Fram over Polhavet I/8

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

D
et så ut som vi var kommet fast for alvor, og jeg ventet ikke

å få «Fram» løs av isen igjen før på den annen side av polen, når vi nærmet oss Norskehavet. Det led alt langt på høsten; solen blev lavere dag for dag, og temperaturen sank jevnt. Vinternatten nærmet sig, den fryktede vinternatt. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å ruste oss for den, og efterhånden blev da skibet, så godt det lot sig gjøre, innrettet til et koselig vinterkvarter. Vi begynte å gjøre vårt til å sikre det mot de herjende virkninger av kulde og drivis og andre naturmakter der oppe, som det var spådd vi skulde bukke under for. Roret blev tatt op for at det ikke skulde ødelegges under skruingene. Det samme hadde vi tenkt å gjøre med skruen; men da den, sammen med jernrammen den satt i, vilde styrke akterenden betydelig, særlig ror stemmen, lot vi den sitte på sin plass. I maskinen fikk de det også travelt; de enkelte maskindeler blev tatt ut, smurt, og lagt op for vinteren, likesom sleider, stempler, aksler blev eftergått og omhyggelig pusset. Det var med særlig omhu dette arbeide blev utført. Amundsen stelte den maskinen som den skulde vært hans eget barn; både sent og tidlig var han der nede og kjælte for den, og hvis noen ertet ham med det, lyste det utfordrende i øinene hans, og vi visste at nu kom det: «Ja, dere kan si hvad dere vil; men en slik maskin finnes det ikke i verden, og det var både synd og skam om en ikke skulde ta sig ordentlig av den!» Det gjorde han da også grundig; det gikk visst ikke en eneste dag under alle de tre årene, vinter eller sommer, som han ikke var nede og klappet den eller stelte litt med den.

I skibsrummet blev det ryddet op, så det kunde bli plass for et snekkerverksted der nede. Mekanisk verksted hadde vi i maskinen; smien var i begynnelsen på dekket og senere på isen; blikkenslagerverkstedet holdt som oftest til i bestikklugaren, skomaker- og seilmakerverksted og adskillig annet i salongen. I alle disse verkstedene blev det arbeidet med liv og lyst under hele ferden. Der fantes ikke den ting, fra de fineste instrumenter nedover til tresko og økseskafter, som ikke kunde gjøres ombord i «Fram». Da det viste sig at vi manglet loddline, blev der senere hen også oprettet en reperbane på isen.

Snart gikk vi i gang med å opsette den vindmøllen som skulde drive dynamoen og skaffe elektrisk lys. Mens skibet var under gang, blev dynamoen drevet fra maskinen. Men nu hadde vi i lang tid måttet nøie oss med petroleumslamper i våre mørke kahytter. Vindmøllen blev opsatt på babord side av fordekket mellem storluken og rekken. Det tok flere uker å få denne viktige innretning i forsvarlig stand.

Som før nevnt hadde vi også bragt med en «folkevandring» til drift av dynamoen. Jeg hadde tenkt at denne kunde bli nyttig til å gi oss mosjon når der ikke lengere gas annet legemlig arbeide for oss. Men den tid kom aldri, og vandringen fikk derfor ingen anvendelse. Det viste sig at der alltid var et eller annet å sysselsette oss med, det var aldri vanskelig å finne arbeide for hver mann, tilstrekkelig til å gi ham mosjon og så megen adspredelse at tiden ikke falt uutholdelig lang. Der var tilsyn med skuten og med riggen, eftersyn av seil, tauverk og annet slikt; der var proviant av alle slags å finne frem til kokken blandt kassene nede i rummet; der var is, god ren ferskvanns-is, som måtte finnes og hentes til byssen, for å smeltes både til maten og til drikke- og vaskevann. Så var det arbeidet i de forskjellige verksteder. Snart skulde «smeden Lars» rette noen svære båt-davider, som sjøen i Kara-havet hadde bøid; snart var det en krok, en kniv, en bjørnesaks eller noe annet å smi. Så måtte blikkenslageren, som ikke var noen annen enn «smeden Lars», lodde sammen en blikkasse til vannsmeltning i byssen; så fikk mekanikeren Amundsen bestilling på et eller annet instrument, en nykonstruert strømmåler eller noe slikt; så skulde urmakeren Mogstad efterse og pusse en termograf, eller sette en ny fjær i et urverk; så fikk seilmakeren bestilling på et større parti hundeseler; så måtte hver mann være sin egen skomaker og sy sig seilduksstøvler med tykke varme tresåler efter Sverdrups nyeste konstruksjon; så var det en ny bestilling til mekanikeren på et parti nye noteblader av sink til orgelet, en splinterny opfinnelse av ekspedisjonens leder. Så måtte elektrikeren efterse og rense akkumulatorbatteriene, som holdt på å fryse. Da så endelig vindmøllen var ferdig opsatt, måtte en rett som det var stelle på den, vende den efter vinden, og når det tok på å blåse for sterkt, op og reve mølleseilene – det var ikke nettop noe søtt arbeide i vinterkulden, der blev mange pust i nevene og gnidninger av nesetuppene før en kom ned igjen.

Av og til hendte det jo også at «Fram» måtte pumpes. Dette blev ellers mindre og mindre nødvendig efter hvert som vannet frøs omkring henne og i skibssidene. Efter desember 1893 blev derfor pumpene ikke rørt inntil juli 1895. Den eneste merkbare lekkasje var i den tid akter i maskinrummet; men også her var det en ubetydelighet; det var bare noen få pøser is som hver måned blev hugget løs av skutebunnen og heist op.

Til disse forskjelligartede arbeider kom imidlertid de videnskapelige observasjoner som det viktigste av alt; de optok en god del av oss. De vidløftigste av dem var naturligvis de meteorologiske, som skulde tas dag og natt hver fjerde time, ja for en vesentlig del av tiden endog hver annen time. De holdt stadig en mann, tildels to, i arbeide om dagen. Det var Scott-Hansen som hadde hovedtilsynet med denne avdeling; til fast assistent hadde han Johansen, som ved juletid 1894 blev avløst av Nordahl. Om natten tok vaktmennene disse observasjoner. Omtrent hver annen dag, når det var klarvær, hadde også Scott-Hansen med assistent å ta de astronomiske stedsbestemmelser. Det var sikkerlig det arbeide ombord som blev fulgt med størst interesse av alle ferdens deltagere, og det var ikke ualmindelig at Scott-Hansens lugar under utregningen av observasjonene var beleiret av uvirksomme tilskuere som bare ventet på å få høre resultatet – om vi siden siste observasjon var drevet nord- eller sydover, og hvor langt. Stemningen ombord avhang for en vesentlig del av de resultater.

Enn videre måtte Scott-Hansen med visse mellemrum ta observasjoner for å bestemme de magnetiske konstanter i disse ukjente egne. Disse observasjoner blev den første vinter utført i et telt som var særlig konstruert for øiemedet, og som snart blev opsatt på isen; det følgende år fant vi det dog mere hensiktsmessig og behagelig å bruke en stor snehytte som vi bygde for dette formål.

For skibets læge var der mindre å bestille. Forgjeves søkte han i lengere tid efter patienter, men måtte opgi det, og slo sig i fortvilelsen på å doktorere hunder. Hver måned hadde han imidlertid sine videnskapelige observasjoner, som bestod i veining av hver enkelt deltager, med blodtelling og hæmoglobin-undersøkelse, for å bestemme blodlegemenes antall og mengden av det røde farvestoff i de forskjellige deltageres blod. Dette var forresten også et arbeide som blev fulgt med spent interesse, da enhver deri trodde å kunne lese sin dom om hvor snart skjørbuken skulde nå ham.

Av andre videnskapelige undersøkelser kan nevnes bestemmelsen av vann-temperaturene og vannets saltgehalt i de forskjellige dybder, innsamling og undersøkelse av det dyreliv som finnes i disse nordlige farvann, bestemmelse av luft-elektrisiteten, undersøkelse av isens dannelse, vekst og tykkelse, av temperaturene i de forskjellige lag i denne is, undersøkelse av strømmer i vannet under den o. s. v., o. s. v. Dette var arbeider som vesentlig påhvilte mig. Dessuten stadige iakttagelser over nordlyset, som vi hadde en sjelden anledning til å studere. Efter at jeg selv i lengere tid hadde gitt mig av dermed, overtok Blessing denne del av observasjonene. Da jeg forlot skibet, overdrog jeg til ham også alle de andre undersøkelser som jeg selv hadde hatt. En ikke uvesentlig del av de videnskapelige undersøkelser var lodning og optagelse av bunnprøver. På de større dyp var dette et arbeide av så stort omfang at alle mann måtte delta i det, og på den måte vi senere hen måtte innrette oss tok en lodning lang tid.

Det var ikke stor forskjell på dagene ombord; beskrives en, så er i det vesentlige alle beskrevet.

Om morgenen blev alle mann purret klokken 8, og der blev spist frokost. Den bestod av hårdt brød (både rug og hvete), smør, ost (nøkkel-, sheddar-, og schweizerost), mysost, laget av tørt pulver, corned beef eller corned mutton, lunch-ham eller Chikago oksetunge eller breakfast-bacon, torskekaviar, ansjosrogn, og så havrekjeks eller engelsk skibskjeks, med appelsinmarmelade eller frame-food-jelly. Tre ganger i uken var der også nybakt brød, og ofte kake av en eller annen sort. Som drikke hadde vi i begynnelsen annen hver dag kaffe og annen hver dag sjokolade; senere blev det kaffe bare to dager i uken, te to dager, og sjokolade tre.

Efter frokost gikk noen mann for å se til hundene, gi dem mat – en halv tørrfisk eller et par hundekjeks til hver –, slippe dem, eller hvad der nu skulde gjøres med dem. De andre gikk hver til sitt arbeide. Efter tur hadde en av mennene uke i byssen; han skulde hjelpe kokken med å vaske op, dekke på, og varte op ved bordet. Efter frokosten måtte kokken selv straks gå i gang med forberedelsene til middagen; rettene til den blev bestemt da, hvis de ikke alt var det kvelden før. Noen av oss tok nu gjerne en tur på isen for å lufte sig, gjøre iakttagelser over isforhold, skruing o. s. v. Klokken 1 samledes alle mann til middag. Det var gjerne tre retter mat: suppe, en kjøttrett og dessert, eller suppe, fisk og kjøtt, eller fisk, kjøtt og dessert, eller stundom også bare fisk og kjøtt. Til kjøttretten var der alltid poteter og grønnsaker eller makaroni. Jeg tror vi alle var enige om at levemåten var god; den hadde neppe vært bedre hjemme, for manges vedkommende heller dårligere. Derfor så vi da også ut som gjøgriser; et par gjorde tilmed anstrengelser for å opelske en dobbelt hake og en liten hengemave. Ved middagen blev der som oftest servert kraftige historier og bokkøl. Efter middagen trillet de som røkte, runde og mette ut i kabyssen, som foruten bysse var røkesalong; det var nemlig ikke tillatt å røke i kahyttene uten ved festlige leiligheter. Derute fikk de sig da en god røk, en prat, en del historier, ofte også en varm disputt. Derefter kom nok for de flestes vedkommende en liten lur. Om eftermiddagen gikk igjen enhver til sitt arbeide, inntil vi atter samledes til kveldsmaten klokken 6, da dagens offisielle arbeide var forbi. Kveldsmaten bestod av omtrent det samme som frokosten, bare at vi alltid hadde te til drikke. Efter maten blev der igjen røkt i byssen, mens salongen blev forvandlet til en taus leseklubb. Det verdifulle bibliotek, som gavmilde forleggere og venner av ekspedisjonen hadde beriket oss med, var i flittig og uavbrutt bruk. Hvis de edle givere hadde sett oss om kveldene deroppe, når vi var samlet rundt om bordet med hodene begravet i bøker og billedverker, og de hadde kunnet fatte hvor uvurderlige disse ledsagere var for oss, så vilde de visst ha fått god lønn i følelsen av at de hadde øvet en stor velgjerning, og ikke gjort minst til å forvandle vår «Fram» til en fruktbar oase i den store isørken. Henimot klokken 1/2 8 eller 8 kom kortene eller andre spill frem, og med dem blev det fortsatt til langt ut over natten, som regel av flere spillepartier rundt salongbordet. Samtidig kunde en eller annen sette sig til orgelet og ved hjelp av sveiven utføre noen av våre praktfulle nummere, eller Johansen kunde ta frem trekkspillet og gi oss et vakkert stykke. Hans glansnummere var «O Susanna» og «Napoleons marsj over Alpene i åpen båt». Så blev der køiet utover omkring midnatt, og vakt satt for natten. Hver mann hadde å gå én time. Det mest anstrengende arbeide som da pålå dem syntes å være å skrive i sine dagbøker, og lye efter når hundene gjødde, om det skulde være bjørn i farvannet. Hver fjerde eller hver annen time måtte dessuten vaktmannen op eller ut på isen for å gjøre meteorologiske observasjoner.

I det hele tror jeg det kan sies at tiden gikk godt, og vi befant oss unektelig vel ved de regelmessige vaner som blev påtvunget oss.

Mine optegnelser fra dag til dag tror jeg er best skikket til å gi en forestilling om vårt liv i dets ensformighet. Det er ikke store begivenheter som berettes her; men nettop i sin fattigdom gir de et billede – vårt liv var nu engang ikke anderledes. Jeg skal gjengi endel av dem, slik som jeg finner dem i dagboken.

«Tirsdag den 26. september. Vakkert vær. Solen begynner å dale nu; den var 9° over horisonten ved middag; vinteren nærmer sig hurtig. Det er 8 graders kulde nu i kveld; men vi kjenner ikke det er koldt. Dessverre viser ikke observasjonen idag noen synderlig drift nordover; vi skulde ennu være på 78° og 50' n. br.

Jeg drev om ute på flaket utover kvelden. Noe mere vidunderlig skjønt enn polarnatten finnes ikke. Et drømmesyn med alle sjelens fineste toner. Det er som om det var farvet eter; alt ånder over i hverandre; en opfatter ikke hvor én tone begynner og den annen ender, og dog er de der. Ingen former; alt demrende, drømmende farvemusikk, en fjern uendelig melodi i dempede strengetoner. Men er ikke all livets skjønnhet slik, høi og fin og ren som denne natt? Gi det sterkere farver, og det er ikke lenger så skjønt. – Som en umåtelig kuppel hvelver himmelen sig over dig, blå der oppe, grønn nedover mot randen, nederst nede lilla fiolett. Henover ismarkene kolde blåfiolette skygger, og lysere toner i rosa der hvor kantene vender mot skjæret av den svunne dag. Oppe på det blå hvelv blinker stjernene

samme fred som alltid, venner som aldri svikter. I syd står månen
Kapp Tsjeljuskin. (Fotografi 9. september 1893.)
Kapp Tsjeljuskin. (Fotografi 9. september 1893.)

