Fram over Polhavet I/11
mere herdet i de tålmodighetsprøver som dette liv setter en på, og tiden gikk fort. Jeg for mitt vedkommende var dessuten optatt av nye planer og forberedelser. Jeg har flere ganger hentydet til at vi i løpet av sommeren hadde gjort alt i stand for den mulighet at vi skulde bli nødt til å dra over isen hjem. Seks tomannskajakker var bygget, kjelker var satt i full stand, og alt som skulde være nødvendig av proviant, klær, brensel og annen utrustning var omhyggelig overveiet og utregnet. Men i stillhet hadde jeg også begynt å ordne og ruste mig til den påtenkte ferd nordover. Således hadde jeg, som nevnt, allerede i august tatt på å lage en enkeltkajakk med skjelett av bambus. Ennu hadde jeg ikke sagt noe til de andre om min plan, undtagen et par ord til Sverdrup; jeg visste jo ikke hvor langt nord driften kunde føre oss, og det kunde jo også komme så meget annet i veien innen våren. Imens gikk livet sin vante gang ombord. Foruten de vanlige observasjoner syslet man snart med det ene, snart med det annet, og selv var jeg ikke ennu så optatt med mine fremtidsplaner og forberedelser at jeg ikke fant tid også til andre ting. Av min dagbok ser jeg således at jeg i slutten av august og i september må ha vært meget stolt over en ny opfinnelse jeg hadde gjort til byssen. Det siste året hadde vi kokt med petroleumslamper der ute og en dertil innrettet kobberkomfyr. Det gikk bra; men det var den ulempe med det at det slukte adskillige liter petroleum om dagen, og jeg var bekymret for at det kunde bli ende på vår belysningsolje, om turen skulde vare lenger enn påregnet. Jeg hadde stadig tenkt på en forandring heri – om det ikke skulde gå an å konstruere et apparat som brente stenkullolje, eller «svartolje» som vi kalte det ombord; av denne hadde vi tyve tonn, som oprinnelig var bestemt til maskinen. Og det lyktes mig også å lage et slikt apparat. Den 30. august skriver jeg derom: «Har idag prøvd mitt nyopfunne svartolje-apparat til komfyren, og det viser sig å gå over all forventning godt. Det blir herlig å få fyre med svartolje i byssa; så skal vi ikke behøve å gråte for lys og lamper herefter. Nu får vi jo 20 000 liter olje mer, og all vår fine petroleum kan gå bare til belysning; da vil vi kunne ha lamper i mange år, om vi så bruker dem nokså rikelig. De 20 tonn svartolje må vel vare en fire år til byssa, tenker jeg. Apparatet er så enkelt som mulig. Fra en beholder med olje fører et rør ned og inn til ildstedet; fra enden av dette røret drypper oljen ned i en jernskål og blir her opsuget av en asbestplate, eller av kull-aske. Tilstrømningen av olje i røret reguleres ved en fin ventilkran. For å få frisk trekk fører jeg en luftkanal utenfra og like inn i ovnsdøren; ved et svært vindseil oppe på dekket presses luften ned gjennem kanalen og blåser rett på jernskålen, hvor oljen brenner lystig med vakker hvit flamme. Alt en har å gjøre når en skal nøre op om morgenen, er altså å se efterpå dekket at vindseilet står riktig mot vinden, åpne for luftkanalen, stille kranen passelig, så oljen begynner å renne, og så tende på med en papirbete; så passer det sig selv for resten, og vannet er kokt på en tyve minutter eller en halv time. Stort lettvintere kan det ikke bli, synes jeg. Men naturligvis, det er her som i andre samfund, reformer er vanskelige å innføre; alt nytt blir sett på med skjeve øine.» Noe senere skriver jeg igjen om det samme apparat: «Byssen med svartoljefyring er nu tatt i bruk, nedflytningen fra bestikklugaren skjedde i forgårs[1], og igår begynte fyringen der nede. Det går utmerket; 1 m. vind er nok til å gi glimrende trekk. – I forgårs eftermiddag satt jeg i salongen og hørte et dumpt knall ute i byssen; jeg sa til de andre at det hørtes ut som en eksplosjon. En stund efter stakk Pettersen[2] hodet inn, så svart som en feier, med svære sotklatter over hele ansiktet, og sa at byssa hadde «eksploderat» like i synet på ham; han skulde bare titte efter om det brant ordentlig, og så fløi det i nesen på ham alt ihop, djeflatyget. Det var ikke fritt for at der vanket en del eder, og ordstrømmen rant som erter av en sekk. Vi skoggerlo. Ute i byssa var det ikke vanskelig å se hvad som var hendt – sot, i striper og klatter, utover alle vegger. Grunnen har naturligvis vært at der var dårlig trekk, og så har det dannet sig gass som ikke har fått forbrenne før luften blev sloppet til, den gang han skulde «titte». Om kvelden sa jeg til Pettersen at næste dag, når de skulde begynne med svartoljen for alvor, vilde jeg koke selv. Men det vilde han ikke høre noe om: jeg måtte da ikke tro at han gav sig for så lite; det skulde nok gå, sa han, og så gikk det da også.» Efter den dag hørte jeg bare lovtaler over den nye innretningen, og den blev brukt hele tiden, like til «Fram» var i åpen sjø igjen.
«Torsdag den 6. september. 81° 13,7' n. br. Har jeg alt vært gift i fem år idag? Ifjor var denne dag seirens, da var det islenken sprang ved Taimyr-øen. Men iår er det ingen tanke på seier; vi er ikke så langt som jeg hadde ventet, og nordvesten er kommet igjen, vi driver sydover. – Like fullt ser jeg ikke fremtiden så lang og mørk som jeg stundom har gjort det. Næste 6. september – kan det være mulig at alle lenker alt da er sprengt, at vi sitter sammen og taler om turen der langt nord og om det endeløse savn, som noe der engang var og aldri mer skal komme? Da er den lange natt veket, det er morgenen som bryter frem, en ny herlig dag ligger foran. Og hvorfor skulde det ikke kunne hende allerede næste år? Hvorfor skulde ikke vinteren bringe «Fram» vestefter en steds nordenfor Franz Josefs Land? . . . Og da er min tid der, da bryter jeg op med hunder og sleder – på tur nordover. Det jubler i sinnet bare ved tanken. Vinteren skal jeg bruke til å gjøre alt i stand til ferden, og så skal den gå fort.
Den siste tid har jeg brukt til forberedelser. Jeg regner ut alt som må med og hvordan det skal ordnes, og dess mer jeg ser saken fra alle sider, dess mer kommer jeg til den overbevisning at det må lykkes, så sant bare «Fram» kommer frem i rimelig tid og ikke for sent på våren. Er hun bare på 84° eller 85°, så bryter jeg op i slutten av februar eller de første dager av mars, så snart dagslyset kommer efter den lange vinternatt, og da skal det hele gå som en dans. Bare en fire-fem måneder, så er jo tiden der, da blir det handling igjen. For en lyst! Når jeg ser ut over isen nu, er det som det dirrer i musklene av lengsel efter å få sette avsted over den for alvor – anstrengelser og savn, alt skal bli en nydelse da. Det kan synes narraktig at jeg vil ut på denne ferd; her var kanskje viktigere ting å utføre med rolig arbeide ombord. Men polen er nu en gang et mål som lenge har vinket menneskene. Gjør ikke vi forsøket når vi er så langt nord, tør det kanskje gå en rum tid igjen. Her vil de daglige observasjoner like fullt gå sin jevne gang, – og nordenfor er der også noe å gjøre.
Jeg har helligholdt dagen med å innrede arbeidslugaren for vinteren. Jeg har fått op en petroleumsovn og tenker den skal holde det varmt nok også midtvinters, bare jeg bygger snevegger om hytten utenfor og dekker taket med et godt snelag. Minst det dobbelte arbeide vil bli gjort, om jeg kan sitte her oppe og arbeide i vinter istedenfor å holde til i alt bråket der nede. Nu har jeg det så inderlig koselig i fred og ro, og tankene får gå sin gang uforstyrret.»
«Søndag den 9. september. 81° 4' n. br. Midnattsolen er forsvunnet for flere dager siden, solen går alt ned i nordvest; den er borte nu klokken 10 om kvelden, og vi har igjen rødmen over det evige hvite. Vinteren kommer hurtig.
Igjen en fredelig søndag med hvile og litt lesning. På skituren idag drog jeg over adskillig frosne råker; det har også begynt å skrue så smått hist og her. Til slutt blev jeg stanset av en bred åpen råk som strakte sig i nord og syd; på sine steder var den vel en 400–500 alen bred, og jeg så ikke ende på den hverken sydover eller nordover. Skiføret var godt, og det bar fort frem; med vinden gikk det mest av sig selv.
Det er unektelig et ensformig liv dette. Stundom er det som det var en lang, mørk natt, mitt livs ragnarokk som skiller det i to ... «Det sortner for solen, alt vær blir ve-svangert»; sne dekker jorden, vinden suser over endeløse snesletter, og i tre år råder vinteren, til endelig den store kamp kommer, da «menn tramper Hels vei», og livet brytes med døden i seig kamp. Men så kommer fredens tid. Av sjøen ser en atter «jordens grunn stige og grønnes på ny; fosser faller, ørnen flyver derover»; og så hallen, «mer enn solen fager», og «lange tiders liv i glede».
