Fridtjof Nansen (1932)/Fra guttedagene
FAR OG MOR
Fridtjofs far var sakfører Baldur Fridtjof Nansen, født i Egersund 1817. «Han var,» fortelles der, «flittig, bra og i alle henseender eksemplarisk. Strengt og nøisomt opdratt, dertil ansporet og påvirket av sin dyktige mor, hadde han laud til alle sine eksamener og var en solid utdannet jurist. Han hadde intet av foreldrenes esprit og lune, men en gjennemcivilisert og forekommende optreden var hos ham så særlig fremtredende, at det alltid kom i forgrunnen ved angivelsen av hans karakteristikk. — Hans vesentligste arbeide var bestyrelse av pengeforretninger og eiendomstransporter. Han nøt en ubegrenset tillit.»
Han var liten av vekst og spinkel, drev ikke med nogen idrett, eventyr i skog og fjell fristet ham slett ikke. Han var i så måte en motsetning til sine store djerve friluftskarer av nogen sønner. Men han var ikke som høna med andunger. Han var en klok, forstandig og god far, han forstod sine barn. Lot dem tumle sig fritt i lek og idretter. Men der var ingen eftergivenhet der tukt skulde til, streng var han, en herre av den gamle skole, men der var et fint og nennsomt sinn, en kjærlig strenghet, en elsket far.
Her er to brev som godt nok viser forholdet mellem far og sønn. Det ene 4. septbr. 1882, da sønnen er blitt konservator ved Bergens Museum, en måned efter ishavsturen med Viking:
Kjære Fridtjof!
Jeg skriver disse linjer for å meddele dig noget du sikkert ikke har nogen anelse om. Jeg lenges uhyre efter dig, og blir savnet større for hver dag. Da du var borte i 5 måneder på ishavsturen, savnet jeg dig visstnok også. Men da gledet jeg mig alltid til gjensynet, tenkte, den tid går snart, Vår Herre er mig vel så nådig å bevare ham på sin vei, og når jeg da får ham tilbake, får jeg vel beholde ham så meget lenger hos mig. Også gleden over og troen på, at turen vilde være dig til særlig gavn for din fremtid holdt mig oppe. Men nu er alt så ganske anderledes, nu er det omtrentlig skilsmisse for dette liv. Det blir forferdelig tomt for den gamle. Men jeg får trøste mig akkurat som jeg gjorde under ishavsturen. Folk der riktig skjønner sig på disse saker, påstår jo alle, at denne post vil være dig en utrolig hjelp til å komme frem i verden og vil lette ditt studium så uhyre meget.
Det andre brevet er fra 20. desember 1883:
kjære gamle far!
Ja, så nærmer sig da den første jul, jeg ikke skal tilbringe hjemme, denne glade herlige juletid, der stod for barnesjelen som toppunktet av all glede, av all lykksalighet som man alltid måtte tenke på når talen eller tanken falt på saligheten efter døden. – –
Tankene flyr på sine dunbløte, vemodsfulle vinger tyst tilbake hjem mot alle de lyse juleminner, omgitte av dette egne trylleskjær, i hvilket alltid et godt og usigelig kjært barndoms* hjem hviler, hvor der er tilbragt så mange glade julefester. Hvor fredelige og høitidelige var de ikke alltid, hvor lyst og stille, ren og hvit snedde ikke julen sig inn; sneflokkene kom store og lette, dalte sakte ned og drysset alvoret ned i barnesjelen, der spratt og jublet ubendig i sin glede. – –
Endelig oprant da den store dag, juleaften; nu nådde utålmodigheten sitt høidepunkt. Man kunde ikke være ett minutt rolig på en flekk, ikke sitte stille ett sekund på en stol, man måtte absolutt bestille noget for å få tiden til å gå, for å avlede tanken. — Så var det ut å ake kjelkebakke eller ut på ski, til mørket kom. Så hendte det at en eller annen skulde en siste svipptur til byen, før det blev tendt, og da var det jo deilig å sitte bak på spissleden, mens det bar til bven et par ærender og tilbake igjen på det deilige føre; dumbjellene klang så lystig, mens stjernene tindret på den mørke himmel.
Endelig kom da øieblikket, far gikk inn for å tende, hjertet klappet og hoppet, og plutselig gikk dørene op, og alle julelysene skinte oss blennende imøte, — å ja, hvilket syn; vi hikstet av bare glede, blev rent stumme og kunde ikke snakke de første par minutter, for så efterpå å bli desto mere elleville. – – – Å ja, å ja, jeg glemmer dem aldri, disse juleaftener, så lenge jeg lever – – –.»
Den sønn som skrev det brev, var sig bevisst hvad
han hadde å takke sin far for, — arven, opdragelsen,
eksemplet.
Engang i Pædagogisk Samfund i Oslo 1900 uttalte han: «Selv er jeg en vek natur; men det jeg har av karakter, er kommet med min strenge opdragelse i ungdommen. Viljen og karakteren vokser sig ofte sterk nettop under streng behandling.
Opdragelsen må opøve i selvtukt. På dette område kan foreldrenes såvel som lærernes eksempel være av enorm betydning. Min far har i så henseende virket sterkt på mig. Som et eksempel minnes jeg et bestemt tilfelle. Av helbredshensyn var min far blitt tilrådet å drikke et glass vin til smørrebrødet på kontoret om formiddagen. Dette gjorde han en tid utover, og det bekom ham vel. Men en formiddag jeg var på kontoret hos ham, la jeg merke til at han ikke lenger drakk sitt glass vin. Jeg spurte ham om grunnen, og min far svarte: «Jeg merket alltid at jeg blev i så godt humør efter vinen; det kunde jeg ikke være blitt, hadde den ikke virket stimulerende; men denne stimulans anser jeg for å være uriktig, og så sluttet jeg». Jeg minnes hvordan dette gjorde et uforglemmelig inntrykk på mig».
