Fram over Polhavet I/1
«Der vil komme en tid efter sildige
år, da oseanet vil løse tingenes bånd,
da den umålelige jord ligger åpen, – –
og Thule ikke lenger er det ytterste
blandt landene.»Seneca.
Usett og ubetrådt, i dødens mektige ro, slumret de stivnede
polaregne under sin uplettede iskåpe fra tidenes morgengry. Hyllet
i sitt hvite skrud strakte den veldige jette sine klamme is-lemmer
utover og ruget over årtuseners drømmer.
Tidene gikk – dyp var stillheten.
Så, i historiens demring, fjernt i syd, løftet den våknende menneskeånd sitt hode og så over jorden; mot syd møtte den varme, mot nord kulde, og bak det ukjentes grenser la den da de to riker, den altfortærende hetes, den drepende frosts.
Men for menneskeåndens trang, den stetse voksende, mot lys og viden, måtte det ukjentes grenser vike skritt for skritt, inntil de stanset i nord ved dørstokken til naturens store iskirke, polaregnenes endeløse stillhet. Til denne stund hadde ingen uovervinnelige hindringer reist sig for de skarer som rykket seier-rike frem, og de drog trøstig videre. Men her gjorde jettene front mot dem i pakt med livets verste fiender – isen, kulden, og det lange vintermørke.
Skare efter skare stormet mot nord, men bare for å lide nederlag. Nye rekker stod ferdige til å rykke frem over sine falne forgjengere.
Usigelig langsomt trengte menneskeøiet inn gjennem ishavståkene
– –Bak skoddeveggen lå mytelandet. Der, i Nivlheim, tumlet rimtursene i sin ville lek.
Hvorfor drog vi stadig tilbake dit? Der nord i mørke og kulde stod Helheim, dødens bolig, hvor døds-gudinnen hersket, der lå Nåstrand, lik-stranden, – dit hvor intet levende vesen kunde ånde, ditinn søkte følge efter følge – hvorfor? For å hente døde hjem? – – likesom Hermod, da han red efter Balder? Nei, kunnskap for kommende slekter var det de hentet, – og vil du se menneskeånden i dens edleste kamp mot overtro og mørke, da les de arktiske reisers historie, les om menn som i tider da overvintring i polarnatten mer sannsynlig gav død enn liv, dog med flyvende faner drog ut til det ukjente. Ingensteds er vel viden kjøpt med større summer av savn, nød og lidelse; men ikke vil menneskeånden hvile, før hver plett også av disse strøk er lagt inn under mannefot, og hver gåte er løst deroppe.
Minutt for minutt, grad for grad har vi sneket oss frem med opbydelse av alle våre krefter. Dagen nærmet sig langsomt; men ennu er vi bare i gryingen, og fremdeles hviler mørket over store vidder der oppe om polen.
Våre forfedre, de gamle vikinger, var de første polarfarere. Det er sagt at deres ishavsferder har vært betydningsløse, siden de ingen varige merker har satt. Men dette er neppe riktig. Likeså visst som de senere tiders fangstmenn i sin stadige kamp med is og hav har vært bærere av vår forskning der nord, likeså visst er de gamle nordmenn, med Erik Røde, Leiv, og de andre i spissen, foregangsmenn for alle kommende slekters polarferder.
Minnes bør det, at likesom de var de første oseanseilere, så hadde ingen før dem optatt kampen med isen. Lenge før andre sjøfarende nasjoner endog hadde våget å forlate farvannet langs kystene, ferdedes våre forfedre på kryss og tvers i disse hav, opdaget Island og Grønland, og bebygget dem; fant senere Amerika, og var ikke redde for å sette tvers over det åpne Atlanterhav helt fra Grønland til Norge. Mangen dyst måtte de bestå med isen langs Grønlands kyster i sine åpne skuter, og mangen en bukket under.
Det som drev dem ut på disse ferder var vel ikke bare lysten til eventyr, skjønt den visstnok er et av grunntrekkene i vår folkekarakter. Det var også nødvendigheten av å finne nytt land for de mange urolige hoder som ikke fikk rum i Norge. Men de dreves også av virkelig vitelyst. Allerede Ottar, som omkring 890 opholdt sig ved kong Alfreds hoff i England, vet vi drog ut for å utforske landenes utstrekning, eller, som han selv sier, «han fikk en innskytelse og et ønske om å lære å kjenne og vise, hvor langt landet strakte sig nordover, og om der var noen beboelse av mennesker nord hinsides ørkenen». Han bodde selv langt nordpå, rimeligvis på Bjarkøy, og reiste rundt Nordkapp og østover helt inn i Hvitehavet.