Pettersen, som er kokk denne uken, kom som vanlig herinn nu i kveld og fikk spisesedlen for imorgen. Han blev stående en stund bakefter, og så slapp det ut av ham at han hadde hatt slik en underlig drøm i natt: Han vilde hyre sig med mig på en ny tur som kokk; «men da vilde ikke dr. Nansen ha mig.» – «Så, hvorfor ikke det da?» – «Jo, jeg drømte at dr. Nansen skulde avsted over isen til polen med fire mann, og da bad jeg om å få være med; men De svarte at De trengte ingen kokk på den turen. Og det syntes jeg var så rart; for De skulde vel ha mat på den turen også. Skuten syntes jeg De hadde bestilt til å møte på et annet sted, eller De skulde ikke komme tilbake hit; det var likesom til et annet land. Ja, det er rart hvordan en kan ligge og våse i søvne!» – «Å – det var kanskje ikke så verst vås enda det, Pettersen. Det kunde nok hende vi kom til å gjøre en slik tur; men tilbake til «Fram» vilde vi nok sikkert ikke komme da.» – «Ja hvis det blev, så vilde jeg riktig be om å få være med; for det hadde jeg lyst til. Skiløper er jeg vel ikke videre; men jeg skulde nok holde ut.» – «Å ja, men det blir meget slit på en slik tur, Pettersen; det blir nok ikke bare moro, kan De tro.» – «Nei, det var vel ventelig; men det fikk nå gå når jeg bare fikk være med.» – «Ja, men det kunde bli verre enn slit også det. Det vilde nok stå om livet.» – «Ja pytt, en skal nu dø en gang likevel.» – «Men livet kan jo bli vel kort også.» – «Å ja, det fikk nå være det samme. Men ellers så kan en nok miste livet hjemme også, om kanskje ikke så lett som her. Nei, var en redd for livet, så fikk en helst ikke gjøre noe da, synes jeg.» – «Nei, det er sant. Iallfall burde en visst ikke være med på denne ekspedisjonen. Men slik en tur nordover, det blir nu allikevel ikke spøk det.» – «Nei, det er vel så; men når jeg var med Dem, så var jeg ikke redd. Skulde en greie sig selv, så vet De det var ikke slik; da bar det nok galt avsted. Men det er noe annet, ser De, når en har en til å lede som en vet har vært ute i slikt før.» – – Det er svare til tro slike mennesker har allikevel! De drog visst uten et minutts betenkning, hvis en bød dem å være med på en ferd til polen nu, med svarte vinteren for døren. Det er godt og vel så lenge troen varer; men gud hjelpe en om den en gang skulde svikte!»
«Lørdag den 15. september. I kveld så vi månen for første gang igjen, deilig fullmåne; et par stjerner er også blitt synlige på den ennu lyse natthimmel.» – På forskjellige steder blev der slått op plakater med noen temmelig strenge bestemmelser for å undgå brandfare. Ingen måtte gå med fyrstikker på sig; tendte piper eller cigarer måtte ikke forekomme andre steder enn i beboelsesrummene og på dekket.
«Fredag den 21. september. Vi har hatt en drabelig vind fra nordvest og nord siden sist, med hastighet helt op til 12 og 13 m. Vi drev nok adskillig sydover i den tid. Det var det «radikale høire» som stod for styret, sa Amundsen. Men deres tid blev ikke lang; for igår stilnet det av. Nu går det igjen nordover, og der er vel utsikt til at «venstre» får være litt ved roret for å reparere «høires» synder.
Det er laget hus til hundene i disse dager, en rekke prektige ishus langs babord skutevegg; fire hunder i hvert hus; gode varme rum for vinteren. Imens trives våre åtte småhvalper her ombord; de har en herlig verden å streife omkring i, hele fordekket under telthvelvingen. En kan høre dem grynte og småbjeffe som de farer avsted innimellem høvelflis, steamwinch, kjelker, mølleakse, og annet snadder. Så leker de, og så slåss de litt, og forut under bakken har de sin hule i flisen, en lun koselig krok, hvor «Kvikk» strekker sig som en løvinne i sin fulle majestet, mens småhvalpene ligger og kreker over hverandre i en klump omkring henne, sover, gjesper, spiser, og drar hverandre i halen. Det er et billede av hjem og fred her under polen, som kunde fengsle i timevis.
Livet går sin jevne regelmessige gang uten begivenheter, rolig som isen selv; men allikevel er det rart hvor fort tiden går. Jevndøgn er alt kommet, nettene begynner å bli mørke, og om dagen er solen knapt 9° over horisonten. Jeg driver flittig her i arbeidslugaren hver dag, og ofte er det næsten som jeg satt i mitt arbeidsrum hjemme, med all civilisasjonens komfort omkring mig. Var det ikke for adskillelsen, kunde en ha det like så godt her som der. Stundom glemmer jeg mig helt. Sitter jeg fordypet i arbeide, hender det ikke sjelden om kveldene at jeg farer op for å lytte når jeg hører hundene gjø, og tenker: «Tro hvem nu kommer til gårds?» Så husker jeg at jeg ikke sitter hjemme, men er i drift midt ute i det frosne polhav, på vei mot den annen polarnatt.
I dag har temperaturen vært nede i ÷ 17°; vinteren kommer fort. Det går ikke rart med driften; men like fullt er motet freidig nu. Men det var det også sist jevndøgn, og hvor mange skuffelser ligger ikke mellem da og nu! Hvor alle beregninger syntes å svikte da vi forrige høst drev lengere og lengere mot syd! Ikke et lyspunkt å øine. Men den tid kommer ikke igjen. Enda kan det komme store tilbakeslag, enda kan det gå langsomt en stund; men det er ikke tvil om fremtiden – den demrer rødmende i vest bak polarnatten.»
«Søndag den 23. september. Igår var det et år siden vi la fast ved kosset i isen for første gang. Scott-Hansen har i den anledning satt ut vår drift i dette år. Det ser ikke så ille ut enda; er avstanden ikke så stor, så er retningen temmelig nøiaktig den jeg hadde ventet.»
«Tirsdag den 25. september. Jeg har sett litt nærmere på driften i det forløpne år. Hvis vi regner fra det punkt vi la fast ved den 22. september ifjor, til vårt sted den 22. september iår, så er avstanden vi har drevet 189 kvartmil. Regner vi fra samme sted til vårt nordligste punkt i sommer (16. juli), blir driften 226 kvartmil. Men dersom vi regner fra vårt sydligste punkt ifjor høst (7. november) og til vårt nordligste punkt i sommer, er driften 305 kvartmil. Samtidig kom vi vel 4 breddegrader nordover, fra 77° 43' til 81° 53'. Å angi den drevne kurs er en noe vanskelig opgave på disse bredder, da den jo forandrer kompasstrek følelig med hver lengdegrad en kommer øst eller vest; kursforandringen i grader blir meget nær lik antallet av lengdegrader som er passert. Vår gjennemsnittskurs (generalkurs) vil være omkring N 36° V. Vår drift-retning er følgelig betydelig nordligere enn «Jeannette»s, og det er jo hvad vi hadde ventet; den skjærer hennes i en vinkel på 59° . Forlenges drift-retningeu for dette år, vil den skjære Nordostlandet på Spitsbergen, og føre oss så langt nord som 84° 7' (på 75° ø. l.) omtrent NNO for Franz Josefs Land. Avstanden herfra til Nordostlandet efter denne kurs er 827 kvartmil. Skulde vi fortsette med bare å nå 189 kvartmil frem om året, så skulde det ta oss 4,4 år. Regner vi imidlertid at vi årlig kommer 305 kvartmil frem, har vi bare 2,7 år igjen. Og det synes rimelig, at vi minst får en slik drift; vi vil herefter neppe bli utsatt for en tilbakedrift som den vi hadde i oktober ifjor, da vi hadde det åpne vann sønnenfor og hele ismassen nordenfor. Sommeren synes jeg har til fulle bevist at isen nu meget nødig vil tilbake; derimot er den overordentlig villig til å gå nordvest eller nord så snart vinden blir det minste østlig, for ikke å tale om sydlig. Jeg tror derfor, som jeg alltid har trodd, at driften stadig vil bli raskere efter hvert som vi kommer frem i nordvestlig retning, og det sannsynlige er vel at vi om to år har «Fram» i Norge, og at
ekspedisjonen vil komme til å vare sine fulle 3 år, som jeg hadde på følelsen.
I skrugaren forut om styrbord. (Fotografi 6. juli 1894.)
I skrugaren forut om styrbord. (Fotografi 6. juli 1894.)
Tegning av Otto Sinding efter fotografi.
Tegning av Otto Sinding efter fotografi.
Da vår drift altså går så meget nordligere enn «Jeannette»s, og da Franz Josefs Land må tvinge isen nordover – såfremt all is som kommer fra dette store basseng skal nordenom der – så er det rimelig at drift-retningen vil bli nordligere efter hvert som vi kommer frem, helt til vi er forbi Franz Josefs Land, og at vi følgelig rekker høiere bredder enn vår drift hittil peker på. Jeg håper iallfall på 85°. Alt har hittil slått godt inn; retningen av vår drift er nøiaktig parallell med den jeg mente å måtte anta for flaket med «Jeannette»-sakene, og som jeg hadde satt ut på kartet til mitt foredrag i London.[3] Denne rute førte omtrent over 87½° n. br. Jeg tør ikke vente en drift som bærer mere nordlig enn en parallell med denne, og har ikke lov til å være annet enn lykkelig om jeg kan opnå det. Vårt mål er jo heller ikke, som jeg mange ganger har fremhevet, å nå nettop det punkt «hvori jordaksen har sin avslutning», men å gå tversigjennem og undersøke det ukjente polarhav. Ikke dess mindre har jeg lyst til å nå polen selv, håper også på muligheten av det, bare vi i mars er kommet såvidt frem som til 84° eller 85° – og hvorfor skulde ikke det kunne hende?»
«Torsdag den 27. september. Jeg har nu bestemt at fra imorgen av skal hver mann ut på ski to timer daglig, fra klokken 11 til 1, så lenge lyset varer. Det er nødvendig. Skulde noe hende, og en var nødt til å ta på hjemveien, er jeg redd for at vi vilde være oprådd med flere av dem, uøvet som de nu er. Mange av dem er jo utmerkede skiløpere; men en fem-seks stykker vilde nok snart få føle sødmen av å bruke skiene, om de skulde til å fare, og uten ski var en solgt.»
Fra nu av drog vi da gjerne ut på ski i flokk og følge. Foruten en god mosjon var det også en stor fornøielse, som alle så ut til å trives vel ved. Det varte ikke lenge før man blev vant til å bruke skiene også i dette lende, selv om de ofte blev brukket i de ujevne skrugarer; men så klinket og lappet vi dem ihop – for å brekke dem på ny.»
«Mandag den 1. oktober. Idag har vi prøvet en kjelke lastet med 120 kilo. Den gikk nokså lett, men var likevel tung å dra, da skiene gjerne vilde glippe unda i dette føret. Jeg tror næsten indianertruger er bedre i slikt føre og i et lende hvor der er så mange knauser og glatte småhauger å trekke over. Amundsen mente først, da han kjente på sleden, at det var ingen ting å dra den; men da han hadde holdt på en stund, falt han i dype og, som det syntes, triste funderinger, og gikk taus hjemover. Ombord betrodde han de andre at skulde en trekke slik last, var det like så godt å legge sig ned med det samme, en kom like langt med det. Slik er det med øvelsen. I eftermiddag forsøkte jeg med tre hunder for den samme kjelken med 120 kilo; de trakk den som ingen ting.»