Ved landet østenfor Kapp Tsjeljuskin. (Fotografi 10. september 1893.)
Ved landet østenfor Kapp Tsjeljuskin. (Fotografi 10. september 1893.)
«Noen svære kjøttkolosser.»
«Noen svære kjøttkolosser.»

Harpunen er fast. (Fotografi 12. september 1893.)
Harpunen er fast. (Fotografi 12. september 1893.)
Flåing av hvalross (Fotografi 12. september 1893.)
Flåing av hvalross (Fotografi 12. september 1893.)
Flåing av hvalross.Tegning av Fridtjof Nansen.
Flåing av hvalross.Tegning av Fridtjof Nansen.

stor og rødgul, med en gul ring omkring, og lette gullfarvede skyer seiler på det blå teppe – – Så rister nordlyset sitt sølvglitrende slør utover hvelvet, snart gult, snart grønt, snart rødlig; spredes; samler sig igjen i urolig jag; vugger så i lysende sølvbånd med rike folder; glitrende strålebølger farer henover; og glansen svinner for et øieblikk. Nu leker det med noen flammespisser helt oppe ved zenit, med ett skyter en kraftig stråle opigjennem like fra himmelranden – så smelter hele sløret vekk i måneglansen. Det er som en hører sukk av en bortdragende ånd. Bare hist og her svevende lysskyer, vage som en anelse – det er støvet fra hans glitrende kappe. Men nu vokser de igjen, nye lyn skyter op; en endeløs lek. Og så alltid denne stillhet, gripende som en uendelighetens evige symfoni. – Jeg har aldri kunnet fatte at denne jord en gang skal stivne og bli øde og tom. Hvortil da all denne skjønnhet? Ikke et vesen å gi lykke. Nu aner jeg det. Her er den kommende jord, her er skjønnheten og døden. Men hvorfor? Ja, hvorfor alle disse kloder? Les svaret der ute i det blå stjernerum» . . . .

«Onsdag den 27. september. Gråvær og sterk vind fra sydsydvest. Nordahl, som idag er kokk, skulde hale op salt kjøtt, som hadde hengt i sjøen i en sekk i to døgn for å vannes ut. Idet han fikk det op, ropte han forferdet at det var fullt av dyr, slapp sekken og gjorde et jump innover isen, mens dyrene spratt utover til alle kanter. Det viste sig å være amphipoder eller tanglopper, som hadde ett sig inn i kjøttet. Der var i litervis av dem både inni og utenpå sekken. En gledelig opdagelse; en skal da ikke behøve å sulte ihjel, om galt skulde gå, når en har slik mat bare en henger en sekk i vannet.»

«Torsdag den 28. september. Snefokk og vind. Idag slo befrielsens time for hundene. Hittil har de i grunnen ført en sørgelig tilværelse her ombord. Bundet like fra vi tok dem i Kjabarova. Snart har sjøen under alle slingringene brutt over dem og skyllet dem med svalkevannet hit og dit; snart har de hengt sig op i koblene og har hylt jammerlig; snart traff hele spruten fra vannslangen dem når dekket blev spylt. Sjøsyke har de vært; i styggvær som godvær har de fått ligge på den plass en hård skjebne nu engang hadde naglet dem til, uten annen bevegelse enn de kunde få ved å gå frem og tilbake så langt det korte kobbel rakk. Prektige dyr, slik blir dere behandlet som skulde være vår støtte i nødens stund! Nå, kommer den en gang da får dere iallfall en kort tid hedersplassen. – Da de nu blev sloppet løs blev der stormende jubel; de veltet sig i sneen, vasket og pusset sig, og for øre av glede utover isen, hylende i villen sky. Det blev med ett så folksomt på flaket her at det er rent oplivende.» – Fra nu av var det meningen å binde hundene på isen.

«Fredag den 29. september. Doktor Blessings fødselsdag. I den anledning hadde vi naturligvis stor fest, den første større ombord. Men det var også dobbelt anledning: middagsobservasjonen hadde gitt 79° 5’ n. br.; altså en ny breddegrad overskredet. Der var ikke mindre enn 5 retter mat og taffelmusikk efter en større målestokk under hele middagen. Den trykte meny så slik ut:

«F R A M»
MENY. 29. SEPTEMBER 1893

Soupe à la julienne avec des maccaroni-nudler.
Potage de poison (fiskepudding) avec des pommes de terre.
Pudding de Nordahl.
Glacé du Groenland.
De la Husholdnings-bière de Ringnes.
Marmelade (intacte).


MUSIC À DINER

  1. Valse myosotic.
  2. Menuette de Don Juan de Mozart.
  3. Le Troubadour.
  4. College Hornpipe.
  5. Die letzte Rose de Martha.
  6. Ein flotter Studio, March de Phil. Farbach.
  7. Valse de Lagune de Strauss.
  8. Le chanson du Nord (Du gamla, du friska . . .).
  9. Hoch Habsburg, March de Král.
  10. Jøsse-Härads Polska.
  11. Vårt Land, vårt Land.
  12. Le chanson de chaseuse.
  13. Les Roses, Valse de Metra.
  14. Fischers Hornpipe.
  15. Traum-Valse de Millöcher.
  16. Hemlandssång. «A le miserable».
  17. Diamanten und Perlen.
  18. March de «Det lustiga Kriget».
  19. Valse de «Det lustiga Kriget».
  20. Prière du «Freischütz».

En flott middag, ikke sant, til å være på 79° n. br. Men det blev servert mange slike, ja bedre, ombord i «Fram» på enda høiere bredder.

Om eftermiddagen var der kaffe og syltetøi, og efter en bedre souper kom jordbærcitron-is (alias granitta) og limejuice-toddy uten alkohol. Først blev fødselsdagsbarnets skål utbragt i noen «velvalgte» ord, derefter et velkommen på 79-graden – som vi jo var sikker på var innledningen til en fortløpende rekke seire over mange grader.»

«Lørdag den 30. september. Jeg er ikke helt tilfreds med «Fram»s nuværende omgivelser som blivende vinterhavn. Det svære flak om babord som vi ligger fortøiet til, springer frem med en stygg høi kant midt på livet av henne, og kunde nok gi et følelig trykk under en skruing. Vi begynte derfor idag å varpe henne akterover for å komme i bedre is. Det går imidlertid ikke fort; råken omkring oss er nu dekket av temmelig tykk is, som må hugges og brytes istykker med økser, ispiler, og hvalrosslenser. Vi hiver skuten fot for fot gjennem de brutte flak med håndspill. I kveld er det ÷ 12,6° C. En vidunderlig solnedgang.»

«Søndag den 1. oktober. VSV vind og linnvær. Vi holder hviledag.» D. v. s. spiser, sover, røker og leser.

«Mandag den 2. oktober. Varper skuten videre akterover, til vi får en god havn for henne midt i den nyfrosne klare. Om babord har vi nu vårt store flak med hundeleiren, hvor 35 svarte hunder står bundet utover den hvite is. Dette flak vender en lav og pyntelig kant mot oss. Om styrbord har vi også god lav is, og mellem skuteveggen og flakene har vi på begge sider den nyfrosne skorpe, som dessuten nu ved varpingen er stuvet inn under skutebunnen, så hun ligger i en god seng.

Mens Sverdrup, Juell og jeg i eftermiddag satt i bestikklugaren og holdt på å spleise noen liner til loddskudd, kom Peder[1] ropende: «Bjønn, bjønn!» Jeg snappet riflen og for ut gjennem døren: «Hvor er den?» – «Der ved teltet om styrbord; den gikk like på og holdt på å ta dem!» – Der gikk den stor og gul og snuste på teltgreiene. Scott-Hansen, Blessing og Johansen var i fullt sprang på vei mot skuten. Jeg hoppet på isen, og avsted bar det. Trådte gjennem, snublet, stupte, og op igjen. Bjørnen hadde imidlertid snust fra sig, og formodentlig funnet at en jernspade, en ispil, en øks, noen teltplugger og et seildukstelt var vel tung kost også for en bjørnemave, – den drog med veldige skritt videre på slagene efter rømlingene. Da fikk den øie på mig, og stanset forbauset op, som om den tenkte: «Mon hvad nu det er for et kryp?» Jeg gikk inn på godt hold, den stod rolig og så stivt på mig. Endelig dreide den litt på hodet, og jeg sendte den kulen i halsen. Uten å røre et lem seg den ihop. – Jeg slapp noen av hundene løs, for at de kunde vennes til; men de viste en sørgelig mangel på interesse: Kvikk, vårt håp og vår trøst til bjørnejaktene, reiste bust og nærmet sig det døde dyr meget langsomt og meget forsiktig, med halen mellem benene. Opbyggelig å se!

Med de andre, som først gjorde bekjentskap med bjørnen, hadde det sig slik: Scott-Hansen har idag begynt å sette op sitt observasjonsfelt et stykke forut for skuten på styrbord baug. I eftermiddag hadde han fått Blessing og Johansen til å hjelpe sig. Som de er ivrig i ferd med sitt arbeide, får de øie på en bjørn ikke langt fra sig, like foran «Fram». «Hysj! Vær rolig, så vi ikke skremmer'n,» sier Scott-Hansen. – «Ja ja!» Og de huker sig sammen og ser på den. – «Jeg tenker det er best jeg prøver å lure mig ombord og si det,» sier Blessing. – «Ja, gjør det,» mener Scott-Hansen. Og Blessing forsiktig avsted på tå, så bjørnen ikke skulde bli redd ham. Imens har bamsen både fått øie på dem og fått vær av dem; den kommer luntende rett på efter nesen. Scott-Hansen begynte å overvinne sin frykt for å skremme. Så fikk den se Blessing som på letten fot snek sig avsted mot skuten, og satte bent mot ham. Blessing blev nu også beroliget med hensyn til bjørnens nerver; han stanset tvilrådig, men efter en smule betenkning kom han til det resultat at det i grunnen var hyggeligere å være tre enn én, og søkte tilbake til de andre fortere enn han hadde forlatt dem. Bjørnen tok samme kurs, og gjorde nu god fart. Scott-Hansen syntes det blev litt betenkelig, og mente tiden var kommet til å anvende et middel han hadde sett anbefalt i en bok – han reiste sig i sin fulle høide, slo med armene, og hylte med sine lungers hele makt, kraftig assistert av de andre. Men bjørnen holdt både kurs og fart fullstendig uforstyrret. Nu blev situasjonen kritisk. De snappet hver sitt våpen, Scott-Hansen en ispil, Johansen en øks, og Blessing ingenting; ropte av alle krefter: «Bjørn, bjørn!» og skar avsted mot skuten alt de vant. Men bjørnen holdt sin støe kurs til teltet, og først da den hadde undersøkt alt der, drog den efter dem.

Det var en mager hanbjørn. Det eneste som fantes i maven på den da den blev åpnet, var et stykke papir med navnet «Lütken & Mohn». Det hadde vært innpakningspapir til en skiløkt, og var brukt av en av oss på isen ensteds. – Efter den dag var det flere av ekspedisjonens deltagere som knapt forlot skuten uten å være bevæpnet til tennene.»

«Onsdag den 4. oktober. Nordvestlig vind igår og idag. Igår var det ÷ 16° C. og idag ÷ 14. Jeg har arbeidet i hele dag med loddskudd og fikk omtrent 1500 meters dyp. Bunnprøven bestod av et lag grå lere øverst, 10–11 centimeter tykt, og derunder brun lere eller mudder. Temperaturen i dypet var høiere enn ventet. Der røk det grunne polarbasseng i vasken, og der gikk det kolde ishavsvann samme vei!

Mens vi holdt på med å hale op linen i eftermiddag, sprakk isen litt aktenfor «Fram», og sprekken videt sig så hurtig at tre av oss, som var ute for å berge is-ankrene, måtte lage oss bro av et langt bord for å komme over den og tilbake til skuten igjen. Senere på kvelden var det litt skruing i isen, flere nye råker dannet sig også aktenom den første.»

«Torsdag den 5. oktober. Da jeg imorges skulde klæ på mig til frokosten, kom styrmannen farende og sa det kom en bjørn. Jeg var snart på dekket og så den komme op fra syd, i le av oss. Den var ennu på lang avstand, men stanset og lurte. En stund efter la den sig ned. Hendriksen og jeg satte avsted mot den, og var så heldige å felle den med en kule gjennem brystet på 250 meters hold, nettop som den vilde rømme sin vei.

Vi gjør oss klar for vinteren og skruingene nu; i eftermiddag tok vi op roret. Vakkert vær idag, men koldt; ÷ 18° C. klokken 8 i kveld. Ved visitasjon av lægen i aften blev det opdaget at vi fremdeles har lus ombord, og jeg vet ikke hvad vi skal gjøre. Dampen har vi ikke lenger,– vi får vel sette vårt håp til kulden.»

Jeg kan ikke si annet enn at jeg følte mig uvel ved denne opdagelse; fikk vi lus i alle våre skinnklær, så jeg ingen utvei. Dagen efter stor renselsesfest, efter de pinligste antiseptiske forskrifter. Hver mann måtte avlevere sine gamle klær fra innerst til ytterst, blev vasket, fikk nytt på fra topp til tå. Alt det gamle, skinnfeller og slikt iberegnet, blev forsiktig båret på dekk og opbevaret der hele vinteren over. Dette var for sterk kost også for disse dyr. Op til 53° kulde kunde de ikke klare, og vi merket ikke mere til dem. Det var nok ikke uten grunn at lusen i gamle dager, den gang hun kunde tale, pleide å si:

«E vil hell kokast i sju lute,
hell e vil ligg’ ei vinternott ute.»

«Fredag den 6. oktober. Koldt; ned til ÷ 24° C. Vi har idag begynt med å rigge istand vindmøllen. Isen er skrudd op en del nord for «Fram»s akterende. Da hundene må fryse ved stadig å stå bundet uten å røre sig, slapp vi dem løs i eftermiddag, og vil nu forsøke å la dem gå fri. De begynte naturligvis med slagsmål, og en del forrevne stakkarer drog sig hinkende fra slagmarken; men ellers var der stor glede; de hoppet og sprang og rullet sig i sneen. – Intenst nordlys i kveld.»

«Lørdag den 7. oktober. Koldt fremdeles, og samme nordlige vind vi har hatt i alle disse siste dager, – jeg er redd for vi driver langt sydover nu. Allerede for et par dager siden gav observasjonene 78° 47’ n. br. Det var 16’ sydover på mindre enn en uke. Det er vel meget; men vi får ta det igjen, vi må nordover. Nu bærer det bort fra hjemmet, veien blir lenger; men snart bærer det vel nærmere igjen. – Disse drømmeglødende kvelder – for et dyp av skjønnhet, med en understrøm av uendelig klage! Den svunne sol kaster sin vemodige glød inn i ensomheten. Det er naturens salme som fyller rummet tung av sorg over at all dens skjønnhet spredes dag efter dag, uke efter uke, år efter år, over en død verden. Hvorfor? Solnedgangen har alltid vemod, også hjemme. Derfor er den her så kjær, og så usigelig mere vemodig. Rødt brennende blod i vest mot den kolde, kolde sne. Ja havet der hjemme ved soleglad – også dette er jo havet, havet stivnet i lenker, i døden, og snart forlater solen oss, og vi blir tilbake i mørket. «Og jorden var øde og tom» ... Er dette det hav som skal komme?»