Det var ikke den lysende intelligens han hadde å gi sin sønn, men karakter, vilje, selvtukt, iherdigheten i trening og arbeide, omtenksomheten og forsiktigheten, som er tapperhetens bedre halvdel, tålmodigheten, pliktfølelsen i smått og stort, og det rettsinn og den følsomhet som særmerker hans samaritantjeneste i verdenskrigens spor.
Sakfører Nansen var i første ekteskap gift med generalmajor Sørenssens datter, søster av dikteren, biskop Jørgen Moes hustru. Hans annen hustru var Adelaide Johanne Isidore, født Wedel Jarlsberg. Hun var høi og kraftig, djerv og bestemt. Hun trosset sin adelige fars ønsker, dengang hun giftet sig, i sitt første ekteskap, med en bakers sønn.
Idrett var dengang en usømmelig ting for kvinner. Men hun trosset opinionen og gikk gladelig på ski. Hun gikk ikke av veien for noget slags arbeide, spadde i sin have som en kar, var sine gutters skreddermester til de var 13 år. Hun hadde hender som kunde allting, og sparte dem heller ikke, en utmerket dyktig husmor. Og midt i alt sitt husstrev fant hun sig tid til å øke sine kunnskaper og holde åndelige interesser vedlike. I særlig grad var hun interessert for historie.
Fra slik en mor hadde skjebnens genius et rikt tilfang å føie til de andre arvens gaver fra begge sider i slekten.
Da sakfører Nansen giftet sig med nenne, flvttet han til hennes eiendom Store Frøen i Vestre Aker, 3 km. nord kor Oslo.
3tore Frøen var en riktig landsens gård, med hester og kuer og griser og høner, skibakker rundt omkring og Frognerelva like ved, dengang en frisk ørretelv, med stryk og hemmelighetsfulle kulper. Gildere hjem og tumleplass kunde ingen ønske sig.
Og vakkert lå gården, med den frodige Akersdalen nedover mot byen og fjorden, og det gildeste av alt, veldige skogen, Nordmarka, like bakenfor. At Nansenguttene blev de foregangsmenn lor friluftsliv i skog og fjell, kan de takke Nordmarka for. Og Osloungdommen av idag kan også takke Nordmarka for at den nogenlunde svarer til det ry den har fått, som en kjekk og frisk idrettsungdom.
Ta op til et av innløpene til Nordmarka, ved Frognerseteren, en skisøndag. Tusener på ski, kvinner, menn, barn og grå veteraner, innover Nordmarka. Heng med en tropp av langfarere, og du skal få legge et stygt tall av skogsmil bak før du ved kveld igjen er her og tar siste rasten i skihallen.
Mens du gjør ende på nisteresten i ryggsekken, så se dig litt omkring på ungdommen her! Han der oppe i det store billedet på bjelkeveggen, den slanke høie idrettsmannen som ser utover viddene, — Fridtjof Nansen, synes han er i godt selskap her. Skiungdommen har nok sett det billedet der så ofte at de knapt sanser det lenger; de trenger det heller ikke, for den mannen der er i slekt efter slekt med i underbevisstheten, med i det billede av Nordmarka som ukedagene igjennem der nede i tåkebyen lever og skinner, minner og drar; — ikke med Nansens ensomme skispor, der er blitt fler av dem, ditt og mitt og manges, i løipenes land.
Ennu i Nansens opvekstår var Nordmarka et jomfruelig land, en villmark som byfolk flest ikke hadde nogen befatning med.
Nogen få hadde pr. bok fulgt Asbjørnsen «En natt i Nordmarken» og «På Tiurleik i Holleia». Nogen enkelte nøide sig ikke bare med naturen i bøkene, blandt dem har vi pionerene for friluftslivet. Kristianiagutten Peter Christian Asbjørnsen var en slik. Nordmarknaturen la han som den friske ramme om de huldre- og folkeeventyr han fortalte.
I Nordmarka streifet Bernhard Herre tungsindig Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/11 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/12 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/13 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/14 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/15 års alderen fått tak i en kasse med fyrverkerisaker og en morter. De skulde være ytterst forsiktige med den. Derfor helte de den en kveld full av forskjellige væsker de hadde på flasker, og hvis natur de nu skulde eksperimentere sig til. Så gikk det som med hin berømte munk og hans morter, der datt en gnist i morteren, flammene stod i taket, og forskerne hivde morteren ut av vinduet og sig selv flate på gulvet, og svertet sig for at Fridtjofs bror, Alexander, skulde tro dem omkomne når han kom.
3om det før har hendt med en halvvoksen gutt, hadde han sine forelskelser og svermerier. Hans trofaste venn Karl likeså. De svermet gjerne samtidig for den samme, i samme måneskinnskvelder foran de samme vinduer i skjønn samdrektighet.
Sund, ubeheftet og ubeskattet gikk han gjennem overgangsårene. Som germanerne hos Tacitus.
Om hans ridderlighet forteller broren en historie. En natt de gikk hjem fra et barneball i byen, møtte de en dame og hennes tjenestepike og så 3 karer. «Det er jente for mig,» roper den ene, og alle tre farer løs på kvinnene. «Vi må hjelpe.» sier Fridtjof, og dermed går brødrene løs på overmakten. Fridtjof får den ene slusken op mot et gjerde, setter den ene neve i brystet paa ham og river med den andre frakken til side. «Vet De ikke hvem jeg er?» sier han og peker pa kotiljongsordnene som blinker i månelyset. Det virker. De to riddersvenner blir de seirende, kvinnene er frelst.