«Tirsdag den 2. oktober. Vakkert vær, men kjølig; 27 graders kulde matt, noe meget for oktober synes jeg. Det blir en kold vinter skal det holde på efter samme målestokk. Men hvad bryr vi oss om enten det er 50 graders kulde eller 70 – «eins bier», sa gassen, den drakk av to rennestener. En deilig skitur idag. De blir alle sammen merkelig flinke på skiene nu; men snart kommer mørket, og da er det slutt. Skade – vi har så godt av disse turene. Vi får vel finne på noe annet da.
Nu står det næsten for mig som om dette skulde bli min siste vinter her ombord. Mon det virkelig kommer til å bære avsted til våren? Forsøket med å trekke kjelkelasten i denne is skal riktignok ikke virke synderlig opmuntrende, og skulde hundene ikke holde ut, eller være dårligere enn jeg tenker, eller skulde vi møte verre is istedenfor bedre, ja da kunde det snart komme til det at vi blev nødt til bare å lite på oss selv. Men kommer vi bare så langt med «Fram» at avstanden blir noenlunde rimelig, så synes jeg det er min plikt å våge, og jeg kan ikke tenke mig den vanskelighet som ikke kan bli overvunnet når valget står mellem undergang – og frem og hjem.»
«Torsdag den 4. oktober. På sine steder er isen temmelig ufremkommelig; men det ser ut til å være begrensede strøk; i det store hele er den usedvanlig farbar. Føret er også godt, om enn noe løst, så hundene synker en del i. Dette kommer vel nærmest av at vi ikke har hatt sterkere vind i den senere tid, som kunde pakke sneen godt sammen.
Livet flyter ellers jevnt avsted med småarbeide av noe hvert slag. Igår begynte innkjøringen av hvalpene[4] – riktignok bare av de tre, «Barbra», «Freia», og «Susine»; «Gulabrand» er tufs og slintret som en åletine om dagen, så han slipper fri inntil videre. Det gikk trått til å begynne med, de fór både hit og dit; men efter en stund drog de som voksne hunder, og var over forventning gode. «Kvikk» førte naturligvis an, som et verdig eksempel. Det falt i Mogstads lodd å begynne dressuren; han har hundeuke nu. Hver mann får nemlig nu sin uke å gå med hundene, både formiddag og eftermiddag.
Jeg synes stemningen ombord er så god som mulig nu vi tar på vår annen polarnatt, som jeg håper blir lengere enn noen før har oplevet den. Dagslyset avtar merkbart dag for dag, snart er det borte; men motet avtar ikke. Det forekommer mig næsten som humør og mot helt igjennem er bedre enn noen gang. Hvad grunnen er, vet jeg ikke; kanskje det er vanen. Men ellers har vi det jo i grunnen som plommen i et egg. Vi reker sakte, men forhåpentlig sikkert frem, og lever et sybaritisk liv i overflod. Og denne vinter får vi det vel enda bedre enn forrige.
Fyringsapparatet i byssen virker glimrende; selv kokken finner nu at det er utmerkede greier som nærmer sig idealet. Vi fyrer altså herefter med svartolje der nede, og godt og varmt er det der. En god del av varmen stiger også hit op i arbeidslugaren, og somme tider sitter jeg her og svetter, så jeg må trekke av det ene plagget efter det andre, enda vinduet står oppe og det er flere og tyve graders kulde ute. Jeg har regnet ut at den petroleum vi nu får til belysning vil vare minst 10 år, om vi brente nokså flott 300 dager av året. Men i virkeligheten brenner vi ikke petroleumslamper så meget; vi har jo elektrisk lys et ikke ubetydelig antall dager, og så kommer det nu sommer en gang om året her også – en får da iallfall kalle det så. Selv om en må regne med mulige uhell, som f. eks. at en tank kunde springe lekk og oljen renne ut, så er det like fullt ingen som helst grunn til å spare på lyset; hver mann kan få det han lyster. Og hvad det vil si kan bare den forstå som et helt år har gått med dårlig samvittighet, hver gang han trakk sig tilbake i sitt eget rum for å være alene og arbeide eller lese, og brente lys som strengt tatt ikke var nødvendig, da han jo kunde ha brukt den felles lampen i salongen.
Ennu blir kullene ikke rørt uten til ovnen i salongen, hvor de i vinter skal få lov å fyre efter behag. Det vil allikevel ikke bli noe følelig kvantum om året som går med på den måten, sammenlignet med vårt forråd på henimot 100 tonn, som vi vanskelig får annen bruk for før «Fram» skal sprenge sig ut av isen på den andre siden – hvis da ikke noe uforutsett skulde inntreffe. Foruten denne nye tingenes orden bidrar også en annen ting til å gjøre det lunt og koselig. Det er teltet, som nu er slått over skuten;[5] bare akterenden aktenfor kommandobroen har jeg latt være fri, så en kan stå der og se sig om utover isen.» – –
«Søndag den 7. oktober. I kveld er det klarnet op. Stjernehimmel og nordlys. Det er litt avveksling fra det jevnt overskydde vær, med hyppig snefokk, som vi har hatt nu om dagene.
Alt er så stilt; alle sover. Bare sakte skritt på dekket av vaktmannen som våker over skibets sikkerhet; og så vinden som rusker i rigg og telt, og uret som langsomt hakker tiden i stykker der på veggen. Går jeg op, er det svarte natten; stjerner tindrer høit høit oppe, et svakt nordlys flimrer henover det mørke hvelv, og utover i dunkelheten skimter jeg isens lange brede ensformige flate – det hele så usigelig forlatt, så uendelig langt borte fra den higende urolige menneskeslekt og alt dens strev. Hvad er så livet når det blir slik isolert? En underlig innholdsløs prosess. Mennesket – en maskin som spiser, sover, våkner; spiser, og sover igjen; som drømmer i illusjoner, men aldri lever. Er kanskje ikke livet annet? Eller er dette også et kapitel av det evige martyrium, et nytt mistak av den irrende menneskesjel – å forbanne sig selv til denne håpløse ørken, bare for dess sterkere å lenges mot livet som den lot bak sig? Er jeg «feig», eller er jeg redd for døden? Å nei. Men i disse netter kan det komme slik lengsel over en mot all skjønnhet, mot den som rummes bare i et eneste ord, – og sjelen flykter fra denne endeløse stivnede isverden. – Når en tenker på hvor livet er kort, at en drog fra det med fri vilje, tenker på at også en annen pines under den aldri vikende uvisshet, «trofast, trofast til døden . . .!»
«Onsdag den 10. oktober. Jeg er altså 33 år, hverken mer eller mindre. Det er ikke stort å si til det, annet enn at livet går, og vender ikke tilbake. De har vært rørende mot mig idag; her har vært stor fest. Først overrasket de mig imorges med å ha smykket salongen med norske flagg. De hadde hengt «unionen» op over Sverdrups plass. Over min dør og bortover Scott-Hansens hadde de hengt standeren med «FRAM»s store bokstaver. Det hele tok sig høist festlig ut da jeg trådte inn i salongen, og alle reiste sig og ønsket til lykke med dagen. Da jeg kom på dekk, vaiet flagget fra mesantoppen.
I formiddag var vi en skitur sydefter. Det var vind og kulde, også pass har jeg ikke frosset på lenge. Termometeret er kommet ned på ÷ 31° nu i kveld; det er utvilsomt den koldeste fødselsdag jeg ennu har oplevd.
En flott middag: 1. Fiskepudding. 2. Saucisser og oksetunge, med poteter, aspargesbønner og erter. 3. Jordbær med ris og fløtemelk. Krone-maltekstrakt. Til alles forbauselse begynner så lægen å trekke op av lommen på sin vårfrakk, som han alltid går i, en mengde småglass av det forunderligste og forskjelligste utseende, medisinglass, måleglass, reagensglass, ett til hver mann, og til slutt en hel flaske Lysholmer, ekte innfødt Lysholmer, som vakte almindelig begeistring. To drammer til manns, foruten en kvart flaske maltekstrakt! Efter bordet kaffe med nok en overraskelse: eplekake, bakt av vår fortreffelige kokk Pettersen, forhenværende smed og maskinist. Så måtte jeg frem med mine cigarer, og stemningen tapte neppe derved. Eftermiddagen var almindelig fridag. Ved kveldsmaten ny overraskelse; en svær fødselsdagskringle fra samme baker, med inskripsjon: «T. L. M. D. (Til lykke med dagen) 10. 10. 94.» Utpå kvelden kom der ananas, fikener og konfekt. Sikkert så god en fødselsdag at mangen en kan ha den dårligere på lavere bredder enn 81°. Og kvelden går med de muntreste innfall og i det beste humør; salongen gjenlyder av latter – ja hvor meget munterhet den har rummet.
Men har en sagt godnatt og sitter her inne alene, da kommer tungsinnet . . . Hver natt er jeg hjemme i drømme; men når morgenen gryr, må jeg, som Helge, sprenge tilbake igjen på den bleke hest, ad rødmende veier, men ikke til Valhalls gleder, – inn i isens evige rike.»
«Fredag den 12. oktober. Fra igår kveld har det blåst en hel storm av OSO. I natt gikk møllen i stykker; tennene brakk på et av tannhjulene, som nu efter et års slit er adskillig medtatt. Vinden har vært oppe i over 13 m. i formiddag, og nu i kveld blåser det som jeg ikke kan huske det har gjort på lang tid. Det må bære godt nordover med oss nu. Kanskje oktober ikke blir så lei en måned som jeg hadde ventet efter våre erfaringer fra ifjor. Var ute en skitur før middag. Det var et rykende fokk; – jeg kan ikke si jeg hadde synderlig strev med å komme tilbake igjen, det besørget vinden. Alt er yrende snerokk oppe nu; en må holde på luen for ikke å miste den. Månen står lavt nede i syd og gløder matt gjennem de gyvende støvmasser. Riktig en polarnatt med all dens uhygge, slik som en vel helst tenker sig den når en sitter der langt sørpå. Likevel blir jeg lett til sinns ved å komme op; jeg føler det bærer fremover.»
«Lørdag den 13. oktober. Samme vind idag; blåser op til 12 m. og mere; men like fullt har Scott-Hansen fått en observasjon i kveld. Han er som alltid en prektig ufortrøden kar. Det bærer nordover (81° 32,8' n. br., 118° 28' ø. l.).»
«Søndag den 14. oktober. Samme storm ute fremdeles. Jeg leser om de uendelige lidelser som tidligere polarfarere har hatt å kjempe med for hver grad, ja for hvert minutt de har vunnet nordover. Jeg må jo næsten få forakt for oss som ligger her på sofaen, lunt og varmt, og fordriver tiden med å lese og skrive og røke og drømme, mens stormen river og sliter i riggen over oss, og hele havet er et eneste snerokk, – som uten anstrengelse driver grad efter grad nordenfor der hvor våre forgjengere opbød alle sine krefter og dog kjempet forgjeves.»