Om Harald Hardråde, «nordmennenes erfarne konge», forteller Adam av Bremen, at han foretok en reise ut i havet mot nord og «undersøkte det nordlige oseans vidde med sine skib, men mørket utbredte sig foran den sviktende verdens gap, og han undgikk med nød og neppe den umåtelige avgrunns svelg ved å vende sine skib». Det var Ginnungagap, brådypet ved verdens ende. Hvor langt han kom vet ingen, men i hvert fall fortjener han anerkjennelse som en av de første polarfarere der reiste av rent vitebegjær.
Selvfølgelig var ikke disse nordmenn fri for sin tids overtroiske anskuelser om polaregnene, hvor de jo hadde sitt Ginnungagap, sin Nivlheim, Helheim, og senere Trollebotn; men selv i disse mytiske og poetiske forestillinger lå der så stor en kjerne av virkelig iakttagelse, at de må sies å ha hatt en merkelig grei og klar opfatning av forholdenes rette natur. Hvor nøkternt og riktig de så, viser sig best et par hundre år senere i vår gamle litteraturs mest videnskapelige avhandling, «Kongespeilet», hvor det heter at «så snart en har fart over det meste av havet, da er det slik en mengde med is i sjøen at jeg vet ikke make til slikt annensteds i all verden. De isene (d. e. isflakene) er somme så flate som om de hadde frosset på selve havet, en fire-fem alen tykke, og ligger så langt unda land (d. e. Grønlands østkyst) at det kan bli fire dagsferder eller flere, når folk skal fare over isen (til lands). Men de isene ligger mere i nordost eller i nord utfor landet, enn i syd, eller sydvest eller vest – – »
« – – Disse isene er underlige av natur; de ligger stundom så stille, som ventelig er, med adskilte våger eller store fjorder; men stundom har de så stor og stri en fart, at de farer ikke senere enn det skib som har god bør, og de farer ikke sjeldnere mot været enn med, når de først kommer ivei.»
Dette er en opfatning som blir enda merkeligere, når en ser den i lys av de naive forestillinger som den øvrige verden på den tid næret om fremmede jordstrøk.
Så syknet vårt folk hen, og hundrer av år svant før atter ferdene gikk mot de nordlige farvann. Denne gang var det andre nasjoner, særlig hollenderne og engelskmennene, som gikk i spissen. Men de gamle nordmenns nøkterne anskuelser var gått tapt. Isteden møter vi utslag på utslag av menneskets eiendommelige dragning nettop mot de ideer som er mest fantastiske. Særlig har denne lyst funnet en vid tumleplass hvad de nordlige egne angår. Da den drepende kulde ikke fantes, slo teorien over i sin motsetning, og merkelige er de vrangforestillinger som har holdt sig like ned til vår tid. Om igjen og omigjen det samme, at den forklaring av fenomenene som er den naturligste, er den som mest skyes; gis ingen mellemvei, så heller de villeste hypoteser. Alene på den vis kunde troen på et åpent polarhav opstå og holde sig, skjønt man overalt møtte is – det måtte jo finnes bak isen. Troen på en isfri nordost- og nordvestpassasje til Chatai’s eller Kinas og Indias rikdommer var først utkastet i slutten av det 15de århundre; den led nederlag på nederlag, men dukket allikevel op igjen gang på gang. Siden isen stengte på sydligere bredder, så måtte veiene ligge lengere nord; til slutt søkte man gjennemfarten over polen selv.
Så ville disse teorier enn var, har de dog virket til menneskehetens gagn; de egget til reiser og dåd som øket vårt kjennskap til jorden. Arbeidet i forskningens tjeneste er ikke spilt, selv om det bæres av falske forestillinger. For en ikke liten del er det vel også disse kimærer England fra først av skylder, at det er blitt jordens mektigste sjøfarende nasjon.
Det er på mange måter og ad mange veier menneskeheten har søkt å trenge inn i dette dødens rike. Fra først av skjedde det bare til sjøs, men skibene var i begynnelsen uskikket til å opta kampen med isen. De gamle nordmenns klinkbygde gran- og furuskuter var ikke mere hensiktsmessige enn de første engelske og hollandske polarfareres småklumpete karaveller. Litt efter litt lærte man dog å tillempe fartøiene bedre efter forholdene, og dristigere og dristigere tvang man dem inn mellem de fryktede isflak.
