Fram over Polhavet I/6
Trontheim hadde forlatt oss, før vi kunde gå. Farvannet var for farlig her til at vi torde våge det i tette skodden. Men så lettet det litt, og motorbåten blev gjort ferdig; jeg vilde gå foran med den for å lodde. Ved midnatt bar det avsted, Scott-Hansen stod foran med håndloddet. Først over mot pynten på Vaigatsj mot nordvest, som Palander foreskriver, så videre gjennem stredet, nær Vaigatsj-siden. Tåken var ofte så tett at vi vanskelig kunde skimte «Fram», som fulgte like efter oss, og ombord kunde de ikke se vår båt; men så lenge vi hadde vann nok, og så lenge vi så de holdt riktig kurs ombord, gikk vi på. Snart blev skodden litt lettere igjen. Men dybden var ikke stor nettop; vi hadde stadig 9 og 10 meter; så blev det 8, og så 7. Det var vel lite. Vi vendte, og gjorde tegn til «Fram» om å stanse. Så holdt vi lenger fra land og fikk dypere vann, og «Fram» kunde igjen dra på med full fart. Av og til fikk motoren igjen sine vante nykker og stanset. Jeg måtte fylle på mere gassolje for å få den i gang igjen; som jeg stod med dette, hev båten på sig i sjøene – litt olje blev spilt, og det tok fyr. Den brennende oljen gled ut over båtbunnen, hvor det alt var spilt en god del før. Hele akterenden var i samme nu et eneste ildhav, og mine klær, som var overstenket med olje, fattet. Jeg måtte springe forover, og situasjonen var et øieblikk kritisk, især da en stor breddfull spill-kopp også tok fyr. Efter å ha slukket varmen i klærne, sprang jeg igjen akter, grep koppen, helte den flammende olje i sjøen, og forbrente fingrene stygt. Hele vannflaten omkring stod med det samme i lys lue. Så fikk jeg fatt i øsen, og pøste vann inn i båten det jeg orket. Snart var det verste dempet. Men ombord så nok det hele nokså uhyggelig ut, og de stod ferdige med ender og bøier for å kaste til oss.
Snart var vi ute av Jugor-stredet. Tåken var imens lettet såvidt at vi kunde se både det lave landet omkring oss og et stykke utover havet, og drivisen ytterst ute. Klokken 4 om morgenen (den 4. august) gled vi forbi Sokolii, eller Falkeøen, og ut i Kara-havet – det fryktede hav. Nu skulde da vår skjebne avgjøres. Før jeg gikk hjemmefra, hadde jeg alltid sagt at var vi først lykkelig over Kara-havet og forbi Kapp Tsjeljuskin, da var det verste gjort. Utsiktene var ikke dårlige, åpen råk langs landet østover så langt en kunde se fra toppen.
Halvannen time senere var vi ved iskanten. Isen var tett, så det ikke var tanke på å legge inn i den. Nordvestover syntes den meget slakkere, og der var adskillig blå luft i himmelbrynet.[1] Vi gikk derfor sydøstover langs landet gjennem fordelt is, men holdt om formiddag en lengere til sjøs, da blå luft i østlig og nordøstlig retning tydet på åpnere farvann. Klokken 3 om eftermiddagen blev dog isen så tett at jeg fant det best igjen å gå inn i råken som strakte sig langs land. Visstnok var det mulig at vi kunde ha forsert oss gjennem den is som lå i sjøen her; men vi kunde også komme fast, og den risiko var det for tidlig å løpe.
Da vi næste morgen (5. august) var kommet langs kysten ut for Kara-elven, satte vi kurs over mot Jalmal. Snart hadde vi dette lavland i sikte, men fikk på eftermiddagen skodde og tett is. Næste dag var det ikke bedre. Så gjorde vi fast til et stort iskoss, som lå på grunn under Jalmal-kysten.
Om kvelden reiste noen av oss i land. Det var så grunt at båten blev sittende et godt stykke fra stranden, og vi måtte vasse inn. Det var en ganske flat, glattslikket sandstrand, som sjøen stod helt over ved flo, og så en bratt sandskrent innenfor, en 10–20 meter høi, på sine steder oppe i vel 20 meter.
Vi streifet litt omkring. Flatt og bart overalt. All drivved som fantes var begravet i sanden, og søkkvåt. Ingen fugl å øine, uten et par sneppefugler. Vi kom til et vann, og utfra skodden foran mig hørte jeg låten av en lom, men så ikke et liv. Skoddeveggen stengte for synet hvorhen det vendte sig. Renspor var der nok av, men selvfølgelig bare efter samojedenes tamren. Dette er jo samojedenes land. Uff, så ødt og trist. Den eneste som gjorde noen fangst var botanikeren. Blomstene smilte i ynde hist og her mellem tuene, som bud fra en lysere verden i dette takenes land. Vi gikk langt innover slettene, men fant bare vann, med lave eid og høidedrag imellem; utpå hørte vi ofte lom skrike, men vi fikk aldri øie på noen. Alle disse vannene hadde en påfallende cirkelrund form med tverrbratte skrenter omkring, likesom de selv hadde gravet sitt hull i sandsletten.
Av årene i båtene og en stor presenning hadde vi laget istand et slags telt. Heldigvis fant vi litt tørr ved, og snart duftet en varm liflig kaffe derinne. Som vi hadde drukket og spist, og pipene var tendt, overrasket Johansen oss ved, tung og mett som han var, å gjøre den ene saltomortale efter den annen i sin lange officerskappe og med sjøstøvler halvfulle av vann, på den tunge fuktige sandslette foran teltet.
Klokken ½7 om morgenen var vi igjen ombord. Skodden var lettet; men isen, som lå og drev frem og tilbake med tidevannsstrømmen, så like tett ut nordover. Om formiddagen hadde vi besøk av en båt med to staute samojeder, som blev vel mottatt og traktert både med mat og tobakk. De lot oss forstå at de lå i telt inne i landet lenger mot nord. Beriket med gaver reiste de hjemover igjen. Det var de siste mennesker vi traff sammen med.
Næste dag var fremdeles isen tett, og da der ikke var noe annet å ta sig for, reiste noen av oss i land igjen om eftermiddagen, dels for å se mer av denne lite kjente kyst, dels også for om mulig å finne samojedleiren, og få tiltusket oss noe skinn og renkjøtt. Det er et eiendommelig flatt sletteland. Bare sand; sand overalt. Enda flatere, enda ødsligere enn landet ved Jugor-stredet, enda videre syn. Over sletten lå et grønt teppe av gress og mos, hist og her pjusket av vinden, som hadde revet op i det og feiet flyvesanden utover. Men alt vi gikk og alt vi lette fant vi ingen samojedleir. Det eneste vi opnådde var å se tre menn langt borte, som imidlertid drog avsted det forteste de vant,
så snart de fikk øie på oss. Av vilt var der ikke meget. Noen ryper,
På «Fram»s akterdekk. (Fotografi sommeren 1894.)
heiloer og haveller var omtrent det hele. Vårt vesentlige utbytte var igjen en samling planter og en del geologiske og geografiske iakttagelser. Våre observasjoner viste at kysten på dette sted var lagt ikke mindre enn en halv lengdegrad, eller 36–38 minutter, for langt vest.
Det var først næste formiddag (9. august) vi kom ombord igjen. Isen så nu ut til å være blitt noe slakkere i nord, og klokken 8 om kvelden begynte vi endelig påny vår ferd nordover. Vi fant lett fremkommelig is, til vi 3 dager senere kom ut i åpent farvann. Søndag den 13. august stod vi ut i det åpne Kara-hav forbi Jalmals nordpynt og øen Beli-Ostrov. Det var ingen is å øine på noen kant. I de dager som nu fulgte hadde vi stadig sterk østenvind, som ofte øket til kuling. Vi holdt det gående med kryssing for seil for å komme østover; men «Fram» kan neppe sies å være noen god bidevindsseiler, bred og uten kjøl som hun er. Driften var for stor, og fremkomsten østover tilsvarende liten. I dagboken heter det stadig: Motvind, motvind. Det var mere enn almindelig ensformig.
En kveld hadde vi nær mistet motorbåten. Den fyltes uavlatelig av sjøene, blev knekket i ripen på to steder, og de svære davider den hang i krummet sig. I siste liten fikk et par av oss surret den inn til siden, mens sjøene vasket over oss. En vanskjebne syntes å hvile over denne båten.