«Mandag den 15. oktober. Var en skitur østefter i formiddag også, mot samme vind og samme snefokk. En får passe vel på kursen i disse dagene; en ser ikke skuten lange veien, og fant vi ikke tilbake til den, så – – Det er hjelpen at sporene holder sig noenlunde, fordi skaren ligger bar og avblåst på de fleste steder – fokk-sneen får ikke feste på den. Vi driver nordover. Og imens gjør polarnatten langsom og majestetisk sitt inntog. Solen stod lavt idag; jeg så den ikke bak skybanken i syd; men den lyste ennu op over den bleke himmel. Nu hersker fullmånen der oppe og bader isflaten og de drivende sne-ilinger i sitt sølvskinn. Hvor løftende en slik natt er! Det er det samme om en har sett den tusen ganger før: den er like høitidelig når den kommer igjen; sinnet kan aldri frigjøre sig fra dens makt. Det er som om en trådte inn i et stille hellig tempel, hvor naturens ånd svever gjennem rummet på glitrende sølvstråler, og sjelen må falle ned og tilbede – tilbede universets uendelighet.»
«Tirsdag den 16. oktober. Så hele solskiven over horisonten imiddags som en ellipseformig rød ildkule. Det er vel siste gang vi får se hennes majestet i år – farvel!»
«Onsdag den 17. oktober. Holder på å ta dypvannstemperaturer. En noe tvilsom fornøielse på denne årstid. Snart legger det sig is på vannhenteren så den ikke vil lukke sig nede i vannet og må henge lenge der nede for hver gang; snart iser den slik til under temperaturobservasjonen når den er kommet op, at vannet ikke vil renne ut av den i prøveflasken; ikke å tale om at det er et svare strev å få satt den i ferdig stand til nedfiring – en må være glad om en slipper å gå inn hver gang med hele greia for å få den optint i byssen. Dertil må temperaturene delvis avleses med løkt; og vannprøvene blir ikke så pålitelige hvis de fryser inne i vannhenteren. Det går smått; men det går da, og en får bare drive på. Imens blåser den samme østlige vind, og vi driver fremover. Bredden var omkring 81° 47' nu i kveld.»
«Torsdag den 18. oktober. Fortsetter med vanntemperaturene. En kjølig historie i ned til ÷ 29° og vind. Det hender nok at fingrene blir litt stive og ufølsomme en gang imellem, når en skal skrue på våte eller isete metallskruer med bare nevene, når en skal lese av termometeret med lupe for å få det nøiaktig på hundredels grad, og tappe vannprøver på flasker som en må holde inne på brystet for at ikke vannet skal fryse på dem. Å jo, jeg takker!»
«Fredag den 19. oktober. En strykende vind fra OSO. Det driver nordover i harde taket. Snart går vi vel over den lenge ventede 82-grad, og da er det ikke langt igjen til 82° 27', og «Fram» er den skute som har trengt lengst mot nord på denne klode. Men barometeret synker, vinden blir kanskje ikke så gammel før den slår om i vestlig. Gid barometeret ikke spådde sant for en gangs skyld! Jeg er blitt litt sangvinsk nu det har gått så godt i så lang en tid, og oktober, som jeg fra vår erfaring ifjor har vært så redd for, er blitt den store fremskrittsmåned, – la den ikke ende dårlig!
Vinden idag skulde imidlertid koste et liv. Møllen var satt i gang – den var nu reparert ef.ter hjulbruddet forleden. Men så her i eftermiddag ryker et par av bikkjehvalpene op og slåss om et kjøttben; den ene av dem tumler bort under et av tannhjulene på mølleakselen, blir dratt inn mellem hjulet og dekket, og stanset næsten hele greia med sin lille kropp. Jeg hørte alarmen og styrtet ut på dekket; da blev hvalpen just trukket frem omtrent død; hele maven var oprispet, og den ynket sig svakt. Der blev straks gjort ende på dens lidelser. Stakkars lille muntre skapning! For en liten stund siden for du rundt og lekte med dine søsken, glad og uskyldig, så kom et bjørnelårben farende ned på dekket fra kokken, – og nu ligger du der, død og ille tilredt.»
«Søndag den 21. oktober. 82° 0,2' n. br., 114° 9' ø. l. Det er sent på kveld, og jeg er ganske ør i hodet ennu, som efter en ordentlig rangel; men det var unektelig en rangel av en meget uskyldig slags. Stor fest idag for 82-graden. Observasjonen gav 82° 0,2' inatt, og nu har vi sikkert drevet lenger nord. Der var bakt honningkake for anledning en, en virkelig fortrinlig honningkake kan jeg forsikre, og så var der stor festmiddag efter en forfriskende skitur. I salongen var der slått op plakater med opfordring til gjestene om å innfinne sig presis til middagen, kokken hadde anstrengt sig til det ytterste. På en plakat såes også noen dyptfølte linjer av en anonym; de endte med:
– – og maten vilde alltid være mere god
om spisegjestene innfant sig klokken 1 og ikke 2.
Det lyriske vemod som her fant uttrykk må sikkert ha sin kilde i mange og bitre skuffelser, og gir oss et dypt innblikk i den anonyme forfatters virkekrets. Spisegjestene innfant sig imidlertid nokså punktlig – det skulde da være undertegnede, som nødvendigvis måtte ta en del fotografier ved det hurtig svinnende dagslys. Middagen var storartet: 1. Oxtailsuppe. 2. Fiskepudding med rørt smør og poteter. 3. Skilpadde med marrowfat-erter og poteter. 4. Ris med molter og fløtemelk. Krone-maltekstrakt. Derpå honningkake og kaffe. Efter aftensbordet, som også var vel besatt, blev der forlangt musikk, som blev ydet i rikelig mål hele kvelden utover av forskjellige eksekutører på orgelet. Særlig utmerket Bentsen sig som den der i den senere tid har hatt rik leilighet til trening ved sveiven ute på isen.[6] Stemningen blev til sist så høi at Pettersen og jeg måtte op og danse, både vals og polka – vi utførte flere virkelig meget smakfulle pas de deux'er
på det innskrenkede dansegulv. Til slutt blev også Amundsen revet
Måling av isens temperatur. (Fotografi sommeren 1894.)
Måling av isens temperatur. (Fotografi sommeren 1894.)
med av dansen, mens de andre spilte kort. I mellemstunder blev der servert forfriskninger: syltede ferskener, med tørrede bananer, fikener, honningkake, o. a. Vi er lystige, og hvorfor skulde vi ikke være det? Det driver jo lystelig mot vårt mål; vi er alt halvveis mellem de Nysibiriske Øer og Franz Josefs Land, og ingen ombord tviler på at vi vil nå det vi er reist ut for –.
– Men oppe hersker polarnattens endeløse stillhet; halvmånen lyser over isen, stjernene blinker tindrende klart der oppe, der er ingen urovekkende nordlys, og sønnenvinden suser så sakte vemodig gjennem riggen. Alt dyp stille fred. Det er dødens uendelige skjønnhet – Nirvana.»
«Mandag den 22. oktober. Det begynner å bli koldt nu; inatt ÷ 34,6°, nu ikveld ÷ 36° .
Vakkert nordlys ikveld (kl. 11½). En glimrende krone rundt zenit med en krans av strålebunter, til dels i flere lag utenom hverandre, dernæst større og mindre samlinger av bunter, spredt over himmelen, især mot SV og OSO. Men alt strebte opover mot kronen, hvor det strålte som en glorie. I denne luet og skiftet det uavlatelig, som om den var et spill av storm i høie luftlag. Snart skjøt nye stråler ut av mørket utenom den indre glorie, så nye lysbunter utenom der igjen. Så var det som stormen stilnet av; det hele bleknet, og glødet matt hvitlig en stund, for med ett å stige vilt igjen og begynne samme lek på ny. Da vugget hele lysmassen oppe ved kronen i mektige bølger over zenit; stormen tok til, strålebuntene likesom hvirvlet sig i hverandre; altsammen blev et lysende kaos, som veltet sig rundt kronen og begrov både den og strålene i en flom av lyståke. Til slutt bleknet det igjen, og klokken 12 var det næsten ikke noe mer nordlys å se.»
«Fredag den 16. oktober. Nu ikveld har det begynt å blåse fra nord. Forhåpentlig har det ikke noe mere på sig. Jeg får håpe så iallfall, og tro at sønnenvinden snart kommer igjen. Men det er ikke den milde sefyr vi stunder efter, ikke morgenrødens vind. Nei, en kold rykende sønnenvind, · brusende med all polarhavets makt, så «Fram» begraves i snekaven, og alt fyker og ryker omkring – den venter vi på, den er det som driver oss nærmere mot vårt mål. Idag er du altså to år gammel, «Fram»! Jeg sa ved middagsbordet at hadde vi for et år siden vært enige om at «Fram» var en god skute, så hadde vi sikkert enda mere grunn til å si det idag; godt og sikkert fører hun oss frem, om det så ikke går så overvettes fort. Og så drakk vi på hell og fremgang for fødselsdagsbarnet. Jeg sa ikke for meget. Var der blitt talt ut av hjertet, da hadde ordene ikke falt så nøkterne; for sant å si, så elsker vi alle denne skuten, så meget en kan elske en upersonlig ting. Og hvorfor skulde vi ikke holde av henne? Ingen mor kan gi ungene mer varme og trygghet under sine vinger enn hun gir oss. Det er jo som et hjem vi alle tyr glade tilbake til der ute fra isviddene – ofte når jeg ser hennes rigg reise sig over det evige snedekke, langt borte, blir hjertet fullt av varme. Til ham som har bygget dette hjem går titt og ofte takknemlige tanker i de stille netter. Han sitter der hjemme, jeg er sikker på han minnes oss; han vet bare ikke hvor hans tanke skal søke «Fram» i det veldige hvite isbelte om polen. Men han kjenner sitt barn, og han vil tro hun holder ut, om alle andre mister troen. Ja, Colin Archer, så du oss nu, du vilde se at din glade tro ikke har skuffet – – – .