«Søndag den 8. oktober. Vakkert vær, tok en skitur vestover, og alle hundene fulgte med. Føret var trått av saltlaken som trekker sig op i sneen fra isen. Flat nyfrossen is, med eldre, ujevne, opbrutte flak imellem. Jeg satte mig ned på en snehaug langt derute, hundene trengte sig omkring for å bli klappet, øiet gled utover sneflaten, endeløst ensomt – sne, sne overalt.

Observasjonene idag bragte oss den lite gledelige overraskelse at vi nu er helt nede på 78° 35' n. br.; men det lar sig nok forklare, når en tenker på all den nordlige og nordvestlige vind vi har hatt i den siste tid, og så åpne vannet ikke langt syd. Når alt fryser, må vi nordover igjen; det er ikke tale om annet. Men ikke dess mindre – litt ubehagelig er det. Noen trøst finner jeg deri at vi også er kommet endel østover; så holder vi iallfall luven og driver ikke av ned i vest.»

«Mandag den 9. oktober. Hadde feber i natt, i dag også; gud vet hvad nu det er for noe vrøvl. Da jeg tok vannprøve i formiddag, opdaget jeg plutselig at vannhenteren stanset på 145 m. dyp. Der var virkelig bunn. Altså kommet syd igjen til det grunne farvann. Vi lot den ligge på bunnen en stund, og så nu på linen at vi drev nordover. Det var da enda godt.

Som vi satt efter middagen og pratet om løst og fast, begynte med ett en øredøvende larm, og hele «Fram» ristet. Det var den første skruing. Alle mann på dekk for å se. «Fram» klarte sig fint, som jeg hadde ventet det av henne. Isen satte på i uavbrutt sig, men måtte under, og vi blev langsomt løftet. Utover eftermiddagen fortsatte det av og til med skruinger, enkelte ganger så kraftig at «Fram» blev lettet et par fot; men da bar ikke isen lenger, og hun brøt den under sig. Mot kvelden slaknet den ganske op, så vi lå i en stor klare og måtte fortøie ved vårt gamle flak for ikke å drive av. Det ser ut til å være ikke liten bevegelse i isen her. Nu i kveld forteller Peder at han hører dumpe drønn av sterk skruing et stykke unda.»

«Tirsdag den 10. oktober. Isen urolig fremdeles.»

«Onsdag den 11. oktober. I eftermiddag kom de med den sørgelige efterretning at «Job» er død, opflenget og drept av de andre hundene. De fant den et godt stykke fra skuten; «Gamle-Suggen» lå og passet liket, så ingen annen hund slapp til. Det er noen ubest, ingen dag uten slagsmål. Som oftest er jo en av oss i nærheten og stanser det; men om nettene har de rett som det er fått revet og bitt en av sine kamerater. Stakkars «Barrabas» var næsten vettskremt; han holder sig ombord og tør ikke lenger gå ut på isen, for ellers setter de andre udyrene på ham. Der er ikke spor av noblesse hos disse kjøtere; som villdyr styrter hele flokken over den tapende så snart to ryker op å slåss. Eller – skulde det kan hende være naturlig at det er den sterke og ikke den svake som skal beskyttes? Er det kanskje vi mennesker som har stillet naturen på hodet ved å beskytte og holde liv nettop i alle svake?

Isen er urolig og har skrudd en del idag igjen. Det begynner så sakte å knirke og klage langs skibssiden. Så stiger det gjennem alle tonearter; nu klager det i høie syngende lyd, nu brummer det og knurrer det, så smeller det, og skuten skvetter et stykke op. Stadig stiger larmen, det er som et helt orgelverk, skuten skjelver og rister, skvetter op tak for tak, eller løftes sakte. Det er en lun hygge ved å sitte og høre på alt dette leven og vite at skuten er sterk, – det var dem som for lenge siden hadde vært knust. Isen presses mot skibssiden der ute, flakene knekkes, stabler sig op, tvinges ned under det tunge usårlige skrog, og vi ligger som i en seng. Snart begynner larmen å gi sig, skibet synker igjen ned i sitt gamle leie, og alt er stille som før. – Omkring oss er isen adskillig opskrudd i flere retninger, på et sted i øst til en betydelig høide. Utover kvelden slaknet det, og det blev en stor klare omkring oss.»

«Torsdag den 12. oktober. I formiddag lå vi med vårt flak drivende på blå sjøen midt i en stor klare som strakte sig langt nordover, og nordenfor var luften mørk og blå i himmelbrynet. Der var ingen ende på det åpne vann så langt vi kunde se fra tønnen i den lille dobbeltkikkerten, bare enkelte isstykker stakk op hist og her. Underlige omskiftelser! Jeg grundet på om vi skulde gjøre oss klar til å gå. Men de har for lenge siden begynt å ta maskindelene fra hverandre for overvintringen, så det vilde gå noen tid før vi fikk maskinen ferdig til bruk igjen. Kanskje best å se det litt an først. – Det er klart solskinnsvær, frisk vakker vinterdagsstemning, men den samme nordlige vind. Loddet og fikk 90 m.; vi driver sakte i sydlig retning. Henimot kvelden skrudde isen sammen igjen med kraft; men «Fram» tar nok imot. I eftermiddag fisket jeg på omtrent 50 m. dyp efter dyr med en silkehov og gjorde god fangst, særlig av små krepsdyr og av

%P
Fra havet vestenfor de Nysibiriske Øer. (Fotografi 18. september 1893.)
Fra havet vestenfor de Nysibiriske Øer. (Fotografi 18. september 1893.)

Nordvest for de Nysibiriske Øer. (Fotografi 23. september 1893.)
Nordvest for de Nysibiriske Øer. (Fotografi 23. september 1893.)
Isen østover den 24. september 1893
Isen østover den 24. september 1893

Isen nordover den 24. september 1893, da Fram blev fast.
Isen nordover den 24. september 1893, da Fram blev fast.

en liten arktisk orm (spadella) som svømmer fritt i sjøen. Det er forresten vanskelig å få anledning til litt fiskeri her. Ikke før har en fått en gløtt å slippe greiene sine ned gjennem, så skruer det sammen igjen, og en må hale op det forteste en kan for ikke å få linen skåret over og miste det hele. Det er synd, for her kunde være litt av hvert å finne. Også morild[2] ser vi så fort isen bare åpner sig litt. Her er langt fra så lite dyreliv som en skulde ventet.»

«Fredag den 13. oktober. Nu sitter vi altså midt oppe i det som alle spådommer så vår fare i. Det skruer og braker på alle kanter rundt om oss, flakene tårner sig op i lange murer og høie hauger som kunde rekke et stykke op på «Fram»s rigg, – isen gjør sitt beste for å få «Fram» malt i stykker. Men her sitter vi ganske rolig, går ikke op en gang for å se på ødeleggelsen; praten og latteren fortsetter som ellers. I natt skrudde det voldsomt rundt vårt gamle hundeflak; isen hadde veltet sig innover det, høiere enn de høieste topper på det. Vår brønn, som hittil har gitt oss godt drikkevann, hadde den rent ødelagt og fylt med sjøvann, og så veket den sig over vårt aktere isanker og stållinen som ankeret var festet med, og begrov begge deler så vel at vi senere måtte kappe linen. Så videre innover de planker og sleder som stod på isen. Nu endelig fikk vakten purret alle mann ut for å berge; for nu var hundene også i fare der de stod bundet. Så revnet flaket midt over. Idag morges var alt en eneste sørgelig forvirring ute på isen – glitrende i en henrivende sol. Rundt omkring høie, bratt opskrudde ismurer. Merkelig nok hadde vi ligget nettop i randen av den verste ødeleggelsen, og slapp fra det med tapet av et isanker, en stump stålline, noen planker og trematerialer og en halv samojedslede, som alt sammen også godt kunde vært spart, var der blitt tatt fatt litt i tide. Men de er blitt så likegyldige for skruing nu, karene, at de går ikke op og ser, om det braker aldri så meget; skuten holder nok, og da er det ikke noe annet som kan ta skade heller, uten isen, mener de vel.

Om formiddagen slaknet det igjen, og snart lå vi i en stor klare som igår. Også nu strakte den sig langt nordover mot himmelranden, og den samme mørke luft nordenfor tydet på utstrakt åpent vann. Nu gav jeg ordre til å sette maskinen sammen igjen; det skulde kunne skje på halvannen, høist to dager, blev det sagt. Vi må nordover og se hvad dette er. Jeg tenker mig muligheten av at nettop der ligger grensen mellem den isdrift «Jeannette» var i og den pakke som vi nu driver sydover med, – eller skulde der være land?

Vi har fått nok av naboskapet med det revnede flaket og varpet oss et stykke akterover efter middagen, da isen begynte å sige sammen. Nu henimot kvelden begynte skruingen igjen for alvor, og især var den slem rundt om restene av vårt gamle flak, så jeg tror vi kan være glad over å ha sloppet bort. Det er klart at skruingen her står i forbindelse med, eller kanskje skyldes, flodbølgen. Den kommer regelmessig til bestemte tider; to ganger slakner isen, og to ganger skruer den sammen i hvert døgn. Skruingen er falt så ved fire-, fem-, seks-tiden om morgenen, og omtrent ved samme klokkeslett om eftermiddagen, og mellem disse tider ligger vi tildels i åpne klaren. At skruingen nettop nu er så sterk skyldes vel springfloden; vi hadde nemlig nymåne den 9., nettop første dag det var skruing. Da var det like over middag vi merket det; men det er kommet senere for hver dag, og nu skruer det klokken 8 om kvelden.»

Den tanke at skruingen for en vesentlig del har sin grunn i tidevannsbølgen er allerede før gjentagne ganger fremsatt av forskjellige polarfarere. Under «Fram»s drift hadde vi bedre leilighet enn de fleste til å studere denne foreteelse, og det er efter vår erfaring utvilsomt at tidevannet i stor utstrekning fremkaller bevegelse og skruing i isen. Især er dette tilfelle ved springflod, mest ved nymåne, mindre ved fullmåne. I mellemtidene var der som regel liten eller ingen antydning til skruing. Men denne tidevanns-skruing optrådte dog ikke hele tiden under vår drift. Det var særlig første høst, mens vi var i nærheten av det åpne hav nord for Sibiria, og det siste år, da «Fram» nærmet sig det åpne Norskehav, at den kunde iakttas; i det indre av polarbassenget var den vanskeligere å påvise. Skruingene optrer her mere uregelmessig og skyldes vesentlig vindene og den isdrift som derved fremkalles. Tenker man sig disse umåtelige ismasser i drift i en bestemt retning, og de så plutselig møter hindringer – f. eks. andre ismasser som er stanset eller endog satt i drift i motsatt retning av en vindforandring i fjernere strøk – da er det lett å skjønne at et voldsomt press må opstå.

En slik skruing er unektelig et veldig skuespill. Man føler sig som man stod ansikt til ansikt med jetter, og det er ikke noe under at fryktsomme sjeler lar sig imponere og tror at alt må bøie sig; for når skruingen begynner for alvor, da er det som der ikke fantes det punkt på jordens overflate som ikke kunde rokkes, som ikke rister og bever. Først en tordnende dur som av jordskjelv langt borte i det store øde; så durer det på forskjellige kanter, kommer nærmere og nærmere, den stille isverden gjenlyder av drønnene, naturens jetter er våknet til kamp. Isen sprekker på alle kanter, den begynner å veltes op, – og med ett slag står du midt i det. Det hviner og braker omkring dig, du kjenner isen skjelve og knake under føttene, ingenting er i ro lenger. I halvmørket kan du se hvorledes isen knuses og tårner sig op i høie rygger, nærmere og nærmere mot dig. Du kan skimte flak på 3–4–5 meters tykkelse bli knust og løftet op på hverandre som var det fjærballer, de rykker nærmere innpå, du springer unda for å berge livet. Men der sprekker grunnen like foran dig, et svart gap åpner sig, vannet strømmer inn. Du kaster dig til siden – men der øiner du gjennem mørket en ny rygg av veltende is-stykker som drar den annen imøte. På nok en kant prøver du – også der det samme. Det durer og dundrer som av den veldigste foss på alle kanter, smell efter smell som av kanonsalver. Det trekker sig sammen om dig, flaket du står på blir mindre og mindre, vann fosser innover – der finnes ingen annen redning enn å springe over de rullende is-stykker for å komme på den annen side av skruryggene. Men så stilner det av igjen, larmen drar videre, og litt efter litt taper den sig langt derute i det fjerne.

Slik går det for sig der nord, måned efter måned og år efter år. Isen sprekker og tårnes op i forskjellige retninger. Så man den i fugleperspektiv, vilde det se ut som den var inndelt i ruter og masker ved et endeløst nett av skrurygger eller skrugarer (som vi kalte dem fordi de minnet så meget om snedekte stengarer hjemme, slike som på mange kanter av landet brukes til å inngjerde jordteigene med). Ved første øiekast kunde disse skrugarer synes å være strødd i alle mulige retninger; men ved nærmere undersøkelse trodde jeg dog å opdage visse retninger de særlig strakte sig i; som regel dannes de nemlig tvers på retningen av det trykk i isen som fremkaller dem. I beretninger om polarferder ser man ofte omtalt skrugarer og skrukoss som skulde være optil 15 meter høie. Dette er eventyr. Slike fantastiske beskrivelser må være fremkommet ved at vedkommende forfatter ikke har gjort målinger. Under hele vår drift og vår ferden over ismarkene der nord så jeg bare en eneste gang et koss hvis høide med sikkerhet var over 7 m. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å måle det; men jeg tror å kunne si at det var henimot 10 m. høit. Alle de høieste koss jeg målte – og de var mange – var gjerne mellem 6 og 7 m., og det er en ren undtagelse at hav-isen blir skrudd op til høider på mer enn 8 m.

«Lørdag den 14. oktober. Vi har idag fått roret påsatt; maskinen er også såpass i orden at vi er klar til å gå nordover når isen åpner sig imorgen formiddag. Den slakner og skruer sammen aldeles regelmessig to ganger i døgnet fremdeles, så vi nøiaktig kan si på forhånd når det kommer. Også idag hadde vi samme åpne klaren nordover, og nordenfor stort åpent hav så langt vi kunde se. Hvad kan det være? Nu ikveld var skruingen temmelig voldsom. Flakene stuvet sig op til midt på «Fram» om babord, etpar ganger holdt de tilmed på å gå over rekken ved svalkelemmen. Men så brotnet isen under dem, og de blev tatt under til slutt allikevel. Det er ikke tykk is, og den kan ikke skade synderlig; men det er voldsomt til makt som ligger på. Uavlatelig siger massene frem; de kunde synes uimotståelige; men like så langsomt og sikkert blir de knust mot «Fram»s sider. Nu klokken halv ni er endelig skruingen ophørt. Klar kveld, tindrende stjerner og flammende nordlys.»