I dagboken for fredag den 18. august står det: «Storm fremdeles. Stod sydostover. Klokken halv fem om morgenen fikk Sverdrup øie på land sønnenfor oss; han var nettop i tønnen for å se efter bjørn eller hvalross på flakene. Klokken ti om formiddagen var jeg oppe for å se på det. Vi var da neppe meget over 10 kvartmil unda. Det var et lavt land, som så ut til å være av samme beskaffenhet som Jalmal, med gressvekst ovenpå, og bratte sandskrenter. Det grunnet op inn mot det. Ikke langt fra oss lå iskoss på grunn. Loddskuddene viste stadig mindre og mindre vann, inntil der klokken halv tolv bare var 16 meter; men klokken tolv blev det med ett igjen 40 meter, og derefter tiltok dybden stadig. Mellem landet og grunn-isene i le av oss så det ut til å være en renne med litt dypere vann, hvor der ikke lå så meget is på grunn. Det var ikke lett å skjønne at der skulde kunne være nytt land her, hvor både Nordenskiöld, Edvard Johansen, og oven i kjøpet kanskje flere russere hadde fart uten å se noe. Våre observasjoner lot sig imidlertid ikke motsi, og landet fikk straks navn av Sverdrups Ø efter opdageren.»
Da vi fremdeles hadde meget is til luvart, fortsatte vi vår sydostlige kurs og holdt så nær vinden som mulig. Det var klart vær, og klokken 8 fikk vi fastlandet ved Dicksons Ø i sikte forut. Det hadde vært vår akt å gå inn og ankre her, for å nedlegge post til hjemmet i en varde. Kaptein Wiggins hadde lovet å gå innom og hente brevene på sin vei til Jenisei. Imidlertid var vinden løiet, leiligheten var gunstig, og tiden kostbar. Vi gav avkall på å sende post og satte kurs videre langs kysten. Landet her er aldeles forskjellig fra Jalmal. Selv om det ikke er høit, er det allikevel et fjelland med sneflekker og hist og her større snefonner; de lå ofte helt nede i stranden. Næste formiddag fikk jeg den sydligste av Kamenniøene i sikte. Vi gikk inn under den for å se om der ikke skulde være dyr av noe slag, men ingenting var å øine. Øen har noen utpregede strandlinjer; der er især en meget fremtredende nær toppen. Strandlinjene viste sig som bratte avsatser. De er tydelig dannet ved sjøens og især isens virksomhet; de er mest utpreget på øens vest- og nordside, som særlig vender ut mot den åpne sjø.
For den som studerer jordens historie er disse merker efter havets tidligere vannstand av stor interesse, fordi de antyder at landet er steget, eller havet sunket, siden den tid de blev dannet, – nivåforandring er, som hele Sibirias nordkyst likesom Skandinavien har undergått efter den store istid.
Nordenfor denne ø så vi merkelig nok ingen av de øer som efter Nordenskiölds kart skal ligge i en rekke nordøstover fra Kamenni-øen. Derimot peilet jeg et par andre innenfor, omtrent rettvisende øst. Næste morgen kom vi også forbi en liten ø lenger nord.
Av fugl fant vi ikke meget på disse kanter. Bare et par gåseflokker, noen tyvjoer og et par måker og terner.
Søndag den 20. august var det et sjelden vakkert vær. Blått hav, strålende solskinn, og løi vind, fremdeles fra nordost. Om eftermiddagen gikk vi inn til Kjellman-øene, som vi efter beliggenheten kunde gjenkjenne efter Nordenskiölds kart; men sønnenfor dem så vi mange ukjente øer.
De hadde alle avrundede former og lignet holmer som har vært avskurt av istidens breer. «Fram» kastet anker på nordsiden av den største av dem – den blev senere kalt Renøen – og mens det blev fylt nytt vann på kjelen, vilde noen av oss i land for å skyte.
Vi var ikke kommet fra borde ennu, da styrmannen fikk øie på ren fra tønnen. Nu blev det liv, alle mann vilde med. Styrmannen var rent forstyrret av jaktiver, øinene stod som brikker og hendene skalv. Først i båten fikk vi tid til å se efter renene hans. Forgjeves, ikke et liv å øine på noen kant. Jo – nær land så vi endelig en stor gåseflokk vralte opover fra stranden. Og skam å si slapp det ut av oss en formodning om at det var gås styrmannen hadde sett; men det første jeg så da jeg sprang i land var allikevel gamle renspor.
Oppe fra den første haugen fikk vi se flere dyr på en slette sønnenfor oss; men da der var nordlig vinddrag, måtte vi tilbake og langs stranden sønnenom, for å komme i le av dem.
På veien langs stranden gikk vi forbi den ene store gåseflokken efter den andre; de strakte hals og vraltet litt unda til vi var ganske nær, så endelig fløi de. Et kort stykke borte fikk vi øie på et par rener som vi ikke hadde sett før. Vi kunde lett ha stillet inn på dem, men var redd for å komme til luvart av de andre, som var lenger syd. Endelig var vi i le også av dem; men de beitet midt på en flat slette, så det var alt annet enn lett å stille på dem. Ikke en forhøining, ikke en sten å gjemme sig bak. Det eneste var å danne en lang skytterlinje, og så rykke frem som best vi kunde, for om mulig å kringgå dem. Imens hadde vi fått øie på en annen renflokk lenger mot nord, men den jog plutselig avsted over sletten østover.
Bortover mot de rener vi hadde nærmest strakte der sig fra stranden litt lenger nord en senkning, hvor det kanskje lot sig gjøre å komme dem på skuddhold. Jeg gikk tilbake for å gjøre et forsøk, mens de andre skulde holde sig på sin plass i skytterlinjen. Sjøen lå bent for mig, rolig og vakker utover. Ytterst ute var solen for en stund siden gått i havet. Himmelen glødet i den lyse natt. Jeg måtte stanse et øieblikk: Midt i denne skjønnhet driver mennesket sin rovdyrgjerning – – –
Senkningen var ikke så dyp som jeg hadde ventet. Sidene var såvidt høie nok til å dekke mig når jeg krøp på fire. I midten var der store stener og lergrus gjennembløtt av en liten bekk. Renene beitet rolig ennu, løftet bare hodene av og til for å se sig rundt. Men dekningen blev dårligere og dårligere, og snart var det eneste å bukte sig frem som en orm på maven. Men – i denne bløte leren, midt efter våte bekken? Ja, kjøttmaten er for kostbar ombord, og rovdyret for sterkt; klærne får gå – og på maven krøp jeg, så sølen rant. Men snart blev der neppe dekning nok likefullt. Jeg klemte mig flat ned mellem stenene og pløide mig frem gjennem sølen som en grøftemaskin, og frem kom jeg, om ikke fort og behagelig, så i det minste sikkert. Imens blev himmelen bak mig dypere og dypere rød, og siktene blev vanskeligere og vanskeligere å se, uten hensyn til leren som jeg hadde min nød med å holde borte fra dem og fra børsemunningen. Imidlertid gikk dyrene ned i en liten fordypning. Så hurtig jeg orket krøp jeg frem enda et stykke. Ypperlig hold, såvidt jeg kunde skjønne i mørket, og nærmere var det uråd å komme; slette bakken var mellem oss. Å ligge her og vente til det blev ordentlig lyst var det liten mening i. Jeg førte riflen op mot himmelen for å få skarpt korn, og senket den så ned på renene. En gang, to ganger, tre ganger. Skarpt blev det ikke; men jeg syntes jeg måtte treffe allikevel, og brente løs. De to dyr skvatt til, så sig forbauset om, skar så avsted et stykke sydover, og stanset igjen; i det samme støtte et tredje dyr til dem – det hadde stått et stykke lenger nord. Jeg fyrte vekk alle de skudd jeg hadde i magasinet, men like godt traff det. De skvatt litt og flyttet et stykke for hvert skudd, så luntet de avsted sydover. Efter en liten stund stanset de igjen, for å se lenge og nøie på mig. Jeg sprang alt hvad jeg orket vestover for å kringgå dem. Så bar det påny videre med dem, rett mot det sted hvor jeg skulde ha et par av mine kamerater. Jeg ventet hvert øieblikk å høre skudd og se et par dyr stupe; men de travet rolig uhindret sydover slettene. Endelig smalt det langt syd. Av røken kunde jeg se at holdet var for langt. Så slengte jeg ergerlig riflen på nakken og ranglet efter. Hyggelig å se alt sitt slit så vel anvendt.
