Fridtjof Nansens saga (1940)/3

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Jacob Dybwads Forlag (1s. 3-7).

Stamtreets første vink om hvad der er i vente, er Kjøbenhavns berømte borgermester i 1658 og 60, Hans Nansen, født i Flensborg 1598, død 1667. Han er ikke bare stamtreets store pryd, men lyslevende gjenopstått i sin store ætling. Både i lynde og livsgang.

16 år gammel er han på sin farbrors skute oppe i Hvitehavet. Det var i de dager en virkelig eventyrferd, som kunde gi spenning nok, også til de hjemmeværende. Smått med karter, helst ingen, ikke stort likere med instrumenter; kanoner og huggerter var av de nødvendigste; to ganger blev de overfalt og plyndret av englendere. Vinteren i Kola nyttet gutten til å lære sig russisk, og da farbror næste sommer vendte baugen hjemover, fulgte Hans ikke med. Han vilde videre fare. Helt alene drog han avsted gjennem Russland, og havnet til slutt, i september, i Kjøbenhavn. En urolig, vitelysten og djerv gutt.

Bare 20 år gammel får han i opdrag av kong Kristian den fjerde å lede en pelsverksekspedisjon til egnene ved Petschora. Isen tvinger ham til nok en overvintring i Kola. Her får han bud fra russerzaren om han vil undersøke Hvitehavskysten. Først i Arkangelsk kommer han ombord i sin egen skute igjen.

I 18 somrer står han siden i islandsk kompanis tjeneste, derefter i 10 år som direktør for selskapet.

En født ledernatur, med en opdagers trang til å undersøke og iaktta, og gjøre optegnelser, og supplere disse med lesning.

Da han en dag gjennemleser sine «ekstrakter og registre», faller det ham inn at også andre kunde ha glede og utbytte av å lese dem, og så «dennem til tjeneste lod jeg denne korte ekstrakt komme paa tryk.» (i 1633). Hans Nansens Compendium Cosmographicum inneholdt fysikk, geografi, kronologi, anvisninger til å ta høiden, tabeller for flo og fjære, kurstabeller, sol og stjerners deklinasjon, o. s. v. En såre nyttig opslagsbok, en ren folkebok blev den, med oplag på oplag, og den har gjort tjeneste helt ned til nyere tid. I et eksemplar i Nansen-familiens eie står på permen skrevet av en skipper som seilte efter den: Denne Bog er til stor Nytte for Sjøfarende. Ole Børgersen Aas. 1841.

Hans Nansen var en både videnskapelig og praktisk anlagt mann, og hadde på egen hånd tilegnet sig sine kunnskaper. Han behersket tysk, engelsk, russisk, hollandsk, svensk og islandsk; var en ypperlig taler og skribent. En fast karakter, uredd og myndig, en høvdingskikkelse, stor og kraftig, en vennesæl og trofast natur, og i godt lag den muntreste av de muntre.

40 år gammel får ishavsskipperen en større skute å styre, — Kjøbenhavns borgerskap. Han blir rådmann, siden en av dens 4 borgermestre, og dens første borgermester i de kritiske år da fedrelandets to be or not to be var knyttet til hovedstadens skjebne. Da svenskekongen Karl Gustav brøt forliket og gjorde landgang på Sjælland. Det kunde være det samme, mente han, enten danskenes konge het Karl eller Frederik.

Da hans hvitklædde stormtropper i februarnatten gikk løs mot Kjøbenhavn, møtte de en forvandlet by, med nye graver og nye voller, hvor den fryktede krigerkonge med en hær som hadde luktet krutt i minst 30 slag, slo pannen til blods forgjeves.

Hans Nansen er forsvarets sjel. På voll og i by. Ordner med alt, byens forsyning med mat og med våben, innkvartering av soldater og tusener av flyktninger, borgerne skal øves og føres, han forvandler en åpen, forsvarsløs, fortvilet by til en festning. Men dens hårdeste mur er den seiersvilje som fra den djerve borgermester gjennemstrømmer hele forsvaret, like fra kongeparet til guttene ved bekgrytene bak vollene.

Og siden under statsomveltningen er han igjen på skansen, som borgerskapets rådsnare og uredde leder i kampen for borgerskapets friheter og rettigheter overfor den overmektige adel. Han maktet å samle borgerstand og geistlighet og retter det avgjørende slag mot adelsveldet, da han den 8de oktober tilbyr kongen arveregjering.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Det er dagen derefter det kjente møte på slottsbroen mellem adelsmann og borger. Otto Krag peker rasende på Blåtårn, det skumle fengsel: «Vet du hvad der er?» Nansen løfter armen mot tårnet på Frue kirke: «Ser du hvad der henger?»