. . . Jeg sitter igjen alene her i min lugar, og tankene glir tilbake over de to år som gikk. Hvad er det for en demon som vever livets tråder, som lar oss bedra oss selv, og evig og alltid kaster oss ut på veier vi ikke selv har utstukket, veier vi ikke ønsker å gå? . . . Var det bare en følelse av plikt som drev? Å nei, også jeg var vel barnet som søker eventyret i det ukjente; som hadde drømt så lenge til jeg trodde det fantes. Og jeg fikk det, isens store eventyr fikk jeg, dypt og rent som altets uendelighet, den tause stjerneblinkende polarnatt, naturen selv i dens dyphet, livets hemmelighetsfullhet – universets evige kretsløp –, dødens høitid, uten lidelser og uten savn, evig sig selv. Her i den store natt står du i all din nøkne enfold ansikt til ansikt med naturen; du setter dig andektig ved evighetens føtter og lytter, og du kjenner Gud, det alt beherskende, altets midtpunkt. Alle livets gåter synes å klarne for dig dypt under, og du ler av dig selv at du kunde tæres av grubling; det er jo alt så smått, så usigelig smått . . . «Hvo som ser Jehovah, dør.»»
«Søndag den 4. november. Ved middagstid var jeg en skitur østover, og hadde en del av hundene med. Da hørte jeg at de hunder som var igjen ved skuten begynte å gjø. Mine hunder spisset ører, og flere la på sprang tilbake, med «Ulenka» forrest. De fleste stanset snart, og lyttet og så sig tilbake, om jeg ikke fulgte. Jeg spekulerte en stund på om det kunde være bjørn; nei, så fortsatte jeg videre. Men til slutt blev det for meget for mig; jeg satte avsted hjemover med hundene i vilt løp foran. Da jeg kom nær skuten, så jeg noen mann dra ut med børser – Sverdrup, Johansen, Mogstad og Hendriksen. De fikk et godt forsprang i den retning hundene gjødde før jeg også fikk fatt i en børse og kom efter. Med ett så jeg det glimte gjennem mørket av en salve forut, straks efter skudd på ny; så enda flere – en hel pelotongild. Hvad pokker kunde det være? De stod på samme flekken og fyrte i ett vekk. Hvorfor løp de ikke nærmere? Og jeg på sprang; tenkte at det var på tide jeg kom til med skiene for å følge viltet, som vel var på vill flukt. Jo, der satte de fremover litt. Så lyste det op igjen – en gang til – nok en gang – nu sprang én bortover isen et stykke og fyrte rett ned foran sig – en annen la sig på kne og skjøt østover. Prøvde de børsene sine? Men det var da en merkelig tid og merkelig mange skudd, og så hundene da som fór rundt i nøster og ill-gjødde bortover isen Endelig nådde jeg optil dem: tre bjørner lå spredt utover, en binne og to unger; og ovenpå dem lå hundene og slet som rasende i ragg og labber og rumpe og strupe. «Ulenka» var aldeles vill; den hadde fått tak i strupen på den ene ungen, og rev og slet som en besatt, var næsten ikke til å få derfra. Bjørnene hadde gått ganske sakte unda for hundene, som ikke våget sig nær nok til å bite før den gamle binnen var anskutt og falt. Det hadde vært akkurat som binnen ikke vilde søke vekk, som om hun pønsket på noe vondt, bare hun fikk narret hundene nær nok. Hun stanset plutselig, slapp ungene foran, været litt, og kom så settende tilbake mot hundene; som på kommando gjorde de i det samme tvert høire om og satte vestover, alle som én. Da var det det smalt første gangen, binnen vaklet og stupte, og i samme nu var noen av hundene i raggen på henne. Så fikk en av ungene sitt. Den andre, som det også blev skutt på, sprang bortover isen, tre av hundene satte efter, nådde den igjen, og fikk den under sig, så da Mogstad kom der bort, måtte han først jage hundene vekk før han kunde komme til å skyte. Det var en slakt som var alt annet enn uvelkommen; vi hadde nettop hatt det siste kjøttet av den forrige bjørn som kjøttkaker til middag idag. De to små blir delikate julegriser.»
«Mandag den 5. november. Mens jeg satt og arbeidet inatt, hørte jeg forferdelige hundehyl på dekket. Jeg sprang ut. Det var en av hvalpene; som det så ofte hendte, hadde den rørt ved jern med tungen – slikket på en jernbolt, og hang nu aldeles fast. Den stod og slet, så tungen strakte sig lang og tynn som et rep ut av halsen, og hylte ubegripelig. Bentsen, som hadde vakt, var kommet til, og visste mest ikke hvad han skulde gjøre. Men så tok han den i nakken og drog den nærmere, så tungen blev mindre tøid, og varmet derpå bolten en stund med hånden; så løsnet tungen av sig selv. Men hvalpen var glad! Takknemlig slikket den Bentsens hender med den blodige tungen sin, og visste ikke hvad godt den skulde gjøre ham. Forhåpentlig blir det nu en stund til at iallfall den hvalpen henger sig fast igjen; men slikt går ellers på rett som det er.»
«Søndag den 11. november. Jeg driver med de vanlige studier dag efter dag; – men de lokker mig også dypere og dypere inn i dette samme uløselige som ligger bakom altsammen – – Nei, hvorfor surre rundt i dette tankenes fruktløse ringløp? Gå heller ut i vinternatten. Månen er oppe, stor og gul og fredelig, stjerner blinker ovenover gjennem det dryssende snestøv . . . Hvorfor ikke vugge sig i vinterens drømmer og minnes sommeren?
Huff nei, vinden tuter for hvast over de øde isflater, 33 graders kulde, sommeren og blommene er for langt borte ... jeg kunde gi år av mitt liv for å favne dem; de hildrer så fjernt som om jeg aldri skulde komme tilbake.
Men nordlyset i sin evig vekslende skjønnhet flammer over himmelen hver en natt og hver en dag. Se på det, drikk glemsel og drikk håp av det – det er selv som den higende menneskesjel. Som dens irrende uro vil det omspenne den hele hvelving; blir dog bare glitrende lysflukt. I sin ville lek vakrere enn alt, vakrere enn morgenrøden – men det bærer ikke bud om dagens komme – – »
«Tirsdag den 13. november, ÷ 38°. Det skrur på flere kanter nu om dagen, og duren lyder temmelig sterkt, da isen er blitt koldere. Den høres lang vei – en underlig dur, som måtte være hemsk for den som ikke visste hvad det var.
En deilig skitur ved fullmåne. – Er livet lidelse? Skulde det være en lidelse å fare som et stormvær, med alle hundene hoppende omkring sig, henover de endeløse is-vidder gjennem denne natt i den friske knistrende kulde, mens skiene glir henover den glatte skare, så du knapt kjenner at du rører jorden, og med stjernene hengende høit oppe under det blå loft. Det er egentlig mer enn en har lov til å vente av livet; det er et eventyr fra en annen verden, fra et liv som skal komme. Og så å vende hjem til sitt lune arbeidsrum, få kveiket på kaminen, tendt lyset, stoppet en pipe, og så krype op i sofaen, og sende drømmer ut i verden på de hvirvlende røkskyer – er det lidelse? Slik kan jeg gripe mig i å sitte og stirre inn i kaminen lange stunder, og drømme mig bort – en nyttig måte å anvende tiden på! Men rulle gjør den da, og umerkelig, til virkelighetens is-gufs med ett stryker drømmene ut, og jeg sitter her midt i forlattheten, og nervøst tar fatt på arbeidet igjen.»
«Onsdag den 14. november. Hvor forunderlige de er, skiturene gjennem den tause natur! Rundt omkring utover brer isflatene sig overgydt av månesølvet, hist og her mørke kolde slagskygger av kossene, hvis sider gir et dempet gjenskinn av demringen; ytterst ute en mørk linje rundt horisonten av den opskrudde is, ovenover en eim av lett sølvdis, og så høiere op den uendelige dyp-blå stjernehimmel, hvor fullmånen seiler i eteren. Men i syd er der et svakt skinn fra dagen, lavest nede det mørke glødende røde, lenger oppe den klare gule og blekgrønne bue, som svinner mot det blå i høiden. Det hele er en eneste ubeskrivelig ren harmoni. Stundom kommer det en trang over en til å opløse denne natur i toner; de alene kunde gi dens vesen. Hvilke veldige enkle akkorder vilde det ikke bli! – – Hvad er vår forskning og forstand midt i dette uendelige?»
«Fredag den 16. november. Om formiddagen gikk jeg en skitur i måneskinnet med Sverdrup, og talte for alvor om våre utsikter med hensyn til driften, og om ferden jeg tenker på til våren over isen nordover. Om kvelden drøftet vi spørsmålet nærmere inne i hans lugar. Jeg la mitt syn på saken frem, og han var i alle henseender enig.
I den siste tid har jeg gått og grundet meget på hvad det blir riktigst å gjøre, om nu ikke driften fører oss så langt nord innen mars måned som jeg hadde forutsatt. Men dess mere jeg ser på det, dess mere finner jeg at en bør prøve; for er det riktig å gå fra 85° , må det også være det fra 82 eller 83°. I begge tilfelle vil vi jo gjennemstreife nordligere strøk enn vi ellers kommer igjennem, og dette skulde jo være så meget ønskeligere jo mindre nordlig «Fram»s egen drift blir. Når vi ikke polen selv, nu vel så får vi snu før. Hovedsaken er, som jeg stadig må gjenta, aldeles ikke å nå polpunktet, men å utforske de ukjente deler av polarhavet, enten de faller nær ved eller lengere fra polen. Det sa jeg før jeg drog avsted, og det får jeg se til å huske på fremdeles. Der er visstnok mange viktige iakttagelser å gjøre her ombord under driften videre, mange som jeg nok skulde ha lyst til å fortsette med selv; men alle viktigere iakttagelser vil dog like fullt bli gjort her, selv om to av oss forlater skuten. Og mon ikke de iakttagelser vi vil gjøre lengere nord mange ganger vil opveie hvad jeg kunde utrette ombord under resten av reisen? Det kan vel neppe være tvil om det. Altså: for så vidt er det avgjort ønskelig at vi drar avsted.
Dernæst kommer spørsmålet om det beleiligste tidspunkt. At våren, eller senest mars, er den eneste årstid vi kan starte på, derom kan det ikke være tvil. Men skal det skje nu til våren? Sett at vi i verste fall ikke kommer lenger enn til 83° n. br. og 110° ø. l.; da kunde det jo være tale om å vente til våren 1896. Men jeg kan ikke innse annet enn at vi i så fall efter all sannsynlighet vilde ha latt det rette tidspunkt slippe fra oss. Driften kan ikke bli så fortærende langsom at vi ikke om nok et år vilde være langt forbi det punkt hvor sledeferden burde begynne. Tar jeg i passeren den avstand vi har drevet fra november ifjor og til nu og avsetter videre, så skulde vi næste november være nordenfor Franz Josefs Land, og litt forbi det. Det kunde jo hende at vi ikke var lenger enn der i februar 1896 heller; men det rimelige er da i ethvert fall, efter alt jeg kan skjønne, at driften skal tilta og ikke avta efter hvert som vi kommer vestover, og i så tilfelle vil vi følgelig i februar 1896 være kommet adskillig for langt; – nu går det iallfall, selv om en også kunde tenke sig et bedre utgangspunkt enn det «Fram» sannsynligvis vil gi oss den 1. mars 1895. Det sikreste må altså være ikke å vente til en annen vår.