Ingen mennesker var å øine på noen kant. Langt om lenge fant jeg Sverdrup; det var han som hadde skutt; litt efter kom Blessing; de andre hadde nok alle for lenge siden forlatt sine poster. Mens Blessing vendte tilbake til båten og sin botaniserkasse, drog Sverdrup og jeg videre for enda en gang å prøve vår lykke. Et stykke syd kom vi til en dal som strakte sig tversover øen, og her bestemte vi oss til å ta post og vente. Vi satte oss op i noen svære urer med ly mot vinden. Like foran Sverdrup lå en stor gåseflokk i bekkeosen nede ved stranden. De snadret uavbrutt, og fristelsen til å skyte var slem; men av hensyn til renene fant vi det riktigst å la dem være i fred, og så vraket de med lydelig snadren nedover leren og tok snart til vingene.
Ventetiden falt lang. Ingen dyr kom, og snart vilde øinene svært gjerne lukke sig og hodet duppet; det hadde nok vært liten søvn de siste døgn. Den kolde vinden isnet de våte klærne så jeg skalv av kulde. På denne måten holdt vi det gående et par timers tid. Da fant jeg det mindre interessant, og krabbet frem fra mitt skjul bortover mot Sverdrup, som også hadde fått nok av denne jaktmetoden. Vi drog opover skråningen på den annen side, men var knapt kommet oppå kanten før vi fikk øie på hornene av seks prektige dyr på en høide midt imot oss. De var urolige, været vestover, travet frem og tilbake i ring, og været igjen. Oss kunde de ikke ha merket ennu, vinden stod tvers på retningen mellem oss. Vi stod lenge og så på deres manøvrer, og ventet for å se hvilken retning de vilde sette avsted i; men valget var øiensynlig vanskelig. Endelig bar det i en sving syd og østover. Vi sprang alt vi orket for å komme tvers på deres kurs før de fikk vær av oss. Sverdrup var alt kommet et godt stykke frem, og nu så jeg ham sette avsted over en flate; han vilde snart være på det rette stedet til å ta imot dem. Jeg stanset for å stå ferdig til å avskjære dem på den annen side, om de skulde slå tilbake og sette nordover. Seks deilige dyr, en svær bukk i spissen. Det bar like nedover mot Sverdrup, som nu lå sammenkrøpen på bakken. Hvert øieblikk kunde den første stupe. Jo, der smalt det – hele flokken tvert rundt som et lyn, og tilbake i firsprang. Nu var turen til mig å springe det jeg orket, og avsted jog det over urene ned mot dalen vi kom fra. Jeg stanset bare et par ganger, så vidt jeg fikk dra pusten, og se at dyrene skar i den retning jeg trodde – så avsted igjen. Vi begynte å nærme oss hverandre. De kom nettop der jeg hadde beregnet; det bare gjaldt å komme tidsnok. Jeg brukte mine lange ben til det ytterste over den storstente ur, og gjorde sprang fra sten til sten som visstnok skulde ha forbauset mig selv i et mere besindig øieblikk. Det hendte vel og, at foten glapp så det bar på hodet bort i uren med mann og børse; men nu var villdyret oppe, jaktiveren skalv i hver muskelfiber. Vi nådde skrenten omtrent samtidig – nok et par sprang hen på noen store stener, så var øieblikket der; det måtte skytes, om så holdet var langt. Røken drev vekk – jeg så storbukken slepe på et knekket bakben. Da anføreren blev igjen, vendte hele flokken om og sprang i ring rundt det stakkars dyr. De skjønte nok ikke hvad det var som var i veien, vildret hit og dit, mens kulene sang om dem. Så bar det i vei nedover mot dalen igjen, mens enda et dyr blev tilbake med knekket ben. Jeg jog efter, over dalen og op på den andre siden, i håp om ennu å få et skudd, men gav det op og snudde for å sikre mig de to skadeskutte. Nede i dalen stod det ene offer og ventet sin skjebne. Det så bønnfallende på mig; jeg gikk innpå, og vilde nettop skyte, da det plutselig la på sprang med en fart som jeg ikke hadde tiltrodd et dyr på tre ben. Sikker på mitt skudd som jeg var, skjøt jeg naturligvis bom. Det stakkars dyret søkte ned mot sjøen, alle andre veier var stengt, og idet det vadet over en liten lagune i stranden – jeg var alt redd for at det skulde bære til sjøs – fikk jeg endelig gjort det av med det ute i vannet. Ikke langt unda var den annen ren, og en kule gjorde snart ende på dens lidelser også. Da jeg skulde åpne den, støtte Hendriksen og Johansen til; de kom nettop fra en bjørn som de hadde skutt litt lenger syd.
Efter å ha tatt innvollene ut av renen drog vi hjemover mot båten, og traff på veien Sverdrup. Det led nu på morgenen, og da jeg syntes vi alt hadde heftet bort for megen tid her, var jeg utålmodig efter å komme til å fortsette reisen nordover. Mens Sverdrup med et par andre gikk ombord og skulde gjøre skuten klar til avgang, rodde noen av oss sydover for å hente våre to rener og bjørnen. Det var begynt å blåse op fra nordost, og da det kunde bli tungt for oss å ro tilbake mot denne vind, bad jeg Sverdrup komme oss i møte med «Fram» nedover sundet, såfremt dybden tillot det. Av sel og hvitfisk var der mer enn nok langs stranden; men vi måtte ikke sinke oss med jakt nu. Da vi kom omtrent dit hvor bjørnen skulde ligge, fikk vi inne på land øie på en stor hvit haug som lignet en bjørn. Jeg kunde ikke tenke annet enn at det måtte være den døde. Men Hendriksen forsikret at det var det ikke. Vi la inn og drog opover mot den. Den lå urørlig på en gress bakke. Jeg var ennu i sterk tvil om den ikke var skutt en gang før. Vi kom nærmere og nærmere – fremdeles intet tegn til liv. Jeg skottet bort på Hendriksens ærlige ansikt for å overbevise mig om at jeg ikke blev holdt for narr; men han stirret urokkelig på bjørnen. Så smalt samtidig et par skudd, og til min store forbauselse fór bjørneskrotten fortumlet i været. Stakkar, det var en ublid måte å bli vekket på. Et skudd til, og den veket livløs om på ryggen. Vi forsøkte først å trekke bjørnene, men det var for tungt, og vi fikk da fullt op å gjøre med å flå dem, lemme dem op og bære stykkene ned til båten; det var ikke noe lett arbeide. Men så vondt det enn var å traske i den bløte leren med svære bjørnelår på nakken, så ventet det oss dog noe verre ved stranden. Vannet var steget samtidig med at brenningen var blitt større og hadde kantret båten og fylt den; hver sjø brøt nu over den. Alt vårt habengut, med børser og ammunisjon, svømte i vann, brødbitene, den eneste proviant vi hadde med, fløt rundt omkring, og smørkoppen la på bunnen tom for smør. Å få båten op av denne brenningen og lenset for vann var ingen lett sak, og det gikk først efter mange anstrengelser. Heldigvis var det bløt sandstrand, så den ingen skade hadde tatt; men sanden var trengt inn overalt, selv i de fineste deler av låsene i våre rifler. Det sørgeligste var næsten ellers provianten, nu var vi så sultne som skrubber. Vi måtte spise brødbitene slik de var, gjennembløtt av sjøvann og med adskillig urenslighet på. Ved denne leilighet mistet jeg også min skissebok med flere geologiske skisser.