Som jeg hadde sluttet dagboken, var gått til køis, og lå og leste om kampen for tilværelsen i «Artenes oprinnelse», hørte jeg at hundene holdt mere leven enn vanlig utenfor på isen. Jeg ropte inn i salongen at en måtte gå og se «om det var bjørn bikkjene gjødde på». Scott-Hansen gikk; han kom snart igjen, trodde å ha sett et stort dyr i mørket. «Ja, så skyt den da!» Jo det skulde han, og op bar det med ham og med flere. Så smalt et skudd på dekket over hodet mitt, så et til; skudd efter skudd, ialt ni. Johansen og Hendriksen kom springende ned for å hente flere patroner; de påstod bjørnen var skutt, for den brølte så fælt. Men de hadde bare så vidt skimtet noe stort grå-hvitt som rørte sig mellem hundene derute i mørket. Nu skulde de avsted på isen efter den. Fire mann drog i vei, og et stykke borte fant de virkelig en død bjørn, truffet av to kuler. Det var en unge. Men den gamle måtte jo være i nærheten; hundene gjødde også meget ennu. Nu mente alle å ha sett to i følge, og fant det sannsynlig at den annen også var skadeskutt. Johansen og Hendriksen hørte det stønne langt borte, da de nu senere var ute på isen for å hente en kniv de hadde glemt igjen. Den drepte bjørn blev trukket ombord og flådd med én gang, før den fikk tid til å stivne i kulden.

«Søndag den 15. oktober. Til vår forundring slaknet ikke isen synderlig op i natt efter den sterke skruingen; og hvad verre var, idag morges heller ingen antydning til slakking – nu da vi endelig var fullt ferdige til å gå. Svake tegn til det viste sig litt senere; jeg gav ordre til å fyre op, og tok imens en tur på isen for å se efter sporene fra igår kveld. Jeg fant slag ikke alene efter den bjørn som var felt, og en større, som kunde være moren, men også efter en tredje, som måtte være hårdt såret, da den tildels hadde slept bakkroppen og hadde latt et bredt blodspor efter sig. Efter å ha fulgt slagene et godt stykke, og opdaget at jeg ikke hadde andre våben til å gjøre det av med dem enn tørre nevene, fant jeg det vel så heldig å gå ombord efter en børse, og få noen folk med til å trekke bjørnene tilbake. Jeg hadde så smått håpet at isen imens skulde ha slaknet, så vi i steden kunde gå nordover med «Fram», – men så godt var det nu ikke. Jeg spente derfor skiene på og skar avsted igjen med en del hunder i følge. Noen av kameratene kom efter. Et stykke fremme kom vi til sengen hvor den hadde ligget om natten. Stakkars dyr, en fæl natt! Og ved siden av så jeg slagene efter moren. Det grøsste i en ved tanken på hvordan hun hadde gått og voktet sitt syke barn, som måtte ha fått ryggen skutt over. Snart nådde vi igjen krøplingen, som slepte sig avsted over isen som best den kunde. Da den ingen annen utvei så, kastet den sig i en liten åpning, hvor den dukket gang efter gang. Mens vi laget til en rennesnare, kringsatte hundene hullet som rasende; det var vanskelig å holde dem fra å jumpe like ut i vannet til bjørnen. Endelig var vi ferdige, og næste gang dyret kom op fikk det snaren rundt den ene labben og en kule i hodet. Mens de andre drog den ombord, fulgte jeg moren et stykke på slagene, men kunde ikke finne henne. Og snart måtte jeg vende om, for å se om der ikke var utsikt til å få røre på «Fram». Jeg fant imidlertid at isen, istedenfor å slakne, hadde skrudd litt sammen igjen om henne, nettop på den tid da slakkingen etter alle beregninger skulde vært der. Om eftermiddagen gikk så Scott-Hansen og jeg avsted efter binnen. Vi så, hvad jeg hadde ventet, at hun var kommet tilbake og hadde fulgt efter datterens likferd et stykke, men så var hun dradd østover, og da mørket falt på, tapte vi slagene i noe ny skru-is. – Det eneste vi har å beklage ved dette bjørnebesøket, er at to hunder, «Narrifas» og «Reven», er forsvunnet; formodentlig rømte de avsted i redsel da bjørnefølget først viste sig i hundeflokken. De kan jo være skamslått; men jeg har ikke sett noe som tyder på slikt.»

«Mandag den 16. oktober. Observasjonene den 12. satte oss på 78° 5' n. br. Stadig sydover! Dette er næsten nedslående. – De to flyktninger kom tilbake idag morges.»

«Tirsdag den 17. oktober. Noe over midnatt skrudde det sterkt, og mellem 11 og 12 i formiddag fikk vi en voldsom skruing; efter den tid har det slakket litt igjen.»

«Onsdag den 18. oktober. Som meteorologen, Johansen, idag morges var oppe og leste av termometrene, la han merke til at hundene, som nu står bundet på dekket, gjødde påfallende ned mot isen. Han bøide sig utover rekken, akter ved roret, og så en bjørnerygg under sig like inne ved skuteveggen. Avsted bar det efter børsen, og med et par skudd veltet han dyret overende. På sporene så vi siden at den hadde undersøkt alle søppelhaugene rundt skuten. – Litt senere på morgenen var jeg på isen. Scott-Hansen og Johansen holdt på med noen magnetiske observasjoner sør for skuten – det var vakkert vær med solskinn. Jeg var nettop ved en klare et stykke forut, og holdt på med undersøkelser over ny-isens dannelse og vekst, da jeg hørte et skudd ombord. Jeg vendte mig, og fikk se det siste skimt av en bjørn som hoppet avsted bort imot skrukossene. Hendriksen hadde fått øie på den fra dekket; den kom marsjerende rakt på skuten. Men da den bare var noen skritt borte, fikk den se Scott-Hansen og Johansen, og satte så kurs rett mot dem. Imens hadde Hendriksen hentet børsen, men klikket flere ganger, det vilde slett ikke brenne av. Han har en ulykksalig hang til å smøre mekanismen så vel med vaselin at fjærene går som i grønnsåpe. Endelig brente det. Kulen gikk tvers gjennem bogen og bringen på bjørnen; den reiste sig på to, fektet i luften med for labbene, kastet sig om og sprang unda, for å falle efter en 30 skritt; kulen hadde streifet hjertet. Først da det smalt, fikk Scott-Hansen se bjørnen, styrtet til og gav den to revolverkuler i hodet. Det var en stor bjørn, den største vi ennu har fått.

Ved middagstid var jeg i tønnen. Skjønt det var siktbart vær, kunde jeg ikke opdage land på noen kant. Klaren der langt i nord er helt borte nu; derimot har det inatt dannet sig en stor ny klare her tett ved oss; den strekker sig både nordover og sydover og er nu islagt. Skruingene er vesentlig bundet til kantene av denne klaren, og kan forfølges som murer av opskrudd is like til horisonten i begge retninger. Østover er isen aldeles ubrukket og flat. Vi har ligget nettop i den verste skruingen.»

«Torsdag den 19. oktober. I formiddag forsøkte jeg en kjøretur med seks av hundene. Da jeg vel hadde fått dem spent for samojedsleden, satt mig oppå og så ropte «Prrrr prrrr!» bar det i vei ganske bra utover isen. Men det varte ikke lenge før vi kom til høi skru-is og måtte vende. Aldri så snart var det skjedd, før de skar tilbake til skuten i lynende fart, og nu var de ikke mere til å få derfra. Frem og tilbake bar det langs skuteveggene, fra den ene siden til den andre, fra søppelhaug til søppelhaug. Var vi ved svalkelemmen på styrbord side, og jeg smurte på dem og prøvde å drive dem ut på isen, så bar det alltid aktenom skuten til babords svalkelem, men lynende fort. Jeg holdt igjen, bante og turnerte det jeg var kar til; men like meget hjalp det. Jeg holdt i sleden og spente imot, men blev revet overende og slept lystig avsted over isen i de glatte selskinnsbuksene mine, på maven eller på ryggen eller på siden, alt efter som det falt sig. Fikk jeg så endelig stanset dem op mot noe skru-is eller på en søppelhaug, bar det sporenstreks tilbake til svalkelemmen om styrbord igjen med mig dinglende efter, og i raseri bante jeg på at jeg skulde slå hvert sideben inn på dem når jeg bare slapp til. Så lenge holdt vi på med denne komedien, til de formodentlig blev kjed av det, og syntes de likeså godt kunde ta den vei jeg vilde ha dem. Godt og vel bar det nu lystelig avsted over flate flak en stund til jeg stanset for at vi kunde puste ut litt. Men aldri så snart rørte jeg litt ved sleden, før hundene satte avsted igjen, og nu gikk det i vill fart tilbake samme vei vi var kommet. Jeg holdt krampaktig fast, hang efter, skjelte og brukte pisken; men jo mere jeg slo, dess fortere skar de i vei. Endelig fikk jeg stanset dem ved å stemme benene ned i sneen mellem fløtstokkene på sleden og kjøre en svær selhake ned ved siden av. Men i et ubevoktet øieblikk gjorde de så et rykk – overende lå jeg med bakdelen der hvor jeg før hadde benene, og mens det bar videre med lynets fart, pløide denne fyldige legemsdel en dyp renne i sneen. Slik gikk det gang på gang. Så mistet jeg brettet jeg skulde sitte på, så svepen, så vottene, så luen – og det gjorde ikke humøret bedre. Et par ganger forsøkte jeg å hoppe frem foran hundene og drive dem til å vende; men de skvatt bare til begge sider og øket farten, trekktauene viklet sig om anklene på mig, og kastet mig nesegrus på sleden, og så avsted i villere jag enn noensinne. Slik var altså min første kjøretur med hunder på egen hånd, og jeg vil ikke påstå at jeg var stolt av den. I stillhet var jeg glad over at det ikke hadde vært noen tilskuere.

Om eftermiddagen undersøkte jeg smeltevannet av den nydannede brunrøde is, som der er en god del av på klarene her omkring oss. Mikroskopet viste at denne farve skyldes et mylder av små organismer, mest planter, og især masser av diatoméer og noen alger, tildels med ytterst eiendommelige former.»

«Lørdag den 21. oktober. Jeg har holdt mig inne idag for denne muskelhistorien, en revmatisme som jeg har hatt noen dager i den høire side av kroppen, og som doktoren masserer mig for så det gjør ulidelig vondt. Er jeg da virkelig blitt så gammel og verkbrudden, eller er det bare innbilning hele stasen? Det er såvidt jeg hinker avsted nu; men om det gjaldt, mon du da ikke kunde stå op og gå omkapp med hvem som helst?

Jeg lot ta et loddskudd; det viste over 135 m. Altså dypere igjen. Loddlinen pekte som om vi skulde drive sydvestover. Jeg forstår ikke dette med den stadige drift sydover. Nu har det jo heller ikke vært stort vind i det siste, idag visstnok litt nordlig, men ikke meget sterk. Hvad kan det være? Med all min viden, alt mitt resonnement, alle sammenlegninger av at 2 + 2 er 4, kan jeg ikke få i stand noen sydgående strøm; her må være en nordgående. Hvis strømmen gikk sydover her, hvordan skulde så det store åpne hav vi dampet nordover i forklares? og den bukt vi endte i der lengst nord? Alt dette kunde ikke være fremkalt av annet enn nordgående strømmer, slike som jeg forutsatte. Det eneste som gjør mig betenkelig er den vestgående strøm, som vi hadde imot under hele ferden langs Sibiria-kysten. Vi skulde da vel ikke få danse først sydover langs de Nysibiriske Øer, så vestover langs kysten av Sibiria, og så nordover mot Kapp Tsjeljuskin, samme veien som vi kom! Det skulde bare mangle – det blev iallfall en eiendommelig prøve på alle beregningene.

Nå skitt, ensteds må vi jo hen; her blir vi ikke i all evighet. «Det gir sig vel i enden,» sa repslageren; men la det helst gå litt fortere, hvad retning det så enn bærer i. På Grønland gikk det også sydover med oss til å begynne med; men det blev bra til slutt.»

«Søndag den 22. oktober. Hendriksen tok imorges loddskudd og fikk 129 m. «Hvis vi drev noensteds,» sa han, «var det østover; men ellers var det temmelig rolig.» Der er ingen vind idag. Holder mig i mitt hi.»

«Mandag den 23. oktober. Fremdeles i hi. Idag enda 10 m. grunnere enn igår. Loddlinen viser sydvest, så vi skal altså drive nordøstover. Scott-Hansen har regnet ut observasjonen for den 19., og finner at vi skulde være kommet 10 minutter nordligere og være på 78° 15' n. br. Nu da vinden er stilnet, får altså endelig den nordgående strøm gjøre sig gjeldende.»

«Tirsdag den 24. oktober. Inatt mellem 4 og 5 hadde vi sterk skruing; «Fram» blev løftet en del. Det ser ut som om bevegelsen vil komme igjen nu da vi har springflod med fullmåne. Imorges hadde isen åpnet sig, så «Fram» lå ganske flott i sin råk. Ut på formiddagen begynte isen igjen å sige sammen, og ved 11 -tiden skrudde det sterkt en stund; så blev det påny nokså rolig. Men ut på eftermiddagen tok det på igjen, og ved fire-, halvfem-tiden var skruingen voldsom; «Fram» blev ristet og løftet; men vi sitter like rolig. Peder sa at han trodde skruingen kom fra nordøst; for han hørte duren nærmet sig fra den kant. – Johansen satte ut silkenettet for mig på 20 m. Det var såvidt det blev berget op igjen, men det bragte rik fangst. Holder mig fremdeles inne.»

«Onsdag den 25. oktober. Inatt hadde vi stygg skruing. Jeg våknet og kjente «Fram» blev løftet, ristet, og kastet, mens det av og til smalt i isen som knustes mot skutesiden. Da jeg hadde hørt på dette en stund, sovnet jeg igjen med en koselig følelse av at det var godt å være ombord i «Fram»; det vilde være ubehagelig å måtte tørne ut og være ferdig hver gang det skrudde litt, eller komme settende med bylten på nakken, som «Tegetthoff»-folkene.

Det blir hurtig mørkere. Solen står lavere og lavere for hver gang vi får se den; snart svinner den helt, hvis den da ikke alt er forsvunnet. Så kommer den lange mørke vinter, og glad skal vi se våren imøte; – men det har ingenting å si, bare det vil bli ordentlig sig nordover. Vi har fått sydvestlig vind, og nu er møllen endelig blitt prøvd, den har vært ferdig flere dager. Den arbeider utmerket; vi har hatt deilig elektrisk lys idag, enda vinden ikke har vært så særdeles sterk (5,8 m. i sekundet). De elektriske lamper er en herlig opfinnelse. Å for en innflytelse lyset øver på ens sinn! Der var en synlig opkvikkelse å spore hos alle mann ved middagsbordet – samme virkning som av et glass god vin. Og hvor salongen ser festlig ut! Alt blir høitid. Der blev drukket en varm skål for Oscar Dickson, som vi alle var enige om var en kjernekar.