Så er det hvad utsikter vi har til å trenge igjennem. Avstanden fra det utgangspunkt jeg forutsatte og til Kapp Fligely, som er nærmeste kjente land, er omkring 80 mil;[7] altså ikke stort mere enn den lengde vi tilbake la over Grønland. Ingen kan vel mene annet enn at det vilde være lett å nå dit over en slik is som den vi her har, selv om den nu også blev noe slem mot land, og har en først nådd en kyst, må jo ethvert skikkelig menneske kunne livberge sig ved jakt, enten det blir efter stort eller smått, bjørn eller tanglopper. Å styre på Fligely, eller Petermanns Land, som ligger nordenfor, kan vi altså i alle tilfelle, om det skulde begynne å bli broket. Avstanden blir visstnok øket eftersom vi kommer nordover; men ikke mer enn at vi, med hundene til hjelp, skal og må kunne klare det fra et hvilket som helst punkt mellem utgangspunktet og polen. «Retrettlinjen» er derfor sikret; – skjønt det er vel dem som vilde synes at en øde kyst, hvor en først skal ha strev med å skrape sammen maten før en kan spise, er en dårlig retrett for sultne mennesker; men det er jo i virkeligheten bare en fordel, retretten skal altså ikke lokke for meget. Det er ellers en forbistret opfinnelse, denne retrettlinjen, for folk som vil frem – dette evig og alltid å skulle se bakover, når en skulde ha så rundelig nok med å se frem!
Men så kommer selve ferden. Ekspedisjonen består av to mann, 28 hunder, og 1050 kilo proviant og utrustning. Avstanden til polen fra 83-graden er 105 mil. Skulde det være for dristig regnet at vi kan tilbakelegge den distansen på 50 dager? Jeg kjenner jo ikke disse hunders utholdenhet; men at de skulde kunne gå 2,1 mil om dagen, med 37,5 kilo hver å trekke i de første dagene, det lyder jo overmåte rimelig, om de så ikke var fullgode – aller helst når de har to mann til å hjelpe sig. Det kan neppe sies å være noe lettsindig regnestykke, naturligvis forutsatt at isen er som her, og det er ingen grunn til å tro annet. Den er jo stadig blitt bedre efter hvert som vi er kommet nordover, og likeså efter som det lider mot våren. Efter 50 dager skulde vi altså være på polen (på 65 dager gikk vi 75 mil over den mer enn 8000 fot høie inn lands-is på Grønland uten hunder og med mangelfull proviant, og vi kunde sikkert gått betydelig lenger). På 50 dager har vi brukt 1 kilo proviant til hver mann om dagen, det er 100 kilo; og av pemmikan til hundene 1/2 kilo daglig til hver[8], eller 700 kilo. Det er tilsammen 800 kilo. Da en del brensel også er brukt op i denne tid, er kjelkelasten følgelig svunnet inn til mindre enn 250 kilo. Og en slik last er jo ingenting å dra for 28 hunder; de skulde kunne fare frem som et stormvær den siste del av turen, og gjøre den på mindre enn 50 dager. Men la oss allikevel sette at den har tatt så lang tid. Hvis alt er gått godt, legger vi da kursen bent på Syvøene, nord for Spitsbergen. Det er 9° , eller 135 mil. Men er vi ikke i aller beste stand, er det vel sikrest å søke mot Kapp Fligely eller landet nordenfor der. La oss tenke oss at vi velger denne ruten. Vi drog fra «Fram» den 1. mars (er forholdene gunstige reiser vi før); er altså på polen den 20. april og har nu 100 kilo menneskeproviant igjen, d. v. s. for 50 dager til, men ingen hundeproviant. Følgelig må vi begynne å slakte ned hundene, enten til fôring for de andre hunder, eller for selv å spise dem, og da gi hundene av vår proviant. Selv om jeg regner lavt, må jeg kunne anta at når 23 hunder er slaktet, vil der minst være gått 41 dager, og så har vi ennu 5 hunder igjen. Hvor langt sydover kan vi ha nådd på den tid? Lasten var til å begynne med mindre enn 250 kilo, det er ikke 9 kilo for hver hund å trekke. Efter 41 dager vil denne last iallfall være minsket til 140 kilo (ved forbruk av proviant og brensel og ved at forskjellige utrustningsgjenstander, som sovepose, telt o. l., litt efter litt er blitt overflødige og kastet). Det blir 28 kilo på hver av de gjenlevende 5 hunder, når vi selv ingenting trekker; og skulde det være ønskelig, kunde utrustningen minskes enda mere. Med en last som altså begynner med 9 kilo for hver hund og først efter hvert stiger til 28 kilo for hver, må hundene gjennemsnittlig kunne tilbakelegge 3 mil om dagen, selv om føret skulde bli noe slemmere. Det vil si, vi skulde ha nådd 123 mil sydover, eller være 4 mil forbi Kapp Fligely den 1. juni med 5 hunder og 9 dagers proviant i behold. Men for det første er det sannsynlig at vi alt lenge før har nådd land; og for det annet fant østerrikerne allerede i første halvdel av april åpne klarer ved Kapp Fligely og rikdom på fugl; – i mai og juni kan det følgelig ikke være vondt om mat. For det tredje måtte det gå underlig til om vi ikke før den tid kom over en bjørn eller en sel eller noen omstreifende fugler.
Nu er vi da på den sikre siden, og kan velge hvad vi vil: enten veien langs nordvestkysten av Franz Josefs Land forbi Gilis Land mot Nordostlandet og Spitsbergen – og viser forholdene sig gunstige, velger jeg ubetinget den rute –, eller vi kan gå sydover gjennem Austria Sund mot sydkysten av Franz Josefs Land, og derfra til Novaja Semlja eller Spitsbergen, helst det siste – om vi da ikke skulde finne engelskmennene på Franz Josefs Land, hvad vi vel ikke tør gå ut fra.
Ja, slik ser mitt regnestykke ut. Skulde det nu være noen lettsindighet i dette? Ikke så vidt jeg skjønner. Det eneste måtte være om vi under den siste del av ferden, i mai, skulde få et føre som sinket oss betydelig, slik som vi hadde det i slutten av mai her i vår. Men det vilde da bare bli den aller siste tid, og helt ufremkommelig blir det nu ikke. Dessuten skulde det være rart om en ikke kunde tilbakelegge gjennemsnittlig 2 1/2 mil om dagen under hele reisen, med en gjennemsnittlig last for hver hund av 15 til 20 kilo – mere blev det jo ikke. Imidlertid, skulde ikke beregningene slå til, så har vi alltid, som sagt, den utvei å snu før.
Hvilke uforutsette hindringer skulde nu kunne møte oss?
1. Isen kan bli mer ufremkommelig enn forutsatt. 2. Vi kan møte land. 3. Hundene kan slå feil, bli syke eller fryse ihjel. 4. Vi kan selv få skjørbuk.
1 og 2. At isen skulde bli mer ufremkommelig nordover, er visstnok mulig, men neppe sannsynlig; jeg ser ingen som helst grunn til noe slikt, medmindre vi da har ukjente land nordenfor. Men hender det, nu vel, så får vi ta de chanser vi finner. Rent ufremkommelig blir nu isen iallfall ikke; selv Markham kom jo frem med sine skjørbuk-syke folk. Og det torde kanskje også hende at et slikt lands kyster kunde by fordeler for fremkomsten; det kommer bare an på retningen og utstrekningen av dem. Det er vanskelig å si noe på forhånd om dette, annet enn at isens drift og det dyp vi finner her skulde tyde på at vi ikke kan ha land av synderlig utstrekning på noe nært hold; der må da i det minste være noenlunde gjennemgang for isen, og så kan vel vi også i verste fall følge gjennemgangen.
3. Det er uimotsigelig at der er en mulighet for at hundene kunde slå feil; men nærliggende synes jeg ikke den er. Som man ser, har jeg ikke nettop forutsatt noen overanstrengelse av dem. Og alle kan da i ethvert fall ikke slå feil, om så noen gjør det. Slik som vi har fôret dem hittil, har de holdt ut vinteren og kulden uten uhell, og den proviant de får på turen vil bli bedre. Legg så hertil at hele beregningen er gjort uten hensyn til hvad vi selv kan trekke; selv om alle hundene sviktet, så kan vi nu klare en god del alene også.
4. Det verste vilde unektelig være om vi selv fikk skjørbuk. Og til tross for vår ypperlige sundhet lar det sig vel tenke, når en minnes hvorledes alle mann på den engelske nordpols-ekspedisjon undtagen officerene led av skjørbuk så snart våren og sledereisene begynte, og det enda de ombord ikke hadde hatt anelse om at noe slikt lurte på dem. Men jeg tror riktignok at for vårt vedkommende er muligheten meget fjern. For det første var den engelske ekspedisjon særlig uheldig; det er neppe noen annen som kan opvise så bedrøvelige erfaringer, skjønt de har foretatt like lange sledereiser – f. eks. M'Clintock's; under «Jeannette»-folkenes tilbaketog optrådte ikke noen skjørbuk, så vidt vi vet; Peary og Astrup hadde ingen, o. s. v. For det annet er vår proviant omhyggeligere valgt, og mere forskjelligartet enn tidligere ekspedisjoners; ingen ekspedisjon har da heller opnådd en så gjennemgående fortrinlig sundhetstilstand. Jeg tror derfor neppe at vi skulde ta noen spire til skjørbuk med oss fra «Fram»; og hvad selve sledeproviant en angår, har jeg sørget for at den kommer til å bestå av så allsidig nærende og vel konserverte næringsmidler at jeg har vondt for å tro at de skulde kunne fremkalle noen skjørbuk. Men noen risiko må en jo løpe. Jeg synes alle mulige forsiktighetshensyn er skjedd fyldest, og så er det vel ens plikt å la det stå til.