De ukultiverte polarfolk, så vel de der bor på Sibirias tundraer,
som Nordamerikas eskimoer, hadde imidlertid lenge før polarferdene begynte opdaget et annet og sikrere middel til å befare disse sne- og ismarker, og det var sleden, som regel trukket av hunder. Det var i Sibiria dette ypperlige fremkomst-middel først blev tatt i polarforskningens tjeneste; allerede i det 17de og 18de århundre gjorde russerne der sledereiser av den største utstrekning, og kartla hele den sibiriske kyst like fra Europas grense til Bering-stredet. Ja, de reiste ikke bare langs kystene, men gikk tilmed over selve drivisen til de Nysibiriske Øer, og endog nordenfor dem. Neppe noensteds har reisende hatt så mange lidelser og vist så megen utholdenhet.
I Amerika blev sleden også tidlig brukt av engelskmennene til utforskning av Ishavets kyster. Det var snart den indianske sledeform, toboggan, og snart den eskimoiske som blev anvendt. Hos dem fikk sledereisene sin høieste utvikling under M’Clintocks dyktige ledelse. Mens russerne som oftest hadde fart med mange hunder og bare noen få mann ifølge, brukte engelskmennene mange flere folk på sine reiser, og sledene blev enten helt eller delvis trukket av menn. Enkelte (som M’Clintock) anvendte også en god del hunder. Under det mest energiske forsøk som noensinne er gjort på å nå høie bredder, Markhams merkelige marsj mot nord fra «Alerts» vinterhavn, var der 33 mann med, som selv måtte trekke, skjønt de hadde ikke få hunder ombord. Amerikaneren Peary har på den grønlandske innlands-is optatt den annen metode ved å anvende så få menn og så mange hunder som mulig. Hundenes store betydning for sledereiser stod allerede før min Grønlands-ferd klart for mig, og når jeg ikke anvendte dem der, var det bare fordi jeg ikke kunde opdrive noen brukbare hunder.
Ennu kan nevnes en tredje reisemåte som er anvendt i de arktiske egne; det er med båt og slede i forening. Allerede om de gamle nordmenn heter det i sagaene og Kongespeilet, at de i Grønlandshavet måtte trekke sine båter over isen dagevis for å berge sig og nå land. Den første som egentlig brukte denne måte å komme frem på i forskningens tjeneste var Parry, som under sitt berømte forsøk på å nå polen i 1827 forlot sitt skib og trengte over drivisen nordover med båter som han trakk på sleder. Han kom også til den høieste bredde, 82° 45’, som på lange tider blev nådd; men her drev strømmen ham hurtigere sydover, enn han kunde reise mot den, og han måtte vende tilbake. Senere er denne reisemetode ikke blitt synderlig benyttet for å trenge frem mot polen. Nevnes kan det dog, at også Markham førte båt med sig på sin sledeferd. Flere ekspedisjoner har nødtvungent tilbakelagt lange strekninger over drivisen på denne måte for å nå hjem efter å ha forlatt eller mistet sitt skib. Særlig kan fremheves den østerriksk-ungarske «Tegetthoff»-ekspedisjon til Franz Josefs Land og den ulykkelige amerikanske «Jeannette»-ekspedisjon.
Å følge det vink som eskimoene gav: å leve på deres vis og istedenfor de tunge båter føre lette kajakker med sig, trukket av hunder, synes få å ha tenkt på, og der har aldri vært gjort noe forsøk på det.
De veier hvor disse fremkomst-måter blev forsøkt, var vesentlig Smiths Sund, havet mellem Grønland og Spitsbergen, ved Franz Josefs Land og gjennem Bering-stredet.
Den vei hvorfra polen i senere tider har vært utsatt for de fleste angrep, er Smiths Sund, og grunnen var vel især den at amerikanske reisende noe overilet påstod at de der hadde funnet det åpne polarhav, og at det strakte sig ubegrenset mot nord. Alle ekspedisjoner blev imidlertid stanset av svære ismasser, som kom drivende mot syd og blev stemmet op mot kystene. Den viktigste ekspedisjon denne vei var den engelske som stod under Nares’s ledelse 1875–76, og som blev utrustet med store pengeofre. Nares’s næstkommanderende, Markham, vant frem til den høieste bredde som inntil da var nådd, 83° 20’, men det kostet store anstrengelser og savn, og Nares mente for alle tider å ha godtgjort umuligheten av å nå Nordpolen ad den vei.
Under Greely-ekspedisjonens ophold i de samme strøk i 1881 – 84 nådde Lockwood et par minutter høiere, til 83° 24’ n. br., som er det nordligste punkt på vår klode hvor menneskefot har trådt før den ekspedisjon som dette verk handler om.