Det var floket nok å få viltet ombord i denne brenningen på den flate stranden. Vi måtte ligge og andøve utenfor med båten og hale både skinn og kjøtt ombord ved hjelp av en line; der fulgte en del vann med, men det fikk ikke hjelpe. Så var det til å ro det vi orket mot vind og sjø langs stranden nordover. Det blev et drygt arbeide. Vinden var vokset, og det var såvidt vi vant oss frem. Selen stod og dukket rundt omkring oss, hvitfisken kom og gikk; men nu hadde vi ikke øie for det. Da ropte Hendriksen at det var en bjørn forut. Jeg snudde mig rundt; der stod den vakker og hvit på neset og rotet i fjæren. Vi hadde dog ikke tid til å skyte den; vi rodde videre, mens den langsomt drog foran oss nordover langs stranden. Langt om lenge nådde vi inn til bukten hvor vi skulde ha renene. Bjørnen var kommet før oss; den hadde ennu ikke sett båten, men fikk nu vær av oss og kom nærmere. Det var fristende, jeg hadde flere ganger fingeren på avtrekkeren, men trakk likevel ikke av. Når det kom til stykket, kunde vi jo ikke gjøre bruk av den; vi hadde mer enn nok med å berge det vi hadde. Nu stillet den sig op til skive på en sten for å være og se bedre; efter en stunds nøie betraktning bar det så rundt og i skritt og luntetrav innefter landet. Brenningen var vokset; her var flat sandstrand og langgrunt så det brøt et godt stykke fra land. Vi gikk inn så langt til båten hugg, og vi fikk en del brott over. Den eneste måte å nå land på var å hoppe i sjøen og vasse. Men verre blev det å få renene ombord. Lenger nord var landet ikke bedre å komme til, og så tungt det var å opgi den deilige kjøttmaten efter alt slitet, syntes jeg vi ikke hadde annet å gjøre enn å sette kurs for «Fram».
Det blev en stri rotur. Til en begynnelse gikk det nokså bra; vi hadde strømmen med og fjernet oss fort fra land. Men kulingen tok til, og strømmen sakket. Sjø efter sjø slo over oss. Endelig var det bare et kort stykke igjen. Jeg muntret karene som best jeg kunde, – sa, at nu var det bare noen få seige tak, så blev det rykende te, og forespeilte dem alt det gode de skulde få. I virkeligheten var vi nu alle sammen skikkelig utkjørt; men vi drog godt på årene ennu, plaskende våte som vi var av sjøene som uavlatelig brøt over oss, – skinnklær og sjøhyre hadde naturligvis ingen tenkt på i godværet dagen før. Men alt vi slet og drog, så opdaget vi at nu var det rent uråd å få båten fremover. Foruten kulingen og sjøen gikk strømmen her stri imot. Vi kunde gjøre hvad vi vilde, men det høieste vi drev det til var å holde stoppen, ellers drev vi sakte akterover. Jeg forsøkte å live kameratene med at «nu seg vi litt fremover, det gjaldt bare å ta i». Vinden hvinte og sjøskummet sprutet. Det var harmelig å være så nær at vi syntes vi kunde ta bort i skuten, og så innse at det var rådløst å nå frem på denne vis. Vi måtte søke nærmere land igjen, hvor vi hadde strømmen med. Der var det så vidt vi gled litt forover. Vi klemte på til vi var omtrent tvers av skuten; så prøvde vi påny å skjære op; men aldri så snart kom vi ut i motstrømmen før det ubarmhjertig bar av ned i le igjen. Om igjen hele manøvren, men med samme utbytte.
Enda et siste fortvilet forsøk! Vi spente i, hver muskel blev tøiet til sin ytterste evne. Vi rodde op et stykke forbi tvers av «Fram», så skar vi på igjen. Denne gang bar det i le av henne nærmere enn noensinne. En bøie blev kastet ut fra «Fram» og firt ned mot oss. Vi la våre siste krefter i årene. Endelig var det bare noen få båtlengder igjen; karene lå flate over toftene og trakk på årene. Nu var det tre båt
lengder igjen. Nu var det to og en halv – så litt senere to – –
På det store iskoss ved Jalmal. (Fotografi 6. august 1893.)
På det store iskoss ved Jalmal. (Fotografi 6. august 1893.)
efter en stund bare én båtlengde – – – så en del rasende tak, og det var enda mindre – «Å, noen seige tak til, karer, så er det over!» «Å dra på enda et par kraftige tak!» «Å heng i! Nu gjelder det!» «Nu har vi den næsten! Nu må vi ikke gi det op! Å dra i!» «Så der er den!» Et lettelsens sukk gikk over båten. «Hold det gående ved årene, ellers springer lina, ro på, gutter!» Rodd blev det, og snart var vi halt op på siden av «Fram». Men mens vi lå her og fikk skinnene og kjøttet ombord, skjønte vi først riktig hvad vi hadde hatt å kjempe med; strømmen rant som en stri elv langs siden. Så kom vi da endelig ombord. Det var blitt kveld, og herlig smakte det å få varm mat og strekke sine lemmer efterpå i en lun og tørr køi.
Det er hyggelig å se sitt strev så vel anbragt. Efter et døgns slit hadde vi altså opnådd å skyte to rener som vi ikke fikk, og få to bjørner som vi ikke hadde synderlig bruk for, ja og så spolere en drakt for alle tider. To gangers vask gikk fullstendig uten virkning hen over den, og resten av turen hang den på dekket «til tørring».
Jeg hadde nok ingen rar søvn den natten; for i min dagbok finner jeg følgende: «Kommet ombord efter den hardeste rotørn jeg tror jeg har hatt, sov jeg godt en stund, men ligger nu her og kaster mig på køien og får ikke lenger sove. Er det kaffen jeg drakk efter maten? eller er det den kolde te jeg drakk nu da jeg våknet og følte slik brennende tørst? – Jeg lukker øinene; vil forsøke igjen, gang efter gang. Det lykkes ikke. Og så kommer minnenes tåkebilleder og legger sig dunbløtt over sjelen – – Det slår gløtt på gløtt i skodden; du ser sollyse landskaper, smilende åkrer og enger, grønne løv-rike trær, og skoger og blå åser; og når du hører det synge sakte i damprøret i kjelen, blir det til klokkeklemt, til kirkeklokker, som ringer søndagens fred inn i den lyse sommermorgen, og du er på vei til fots med far over Vestre Akers sletter, op Kirkeveien mellem de små bjerker som mor plantet, op mot kirken, som ligger der oppe på høiden og peker mot den blå luften og sender sin klang ut over bygden. Der oppefra ser du langt, Nesodden ligger så nær i den klare luft, men mest om høstmorgnene. Og vi hilser søndagsstilt på folk som kjører forbi den samme veien. Lykkelige, søndagsglade ser de ut. Du syntes visst ikke det var så deilig den gang, vilde sikkert heller ha rent til skogs med bue og pil på jakt efter ekorn – men nu, hvor vakkert, vidunderlig fagert er ikke dette sollyse frodige billede; og de inntrykk av fred og lykke som vel også den gang tvang sig inn på dig, men gled av; nu kommer de igjen med dobbelt styrke, og hele naturen blir en mektig gripende salme. Er det fordi de danner motsetningen til dette solfattige golde tåkeland uten et tre, uten en busk, bare sten og lere – til dette liv uten fred, bare med slit og ustanselig jag efter å komme nordover, bestandig nordover, ikke tape tid. – Å gud, hvor godt det er å kunne gi sig gode stunder.