Ennu er der noen spørsmål som må tas med i betraktningen. Kan jeg forsvare å unddra skuten og dem som blir igjen de midler en slik ferd krever? Det at der blir to mann mindre har lite å si; «Fram» kan manøvreres godt nok med 11 mann. Verre er det at vi tar med oss alle hundene, undtagen de syv hvalpene. Men der er rikelig med sledeproviant og førsterangs slede-utrustning ombord, og da er det utenkelig at de ikke skulde nå frem til Franz Josefs Land eller Spitsbergen, hvis der tilstøtte «Fram» noe. Det kan vel neppe tenkes at det skulde bli nordligere enn på 85° de måtte forlate henne; i tilfelle blev det vel snarere lenger syd. Men sett at de må gå fra henne på 85°, det måtte vel bli omtrent nord for Franz Josefs Land; de har da 45 mil til Kapp Fligely; blir det lengere øst, kan det bli 60 mil til Syvøene. Det er vanskelig å tro at de ikke skulde greie en slik avstand med vår utrustning. Nu som før mener jeg at all sannsynlighet taler for at «Fram» vil drive tversover polarbassenget og ut på den andre siden uten å stanses og uten å ødelegges; men selv om noe hendte, kan jeg altså ikke forstå annet enn at folkene må klare sig sikkert frem, når de viser tilbørlig forsiktighet. Følgelig mener jeg at det er forsvarlig å la en slede-ekspedisjon forlate «Fram», og da er det så meget å vinne at den utvilsomt bør finne sted.
Det siste spørsmål blir da: hvem skal de to være som går? Sverdrup og jeg har prøvd hverandre før, og vi kunde nok greie det; men vi kan ikke begge forlate «Fram», det er straks innlysende. En av oss må være igjen for å ta ansvaret for de andre og bringe dem hjem i god behold; men det er like så klart at en av oss må lede slede-ferden, da det jo er vi som har den nødvendige erfaring. Sverdrup har stor lyst til å gå. Men jeg kan ikke innse annet enn at det må være mer risiko ved å forlate «Fram» enn ved å bli ombord i henne. Lot jeg ham gå, skulde jeg altså overlate ham det farligere hverv, og beholde det lettere selv. Hvis han kom bort, kunde jeg da noensinne tilgi mig selv at jeg lot ham gå, selv om det var på hans eget ønske? Han er ni år eldre enn jeg; jeg vilde sikkert føle det som et uhyggelig ansvar. Og de andre, hvem vilde de være best tjent med å beholde igjen? Jeg tror de har tillit til oss begge, og jeg tror enhver av oss vil kunne føre dem sikkert hjem, enten det nu blir med eller uten «Fram». Men det skulde vel nærmest være hans hverv å ta vare på skuten, mens det skulde være mitt å lede det hele og særlig da den videnskapelige forskning. Sett fra det synspunkt må vel jeg være den nærmeste til å påta mig det foretagende hvor viktige opdagelser er å gjøre; de som blir igjen, vil jo, som sagt, greie det som kan gjøres her ombord. Det må derfor være min plikt å gå, og hans å bli igjen. Han finner også dette rimelig.
Til ledsager har jeg utsett Johansen, som i alle henseender må være vel skikket. Han er flink skiløper, utholdende som få og en prektig kar. Jeg har ennu ikke spurt ham, men tenker å gjøre det snart, for at han kan være forberedt i tide, hvis det skal bære avsted. Blessing og Scott-Hansen vilde visst også være med like så gjerne som de vil leve; men Scott-Hansen må bli igjen for å ta vare på sine observasjoner, og Blessing kan ikke forlate sin post som læge. Der var jo også flere av de andre det kunde være tale om, og de var sikkert villige mange av dem.
Foreløbig er da denne ferd mot nord bestemt. Nu får jeg se hvad vinteren bringer. Tillater lyset det, drar jeg helst allerede i februar.»
«Søndag den 18. november. Det er som jeg ikke riktig kan forestille mig at jeg virkelig skal avsted, og det bare om tre måneder. Stundom får jeg vel vugget mig inn i fagre drømmer om hjemkomsten efter slit og seier, og da blir alt lyst og lett. Men så kommer atter dette gjøglende og usikre ved fremtiden, det som ligger på bunnen og lurer, og drømmene slukner som nordlys i natten, bleke og farveløse – «Ihr naht euch wieder, schwankende Gestalten». Huff, disse evige klamme tvil foran enhver avgjørende beslutning, der dødens terninger skal kastes. Er det da for meget våget og for lite vunnet? Det er iallfall mere vunnet enn her. Er det så ikke min plikt? – Og ellers har jeg bare en å stå til ansvar for; og du . . .? Jeg kommer tilbake. Når rosene blomstrer. Jeg vet jeg har evnen. «Vær tro inntil døden, og du skal arve livets krone.»
Vi er noen underlig konstruerte maskiner. Det ene øieblikk beslutning, det næste tvil. I den ene time er forstand og forskning, og alt vårt leben und treiben, bare elendig filistervisdom, som ikke er en pipetobakk verd; i næste time kaster en sig over den samme forskning med liv og sjel, tæres av tørst efter å suge alt i sig, lengter efter å utspeide nye veier, og nages av utilfredshet over ikke å kunne løse opgaven helt og fullt. Så drukner det igjen i leielse over det heles verdiløshet. «Som et støvgrand på vektskålen er den ganske verden, og som en dråpe morgendugg der faller på jorden.» Er der to sjeler i en, hvilken er da den rette?
Det er ikke nytt, det å lide under at vi bare vet stykkevis, under at vi aldri kan trenge inn til det som ligger bakenom. Men sett nu en kunde regne det ut; at det heles innerste sammenheng lå klart og greit som et reguladetristykke for en, var en da lykkeligere? Kanskje det motsatte. Er det ikke just i kampen for viden at lykken ligger?
......Nu skal kampen begynne, den demrer i nord. Å – å drikke kamp, kamp av fulle skåler! Kamp er liv, og bakenom vinker seiren.
Jeg lukker øinene; jeg hører en stemme som synger mig
«inn mellem duftende birke,
inn mellem blomstene, lengere inn,
inn under granskogens kirke!»
«Mandag den 19. november. – Kan du annet enn bli i godt humør ved å se disse hvalpene som kommer hoppende og dansende op omkring dig og er ferdige til å rive dig i stykker av bare livslyst? For dem er livet solskinn, enda solen for lenge siden er borte. Og så «Kvikk», familiemoren, midt imellem dem, logrende tykk og fornøid med halen.
Ellers vet jo de også hvad ulykke er. Her i forgårs eftermiddag mens jeg satt og arbeidet – møllen sveiv rundt rundt der ute, og jeg hørte Peder bære mat til hvalpene som sloss litt om matfatet efter gammel vane – kom jeg til å tenke på at den igrunnen var en stygg innretning for dem den mølleakselen som går så ubeskyttet ute på dekket. Ti minutter senere hørte jeg uhyggelig langstrakte hundehyl, verre enn vanlig når de slåss; i det samme sakket møllen i gangen, og jeg sprang ut. Der så jeg en hvalp midt på akselen svive rundt og ule jammerlig, så det skar en inn i sjelen. I bremsetauet hang Bentsen og halte av alle krefter; men møllen gikk ennu. Min første innskytelse var å gripe en øks som lå der for å gjøre ende på elendigheten, hylene var for hjerteskjærende; men i næste øieblikk sprang jeg ned for å hjelpe Bentsen og fikk møllen stanset. I det samme kom Mogstad, og mens vi holdt møllen, fikk han endelig hvalpen løs. Det så ut til å være liv i den ennu, og han begynte å gni og mase med den. Hårene var på en eller annen måte kommet fast midt på glatte stålakselen, hadde vel blitt hengende fast i kulden, og det stakkars dyr måtte følge med og blev dunket i dekket for hver omdreining. Langt om lenge løftet den virkelig på hodet og så sig fortumlet om; det var mange rundreiser den hadde gjort – ikke å undres på at det var vanskelig å finne sig til rette i begynnelsen. Så reiste den sig op på forlabbene; jeg bar den akter på halvdekket og strøk og klappet den. Snart kom den på alle fire igjen og begynte å sjangle omkring, men visste ikke hvorhen. «Det var godt det var i hårene,» sa Bentsen; «jeg trodde det var i tungen han hang fast jeg, likesom den forrige.» Svive rundt med en aksel efter tungen – det grøsser i en! Jeg bar hunden ned i salongen og stelte godt med den. Snart var den i full stand igjen og leker nu med kameratene som før. – Et underlig liv, å rote om der ute på dekket i kulde og mørke. Men hver gang en går op med en løkt kommer de farende, setter sig rundt, letter på labbene, stirrer inn i lyset og begynner så å hoppe og danse og leke med hverandre rundt løkten som barn om juletreet. Slik går dag efter dag; de har aldri sett annet enn dette dekket med et telt over, ikke engang en blå klar himmel. Og vi mennesker har aldri sett annet enn denne jord.
Nu er det siste skritt tatt over beslutningens bro. I formiddag har jeg fremstillet saken for Johansen omtrent slik som jeg har gjort det her foran. Og derefter utviklet jeg de vanskeligheter som kunde tenkes, og betonte sterkt farene og den risiko en måtte være forberedt på. Dette var en alvorlig sak, det kunde gjelde liv eller død; det måtte han ikke skjule for sig selv, men overveie grundig alt før han besluttet sig. Var han villig, vilde jeg gjerne ha ham med; men jeg så helst at han tok en dag eller to til å tenke over saken før han svarte. – Han behøvde ingen betenkning, sa han; han vilde gjerne gå. Sverdrup hadde alt for lengere tid siden snakket noe om en slik ferd, og da hadde han overveiet det og tenkt at om valget skulde falle på ham, vilde han anse det som en stor gunst å få være med. «Jeg vet ikke om De er fornøid med det svar, eller om De vil jeg allikevel skal betenke mig? Jeg får visst ikke noen annen mening.» – «Nei, har De tenkt alvorlig over de muligheter De utsetter Dem for, at kanskje ingen av oss noensinne ser mennesker igjen, og om ikke så galt hender, så undgår De iallfall ikke en hel del lidelser under en slik tur – har De tenkt overalt dette, så krever jeg ikke at De skal betenke Dem lengere.» – «Ja, det har jeg.» – «Nu vel, så er den sak avgjort. Imorgen begynner vi våre forberedelser til turen. Scott-Hansen må få utnevnt en ny meteorologisk assistent.»