I kveld et vidunderlig måneskinn, klart som dagen; og så nordlyset, gult og underlig i måneskinnet; en stor ring om månen, – og nedenunder isen hvit og blank utover, hist og her i nærheten av oss optårnet av skruing. Og så midt i denne tause sølvoverspunne isverden vindmøllen sveivende rundt med sine mørke vinger mot den dunkelblå himmel og nordlyset; – en eiendommelig motsetning: kulturen som plutselig stikker frem i en stivnet åndeverden. – Imorgen er det «Fram»s fødselsdag. Hvilken rekke av erindringer den vekker, den dag for et år siden da hun løp av stabelen!»

«Torsdag den 26. oktober. Loddskuddet gav i formiddag 100 m.'s dybde. Nordover bærer det med svær fart, rett nordover – sier Peder. Nu ser det altså ut til å gå bedre. I anledning av dagen stor fest, som begynte med skiveskytning. Senere en splendid middag på 4 retter, som satte mavene på en såre hård prøve. «Fram»s skål blev drukket med stor og stormende tilslutning. Det var visstnok talt ut av alles hjerter, når det blev sagt at ««Fram» var en ypperlig skute som vi ikke kunde tenke oss bedre til vårt bruk (almen jubel), og at vi derfor ønsket henne et langt liv, og oss med henne». (Hør, hør.) Efter kveldsmaten kom en jordbærcitron-bolle, og så blev premiene utdelt med stor høitidelighet og til almindelig munterhet – hver deltager fikk sitt pass påskrevet i treffende deviser, mesteparten forfattet av skibets læge. Der var premier til alle mann. Første premievinner fikk «Fram»s trekors til å bære om halsen i et hvitt bendelbånd; siste premievinner et speil, til å speile sin falne storhet i. Den kveld var det også lovlig å røke i salongen, og til pipene og toddyen kom så en livlig whist, som endte den vellykkede dag.

Når jeg nu sitter her alene, går tankene av sig selv tilbake til det år som er svunnet siden vi stod der oppe på plattformen, og hun slo champagnen mot baugen og sa: ««Fram» skal du hete,» og det tunge sterke skrog sakte begynte å gli. Jeg klemte henne i hånden, tårene trengte sig frem i øinene og gråten op i halsen, så en ikke fikk et ord frem. Det prektige skrog som dukket i det glitrende vannet derute, soldisen som lå og dirret over det hele – aldri glemmer jeg det øieblikk vi stod der sammen og så utover. Og nu – alt som er hendt i disse siste fire måneder! Skilt; hav og land og is og kommende år ligger mellem oss, – fortsettelsen av det som hendte den gang. Hvor lenge skal det vare? Jeg har så vondt for å tro at jeg ikke snart skal se hjemmet igjen. Når jeg begynner å tenke, skjønner jeg jo at det kan vare lenge, lenge, men vil dog ikke tro det.

Idag tok vi også høitidelig farvel med solen. Med sin halve skive var den ved middagstid for siste gang over isranden i syd, et matt, rødglødende, flattrykt legeme uten varme. Så går vi da inn i vinternatten; – hvad vil den bringe oss, hvor vil vi være når solen kommer tilbake? Til bot for solen har vi det vidunderligste måneskinn, natt og dag går månen rundt himmelen. – Der er, merkelig nok, lite skruing nu, bare ganske ubetydelig en enkelt gang. Derimot åpner isen sig ofte meget, så det er store klarer på flere kanter; idag var der noen nokså store på sydsiden av oss.»

«Fredag den 27. oktober. Loddskudd imorges gav 95 m.'s dybde. Efter observasjonene igår eftermiddag er vi omtrent 3' nordligere og litt vestligere enn den 19. Det er pokker som vi ligger her og roter. Vi må være kommet inn i et hull hvor isen maler rundt og ikke vil avsted. På denne vis går tiden uten at vi utretter noen ting, og gud vet når det vil ta ende. Fikk vi bare en dugelig sønnenvind som drev oss nordefter og ut av dette svineri! – Karene har idag tatt op roret igjen. Som de i eftermiddag holdt på med det, blev der med ett lyst som klare dagen. Et blålighvitt lys. Johansen kom springende ned i salongen og fortalte Scott-Hansen og mig at det nettop hadde gått en vidunderlig ildkule over himmelen i vest; en kunde ennu se lys-strimen efter dens vei. På dekket så vi ganske riktig en krummet lysbue oppe i «Triangelet» ved «Deneb». Meteoret var forsvunnet omtrent ved «Epsilon cygni» (stjernebilledet «Svanen»); men lysningen holdt sig svevende i luften lenge efter, som glødende støv. Alle hadde stått med ryggen til, så selve ildkulen hadde de ikke sett, og de kunde ikke si om den var sprunget istykker. Dette er det annet store meteor vi ser heroppe, av en prakt som sjelden forekommer. – Isen har en merkelig tilbøielighet til å slakne op uten å skrue, og rett som det er ligger skuten og flyter i klart vann. Slik idag igjen.»

«Lørdag den 28. oktober. Intet av betydning. Måneskinn natt og dag. Rødme av solen i syd.»

«Søndag den 29. oktober. Idag morges skjøt Peder en hvitrev, som var like innved skuten. I lengere tid har vi sett revespor når vi kom ut om morgenen, og en søndag så Mogstad reven selv. Den har visst holdt til her og spist av avfallet efter de drepte bjørnene. En stund efter at den første var skutt, viste det sig enda en, som kom hen og luktet på sin døde kamerat; men den fjernet sig snart og forsvant. Det er underlig at det skal ferdes så meget rev på denne drivisen og så langt fra land. Men når jeg tenker på revesporene jeg har sett i isen midt mellem Jan Mayen og Spitsbergen, er dette jo i grunnen ikke så stort mere påfallende.»

«Mandag den 30. oktober. Idag er temperaturen sunket til ÷ 27°. Jeg tok op trawlen, som jeg satte ut igår. Den gav to pøser gjørme fra bunnen. Jeg har drevet på hele dagen med å vaske gjørmen ut i et svært badekar i salongen, for å finne de mange dyrene i den. Det var særlig sjøstjerner, slangestjerner, medusahoder (astrophyton), sjøpølser, koralldyr (alcyonarier), ormer, svamper, skjell, og krepsdyr. Alt sammen blev selvfølgelig omhyggelig opbevart på spiritus.»

«Tirsdag den 31. oktober. Loddet idag 90 m., med en strøm som setter oss hårdt sydvestover. Har god møllebris nu, med de elektriske lampene brennende i hele dag. Buelampen under skylightet lar oss rent glemme mangelen av sol. Å, lys er en herlig ting, og livet er fagert til tross for alle savn! Det er Sverdrups fødselsdag. I formiddag revolverskytning i anledning av dagen. Og naturligvis en storartet middag, med 5 retter mat: fuglesuppe, avkokt makrell, renribber med stuet blomkål og poteter, makaroni-pudding, og pærekompott med melk; dertil Ringnes's øl.»

«Torsdag den 2. november. Temperaturen holder sig omkring ÷ 30° nu; men det kjennes ikke synderlig koldt, da det er stille. Nu kan vi se nordlyset om dagen også. Omkring klokken 3 i eftermiddag hadde det en ganske eiendommelig form. I himmelbrynet i sydvest lå gløden av solen. Foran var lette skyer sopt sammen, likesom en støvsky som reiser sig fra en rytterskare langt borte. Derfra strakte et sort flor sig i strimer opover himmelen, likesom ut fra solen, eller kanskje snarere det var som om solen suget støvfloret til sig i strimer fra hele himmelen. Det var bare i sydvest disse strimene var mørke; litt høiere op, lenger fra solrødmen, blev de hvite og lysende, som fint glinsende sølvflor. De trakk sig over hvelvingen rett over hodet på oss og helt mot nordhimmelen. Det så ut som nordlys; eller skulde det kanskje være lette skyer som svevet i sollyset høit oppe? Jeg stod lenge og så på det. Det var usedvanlig rolig; – men det var nordlys, som i sydvest gikk umerkelig over i mørke skystrimer og endte i støvskyen foran soldemringen. Scott-Hansen så det også, senere da det blev mørkt. Der var ingen tvil om hvad det var lenger: nordlyset strakte sig – sa han – fra solen over hele himmelhvelvingen, «som striper i et appelsinskall».»

«Søndag den 5. november. Idag var der avertert stort kappløp på isen. Banen var opmålt, avmerket, og dekorert med flagg. Kokken hadde laget ferdig kakepremiene, nummerert efter størrelsen. Spent forventning. Men da det kom til stykket, hadde alle mann trenet så vel de siste dagene at de nu var støle i benene og ikke kunde røre sig. Isteden blev premiene utdelt ved «blinding»: en mann blev bundet for øinene, og hadde så å bestemme hvem der skulde ha den kaken som blev pekt på. Denne rettferdige fremgangsmåten vant udelt bifall; vi fant alle at det var en adskillig bekvemmere måte å få premiene våre på enn ved å springe en hel kilometer for dem. Så er det da søndag igjen. Hvordan sleper dagene sig avsted? Jeg arbeider; leser; grubler; drømmer. Klunker på orgelet av og til. Går en tur på isen i mørket –: Lavt nede ved brynet i sydvest ligger rødmen av solen, så dunkelglødende mettet som var det alle livets ulmende lengsler, lav og fjern som barndommens drømmeland; høiere op smelter den over i rødgult, så gjennem lyst grønnblått over i det dype stjernesådde blå, og svinner – som det var i livets dype gåte – i det uendelige rum, det ingen demring noen gang skal gjennem bryte. Oppe i nord bevrende buer av svakt nordlys, ennu usikkert skjelvende som en våknende lengsel, for snart, som ved et trylleslag, å storme frem gjennem himmelens dunkle blå i lysende strålebunter – aldri i ro, alltid skiftende som menneskesjelen selv. Jeg kan sitte og se og se, øinene suger sig inn i drømmegløden der vester, månens tynne bleke sølvsigd dypper sin nederste spiss i blod, sjelen bæres avsted gjennem farvebadet og lenger ut, mot solen, som er så langt, langt borte, mot det ene, mot gjensynet – –: For damp og fulle seil står «Fram» inn fjorden efter endt hverv, landet ligger smilende sollyst på begge sider: og så .... å, tusen timers og dagers lidelse smeltet sammen i et øieblikks uendelige jubel! – Huff, et isnende vindpust . . . jeg springer op og går. Drømme og drømme ja! Og så langt fra målet – med hundreder og atter hundreder av mil imellem oss, is og land og atter is. Og her driver vi i ring og i tull, og ingenting når vi. Bare vente, alltid vente! På hvad?

«Eg drøymdest på ein sætervoll
og soli skjein so bjart, –
eg vaknad på ein øydeholm,
og himmelen var svart.»

Ennu et blikk op til hjemmets stjerne, den som stod hin kveld over Kapp Tsjeljuskin, og jeg kryper ombord, hvor vindmøllen maler rundt i den kolde vind, og det elektriske lys stråler gjennem skylightet ut i den isnede øde polarnatt.»

«Onsdag den 8. november. Stormen har gitt sig helt (vi hadde hatt storm de to foregående dager); ikke møllebris en gang. Vi forsøkte å la hundene ligge ute i natt, istedenfor å ta dem ombord om kvelden, som vi har gjort i den senere tid. Resultatet var at en hund igjen blev bitt ihjel av de andre om natten. Det var «Ulabrand», den gamle brune tannløse kroken, som strøk denne gangen. «Job» og «Moses» er gått samme veien før. Observasjonene igår aftes setter oss på 77° 43’ n. br. og 138° 8’ ø. l. Det er lengere syd enn vi ennu har vært. Ikke noe å gjøre ved det; men skitt er det. En ringe trøst at vi er lenger øst enn noensinne. Vi har igjen nymåne og kunde altså vente skruing; isen er også begynt å røre på sig; alt i lørdags tok den til å åpnes, og for hver dag har den sprukket mer. Råkene har vært store, og bevegelsen er stadig føleligere. Igår begynte det å skrue så smått, imorges ved femtiden merket vi også skruing. Idag har isen åpnet sig langs skuten, så hun ligger omtrent flott.

– – Her sitter jeg i stillheten og vinternatten på det drivende isflak, og ser bare stjernene over mig. I det fjerne filtrer livets tråder sig sammen i den innviklede vev som strekker sig uavbrutt fra livets milde morgenrødme mot isens evige dødsstillhet. Tanke følger tanke, det hele pilles i stykker og blir så smått. Men høit over altsammen hever sig en skikkelse . . . «Hvorfor reiste du?» . . . Kunde jeg annet? Kan elven stanse sitt løp og gå mot bakke?

Min plan ligger knust. Mine teorier, mitt slott, hvor jeg bredde mig selvsikker, høit over alle tåpelige innvendinger, – ved det første vindpust styrter det sammen som et korthus. Bygg op de sinnrikste teorier, og du kan være sikker på at virkeligheten vil trosse dem alle. Trodde jeg da så sikkert? Å jo, stundom; oftest. Men det var selvbedrag, beruselse. Bakom alt resonnementet satt en indre tvil på lur. Det var som om jo lenger jeg forsvarte, dess mer nærmet jeg mig tvilen. Og dog – – Nei, nei! Dette sibiriske drivtømmer er ikke til å komme forbi. – Men om vi nu allikevel er på gal vei, hvad så? Noen menneskehåp skuffet, det er det hele. Om vi går til grunne, hvad har det å si i evighetens uendelige kretsløp?»

«Torsdag den 9. november. Jeg tok idag en rekke temperaturer og vannprøver i sjøen for hver 10 meter like til bunns. Dybden var 53 m. En forbausende jevn temperatur gjennem alle lag av omkring ÷ 1,5°. Det er det samme jeg før har funnet her syd. Det er altså bare polarvann her. – Der er lite skruing; en antydning imorges, og litt klokken 8 i kveld, likeså et par knepp utover kvelden, mens vi spilte kort.»

«Fredag den 10. november. Drev i formiddag på med vannprøvene fra igår, og gjorde de fortvilede undersøkelser med Tornøes elektriske apparat, da alt må være knøttende stilt ombord. Alle manns skrekk.» De lister sig rundt på tå, og samtalen føres i den lavest mulige hvisken. Men det er lett å glemme sig – snart begynner en å banke oppe på dekket, så en å file nedenunder i maskinen; men likeså snart er chefens myndige stemme over dem, at de får holde sig i ro. Disse undersøkelsene skjer nemlig ved hjelp av en telefon hvori der høres en ganske svak lyd som langsomt dør hen, og så skal en nøiaktig avgjøre i hvilket øieblikk den ophører. – «Finner merkelig liten saltgehalt i vannet helt til bunns her; det må altsammen være opblandet med ferskvann fra de sibiriske elver.»