En lever på minnene. Når jeg nu drømmer, er det aldri om Ishavet; alltid om hjemmet, stundom barndommen, stundom henne der hjemme, hun som ligger bakom det alt og gir drømmene dybde – – Nei sove, sove! Du trenger det. Og øinene lukker sig, jeg tenker ingenting og søker å vugge mig i søvn; men gjennem skodden øines en bergodde og en brygge med en lett båt og en flat strand og furutrær, og mellem trærne står hun i lys drakt, den store stråhatten skygger mot solen, hun har hendene på ryggen, ser utover sjøen blank og blå, og smiler vemodig. Så vender hun sig og går opover mot huset, en stor sort hund løfter hodet, ser med sine tro øine op på henne og følger, hun legger hånden lekende på hodet av den. Så huker hun sig ned og snakker med den. Da kommer en ovenfra med et strålende barn på armen, og hun rekker ut mot barnet og løfter det høit, og barnet jubler i glede og slår med armene – – der ligger livet, livets kjerne – hjemmet og slekten – »
Næste dag var vi endelig klar igjen til å gå videre. Vi forsøkte å tvinge «Fram» frem for dampen mot kuling og strøm. Men strømmen gikk stri som en elv, og en måtte være vår med roret, det allerminste en gav henne for meget, vilde hun skjære, og på alle kanter var der grunner og båer, det skjønte vi. Loddet blev kastet uavlatelig. En stund gikk det tålelig, og vi seg såvidt fremover; men så med ett skar hun ut og mistet styringen; det bar av til styrbord. Loddet varslet grunner. I samme øieblikk het det: «La gå ankeret!» Og til bunns for det, larmende og raslende. Der lå vi med 7 meter vann under akterenden og 17 meter forut ved ankeret. Det var i siste øieblikk. – Vi fikk lagt «Fram» riktig mot vinden igjen, og gang efter gang forsøkte vi påny, men alltid med samme utfall – det måtte opgis. «Der var ennu den mulighet å gå ut sundet i le; men der grunnet det sterkt op, og en måtte vente skjær hvor som helst. Vi kunde gått foran med båt og loddet; men å ro i den strømmen hadde jeg alt hatt mer enn nok av. Foreløbig måtte vi da bli hvor vi var, og flittig smøre oss med den salven som heter tålmodighet, en vare som enhver polarekspedisjon bør medføre store kvanta av. Vi håpet stadig på forandring; men strømmen var og blev sig selv, og kulingen blev iallfall ikke bedre. Fortvilet, bare for den f–s strømmen å bli liggende her, med åpne sjøen utenfor, kanskje like nord til Kapp Tsjeljuskin, dette evindelige kapp som nu i tre uker har surret i hodet på mig.»
«Da jeg næste morgen (23. august) kom op, var vinteren kommet. Hvit sne på dekket og på hvert lite fremspring i riggen, hvor den hadde funnet le for vinden, hvit sne innover landet, og hvite snefnugg jagende gjennem luften. – Å sne, du frisker sjelen og fordriver alt skummelt og trist fra dette seige tåkeland. Se hvor den er drysset fint og lett, som av en kjærlig hånd, utover stenene og gresslettene derinne på landet. – Men vind og strøm er omtrent de samme. Utover dagen vokser det til en hel storm, som tar tunge susende tak i «Fram»s rigg.»
Den følgende dag (24. august) hadde jeg bestemt mig på at nu skulde vi ut, om ikke den ene, så den annen vei. Da jeg kom op om morgenen, var vinden løiet en del, og strømmen var heller ikke så stri. I maskinen fikk de ordre til å skaffe så meget damptrykk som de på noen måte våget, og «Fram» gikk, og det til og med godt. Snart var vi ute av sundet eller «Knipa», som vi døpte det, og kunde stå bidevind til havs for damp og seil. Som vanlig hadde vi naturligvis motvind, og som vanlig usiktbart vær. Det er rumt mellem hver solskinnsstund på disse kanter.
De følgende dager holdt vi det gående med kryssing nordover mellem iskanten og land. Det åpne vannet var i begynnelsen bredt; men lengere nord blev det så smalt at vi til dels kunde se kysten fra is kanten. Vi kom i denne tid forbi mange ukjente øer og øgrupper. Her syntes det å være fullt op å gjøre for en som kunde ofre tid på å kartlegge kysten. Vårt mål var imidlertid et annet, og det vi kunde gjøre blev bare mere tilfeldige målinger av samme slags som dem Nordenskiöld hadde gjort før oss.
Den 25. august om eftermiddagen fikk vi syv øer i sikte.[2] De var høiere enn dem vi tidligere hadde sett, og bestod av flere fjell og bergskråninger. Der var også små breer eller snefonner, og fjellformasjonene viste tydelig spor av is- og sne-erosjon; dette var især tilfellet på den største av dem, hvor der endog var mindre daler, fylt med sne.
Den 26. august heter det: «Her er en velsignelse av ukjente øer, så en næsten kan bli ør i hodet av å forsøke å holde rede på dem. Om morgenen passerte vi en klippe-ø, og innenfor den så jeg to andre.[3] Derefter var det et land eller øer lengere i nord[4]; enda flere så vi i nordøst. Vi måtte vende klokken 5 om eftermiddagen for to større øer, som vi ikke torde gå imellem for mulige grunner. De var avrundet som de andre, men nokså høie.[5] Nu holdt vi østover igjen med fire øer og to mindre holmer utenfor. Innenfor oss var det en rekke flate øer[6] med bratte skrenter ved stranden. Farvannet var her mindre trygt. Vi opdaget en gang om kvelden plutselig at store stener stakk op over vannet mellem noen isflak tett ved oss om babord, og tvers om styrbord var en grunne med strandede flak. Vi tok loddskudd, men fant over 40 meter.»
Jeg tror dette må være tilstrekkelig til å gi et begrep om denne kysts natur. Den har en skjærgård som visstnok ikke kan sammenstilles med den norske, men som allikevel neppe kan påvises utenfor andre kyster enn dem hvor der har vært en istid, og som derfor styrket den tro jeg hadde, at en tidligere istid har utbredt sig også over denne del av jorden. Usiktbart vær og de mange øene gjorde at vi ikke kunde gå nær inn under land og hindret oss fra å se kysten på så nært hold at vi kunde danne oss noe sikkert begrep om dens form og natur. Men det lille jeg så var nok til å gi mig visshet for at kystlinjens form i ganske vesentlig grad avviker fra den vi kjenner fra kartene; den danner en betydelig mere buktet linje enn den som er fremstillet. Flere ganger trodde jeg også jeg så munninger av dype fjorder, og fikk oftere mistanke om at det var et typisk fjordland vi hadde innenfor oss, om enn fjellene var forholdsvis lave og avrundet. Denne antagelse blev ytterligere støttet ved de erfaringer vi gjorde lengere nord.
Den 27. august var det tett tåke om formiddagen. Tidlig på eftermiddagen kom vi op under iskanten og fulgte den nordøstover. Da tåken lettet litt, fikk vi land i sikte, og klokken 7 eftermiddag var vi omtrent en kvartmil av det.
Det var det samme avskurte og avrundede land, dekket av lere og med større og mindre stener strødd utover gress- og mosesletten. Vi så nes og odder fremfor oss, utenfor lå øer, innimellem strakte sig sund og fjorder; men overalt var der lukket med is, og skodden tillot oss ikke å se langt. Det hele tok sig underlig tyst ut i denne ekte arktiske tåkebelysning som var gråhvit av gjenskinnet fra isen, mens det mørke land gav en selsom kontrastvirkning. Vi var ikke viss på enten dette var landet ved Taimyr Sund eller ved Kapp Palander, men blev for alle tilfelles skyld enige om å holde nordlig kurs for å gå klar av Almqvists Øer, som Nordenskiöld på sitt kart avmerker utenfor Taimyr-øen. Holdt vi en vakt kursen nord, eller nord til vest, så skulde vi efter det være helt sikre og kunde igjen holde mere østover. Vi forregnet oss dog. Ved midnatt vendte vi nordøstover; men klokken 4 om morgenen (den 28. august) dukket der land frem av skodden forut, en halv kvartmil av. Sverdrup, som da var på dekket, mente at det var det høieste land vi hadde sett på denne reisen siden vi forlot Norge. Da han følgelig tok det for fastlandet, vilde han gå utenom, men måtte holde av for is. Vi holdt ned i vestsydvestlig retning, og først klokken 9 om formiddagen nådde vi rundt vestpynten av en stor ø og kunde gå nordover. Overalt var det mange øer eller odder innenfor oss i øst, med fast is imellem. Vi fulgte den faste iskant og fortsatte hele formiddagen med å gå mot sterk strøm langs landet nordover. Aldri vilde det ta ende. Uoverensstemmelsen med alle kjente karter begynte å bli mere og mere påfallende og satte mig i adskillig forlegenhet. Vi var jo for lenge siden langt nordenfor den nordligste av de øer Nordenskiöld antyder. Mine optegnelser fra denne dag tyder også på sterk uvisshet: «Skulde det være de russiske karters – eller rettere Laptevs – Taimyr-ø, dette vi nu går langs med? og skulde den være skilt fra fastlandet ved det brede sund han har angitt, mens Nordenskiölds Taimyr-ø er det som Laptev har avsatt som fremspringende landtunge? Da vil det hele passe fortrinlig; også våre observasjoner stemmer da godt. Nordenskiöld har kan hende funnet sitt sund og ment det var Taimyr Sund, mens det i virkeligheten var nytt, og han har sett Almqvists Øer, men ikke kunnet ane at Taimyr-øen lå utenfor dem? Det ser næsten ut som om det kunde være så. Men en slem hake er det at de russiske karter ikke anmerker noen øer rundt Taimyr-øen. Og det er utenkelig at noen kunde reise rundt her med slede uten å se alle disse små øer som ligger spredt omkring.