I havet mellem Grønland og Spitsbergen er der gjort adskillige forsøk på å trenge inn i is-traktenes hemmeligheter. Langs Grønlands østkyst forsøkte allerede Henry Hudson i 1607 å nå polen, hvor han håpet å finne åpent basseng med vei til Sydhavet. Han blev imidlertid stanset allerede på 73° n. br. ved et punkt av kysten som han kalte «Hold with Hope». Den tyske ekspedisjon under Koldewey (1869– 70), som besøkte samme farvann, nådde ved hjelp av sleder så langt nord som 77° n. br. På grunn av de store ismasser som Polarstrømmen driver mot syd langs denne kyst, er det sikkerlig et av de ugunstigste strøk for en sjøferd nordover.
Bedre er det ved Spitsbergen, hvor allerede Hudson søkte hen, da han blev stanset ved Grønland, og hvor han nådde 80° 23’ n. br. På grunn av den varme strømmen som går mot nord utenfor Spitsbergens vestkyst, holdes sjøen fri for is, og det er uten sammenligning det strøk hvor man sikrest og lettest kan nå høie bredder i isfritt farvann. Nord for Spitsbergen var det da også at Edward Parry gjorde sitt allerede omtalte forsøk i 1827.
Lengere østover er isforholdene mindre gunstige, og det er derfor få polar-ekspedisjoner som har lagt sin vei gjennem disse strøk. Den østerriksk-ungarske ekspedisjon under Weyprecht og Payer 1872–74 hadde oprindelig til mål å søke nordost-passasjen, men blev allerede ved sitt første møte med isen satt fast ved nordspissen av Novaja Semlja, drev nordover og opdaget Franz Josefs Land, hvor Payer forsøkte å trenge mot nord med sleder. Han nådde 82° 5’ n. br. på en ø som han kalte Kronprins Rudolfs Land; nordenfor sig mente han da å se en utstrakt landmasse, som han la på omtrent 83° og kalte Petermanns Land. Franz Josefs Land blev besøkt to ganger, i 1880 og 1881–82, av engelskmannen Leigh Smith.
Den danske ekspedisjon i 1883 under Hovgaard hadde som mål å trenge frem til Nordpolen fra Kapp Tsjeljuskin langs østkysten av en utstrakt landmasse, som efter Hovgaards tanke måtte ligge øst for Franz Josefs Land. I Kara-havet kom han imidlertid fast i isen, blev liggende vinteren over, og vendte hjem året efter. Gjennem Bering-stredet er kun få forsøk gjort. Denne vei drog «Jeannette»-ekspedisjonen, som blev ledet av De Long, løitnant i den amerikanske flåte. Neppe noensteds er polarfarerne så håpløst stanset av is på sydlige bredder. Allikevel er denne ekspedisjon den som har hatt størst betydning for min ferd. De Long sier i et brev til Gordon Bennett, ekspedisjonens mæcen, at der efter hans mening var tre veier å velge mellem: Smiths Sund, østkysten av Grønland eller Bering-stredet; men han trodde mest på det siste, som da også til slutt blev valgt. Hovedgrunnen var den japanske strøm, som man mente gikk mot nord gjennem Bering-stredet og videre langs østkysten av Wrangels Land, som han trodde strakte sig langt nordover. Man håpet at denne strøms varme vann vilde åpne en vei langs kysten, kanskje liketil polen. Det var hvalfangernes erfaring, at når som helst deres skuter blev fast i isen her, drev de nordefter; derav måtte sluttes, at strømmen i almindelighet gikk i den retning. «Dette vilde hjelpe opdagelsesreisende til å nå høie bredder, men det vilde av samme grunn øke vanskelighetene ved å komme tilbake,» sier De Long selv, og på en sørgelig måte skulde han erfare sannheten av sine ord. «Jeannette» kom fast i isen den 6. september 1879, på 71° 35’ n. br. og 175° 6’ ø. l., østenfor Wrangels Land – som imidlertid viste sig å være en liten ø – og drev med isen vestnordvestover i to år, inntil den sank 12. juni 1881 nord for de Nysibiriske Øer på 77° 15’ n. br. og 154° 59’ ø. l.
Overalt har altså isen stanset menneskene i deres fremtrengen mot nord. Bare i to tilfelle blev skibene drevet i nordlig retning når de var kommet fast i isen. Det skjedde med «Tegetthoff» og «Jeannette», mens de fleste andre er ført fjernere fra sitt mål av ismasser som drev sydover.
Ved å lese den arktiske forsknings historie gikk det tidlig op for mig at ad de veier og på de måter man hittil hadde forsøkt var det vanskelig å fravriste de indre ukjente isegne deres hemmeligheter. Men hvor lå veien?