«Lørdag den 11. november. Det har skrudd en del i løpet av dagen. Den nydannede is er omkring 39 cm. tykk. Den er hård ovenpå, men løsere og porøs på undersiden. Det var natten mellem den 27. og 28. oktober at den dannet sig på en stor klare tett ved. Første natt frøs den 8 cm. og på de 3 første netter tilsammen 13 cm. Den skulde altså ha brukt 12 døgn til de siste 26 cm. Allerede dette viser at isdannelsen går lettest for sig så lenge is-skorpen er tynn, mens den vanskeliggjøres mer og mer efter hvert som isen blir tykkere, inntil den ved en viss tykkelse begynner å ophøre.

Merkelig nok har det vært skruing næsten i hele dag; ingen slakking, og ikke spor av den vanlige regelmessighet.»

«Søndag den 19. november. Vårt liv har gått sin jevne ensformige gang siden den 11. Vinden har hele uken stadig vært sydlig; men idag er den svak NNV. Skruing har vi hatt flere ganger, og har hørt dur av den i sydøst. Ellers har isen vært usedvanlig rolig og holder tett sammen rundt skuten. Vi har vel nu en 4– 5 m. is skrudd nedunder oss efter siste sterke skruing.[3] – Idag har Scott-Hansen regnet ut en observasjon fra i forgårs, og bringer oss den gledelige overraskelse at vi er kommet 44' nordover og litt østover siden den 8. Vi er nu på 78° 27' n. br., 139° 23' ø. 1. Det er det østligste vi ennu har vært. Hurra, la det bare drive på i den retningen!

Det er et varmt hus, «Fram», riktig et koselig hus. Enten der er 30° kulde eller 6° har vi ikke noe i ovnen. Og ventilasjonen er første rangs; især siden vi rigget op luftseilet, står en hel vinter inn gjennem ventilhullet. Men like fullt sitter vi lunt og godt her med en lampe brennende. Jeg tenker på å ha ut hele ovnen; den står bare i

veien. Hvad beskyttelse mot vinterkulden angår, har da iallfall mine
Henriksen/ Pettersen/ Sverdrup/ Bentsen Smie på Frams dekk. (Fotografi.)
Henriksen/ Pettersen/ Sverdrup/ Bentsen
Smie på Frams dekk. (Fotografi.)
Scott-Hansen# Johansen/Magnetiske observasjoner.
Scott-Hansen/ Johansen
Magnetiske observasjoner.

beregninger slått godt til. Vi plages heller ikke stort av fuktighet. Visstnok dugger det av og til lite grand på enkelte steder under taket, mest akter i firemannslugarene; men det er for ingenting å regne mot hvad det pleier å være i andre skuter, og hvis vi la litt i ovnen, vilde det forsvinne helt; for hvis jeg brenner en lampe bare en liten stund i min lugar, er hvert spor av dugg borte. – Det er merkelig til karer til å tåle kulde. Bentsen går op i 30° kulde i bare skjorte og bukser for å lese av termometrene på dekket.»

«Mandag den 27. november. Vinden har gjennemgående vært sydlig og gjerne litt østlig. Kulden holder sig fremdeles jevn, mellem ÷ 25 og ÷ 30°; i skibsrummet er temperaturen sunket til ÷ 11°.

Det har vært betydelig mindre nordlys i det siste enn i begynnelsen av vår drift. Litt er det jo hvert eneste døgn, om det enn kan være svakt. I kveld er her imidlertid sterkt nordlys igjen. Ringer om månen, med bimåner og akser, har vi oftere hatt de siste dager. Det kan være nokså selsomme foreteelser. – – Det later til at vi nu er kommet utenfor den renne skruingen vesentlig holder sig i; før var vi midt oppe i den. Isen omkring oss er ubevegelig rolig. Antagelig har siste skruing pakket den slik sammen om oss at den nu efter lengere tids kulde er frosset til én masse og er blitt tykk og sterk, mens den på andre steder er svakere og der har måttet revne for trykket. Dybden tiltar stadig, og vi driver nordover. I kveld har Scott-Hansen regnet ut observasjonen fra i forgårs, og finner at vi er på 79° 11' n. br. Det er riktig, slik skal det gå. Dette er altså vårt nordligste punkt hittil, og idag er vi vel enda lenger nord – vi har nok gjort god fart de siste dagene. Den tiltagende dybde synes også å tyde på en gledelig forandring i driften. Er vi kanskje endelig kommet i den riktige gate? Vi har jo en drift av vel 5' i døgnet. Det mest trøstefulle er at der i den senere tid ikke har vært synderlig vind, særlig ikke de to siste dagene; igår var det bare 1 m. i sekundet, og idag er det helt stille. Og dog har dybden tiltatt med 40 m. på de to dagene; det later altså virkelig til å være en strøm nordefter allikevel. Men der venter vel mange skuffelser ennu.»

«Tirsdag den 28. november. Skuffelsen kom før enn ventet. Der var en feil i Scott-Hansens beregning eller i observasjonen, og ved en meridianhøide av Jupiter, tatt igår kveld, viser det sig at vi er på 78° 36' n. br. Loddskuddet idag gav 143 m., eller omtrent det samme som igår, og loddlinen viste at vi drev i sydvestlig retning. Hvor gjerne en vil være filosof, så virker dette allikevel litt nedslående. Jeg trøster mig med en bok, fordyper mig i indernes videnskap og lykkelige tro på transcendentale krefter, på sjelens overnaturlige evner og på livet efter døden. Å, den som hadde bare litt av slike krefter å sette i virksomhet nu og for en stund kunde beherske vindene så de alltid blåste fra syd! Det var ikke i den lyseste stemning jeg i kveld kom op på dekket; men jeg blev som naglet til flekken i samme øieblikk jeg trådte ut i det fri. Der er det overnaturlige for dig! Nordlyset i enestående kraft og skjønnhet, funklende over himmelen i alle regnbuens farver. Sjelden eller aldri har jeg sett sterkere farver i det. Først var det gule mest fremherskende; men så spillet det over i grønt, og til slutt begynte en glimrende rubinrød farve å trenge igjennem ved strålenes bunn på undersiden av buene, og snart spillet den utover hele buen. Fra fjernt der borte, nær horisonten i vest, buktet en ildslange sig opover himmelen, sterkere og sterkere lysende jo nærmere den kom opefter. Den delte sig i tre. Først glimret alle tre i flerfoldig farvespill. Men så delte også farvene sig; den sydligste slange blev næsten helt rubinrød med stenk av gult, den midtre helt gul, den nordlige mere grønnhvit, og alle nådde op helt forbi zenit. Strålene for i bunter hen langs slangene som bølger for en stormvind ute i eteren. Buktet frem og tilbake, snart sterkere, snart svakere. Skjønt jeg var tynnklædt, og kulden sitret gjennem mig, var det umulig å rive sig løs før det hele var over, og bare en svakt glødende ildslange nær himmelbrynet i vest antydet hvor det hadde begynt. Da jeg senere kom på dekk igjen, hadde lysmassene trukket sig nordover og lagt sig som ufullstendige buer over den nordlige himmel. Trenger en mystikk i naturen, så synes det her å være rum for den.

Observasjonen i eftermiddag viser 78° 38' 42" n. br. Det går ikke fort.»

«Onsdag den 29. november. Idag er nok en hund blitt bitt ihjel; det var «Reven», et vakkert, kraftig dyr. Den fantes død og stiv på isen akterut for skuten, da hundene skulde tas inn til kvelds; «Suggen» lå likvakt som vanlig. Det er noen ubest disse hundene. Men nu har jeg gitt ordre til at en mann alltid skal følge dem når de er på isen.»

«Torsdag den 30. november. Idag gav loddet nøiaktig 170 m.s dybde, og det så ut på linen som om driften bar nordvest. Vi må være kommet lengere nord nu; håpet stiger, og livet blir atter lysere. Mitt sinn er som en pendel – om en da kunde tenke sig en slik innretning med alle slags ujevne slingrende bevegelser frem og tilbake. Det nytter ikke å se filosofisk på saken; det kan jo like fullt ikke nektes at det i høi grad interesserer mig om vi skal komme tilbake med vunnet eller tapt sak. – Jeg kan si det så mange ganger jeg vil, og det er den letteste sak med de mest uomstøtelige grunner å overbevise mig selv om at det som er hovedsaken er å gjøre ekspedisjonen – heldig eller uheldig er det samme –, og så nå tilbake til hjemmet. Det var en nødvendighet at den blev gjort; for det var en plan som jeg følte måtte gå, og som det derfor stod for mig som en hellig plikt å utføre. Nu vel, om den ikke lykkes, hvad så? Jeg har gjort min plikt, gjort hvad gjøres kunde, og da kan jeg med rolig sinn vende hjem og nyte den fredelige lykke jeg forlot. Hvad interesse har det egentlig om tilfellet, eller hvad en nu vil kalle det, lar planen lykkes og gjør våre navner udødelige eller ikke? Planen har samme verd enten tilfellet spiller med eller mot. Og udødeligheten? Tal ikke om den: lykken er det eneste, og den finnes ikke her. – Jeg kan si mig det tusen ganger, jeg kan bringe mig til å tro opriktig at det hele er mig likegyldig. Men allikevel – mitt sinn skifter som skyene på himmelen, efter som vinden blåser fra den ene kant eller fra den andre, efter som loddet viser tilvekst i dybden eller ikke, observasjonene nordlig eller sydlig drift. Når jeg tenker på alle som stoler på oss, tenker på Norge, på de mange venner som ofret tid, forhåpninger, penger, da våkner ønsket om at de alle må slippe skuffelsen, og jeg blir mørk når ikke fremgang en er som jeg ventet. Og så hun som har bragt det største offer – større har vel ikke mange gitt – fortjener hun at det skulde være bragt forgjeves? Jo, det lykkes, og det skal

«Søndag den 3. desember. Atter søndag, og med den den egne fred, da en har lov å bedøve sig i lykkelige drømmer og la timene rulle ubrukt forbi uten at samvittigheten våkner ....

Idag nådde vi ikke bunn med 250 m. line. Det var nord-ostlig drift. Observasjonen igår setter oss på 78° 44' n. br., altså 5' nordligere enn i tirsdags. Det går uhyggelig smått; men det går; og det må gå – det kan ikke feile.»

«Tirsdag den 5. desember. Det er den koldeste dag vi ennu har hatt, med ÷ 35,7° og en bitende sno fra OSO. Observasjonen i eftermiddag gir 78° 50' n. br.; det er 6 minutter nordligere siden lørdag, eller 2 minutter i døgnet. I eftermiddag hadde vi det herligste nordlys, i strålende buer tvers over hvelvet fra øst mot vest. Men da jeg var oppe nu i kveld, var hele himmelen overtrukket; bare én stjerne lyste gjennem sløret – det var hjemmets. Hvor jeg elsker den stjernen! Den er det første øiet søker, og alltid lyser den over vår ferd. Det er som intet ondt kan finne oss så lenge jeg har den . . .»

«Onsdag den 6. desember. I eftermiddag har isen slått en sprekk fra styrbord aktenom skuten; nu i kveld ser jeg den har åpnet sig. Vi må også vente skruing nu vi snart har nymåne; det er vel enten idag eller imorgen.»

«Torsdag den 7. desember. Imorges klokken 5 skrudde det henimot en times tid her ved akterenden; jeg lå i køien og hørte det knirke og skure og brake. I eftermiddag har det også vært svak skruing; men det var for ingenting å regne. Ingen slakking i formiddag.»

«Fredag den 8. desember. Imorges klokken 7 til 8 skruing. Som jeg i eftermiddag sitter og tegner, lyder plutselig et voldsomt knall eller brak, likesom rett over hodet mitt, – som om store ismasser ramlet ned fra riggen like over min lugar. Alle mann skvetter op, får på sig litt tøi; de som sover middagslur spretter fra køien midt inn på salonggulvet: «Hvad er på ferde?» Pettersen renner så ubendig opover trappen at han slår døren i ansiktet på styrmannen som står i gangen og holder «Kvikk» – hun er også sprunget opskremt ut fra sin barselstue i bestikklugaren. På dekket kunde ingenting opdages annet enn at isen er i bevegelse og synes å sige fra skuten. Allerede imorges og igår var store hauger skrudd op under akterenden. Braket skyldes vel et plutselig press på isen, så den med ett er løsnet fra veggen langs hele skuten – hun fikk da også i det samme sterk slagside til babord. Der var ingen knaking av tre å høre, så «Fram» kan i hvert fall ikke være skadd. Men det var koldt, og vi krøp ned igjen.

Mens vi sitter og spiser til kvelds klokken 6, begynner det med ett sett å skrue. Det knirker og durer og dundrer langs skuteveggen her akter så det ikke er råd å føre en skikkelig samtale engang, en må skrike høit. Av og til innimellem brakene vilde en fra orgelet kunne hørt en tone av Kjerulfs melodi: «Jeg kunde slett ikke sove for nattergalens røst.» Det var ikke så underlig at Nordahls mening, at det vilde være behageligere om skruingen holdt sig forut ved baugen istedenfor å forstyrre oss her akter, ikke møtte noen motsigelse. Levenet der ute varte henimot 20 minutter; så blev alt stille.

Nu i kveld kom Scott-Hansen ned og varskudde at der var et usedvanlig nordlys ute. Lysrefleksene spilte henover sneflaten, og på dekket var det helt klart. Det brente over hele himmelen, men mest i syd, hvor vuggende ildmasser lå og glødet høit oppe. Senere kom Scott-Hansen igjen for å si at nu var det enestående. Og det var visst. Det som før vugget i glødende masser hadde nu skilt sig ut i skinnende mangefarvede bånd som buktet og slynget sig tversover himmelen både i syd og nord. Strålene glimret i de reneste, mest krystall-lysende regnbuefarver, især rødfiolett eller karmin og det klareste grønt. Som oftest var buenes stråler røde ved bunnen, og skiftet høiere oppe over i tindrende grønt som øverst blev mørkere og nærmet sig blått eller fiolett for å forsvinne i himmelens blå; eller også var strålene i en og samme bue skiftevis klart røde eller klart grønne, og kom og gikk som jaget av storm. Det var et uendelig funklende farvespill som overgår alt en kan drømme. Av og til steg synet til en slik mektighet at det næsten tok pusten fra en, og en syntes at nu var grensene nådd, det måtte hende noe – vilde himmelen ramle sammen? Men nettop som en står i åndeløs ventende spenning, vips triller det hele noen lette hurtige skalaer nedover, og er nede i det bare intet. Det er noe høist udramatisk ved slike kollbøtter; men det skjer med slik overlegen sikkerhet at en ikke kan ta det ille op. En føler sig stillet overfor en mester som har fullkomment herredømme over sitt instrument. Det er som han bare leker henover strengene; med et eneste buestrøk farer han fra den høieste patos lett og elegant ned i stille hverdagslig lyrikk, for så med et par fristende strøk å arbeide sig op til patosen igjen. Av og til er det næsten som han holder oss for narr, erter oss. Men når de 34–35 graders kulde vil drive oss ned, dirrer igjen noen vidunderlige toner hen over strengene, og vi blir til vi har frosset både nese og ører. Til slutt et stormende fyrverkeri; det brenner slik at en hvert øieblikk venter å få det ned på isen til sig, himmelen kan ikke lenger rumme det. Så holder jeg ikke ut mer; tynnklædt, uten skikkelig lue og uten votter, kjenner jeg ikke kropp og lemmer lenger og kryper ned.»