Om eftermiddagen blev kjelens vannstandsrør tett; vi måtte stoppe for å få det bøtt, og fortøiet derfor ved iskanten. Vi nyttet tiden til å fylle drikkevann. Vi fant en liten pytt på isen, som var så uanselig at vi mente det bare blev litt til å begynne med. Men den måtte ha «underjordisk» forbindelse med andre ferskvannsdammer på flaket, for den tok aldri slutt, hvor meget vi øste. Om kvelden stod vi op mot bunnen av en isbukt som strakte sig henimot den nordligste ø vi da hadde i sikte. Der var ingen gjennemgang videre. Den opbrutte drivis lå stuvet tett inn mot den ubrekkede land-is, så de umerkelig gikk over i hinannen. Vi kunde se øer enda lenger i nordøst. På luften så det ut som om der kunde være åpent vann i den retning også; derimot så det temmelig tett ut nordover, mens det mot vest skar sig en klare med åpent vann så langt en kunde se fra toppen. Jeg var litt i tvil om hvad det var å gjøre. Det gikk en råk enda et stykke op forbi nordpynten av nærmeste ø; men lenger i øst så det tett ut. Det var mulig en kunde bryte sig gjennem; men likeså lett kunde en bli fast, og jeg fant det fornuftigst å gå tilbake for å gjøre enda et forsøk på innsiden mellem disse øer og fastlandet – som jeg hadde vanskelig for å tro Sverdrup virkelig hadde sett om morgenen.»
Tirsdag den 29. august. «Fremdeles lite siktbart vær. Nye øer opdaget vi på tilbakeveien. Det gikk dårlig med Sverdrups høie land; det viste sig å være en ø, tilmed en meget lav en. Det er underlig hvordan det kan fortone sig i tåken. Jeg må huske på losen hjemme i Drøbak-sundet; de fikk med ett stort land for baugen, og der blev kommandert full fart akterover. Så nærmet de sig forsiktig – det var et halvt øsekar som lå og fløt.»
Efter å ha gått forbi en mengde nye øer og holmer kom vi inn i åpent farvann langs Taimyr-øen og dampet i stille vær gjennem sundet nordøstover. Klokken 6 om eftermiddagen så jeg fra tønnen fast is forut. Den lå fra Taimyr-øen og helt over til øene utenfor og sperret videre fremkomst. På isen så vi mange storkobber og dessuten en hvalross. Vi gikk mot iskanten for å fortøie; men «Fram» hadde tatt dødvann og vilde næsten ikke av flekken til tross for fullt trykk i maskinen. Det gikk så smått at jeg foretrakk å ro i forveien med båt for å skyte sel. Imens seg endelig «Fram» ganske langsomt inn til iskanten, med maskinen fremdeles gående for full fart.
Å komme videre var ikke å tenke på for øieblikket. Det var vel riktignok bare et par mil fast is som stengte oss fra det rimeligvis åpne Taimyr-hav. Men å bryte gjennem den var ugjørlig; dertil var den for svær, og åpninger fantes der ikke i den på noen kant. Her hadde Nordenskiöld dampet igjennem den 18. august 1878 uten å møte spor av hindringer, og her skulde kanskje vårt håp strande, iallfall for dette år. Det var utenkelig at isen skulde smelte op nu innen vinteren satte inn for alvor. Det eneste som kunde frelse oss var en dugelig sydvest-storm. Enda et lite håp fant vi i den mulighet at Nordenskiölds Taimyr Sund, lengere syd, skulde være åpent, og at vi skulde få pint «Fram» igjennem der – – skjønt Nordenskiöld riktignok sier at «det er for grunt til å kunne passeres av større fartøier».
Efter å ha gjort en tur ut i kajakk og båt og skutt en del sel gikk vi ned for å ankre på en bukt som lå noe lenger syd, og hvor det så ut til å være litt le, om det blev uvær. Der vilde vi foreta en ordentlig rensning av kjelen, hvad der var høist ønskelig. Men det tok oss over en vakt å gå de få kvartmil som vi hadde kunnet ro på en halv time eller mindre. Vi kom næsten ikke av flekken for dødvannet, som vi her hadde bedre anledning til å studere enn vi ønsket. Det synes aldri å forekomme uten hvor et ferskvannslag ligger i overflaten ovenpå det salte sjøvann, og her var forskjellen mellem de to lag så stor at mens vi hadde drikkevann i overflaten, var det vi fikk inn gjennem bunnkranen i maskinen meget for salt til å brukes på kjelen. Dødvannet viser sig som større eller mindre vannrygger eller bølger som strekker sig tversover kjølvannet, den ene bakenom den annen; til dels forekommer de så langt frem som nær midten av skuten. Vi slo bukter på vår kurs, gikk stundom helt rundt, og gjorde alle de krumspring som tenkes kunde for å slippe løs; men like lite hjalp det. Straks maskinen stanset var det likesom fartøiet blev suget akterover igjen. Tross «Fram»s tyngde og det sig hun i almindelighet har, kunde vi nu gå med full fart like til en favn eller to fra iskanten, og enda var det bare så vidt vi kjente det støtte da hun nådde inntil.
Just som vi nærmet oss, hoppet en rev frem og tilbake på isen og gjorde de underligste sprang, og frydet sig ved livet. Fra bakken sendte Sverdrup den en kule som endte dens dager.
Ved middagstid blev det meldt at der såes to bjørner i land; de forsvant imidlertid innen vi kom inn for å skyte dem.
Det var påfallende hvor meget sel det var på alle kanter; her måtte det være et usedvanlig rikt jaktfelt. De mengder jeg alt første dag så på isen, minnet mig mest om klappmyss-feltene under Grønlands vestkyst. Denne erfaring kan synes å stå i merkelig motsetning til Vega-ekspedisjonens. Nordenskiöld sier om dette farvann, i motsetning til havet nordenfor og østenfor Spitsbergen, at der er en påfallende mangel på varmblodige dyr; han hadde ikke sett en eneste fugl hele dagen, noe som aldri før hadde hendt ham på en sommerreise i de arktiske strøk, og han hadde neppe nok sett en sel. At de ikke så sel dengang lar sig lett nok forklare ved mangelen på is. Efter min opfatning må disse trakter som regel være meget selrike. Nordenskiöld sier også selv at de så en mengde sel på isen i Taimyr-sundet.
Så langt hadde altså august bragt oss. Den 18. august hadde Nordenskiöld faret gjennem dette sund, og den 19. til 20. forbi Kapp Tsjeljuskin, mens der på vår vei ved utgangen av samme måned ennu lå en ugjennemtrengelig landfast ismasse. Utsiktene syntes alt annet enn lyse. Skulde de da alt så tidlig få rett, de mange uhellspående røster, som der sjelden er mangel på i denne verden? Nei, ennu måtte Taimyr-sundet prøves, og gikk det heller ikke der, måtte vi gjøre et siste forsøk utenom alle øene igjen. Kanskje var ismassene imens drevet fra og hadde åpnet vei. Her kunde vi ikke stanse.
September kom med stille, vemodig snevær; det øde, trøstesløse land med sine lave avrundede høider blev mere og mere snedekt. Det gjorde ikke sinnet lysere å se hvorledes vinteren nu sakte og lydløs holdt sitt inntog efter en altfor kort sommer.
Den 2. september var kjelen endelig ferdig. Friskt vann blev fylt
på fra sjøens overflate, og vi gjorde oss klar til å gå. Mens dette stod
på, tok Sverdrup og jeg en tur i land for å se efter ren. Landet var nu helt snelagt, og hadde det ikke vært for det kramme føre hadde vi godt kunnet bruke ski. Som det var, vasset vi oss bra trette i den tunge sneen uten å se så meget som et spor efter dyr av noe slag. En forlatt verden. Trekkfuglene var for det meste allerede dradd mot syd; vi hadde møtt småflokker av dem ute på sjøen; de holdt på å samle sig til toget mot sollyset, og bragte en fattig sjel til å ønske han kunde sende bud og hilsen med dem. Bare noen enslige tyvjoer og måker var vårt selskap nu. En ensom efternøler av en gås fant jeg også sittende på iskanten en dag jeg var ute.