Der hang stormklokken som kalte borgerne til våben.

Da adelen på den innkalte riksdag vil slå spillet over ende for borgere og konge, ved å romme fra byen om natten, stenger Nansen alle porter med sterke vakter.

Årvåken, tådsnar, besluttsom, ubøielig. Herlig lik sin sønnesønns sønnesønns sønnesønn.

Han blev siden president i Kjøbenhavn, kongsråd og høiesterettsdommer.

Gjennem sin mor fikk Fridtjof Nansen Wedelblodets arv.

Den første Wedel kom til Danmark like efter eneveldets innføring i 1660. En yngre bror, generalen Gustav Wilhelm von Wedel, kjøpte i 1683 den berømte Peter Griffenfeldts grevskap ved Tønsberg i Norge.[1] Den gamle Sem kongsgård het Jarlsberg, og G. W. Wedel blir greve av Jarlsberg. Og siden øverstbefalende over den norske hær, og ledet festningsanleggene langs grensen. Hans far hadde vært fører for et rytterregiment i tredveårskrigen under den svenske general Banér, og vunnet sig tilnavnet Vågehalsen.

Samme navn høver godt til flere av slekten. Jarlsberggrevens sønnesønn drog på krigsstien i Italia, Spania og Marokko. Hans sønnesønns sønn var den kjente politiker i 1814, Norges statsminister og stattholder, grev Herman Wedel Jarlsberg. Et prakteksemplar av et mannfolk, som likte sig best når det gikk på livet løs, — i svarte stormnetter til havs, når han i krigs- og nødsårene drog i åpen båt til Jylland for å skaffe korn; — eller når han på eget ansvar styrte Norges finanser gjennem brott og brand med dristige kup, hvor han satte også sin egen eksistens på spill, stillet for riksrett for sitt dristige styre, men strålende frikjent. En uredd, uvøren kar, en mann, en høvedsmann.

Vi ser ham i 1814 på en av riksforsamlingens store slagdager i Eidsvoll komme humpende på sine krykker inn i salen. Tidlig plaget og til sist brutt av hardhausenes sykdom, gikten. På en badereise i utlandet døde han. Norge førte høvdingen hjem på et krigsskib.

En yngre bror av denne grev Herman Wedel Jarlsberg var baron Christian Frederik Vilhelm til Fornebo. Dennes datter er Fridtjof Nansens mor, Adelaide Johanne Isidore Wedel Jarlsberg.

Den danske genealog Hauch-Fausbøll har påvist[2] Nansens avstamning gjennem moren fra Gorm den Gamle. Han er beslektet med Ivar Huitfeldt og «Bornholms befrier» presten Povl Anker og med bror av Kjøbenhavns grunnlegger, erkebiskop Absalon, og Skjalm Hvides sønnesønn, Esben Snare, beslektet med Danmarks og Norges nuværende konger.

*

Nansenslektens mannsstamme kom til Norge med Fridtjof Nansens oldefar, Ancher Antoni Nansen som i 1761 blev sorenskriver i ytre Sogn. Gift med jomfru Leierdahi av slekten Geelmuyden. Deres eneste sønn var Hans Leierdahl Nansen, sorenskriver i Guldalen i 1809 og i 1814 på Jæren. Som representant for Stavanger amt med på lste overordentlige Storting. Han gikk med på forening med Sverige, men med skarpt formet forbehold om at på ethvert område hvor fellesskapet ikke var absolutt nødvendig, skulde Norges uavhengighet og selvstendighet fastslåes i klare og utvetydige uttrykk, og fra Grunnloven skulde alt fjernes som kunde gi svenskene minste skinn av rådighet over den.

Han skildres som et lyst hode, en opriktig og modig natur, en varm patriot. Uvøren i munn og penn, med festlig ironi. Under debatten om hvor Norges Bank skulde ligge, krysset landsdommer Nansen de andre forslag med sitt: «Egersund er en køn lille stad, og der bor jeg.»

I annet ekteskap gift med en datter av hoffboktrykker Møller i Kjøbenhavn. Hun skildres som «en sjelden begavet og dyktig dame, fint dannet, med litterære interesser, store sprogkunnskaper og en ikke ringe stilistisk evne.»

Sønnesønnens utpregede interesse for og kjærlighet til kunst og diktning, hans kunstnerevne, som bryter frem i hans skildringer og tegninger, kan blandt andre og lønnligere åreganger også ha en fra denne farmor.


  1. P. Gr. var gift med Hans Nansens sønnedatter.
  2. I Politiken 15de desember 1918.