«Søndag den 10. desember. Atter en fredelig søndag. Dagens tekst i den engelske almanakk er: «He is happy whose circumstances suit his temper; but he is more excellent who can suit his temper to any circumstances» (Hume)[4]. Meget sant, og nettop den livsvisdom jeg øver mig i for øieblikket. Jeg ligger her på køien i elektrisk lys, spiser kake og drikker øl mens jeg skriver i dagboken, tar så en bok og legger mig til å lese og sove. Hele dagen har buelampen skinnet som en sol over vår glade tilværelse, og det er ingen sak å skille hjerter fra ruter i våre skitne kort. Det er merkelig slik virkning lyset har. Jeg tror jeg blir ildtilbeder. I grunnen er det rart at ikke ildtilbederne er opstått i polarlandene.

Her utgis en avis ombord nu. «Framsjå» heter den, og doktoren er uansvarlig redaktør. Første nummer blev oplest i kveld, og vakte stor munterhet. Der stod blandt annet:

«VINTER I ISEN
(Bidrag til spebarnet «Framsjå».)
Opi isen ligger der et skib, san,
mast og seil bedekket er av is, san;
men fra skibets hytte
kan man, hvis man lytter,
høre at der finnes liv, san.
Hvad er det, san?
Kom og se, san!
Det er Nansenkara som at ler, san.

Om kvelden hører man et evig klask, san,
gamle fetta kort slår dask i dask, san.
Hvis man ikke melder,
Nordahl Bentsen skjelder

for å være både dum og dorsk, san,
Bentsen han, san,
er ei sen, san,
sender «svart» tilbars på rappe ben, san.

Blandt de andre som her møter op, san,
ser man «Heika»[5] med sin digre kropp, san.
Han og Lars de speller
som om at det gjelder
helse, hyre, liv og kropp, san.
Amundsen, san,
ser på dem, san,
rister svakt på hodet og går hjem, san[6].

Sverdrup, Blessing, Hansen, og vår Mohn[7], san,
driver «marrias» som profesjon, san;
titt det sig dog hender
astronom sig vender,
sier: «Hør min kjære Mohn, san,
spillet slutt, san,
vi må ut, san,
stjernen bier ei på oss, min gutt, san.»

Læge her ombord må være skitt, san,
kuns til Ivar går han på visitt, san.
Ei det hjelper streve, –
mannen kan ei leve
når at alle andre lever godt, san.
Derfor han, san,
fikk i stand, san,
en avis for oss ombord i «Fram», san.

«ADVARSEL!!!

Da en omvandrende urmaker i lengere tid har drevet den forretning å motta folks ur til reparasjon uten å levere samme tilbake, har jeg ikke villet undlate å advare publikum. Hvor lenge kan slik trafikk drives for øinene på myndighetene?

Urmakerens konstruksjon og signalement er følgende: Middels høide, blondt hår, grå øine, brunt helskjegg, krumbøid i ryggen, i det hele tatt av et lidende utseende.

A. Juell.» [8]

«Den efterlyste person var igår inne på vårt kontor for å anmode oss om arbeide – og vi tror således å burde komplettere signalementet med følgende: Personen flakker som oftest omkring med en flokk taterhunder i hælene på sig, han tygger ivrig tobakk, og hans skjegg synes å lide herunder. Mere har vi ikke å si, da vi ikke følte oss hverken berettiget eller opfordret til å føle ham på tennene.

Red.s anm.»


– Observasjonen for igår gir 79° n. br., 138° 14’ ø. 1. Endelig er vi altså kommet så langt nord igjen som vi var i slutten av september, og nu synes norddriften å være solid, 10 minutter på 4 dager.»

«Mandag den 11. desember. Jeg var en lang tur vestover i formiddag. Det er kranglet å gå over den opskrudde isen i mørket, omtrent som å rote i storstenet ur om natten. En gang trådte jeg midt ut i luften, stupte ned, og forslo det høire kne. Det er mildt idag, bare ÷ 23°.»

«Tirsdag den 12. desember. Var en lang tur sydøstover i formiddag. Isen er av omtrent samme beskaffenhet der som vestover, opskrudd i voller, med flate flak imellem. I kveld begynte bikkjene med ett å holde et forferdelig leven ovenpå. Alle mann var ivrige i kortene, noen spilte whist, noen marriage. Selv hadde jeg ikke sko på, og sa derfor at én fikk gå op og se efter. Mogstad gikk. Levenet blev verre og verre. Efter en stund kom Mogstad ned igjen, og fortalte at alle hunder som kunde nå til satt helt oppe på rekken og gjødde ut i mørket

mot nord. Det måtte være dyr av noe slags, mente han; kanskje det
Vår hundeleir.
Vår hundeleir.
Nordahl/ Blessing Et lystig spill «Marias» (Fotografi.)
Nordahl/ Blessing
Et lystig spill «Marias» (Fotografi.)
Hundekjøring.
Hundekjøring.
Nordahl# Blessing# Johansen/ Musikalsk underholdning. (Fotografi desember 1893.)
Nordahl/ Blessing/ Johansen
Musikalsk underholdning. (Fotografi desember 1893.)

bare var en rev, for han syntes han hørte reveskrik langt nord; men sikker var han ikke. Hm – pokker til rev som bikkjene holder slikt leven for! Da det ikke gav sig, gikk jeg til slutt op selv; Johansen blev med. Vi stod lenge og stirret på hver sin kant ut i mørket nordover dit hundene gjødde; men ingenting så vi røre sig. At det måtte være noe var sikkert, og at det var bjørn var jeg heller ikke i tvil om, for hundene var rent besatte. «Pan» så mig op i øinene på en egen måte, som om han hadde noe viktig å si, og hoppet så op på rekken og gjødde mot nord. Hundenes iver var litt påfallende; de var ikke så ivrige da de hadde bjørnen like utmed skuteveggen. Men jeg innskrenket mig til å bemerke at det eneste fornuftige vi kunde gjøre var å slippe noen hunder løs og gå med dem nordover isen; – «men de vil jo ikke gå på bjørn, disse fillebikkjene, og så er det så mørkt at det er liten utsikt til å finne noe; er det bjørn, kommer han nok igjen; han går knapt fra all kjøttmaten her ombord nu vinterstid». Jeg slo med armene, gikk ned og krøp til køis. Hundelevenet fortsatte, sommetider blev det verre. Nordahl, som nettop hadde vakt, var oppe flere ganger, men kunde ikke opdage noe. Mens jeg så lå og leste på køien, syntes jeg jeg hørte en underlig lyd – som om de drog kasser på dekket, og likesom noen skrapte; det hørtes næsten som en hund som gjorde voldsomme skrapeanfall på en dør for å slippe ut, og jeg tenkte på «Kvikk», som var stengt inne i bestikklugaren. Jeg ropte ut i salongen til Nordahl at han fikk gå op igjen og se efter hvad dette var for noe. Men han kom ned med samme beskjed, at intet var å opdage. Det var vanskelig å få sove, og jeg lå lenge og kastet mig. Da Peders vakt kom, bad jeg ham gå op og rette luftseilet mot vinden, så ventilasjonen blev bedre. Han drev på en god stund med dette og annet på dekket, men kunde heller ikke se noen ting, skjønt samme levenet holdt ved. Siden var han forover på skuten; der blev han opmerksom på at tre hunder nærmest svalkelemmen på styrbord side var vekk. Dette kom han ned og fortake. Og det kunde jo være at hele opstyret skrev sig derfra; – skjønt de hadde ikke før tatt sig det så nær om noen hunder var kommet løs. Til sist sovnet jeg inn, men hørte dem langt inn i søvnen.»

«Onsdag den 13. desember. Da jeg våknet imorges, hørte jeg i halvsøvne samme hundelevenet, og det holdt sig også mens vi spiste frokost. Svare til bikkjer, som har drevet på i all natt! Efter frokosten var Mogstad og Peder oppe for å gi dyrene mat og slippe dem på isen. Tre manglet ennu. Peder kom ned igjen for å få en løkt, – det var jo like så godt å se om der skulde være slag efter dyr. Jacobsen ropte efter ham idet han gikk, om han ikke vilde ta et skytevåben med sig. Nei, det trengte han ikke, sa han. En stund efter, nettop som jeg sitter fordypet i kummerfulle utregninger over hvor meget petroleum vi har brukt, og hvor kort beholdningen vil vare hvis vi skal fortsette å brenne efter samme målestokk, hører jeg et skrik oppe i gangen: «Kom mæ ei børsja!» I ett sett var jeg midt inne på salonggulvet, og der kommer Peder stupende inn gjennem døren, åndeløs, skrikende på «ei børsja, ei børsja!» Bjørnen hadde bitt ham i siden. Jeg var glad det ikke var verre; for med så meget mål stod det vel til liv. Jeg grep en børse, han en annen, og ut for vi; styrmannen efter med sin. En skulde ikke lenge være i tvil om hvad retning en skulde vende sig i; for fra rekken på styrbords side lød forvirrede rop av stemmer og fra isen under svalkelemmen en forferdelig hundesjau. Jeg rev fort ut strydotten som satt i riflemunningen, så op med mekanismen og patronen i; her lot det til å ha hast. For all ulykke! der satt en strydott i den enden også. Jeg karet og karet, men fikk ikke tak i dotten. Peder skrek: «Skyt, skyt! Hu vil ikkje brænn'!» Han stod og klikket og klikket, med børsen sin full av frossen vaselin igjen, og bjørnen lå og tygget på en hund like under oss ved skuteveggen. Ved siden av mig stod styrmannen og grov og grov efter en strydott han også hadde kjørt fast i sin børse; nu hivde han den i ergrelse og begynte å rote rundt på dekket efter en hvalrosslense å stikke bjørnen med. Som fjerde mann kom Mogstad viftende med en tom rifle; han hadde skutt bort patronene sine, og ropte at bjørnen måtte skytes. Fire mann høi, og ikke én som kunde skyte, enda vi kunde hakke i bjørneryggen med børsepipen! Og femte mann, Scott-Hansen, lå inne i gangen til bestikklugaren og rotet efter patroner med armen inn gjennem en smal dørsprekk – døren kunde han ikke få op for «Kvikk»s hundehus. Endelig kom Johansen, og så brente det rett ned i bjørnehårene. Det hjalp, uhyret slapp hunden og gryntet; en smell til, så det lyste og fræste ned på samme sted; så nok en – og vi kunde se den hvite hunden den hadde under sig springe op og renne derfra, mens de andre hundene stod og gjødde rundt omkring. Så smalt det enda en gang, da bjørnen begynte å krabbe litt. I det samme fikk jeg min strydott ut, og gav den for sikkerhets skyld en siste kule i hodet. Hundene stod og gjødde tett innpå så lenge den rørte sig; men nu, da dødens stillhet kom, trakk de sig forskrekket tilbake; de trodde vel at det var en ny krigslist av fienden. Det var en liten mager tass av en bjørn, en fjorunge, som hadde voldt all denne ståhei.