Om kvelden gikk vi sydover; men fremdeles fulgte dødvannet oss. Efter Nordenskiölds kart skulde det bare være 20 kvartmil ned til Taimyr-sundet; men dem holdt vi på med hele natten. Farten var minsket til omtrent en femtepart av hvad den ellers vilde vært. Det var først klokken 6 om morgenen (3. september), da vi kom inn i noe tynn is, at dødvannet slapp oss. Overgangen var følelig. I det samme «Fram» skar inn gjennem isskorpen, gjorde den som et sett forover, og gled fra nu av frem med vanlig fart. Efter den dag kjente vi ikke synderlig mere til dødvannet.
Det som efter kartet måtte være Taimyr Sund fant vi helt sperret av is, og holdt derfor lenger sydover, for å se om der skulde være noe sund å slippe igjennem. Det var vanskelig å finne sig til rette efter kartet. Hovgaards Øer hadde vi ikke sett, men derimot flere andre øer lenger tilhavs. Vi fant et åpent sund eller en smal fjord, som vi stod inn, for om mulig å få noe mere greie på det hele. Men mens jeg satt oppe i tønnen og ventet på løsningen, syntes den å bli fjernere og fjernere. Det som jeg hadde holdt for en odde av fastlandet, og som vi nu hadde på nordsiden av oss, viste sig til slutt å være en ø; fjorden buktet sig videre inn gjennem landet. Snart blev den trangere, snart videt den sig ut. Det blev mere og mere gåtefullt. Var dette kanskje Taimyr-sundet? Aldeles blikkstille var det, med skodde over landet omkring. Det var næsten uråd å skjelne den blanke vannflaten fra isen, og den igjen fra det snedekte land. Alt gikk i ett. Alt så selsomt stille og utdødd. – Håpet steg og sank med hver dreining av fjorden gjennem det tause tåkeland. Snart var det åpent vann forut, snart mere is. Vi kunde ikke se hvad. Er det Taimyr Sund? Kommer vi igjennem? Det gjelder et år. – – – Nei, der er det stopp, alt er is forut, – nei, det er blank vannflate, og sneland som speiler sig i den. Det må være sundet dette her. Men nu kom noen store flak, som det blev vanskelig å komme forbi, og vi ankret ved en odde i en god og trygg havn,[7] for å se det litt nærmere an. Vi opdaget nu at det var sterk tidevannsstrøm som drev isflakene med sig, og der kunde ikke være tvil om at det var et sund vi lå i.
Om kvelden rodde jeg ut for å skyte noen sel og hadde mitt stolteste våben med mig, en dobbeltløpet ekspress, kaliber 577. Nettop som vi skulde ta et selskinn ombord, krenget båten; jeg, som stod på bakken, gled bakover på issvullen, og riflen fór overbord – bedrøvelig ihukommelse. Hendriksen og Bentsen, som rodde mig, tok sig så nær av det at de rent mistet mælet for lang tid. De mente det gikk ikke an å la det kostbare våben ligger der på 10 meter vann. Vi rodde derfor ombord efter redskap, og soknet flere timer utover i den mørke dystre natt. Mens vi holdt på med det, blev vi stadig omkretset av en storkobbe, som stakk sitt svære forundrede hode op snart på den ene, snart på den andre siden av oss, nærmere og nærmere, som om den vilde utpønske hvad det var for nattlig arbeide vi holdt på med. Så dukket den i ett vekk, formodentlig for å se hvordan det gikk med sokningen dernede. Var den engstelig for at vi skulde finne riflen igjen? Til slutt blev den for nærgående, jeg tok Peders rifle og gav den en kule i hodet; men den sank før vi kom til den, og så gav vi i fortvilelsen op det hele. 500 kroner kontant!
For å få greie på om det var fremkommelig for skuten gjennem sundet, tok jeg næste dag en båttur østover. Det var blitt koldt med snevær om natten, så sjøen omkring «Fram» var dekket av nokså tykk sne-is, og det kostet adskillig strev å bryte sig gjennem og ut i åpent vann med båten. Jeg tenkte mig muligheten av at det land som vi hadde innenfor oss på nordsiden av sundet, var landet ved Actinia Bay, hvor «Vega» hadde ligget. Men forgjeves lette jeg efter den varden Nordenskiöld hadde satt op der, og opdaget nu til min forbauselse at det bare var en liten ø, og at vi befant oss på sydsiden av hovedinnløpet til Taimyr Sund, som her viste sig å være meget bredt.
Vi var blitt sultne og vilde spise før vi rodde videre fra denne øen, men blev lange i ansiktet da vi fant at vi hadde glemt smøret. – Nu – vi gnog da i oss våre tørre beskjøiter som best vi kunde, og tygget kjevemusklene i stå på de stykker vi kunde få filet av en tørret renbog. Trette, men ikke mette drog vi videre, og døpte odden «Kapp Smørlaus». Vi rodde langt inn gjennem sundet; der så ut til å være godt farvann for skute, 8 og 9 favner like op i stranden. Ut på kvelden blev vi dog stanset av is, og da vi kunde risikere å bli innestengt om vi trengte videre, syntes jeg det var best å snu. Her var det visstnok ingen fare for å sulte ihjel; overalt fant vi friske slag av bjørn og av ren, og i sjøen var det nok av sel; men jeg var redd for å sinke «Fram», hvis der skulde åpne sig utsikter til å komme frem annensteds. Mot en sterk vind arbeidet vi oss da hjemover og nådde endelig næste morgen ombord i «Fram». Og det var ikke for tidlig; for snart brøt uværet løs for alvor.
Om Taimyr-sundet sier Nordenskiöld, at det er så mange skjær også sterke strømmer i det, at det ikke er rådelig å seile gjennem det. Disse erfaringer må være gjort lenger inne. Der vi trengte frem var farvannet rent, og så langt jeg kunde øine videre så det fremkommelig ut. Jeg var bestemt på å prøve å trenge igjennem med «Fram» hvis det blev nødvendig. Den 5. september bragte snefokk og stiv kuling, som stadig øket. Utover kvelden tok det veldige tak i riggen, og vi gledet oss over å være ombord; idag skulde det ikke blitt lett å komme tilbake med båten. Jeg likte mig ellers ikke. Visstnok var der utsikt til at denne vinden kunde ruske litt op i isen nordenfor, og gårsdagens erfaringer hadde gitt mig håp om i nødsfall å kunne trenge gjennem sundet her; men nu førte vinden stadig større ismasser inn forbi oss, og det var i det hele tatt foruroligende at vinteren så ut til å nærme sig mere og mere; den kunde lett komme for alvor før der blev åpnet en gjennemgang. Jeg søkte å forlike mig med tanken om å overvintre i disse omgivelser, og hadde allerede opgjort full plan for ferder i det kommende år. Foruten en undersøkelse av kysten, som sikkert gav opgaver nok å løse, skulde de strekke sig over hele Taimyr-halvøens ukjente indre, helt over mot Kjatangas munning. Med hundene og skiene våre kunde vi streife viden om, så året sikkert ikke skulde være bortkastet for geografiens og geologiens vedkommende, men forsone mig med det – nei, det gikk ikke. Et år av livet var et år, og vår ekspedisjon kunde bli lang nok allikevel. Det som pinte mest var allikevel den tanke: stanser isen oss nu, hvad borger oss så for at den ikke gjør det samme næste år? Hvor ofte ser en ikke at flere uheldige isår kommer i følge, og dette år var tydeligvis ikke av de beste. Skjønt jeg ikke vilde tilstå det for mig selv, var det sandelig ikke roser jeg lå på de nettene innen søvnen kom og bar sinnet til glemselens land.