«Tirsdag den 20. november. I kveld holdt jeg et foredrag for alle mann for å meddele dem beslutningen og forklare den forestående ferd. Først gjennemgikk jeg i korthet ekspedisjonens forutsetning og forhistorie og betonte hvad min plan var bygget på: den antagelse at en skute som kom fast i isen nord for Sibiria måtte drive tvers over polarhavet ut i Atlanteren, og passere et eller annet sted nordenfor Franz Josefs Land, mellem det og polen. Ekspedisjonens opgave var å fullende en slik drift over dette ukjente hav og å anstille undersøkelser der. Jeg fremhevet at disse undersøkelser vilde ha næsten like stor betydning enten ferden gikk over selve polpunktet eller et stykke ifra. Når vi sluttet fra våre erfaringer hittil, kunde vi ikke være i tvil om at ekspedisjonen vilde nå sitt mål; alt var jo hittil gått efter beregning og ønske, og det var å vente at det også vilde gjøre det for resten av turen. Vår hovedopgave hadde altså all utsikt til å bli løst; men så kom det spørsmål om ikke enda mere kunde utrettes; og dermed gikk jeg over til å utvikle hvorledes dette måtte kunne skje ved en ferd nordover, således som jeg har fremstillet det foran. –
Jeg fikk det inntrykk at alle var sterkt interessert i turen, og at de alle fant det ønskelig at den blev gjort. Den største innvending de vilde hatt, om de var blitt spurt, tenker jeg vilde vært at de ikke selv kunde være med. Jeg fremholdt imidlertid at visstnok var det en smukk opgave å trenge lengst mulig mot nord; men det var ingen mindre opgave å berge «Fram» helskinnet gjennem polarhavet og ut på den andre siden – eller om ikke «Fram», så iallfall sig selv, uten tap av menneskeliv. Er det skjedd, så kan vi unektelig si at det er vel reist. Jeg tror nok de innså dette. – Nu er altså terningen kastet, og jeg blir vel nødt til å tro at denne turen skal finne sted.
Og så begynte da forberedelsene for alvor. Jeg har allerede nevnt at jeg mot slutten av sommeren tok på å arbeide en enkeltmannskajakk, hvis skjelett blev laget av bambus og omhyggelig sammensurret. Det var et sent arbeide som tok flere uker; men så blev det også lett og sterkt. Fullt ferdig kom skjelettet til å veie 8 kilo. Det blev senere trukket med seilduk av Sverdrup og Blessing, og hele farkosten veide da 15 kilo. Efterat jeg var ferdig med denne, hadde jeg overlatt til Mogstad å arbeide en lignende, som Johansen og jeg nu gikk i gang med å sy trekk til. Disse kajakker var 3,70 m. lange, og omkring 0,7 m. brede på midten; den ene 30 cm. dyp, den annen 38 cm. Dette er en meget mindre lengde og større bredde enn en almindelig eskimokajakk har, og de var derfor ikke så lette å drive frem gjennem vannet. Men de var jo nærmest beregnet på råker og åpne steder i isen, og til hjelp langs land, om vi fant noe. Det kom derfor ikke så meget an på hurtighet som at farkosten var sterk og lett å føre med sig, og i stand til foruten oss selv å rumme proviant og utrustning for en lengere tid. Hadde vi gjort kajakkene lengere og smalere, vilde de ikke bare blitt tyngre i forhold til bære-evnen, men også mere utsatt for å lide skade ved transporten over den ujevne is. Som de var passet de ypperlig for vårt bruk. Når vi lastet dem godt, kunde vi føre med oss utrustning og proviant for minst tre måneder til oss selv, og en del hundeproviant; vi kunde vel på kjøpet ha en hund eller to på dekket. Forresten var de i alt vesentlig som eskimo-kajakker, med helt dekk, og et hull i midten for mannen. Hullet var på eskimovis omgitt av en tre-ring; over den kunde vi smyge nederkanten av vår selskinnspels, som var innrettet til det, så forbindelsen blev fullstendig vanntett. Når vi så surret pelsen rundt om håndleddene og ansiktet, kunde sjøen gå helt over oss uten at vannet kom inn i kajakken. Slik måtte vi være rustet for det tilfelle at vi kom til å sette over åpne havstrekninger, mot Spitsbergen, eller, om vi valgte den annen vei, mellem Franz Josefs Land og Novaja Semlja. Foruten dette hull i midten var der også for og akter nær stevnene noen små luker, til å stikke hånden ned igjennem for å kunne ordne og stuve provianten og utrustning en inne i kajakken, og for med letthet å hente hvad en nettop kunde ha bruk for, uten å behøve å ta ut hele lasten gjennem midthullet når en skulde ha noe som lå ute i endene. Disse lukene kunde også lukkes vanntett til. For å få duken helt vanntett vilde det ha vært heldigst å innsette den med limvann og derefter male den utvendig med almindelig oljemaling; men på den ene side var det forbundet med for store vanskeligheter å utføre et slikt arbeide i den kulde vi hadde (i skibsrummet var det ÷ 20° ), og på den annen side var jeg redd for at malingen vilde gjøre duken for hård og sprø, og følgelig lett å stikke hull på under transporten over isen; derfor foretrakk jeg bare å innsette den med en blanding av fast parafin og talg, hvilket dog ikke viste sig fullt hensiktsmessig. Herved blev kajakkene noe tyngre, så de alt i alt kom til å veie omkring 18 kilo hver.
Så lot jeg lage særegne kjelker til turen, smidige og sterke, beregnet på å stå de hårde prøver som en ferd med hunder og tung last over ulendt drivis vilde utsette dem for. To av disse kjelkene fikk omtrent
samme lengde som kajakkene, omkring 3,6 m. Med klærne gjorde jeg
Sommerliv på «Fram»s akterdekk, lørdag den 16. juni 1894.)
Sommerliv på «Fram»s akterdekk, lørdag den 16. juni 1894.)
Sommergjester. (Fotografi august 1894.)
Sommergjester. (Fotografi august 1894.)
Vannhenteren og termometerne er kommet op. (Fotografi 12. juli 1894.)
Vannhenteren og termometerne er kommet op. (Fotografi 12. juli 1894.)
også forskjellige forsøk; især var det maktpåliggende å finne ut om det lot sig gjøre å gå i de tykke ulveskinnsdraktene våre; men jeg kom stadig til at de var for varme. Den 9. desember var jeg f. eks. ute en tur på ski: «÷ 41°. Gikk i ulveskinnsdrakten, men vi svettet så det «sutla i skoan», og en kunde drevet kvernbruk under ryggene våre. For mildt ennu. Gud vet om det noensinne blir koldt nok!»
Naturligvis gjorde vi adskillige forsøk med telt og koking. Den 7. desember heter det at jeg forleden «hadde satt op silketeltet vi skulde bruke, og kokte med vårt apparat inne i det. Ved gjentagne forsøk viste det sig at vi – fra is av ÷ 35° – kokte op tre liter vann, og samtidig smeltet fem liter, på én og en halv time, med et forbruk av omtrent 120 g. snowflake. Næste dag kokte vi op to og en halv liter, og smeltet to og en halv liter, på én time, med 100 g. snowflake. Igår kokte vi omtrent to liter utmerket havregrynsgrøt, og fikk på samme tid en del halvsmeltet is og litt vann, på litt over en halv time, med 50 g. snowflake». Det blir altså ikke så stor brensel vi kommer til å bruke om dagen.
Så gjorde jeg alle slags beregninger og sammenligninger for å finne den mest hensiktsmessige proviant; det var jo en ferd hvor det mer enn noensinne gjaldt at maten, for hunder som for folk, samtidig med å være nærende og sund, ikke veide mer enn nettop nødvendig. Hertil kom naturligvis overveielser og forsøk med instrumenter og med alt det meget annet som visstnok kan være småting, men som like fullt må til. Et heldig resultat avhenger av en riktig sammensetning av alt slikt.
Med disse forberedelser gikk det meste av tiden for oss to. Selvfølgelig kom alt dette også til å sysselsette mange av de andre vinteren utover. Mogstad hadde stadig arbeide med å lage kjelker, med å beslå dem, surre dem o. s. v. Sverdrup sydde soveposer og mange andre ting. Juell blev utnevnt til hundeskredder, og når han ikke var i byssen, hadde han fullt op å gjøre med å ta mål av hundene, sy seler til dem og prøve dem. Blessing måtte stelle istand til oss et lite lett apotek, med utvalgte medisiner, forbindingsgreier, og annet slikt som vi kanskje kunde få bruk for. En annen var i stadig virksomhet med å skrive av, på tynt lett papir og i sammentrengt form, våre journaler og alle videnskapelige iakttagelser o. a. som jeg for alle tilfelles skyld vilde ta med mig på turen. Så skulde Scott-Hansen lage til de nødvendige tabeller for våre observasjoner, kurve over våre kronometres gang, og annet slikt. Dessuten skulde han gjøre et fullstendig kart over vår reise og drift hittil. Imidlertid kunde jeg ikke legge for sterkt beslag på hans verdifulle tid, da han måtte få fortsette sine videnskapelige observasjoner uforstyrret. Denne høst hadde han i vesentlig grad forbedret sin tilværelse ved sammen med Johansen å bygge et observasjonshus av sne, omtrent av form som en eskimoisk snehytte. Han syntes han hadde det riktig koselig derinne; med petroleums lampen tendt under taket og skinnet kastet tilbake fra de hvite sne veggene, blev det ganske lyst der, og han kunde i ro og mak stelle med sine instrumenter uten å være brydd av den bitende vind utenfor. Han syntes også det var rent varmt når det hendte at han fikk bragt temperaturen op i minus noen og tyve grader, så han uten synderlig ulempe kunde bruke de bare never til å stille inn instrumentene. Her drev han da ufortrødent på med sine observasjoner dag efter dag.
- ↑ Pettersen hadde avansert fra smed til kokk; han og Juell skiftedes nu i byssen hver fjortende dag.
- ↑ Se Geographical Journal, London 1893. Se også kartet i «Naturen» 1890, og Det geografiske selskabs Årbog I, 1890.
- ↑ De som blev født den 13. desember 1893; det var fire igjen av dem nu.
- ↑ Den første vinteren hadde vi ikke telt over skuten, fordi vi mente at det vilde gjøre det mørkt og tungvint å finne frem på dekket. Men da vi denne annen vinter hadde fått teltet over, fant vi at det var en forbedring.
- ↑ Loddlinen sveives op på et spill.
- ↑ Her må det være en eller annen feil, da avstanden til Kapp Fligely fra det forutsatte punkt, 83° n. br., 110° ø. l., er vel 100 mil. Sannsynligvis har jeg forutsatt lengden å være 100° ø. istedenfor 110°.
- ↑ Under selve ferden måtte hundene klare sig med en betydelig mindre dagsrasjon; den var i gjennemsnitt knapt mer enn 300 til 350 gram.
- ↑ En mann skal og må være tapper, han må gå på og vise sig som en mann – i uryggelig tillit til at de høiere makter har valgt ham og satt ham på hans post.