oss, — da var det jo heller ikke så merkelig at skiene gle noe trått. Men tørste og slitne var vi, og satte straks flere mugger med melk til livs.
Så ba jeg Halvor inn til kvellsmaten, og der var dekket opp med nystekte koteletter og alskens lekre saker. Halvor satt og pirket i maten, og åt lite grann. Jeg åt også litt, men det gikk smått, og vi pratet begge to for å dekke over. Saken var, vi var ikke god for å spise noen av oss, vi hadde gått for hardt i den kullen begge to, og så hadde vi vel slått i oss for mye kall melk med en gang.