Så oprant onsdagen den 6. september, min bryllupsdag. Da jeg våknet om morgenen, var jeg overtroisk nok til å føle at denne dag måtte bringe en forandring, om den noensinne skulde komme. Stormen hadde gitt sig noe, solen gløttet litt frem, og livet var freidigere. Utover eftermiddagen løiet vinden helt; det blev stille, vakkert vær. Sundet nordenfor oss, som før var sperret av fast is, hadde stormen sopt fritt; men det sundet i øst som vi hadde vært nede i med båt, var blitt helt tilstoppet – hadde vi ikke vendt den kvelden så tidlig som vi gjorde, hadde vi vært der ennu, ingen kunde vite hvor lenge. Det så ut til å være håp om at også isen mellem Kapp Laptev og Almqvists Øer var blitt brutt nu. Vi fyrte derfor straks op og dampet nordigjennem klokken halv syv om kvelden for å prøve vår lykke på ny; jeg hadde fast tro på at dagen skulde bringe hell. Det var vakkert vær fremdeles, og vi frydet oss over solen. Vi var så lite vant til den nu, at da Nordahl under kullsjauen nede i rummet om eftermiddagen så en solstråle som falt ned gjennem luken og lyste i kullstøvet, mente han det var en bjelke, og lente sig trøstig forover på den. Han blev ikke lite overrasket ved å stupe lukt igjennem og ned i noe jernskrammel.
Landet her blev verre og verre å få greie på, og vår breddeobservasjon om middagen skulde ikke gjøre saken klarere; den satte oss omtrent 8 kvartmil sønnenfor det som hos Nordenskiöld eller Bove står avsatt som fastland. Det var riktignok neppe å vente at disse kartene skulde være korrekte, da det ser ut til å ha vært usiktbart vær hele den tiden de var her. Det var jo også uttrykkelig gjort opmerksom på at det bare var kartskisser.
Heller ikke nu, da vi gikk nordover, kunde vi finne Hovgaards Øer, men jeg så et høit fjell i omtrent rettvisende nord, som syntes å måtte ligge på fastlandet. Hvordan i all verden hang dette sammen? Jeg begynte mer og mer å fatte mistanke om at det var et helt ø-kompleks vi var kommet inn i. Nu så det jo imidlertid ut til at vi skulde få det utredet. Men dessverre – nettop i dette spennende øieblikk kom det tykke igjen, med slut og regn, og vi måtte overlate det til fremtiden å løse gåten.
Tykket var tett, og natten kom med mørke, så vi skimtet ikke landet på noen lang avstand. Det kunde kanskje være litt vågelig å fortsette nu; men leiligheten var for gunstig; vi minket litt på farten og holdt det gående utover natten langs kysten, klar til å vende så snart det blev varskudd land forut. I bevisstheten om at det var Sverdrup som hadde vakt, krøp jeg til køis med lettere sinn enn på lang tid.
Klokken 6 næste morgen (7. september) kom Sverdrup og purret mig med den melding at vi var kommet forbi Taimyr-øen eller Kapp Laptev klokken 3 om natten, var nu på Taimyr-bukten, men hadde tett is og en ø forut. Vi kunde muligens komme op til denne øen, da det nettop hadde åpnet sig en råk i den retning; men der var en rivende «tullstrøm», og det seg ihop bak oss, så vi for øieblikket måtte tilbake igjen. Efter frokost gikk jeg i tønnen. Det var strålende solskinnsvær. Jeg fant at Sverdrups Ø måtte være fastlandet, som imidlertid kom merkelig langt vest mot hvad kartene angir; jeg kunde ennu se Taimyr-øen bak mig, og de østligste av Almqvists eller Nordenskiölds Øer[8] lå og blinket i solen i nordvestlig retning. Det var en lav sandodde vi hadde forut, og jeg kunde forfølge landet sydover helt til det forsvant i horisonten inn mot bunnen av bukten i syd. Så kom der en smal stripe hvor bare åpent vann var å øine. Derpå dukket landet op på den vestre side og strakte sig opover mot Taimyr-øen. Med sine høider og runde koller var dette landet vesentlig forskjellig fra den lave kysten på østsiden av bukten. Den brede landtunge vi her hadde opdaget, og som lukker den østlige del av den tidligere Taimyr-bukt, fikk navnet Kong Oscars Halvø.
Nordenfor odden forut så jeg klart vann; der var en del is mellem det og oss; men «Fram» tvang sig igjennem. Da vi kom rett ut for odden, blev jeg overrasket ved plutselig å se sjøen dekket av brunt lervann. Dypt kunde laget ikke være, da kjølvannet var ganske klart bak oss. Lervannet blev likesom skummet til to sider av skuten. Jeg lot loddet kaste, og som jeg ventet fant vi grunnere vann, først 15 meter, så 12, så 10 meter. Nu stoppet vi og slo akterover. Dette så mistenkelig ut, og rundt omkring lå flakene på grunn. Her gikk også en rivende strøm nordostover. Mens loddet stadig blev kastet, gikk vi igjen sakte forover. Heldigvis holdt det sig på 10 meter. Efter en stund blev det påny dypere, og nu gikk vi på med full fart igjen. Snart var vi ute i blåe sjøen på den andre siden. Grensene mellem dette brune overflatevann og det klare blå var meget skarpe. Lervannet kom tydeligvis fra en eller annen elv litt sønnenfor.
Fra denne odden skar landet inn i østlig retning og dannet en bred bukt, som har fått navnet Von Toll's Bukt. Vi holdt øst og nordøstover i råken mellem isen og land. Ut på eftermiddagen blev råken ganske smal, så vi kom like under kysten, som nu igjen skar nordover. Langs med den fulgte vi så i en trang landråk, hvor dybden var fra 10 til 15 meter, men måtte stanse om kvelden, da isen lå tett til stranden forut.
Landet her hadde hele veien stor likhet med Jalmal. Det samme lave slettelandet, bare litt mere bakket, og med noen høidedrag et stykke inne.
Det var mange renflokker å se innover slettene, og næste morgen (8. september) tok jeg en tur i land på jakt. Efter å ha skutt et dyr gikk jeg innover for å se efter flere. Men snart drog en overraskende opdagelse hele min opmerksomhet til sig, og jeg glemte mitt egentlige ærend. Det var en stor fjord som skar sig inn gjennem landet i nord for mig. Jeg gikk så langt jeg syntes jeg kunde for å finne nærmere rede på den, men fikk enda ikke se enden. Den strakte sig bred og mektig innigjennem østover, helt under noen blå fjell langt, langt inne, og disse fjell syntes å senke sig ned mot vannet ytterst ute nær syns randen; bakenom dem kunde jeg ingenting se hverken av land eller fjell.
På de lersletter jeg her trasket over lå der overalt strødd mektige vandreblokker av mange forskjellige bergarter, og de kan ikke være bragt dit av annet enn istidens mektige breer.[9] Av liv var det ikke meget å se. Foruten ren var det bare et par liryper, noen få snespurver og snepper; dessuten så jeg spor av rev og lemen. Denne nordligste del av Sibiria er helt ubebodd, og man vet ikke av at den har vært besøkt av omreisende nomader.
- ↑ Den hvite is kaster et lyst gjenskinn, så himmelen ser hvitlig ut hvor der er ismarker; i motsetning dertil blir den blå eller mørk overalt hvor der er åpent vann. Ishavsfareren kan således efter himmelens utseende slutte sig til hvordan farvannet er langt borte.
- ↑ Scott-Hansens Øer.
- ↑ Clements Markhams Øer.
- ↑ Ringnes’s Øer.
- ↑ Mohns Øer.
- ↑ General Tillos Øer.
- ↑ Colin Archer's havn.
- ↑ Som et lite tegn på vår takknemlighet mot den mann som viste oss veien langs Sibirias kyst, blev øgruppen nord og nordvest for Taimyr-øen opkalt efter Nordenskiöld.
- ↑ Overalt hvor vi var i land på Sibirias nordlige kyst, fant jeg spor efter en istid. På Renøen hadde jeg 21. august funnet skuringsmerker på berget i stranden, som lå tørt ved lavvann På Taimyr-øen såes overalt tallrike vandreblokker, og nu her det samme. Lengere nord, øst for Kapp Tsjeljuskin, fant jeg dem også. Sammenstiller man disse iakttagelser med baron Tolls opdagelse av fossile isbreer og andre istidsmerker på de Nysibiriske Øer og gammelt bremateriale i strøket mellem Olenek og Anabara, må det vel ansees for sannsynlig at iallfall en større del av det nordlige Sibiria har vært dekket av breer.