Mens et par flådde dyret, drog jeg nordvestover for å lete efter de savnede hundene. Jeg hadde ikke gått langt, før jeg blev vâr at hundene som fulgte mig været mot nord og vilde dra den vei. Men snart blev de engstelige, og var ikke til å få frem; holdt sig på siden av mig eller helst bak. Jeg holdt børsen ferdig mens jeg krabbet på alle fire over skru-isen, som ikke nettop var meget jevn. Øinene stirret fremover; men det var ikke langt de rakk i dette mørket – det var så vidt jeg kunde skimte hundene som svarte skygger, når de kom noen få skritt fra mig. Hvert øieblikk ventet jeg å se en svær skikkelse reise sig mellem kossene forut, eller komme settende bent på. Hundene blev mer og mer forsiktige, et par satte sig på enden, men syntes vel det var skam å la mig gå alene, og drog sig langsomt efter. En fortvilet is å kave sig frem gjennem! Å krype på fire gir ikke nettop den bekvemmeste stilling å skyte i, om bjørnen plutselig skulde falle over en; men gjorde den ikke det, eller satte på hundene, hadde jeg ikke noe håp om å få den – om der var noen da. Vi var kommet ut på noe slett-is. Det var altfor klart at her måtte være noe like ved. I det samme skimtet jeg noe mørkt på isen rett foran som lignet et dyr. Jeg bøide mig ned – det var «Johansens venn», stakkar, den sorte hunden med hvit haletipp, stivfrossen og sørgelig tilredt. Like ved siden lå enda noe mørkt; jeg bøide mig igjen, og fant den annen av de savnede hunder, bror til «Suggen», likvakten. Den så næsten hel ut, bare bitt litt i hodet; den var heller ikke ganske stivfrossen. Rundt om syntes det å være blod utover isen. Jeg gjorde en runde omkring, men der var ingenting å opdage. Hundene stod bare på ærbødig avstand, og stirret og været mot sine døde kamerater. – Litt senere gikk et par av oss avsted for å hente hundeskrottene. Vi tok løkt med for å se efter bjørnespor, om der ikke skulde ha vært noen storkarer med i følget. Vi krabbet oss frem gjennem skru-isen. «Kom hit, Bentsen, med løkta! Tro det ikke er noe spor her?» Bentsen kom, og vi lyste ned på noen fordypninger i sneen – bjørneslag, det var sikkert nok; men bare efter den samme vesle tassen. «Se her har svinet dradd en hund efter sig!» Vi kunde se veien og blodsporet bortimellem kossene i løkteskinnet. Til slutt nådde vi frem til hundene. Men der var heller ikke andre slag å finne enn små, som alle kunde stamme fra samme karen. «Johansens venn» så ille ut ved løkteskinnet. Kjøtt og skinn og innvoller var vekk; fra bogen og bakover til akterenden så en bare ryggraden og noen ribbensstumper. Det var synd på den prektige sterke hunden at den skulde ende slik. Den hadde bare én feil, den var folkevond; særlig tålte den ikke Johansen, men gjødde og viste tenner bare han kom på dekket eller gikk i dørene; om han så satt helt oppe i tønnen og plystret i vintermørket, så svarte «Svarten» med et hyl av sinne langt ute på isen. Johansen bøide sig ned over levningene med løkten. – «Er De glad, Johansen, nu Deres uvenn er ute av verden?» – «Nei, jeg er bedrøvet.» – «Hvorfor det?» – «Jo, fordi vi ikke blev venner før han døde.» – Flere bjørneslag fant vi ikke, og vi tok så hundene på nakken og drog hjemover. På veien spurte jeg Peder hvordan det egentlig gikk til med ham og bjørnen. «Ja, ser du, då æg kom mæ løkta, så såg vi eit par bloddråppa mæ svalkelemmen; men dæ kunde nå snart ha vorre ein hond som hadde skorre sæg. På isen utmæ svalkelemmen såg vi slag etter bjønn; så strauk vi vestover, og heile bikkjeflokken mæ, ser du, langt forut. Då vi kom eit stykkje frå skuta, vart dæ eit fælt leven der framme, og dæmæ kom dæ eit stort ubeist sættande beint mot oss, mæ heile bikkjeflokken kringom sæg. Då vi fysst såg kva dæ va, lae vi på sprang mot skuta dæ vi vann. Mogstad han hadde komaga og var bære kjend, så han kom førr te skuta hell æg, ser du; på di svære trætøflann gjækk dæ ikkje så fort mæ mæg, veit du, og i forfjamsinga lægg æg midt opp i den store kosshaugen vestfor skutebaugen, veit du. Der snudde æg mæg og lyste attover og sku sjå om bjønn kom etter. Men æg såg ingen bjønn; sætte så viare, men tulla ikoll mella kossa på di håle trætøflann. Å ja, æg kom mæg op att, og kom ned på flatisen innmæ skutevæggen. Der ser æg nokke kjæm imot mæg like på sia te høgre. I dæ samme trudde æg dæ va ein hond – dæ æ kje så greitt i mørke, ser du. Men æg fækk ikkje tid te sanse mæg førr dæ gjore eit jomp beint på mæg og beit mæg i sia. Æg drog armen opp slik, ser du, og så treft'n mæg her akkurat i hofta; han knurra og fræste i det samme han beit.» – «Hvad tenkte du da, Peder?» – «Kva æg tænkte! Æg tænkte: Nå æ dæ ute mæ mæg, tænkte æg. Nokke våben hadde æg ikkje, men så tok æg løkta og la te'n i have mæ, så løkta skrangla bortetter isen. I dæ samme han fækk trøkken, så sætte 'n seg ned og såg på mæg. Så vilde æg lægge på sprang att; då reiste 'n sæg, anten dæ va for å ta på mæg igjen, hell kva dæ va for, dæ veit æg ikkje; men dæmæ kom dæ ein hond sættandes, så fækk'n sjå den og la etter. Og så kom æg mæg ombord.» – «Skrek du, Peder?» – «Ja skreik – æg skreik dæ æg va god te.» Og det var visst sant, for han var blitt ganske hes. – «Men Mogstad, hvor var han henne?» – «Ja, ser du, han va kommen te skuta længe førr hell æg; men så sansa 'n sæg ikkje å renne ned og varsku, men tar børsja på hyttevæggen og meiner han ska greie 'n åleine. Men han fækk dæ ikkje te å brænn, og bjønn kunde ha tatt mæg mange gange like for næsa på 'n.» Vi var nu kommet nær skuten, og Mogstad, som hadde hørt den siste del av samtalen fra dekket, vilde ikke la dette sitte på sig, og oplyste at han nettop var kommet i svalkelemmen da Peder brølte. Han hadde hoppet op tre ganger og ramlet ned igjen før han kom sig igjennem, og da var det ikke tid til annet enn å snappe børsen og komme Peder til hjelp. – Da bjørnen slapp Peder, satte den efter hundene og fikk så hele flokken om sig igjen. Nu gjorde den et jomp og slo en hund under sig; men da satte hele røisen i bakenden og ryggen på den, så den måtte slippe taket og verge sig. Så et jomp på en ny hund, og dermed hele flokken på den igjen. Slik valset de avsted, frem og tilbake over isen, inntil de nærmet sig skuten på ny. Der stod en hund tett ved svalkelemmen og vilde ombord. I samme nu gjorde bjørnen et jomp over den – og da var det ubestet fant sin bane. – En undersøkelse ombord viste at karabinkroken på «Svarten»s kobbel var rettet helt ut; «Gammelen»s kobbel var slitt tvers over; men på det tredje var kroken bare tøiet en del, så det så ikke riktig ut til at det var bjørnen som hadde gjort det. Jeg hadde derfor et svakt håp om at hunden ennu var i live; men alt vi lette kunde vi ikke finne den. En skitt historie det hele. La bjørnen krabbe ombord til sig på den vis, og miste tre bikkjer på en gang! Det går dårlig med hundene våre, nu har vi bare 26 igjen. Det var ellers «en inmari fant» av en bjørn til å være så liten. Først har den krabbet inn gjennem svalkelemmen, – en kasse som stod foran den har den kastet til side; så har den hentet sig den nærmeste hunden og rent avsted med den. Når den så har ett verste sulten av sig, er den kommet igjen for å hente nr. 2, og slik hadde vel udyret fortsatt, om det hadde fått lov, til hele dekket var ryddet. Kan hende den så var kommet ruslende ned gjennem trappen og hadde vinket med «kalde handa» inn i byssa til Juell. Det må ha vært hyggelig for «Svarten» å stå der bundet i mørket og se den komme krypende inn av svalkelemmen ved siden av sig.

Da jeg gikk ned efter denne bjørnekommersen, sier Juell i byssedøren: «Ja, nu kommer vel «Kvikk» med ungene sine idag; for det er jo gjerne slik her ombord, at det som hender kommer klumpet sammen som sneen under jul.» Ganske riktig, om kvelden mens vi satt i salongen, kom Mogstad, som gjerne var bikkjefut, ned og meldte at nu var den første ungen kommet. Snart en til; så enda én. Det var litt balsam i såret. Hun har fått sig en god varm kasse, klædd med skinn, oppe i gangen om styrbord; det er så varmt at hun ligger og svetter der oppe, og vi har håp om at ungene kan leve op, enda det er 30° kulde ute. – Ikveld synes alle mann å ha fått betenkeligheter ved å gå uten våben på isen. Våre bajonettkniver kommer frem; selv forsyner jeg mig også med slik en kar. Jeg må si jeg var fullstendig trygg for at vi ikke skulde møte bjørn her oppe så langt nord midtvinters; det har knapt falt mig inn, når jeg har gått lange turer uten så meget som en pennekniv i lommen, at her skulde være utsikt til noen oplevelse av den art. Men efter Peders erfaring later det til at det kunde være like så godt iallfall å ha en løkt å slå med; den lange bajonettkniven skal såmenn få være med herefter.»

Siden ertet de ofte Peder med at han skrek så stygt da bjørnen hugg ham. «Hm – skreik!» sa han; «æg undrast om ikkje fleire hadde skrikje æg. Æg mælte skritta etter di karann som va så rædd for å skræmme bjønn, dæ va sju alne mella kvart steg!»

«Torsdag den 14. desember. «Nu Mogstad, hvor mange hvalper har De nu?» spurte jeg ved frokosten. – «Nu er det fem.» Men en stund efter kom han ned og sa at det var minst tolv. Gud forbarme sig, det var kontant valuta for tapet! Men det som næsten var likeså hyggelig, var Johansens melding om at han kunde høre den savnede hunden hyle langt borte på isen i nordvest. Flere av oss gikk op og lydde. Jo, vi hørte den godt alle sammen. Men det var som den satt stille og hylte i fortvilelse. Kanskje den var ved en råk den ikke kunde komme over. Blessing hadde også hørt den på sin vakt i natt; men da var det mere sydvest fra. Da Peder kom op efter frokosten for å gi hundene mat, stod den ved svalkelemmen og vilde ombord; sulten var den – det bar like i matfatet med én gang – men ellers var den hel og sund.

Ikveld kommer Peder og forteller at han visst hørte en bjørn tasse på isen; han er så godt som sikker på det; både han og Pettersen hadde stått og hørt ham «trø» på skaresneen. Jeg kastet på mig pesken, fikk fatt i dobbeltløpet, og kom op. Der stod alle mann akter og glante ut i natten. Vi slapp «Ulenka» og «Pan» løs, og gikk i den retning bjørnen skulde være. Det var stummende mørkt; men hundene måtte nu iallfall finne sporet, om der var noe. Scott-Hansen mente å ha sett det røre sig i kosset like ved skuten og advarte mig. Men ingenting fant vi og ingenting hørte vi, og da flere andre også var kommet på isen og ikke kunde opdage noe, krabbet vi ombord igjen. Det er underlig så meget en synes å høre ute fra det store, stille rum, hvor stjernene blinker hemmelighetsfullt ovenover.»

«Fredag den 15. desember. Imorges så Peder en rev akterut på isen. Senere da Mogstad var ute med hundene, så han den også. Det er påfallende at der nu kommer både bjørn og rev, efter at det har vært stilt for liv så lenge. Sist vi så rev, da var vi lengst syd, kanskje nær Sannikovs land. Skulde vi være kommet i nærheten av land igjen?

I eftermiddag så jeg over «Kvikk»s hvalper. Det var 13. Et merkelig treff: 13 hvalper, født den 13. til 13 mann. Fem av dem blev drept; «Kvikk» har knapt godt av mere enn åtte på én gang, men dem greier hun nok. Stakkars mor, hun var engstelig for ungene sine, vilde op i kassen til dem og ta dem fra oss. Og det er også lett å se at hun er stolt av dem.

Ikveld kom Peder og sa at det spøker på isen; nu hørte han akkurat det samme som igår kveld, det tasset og gikk der ute. Det later til å være en folksom verden dette – «det ruslar i ro, det trillar i tro».

Efter en observasjon i tirsdags, som nu er regnet ut, var vi da på omtrent 79° 8' n. br. Det er 8 minutters drift på 3 dager fra lørdag; det går bedre og bedre.

Hvorfor vil det ikke sne? Nu nærmer julen sig; og en jul uten sne,. tett fallende sne –! Ikke et eneste snefall hele tiden mens vi har drevet om. Det støvgrannet som er kommet ned nu og da er ingen ting. Å du deilige hvite sne, som drysser så bløtt og stilt, og demper alle kanter med din lunende renhet –. Denne sneløse ismarker bar og naken, uten noe mildnende lag; merkene efter kamp og skruing står likeså skarpe som da de blev dannet, knudrete og ublide å ferdes over – –.»

«Lørdag den 16. desember. I eftermiddag kom Peder stille ned i salongen og sa at han hørte mange slags lyd på isen; det var en lyd der nord, aldeles som når is skruer mot land, og med en gang var det som en dur gjennem luften, så hundene skvatt op og gjødde. Stakkars Peder, de ler av ham når han kommer og forteller om sine mange iakttagelser; men det er ikke noen her så gløgg som han.»

«Onsdag den 20. desember. – Sverdrup har i kompani med smeden Lars fått smidd en svær bjørnesaks, som er blitt satt ut på isen idag. Jeg var redd vi kunde få flere bikkjer enn bjørner i den; derfor blev den hengt op i en galge, så høit at hundene ikke kan hoppe op til spekkbiten som henger som agn midt i saksegapet. Alle hundene sitter nu utover kvelden på rekken og gjør uavlatelig på denne nye mannen som de ser der borte på isen i måneskinnet.»

«Torsdag den 21. desember. Underlig så tiden likevel går. Idag er det altså den korteste dagen — skjønt vi har jo ingen dag; men nu arbeider vi oss fremover mot lys (og sommer!) igjen —. Vi forsøkte å lodde idag; hadde ute 2100 m. line uten å få bunn. Vi har ikke mere line nu — hvad skal vi gjøre? Hvem kunde ane at vi skulde finne slike dyp! I hele dag har vi hatt en lysbue på himmelen, motsatt månen; altså en «måneregnbue», men uten farver, såvidt jeg har kunnet se.»

«Fredag den 22. desember. Det blev skutt en bjørn inatt. Jacobsen så den først, mens han var oppe på sin vakt. Han skjøt på den, og da den tok benene fatt, løp han ned og meldte det i kahytten. Mogstad og Peder kom op, og litt senere Sverdrup, som også blev purret. Da de kom på dekk, var bjørnen igjen på vei mot skuten, men fikk så øie på galgen med saksen i bortpå isen og strøk dit. Den glante på denne innretningen op og ned, reiste sig til slutt forsiktig på to og la høire labben på den ene støtten nettop ved siden av saksen, glodde en stund betenkelig på den deilige spekkbiten, men likte nok ikke den stygge tanngaren utenom. Sverdrup stod oppe på dekket og så på; det var slikt tindrende måneskinn. Hjertet hoppet i livet på ham, han ventet hvert øieblikk å høre gleksen sin smelle igjen. Men bjørnen ristet mistenksomt på hodet, firte sig forsiktig ned på fire igjen, snuste omhyggelig på ståltrådlinen som saksen var festet med, fulgte langsmed linen bortover isen til der den var gjort fast rundt et svært isstykke; det gikk han omkring og så hvor sinnrikt det var anlagt alt sammen, fulgte så linen langsomt tilbake igjen, reiste sig som før med labben på siden av galgen og glodde enda engang stilt og lenge på sakseinnretningen, ristet atter på hodet og tenkte vel: «Dette har de fule fantene stelt godt istand til mig.» Nu strøk den bortover til skuten igjen. Da den var på 60 skritts avstand fra baugen, smalt Peders børse. Bjørnen seg litt ihop, men spratt til igjen og la på sprang. Litt efter fyrte Jacobsen, Sverdrup og Mogstad; og så falt bjørnen bortimellem noen iskoss. Den blev straks flådd, og da var det ikke hull efter mer enn en kule i skinnet – den hadde gått tvers igjennem dyret bak bogen. Alle tre, Peder, Jacobsen, Mogstad, gjør nu fordring på den kulen; Sverdrup har frafalt sitt krav, da han stod akterut på halvdekket. Men da bjørnen falt like efter hans smell, ropte Mogstad: «Der gav jeg den det!» Jacobsen bante på det var han som traff, og Bentsen, som stod og så på, er villig til å stå frem når som helst og avlegge ed på at det var Peders kule som drepte den. Om dette viktige punkt kunde de ikke komme til enighet under hele ferden.

Deilig måneskinn. Skruing i forskjellige retninger. Idag bragte vi vår beholdning av bomullskrutt, kanon- og riflekrutt op på dekket. Det er mindre trygt å ha det i rummet; blir det ildebrand eller noe slikt, kunde skutesiden bli blåst ut og vi gå til bunns før vi fikk tid til å blunke. Noe satte vi på bakken og noe på kommandobroen; derfra er det da lett å velte det på isen i en fart.»

  1. Peder Hendriksen.
  2. Denne morild skyldes vesentlig små selvlysende krepsdyr (copepoder).
  3. Ved en boring som blev foretatt ved en senere leilighet kom de 10 m. ned uten å nå underkanten av isen.
  4. Den er lykkelig hvis omgivelser stemmer med hans sinn; men den er mere utmerket som kan stemme sitt sinn efter alle omgivelser.
  5. Så kaltes Peder Hendriksen almindelig ombord.
  6. Amundsen hatet kortspill mer enn noe annet i livet; det var «fandens lekebla’er,» sa han.
  7. Så kaltes meteorologen Johansen.
  8. Denne underskrift viste sig senere å være falsk, og blev gjenstand for en prosess som var så lang og innviklet at plassen ikke tillater oss å gjengi den her.