Fram over Polhavet 2/6

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
H. Aschehoug & Co. (2s. 89-103).

I LENGSELENS LEIR[rediger]

«
L
ørdag den 22. juni. Klokken halv ni formiddag, efter en rikelig

frokost av selkjøtt, sellever, spekk og buljong. Jeg ligger her god og mett og drømmer lyst; hele livet er igjen blitt solskinn. For en liten tilfeldighet det bare er som alltid skal til for å endre det hele! Igår og de siste dager all ting så grått, føret umulig, isen fortvilet, ikke vilt å få, det hele håpløst: — og så bare den tilfeldighet at en storkobb dukker op ved våre kajakker og tumler sig rundt oss, og Johansen får tid til å gi den en kule just som den skal forsvinne, og den flyter, så jeg får harpun i den — den første og eneste storkobb vi har sett på hele turen —, og vi har overflod både på mat og brensel for henimot en måned. Det har ingen hast mere; vi kan legge oss fore, innrette kjelkene og kajakkene bedre for ferjing, drive fangst, og vente på bedring i føret. Vi har fått spist oss gode og mette både til kvelds og til frokost, efter å ha vært sultne uavlatelig i mange dager.

Det var ikke nettop med store forventninger vi drog avsted torsdag kveld. Føret var det vante, en skareskorpe som hadde lagt sig ovenpå, gjorde det ikke bedre. Bare slit. Dertil råker alt i ett. De var ofte skrudd sammen og tålelige å komme over, men nødte dog til stadige omveier og buktninger. Vi innså klart at på denne vis kunde det ikke gå lenger. Vår eneste utvei vilde være å lette oss for alt som på noen måte kan undværes, og så dra avsted så fort vi kunde, bare med niste, kajakker, børser og det aller nødvendigste av klær, for iallfall å nå under land før siste matsmulen var opspist. Vi regnet over hvad vi kunde skille oss ved: apoteket, varebrettene under kjelkene, reserveski, ladder, skitne skjorter. Og teltet? Å ja. Da vi kom til soveposen, drog vi et dypt sukk, men den fikk nok gå den også, tung og våt som den nu stadig er. Dessuten måtte vi innrette kjelkene slik, med trekrabber under kajakkene, at vi uten videre kan kjøre hele greia i vannet når vi skal sette over råker. Skal vi, slik som nu, ikke kunne sette kajakkene like i vannet med kjelkene under, fordi der ligger sovepose, klær og proviantsekker på dem, som et bløtt underlag for kajakkene, så går det for sent; ved hver råk blir vi da nødt til å ta op surringene, løfte kajakkene av kjelkene og i vannet, surre dem sammen der, så sette kjelkene ut på dem tversover, og endelig ha den samme manøvre i omvendt orden på den andre siden. På den vis kommer vi ikke langt om dagen.

Fast bestemt på å gjøre disse forandringer allerede næste dag, drog vi videre. Et stykke frem hadde vi en lang klare vi måtte ferje oss over. Snart var begge kajakkene ved siden av hverandre på vannet, godt avstivet med skiene tversover under stroppene, en riktig stø flåte. Så blev kjelkene med sin last skjøvet utpå, en foran og en bak. Vår frykt hadde vært hundene — hvorledes skulde vi få dem med? Men de fulgte kjelkene ut på flåten, og la sig ned der, som om de ikke skulde ha drevet på med annet hele sitt liv. «Kaifas» tronet forut på sin kjelke og de to andre akter. En sel hadde dukket op og ned foran oss mens vi holdt på med dette; men jeg vilde vente med å skyte den til kajakkene var ferdige, så vi kunde være sikker på å få fatt i den før den sank. Nu viste den sig naturligvis ikke mer. Det er som fortrollet med disse selene; det er som de er sendt oss bare til hefte. Et par ganger før om dagen hadde jeg også sett dem, og lurt efter dem forgjeves. Jeg hadde endog opnådd å skyte en bom; det er tredje bom på sel. Det ser sørgelig ut med ammunisjonen skal det fortsette på den vis; men jeg fant ut at siktet hadde vært for høit på disse korte holdene, og jeg har skutt over. Så satte vi da av og drog ut på de blå bølger for å gjøre vår første lengere sjøreis. En ytterst merkelig flåte å se til, belemret som den var med kjelker, pakksekker, børser, hunder og folk; det var et ekte taterfølge, mente Johansen. Hadde noen plutselig møtt oss da, hadde de vel vanskelig visst hvad de skulde tatt oss for; nordpolfarere blev det da visst ikke. Å komme til å ro innimellem kjelkene og skiene, som stakk langt ut på begge sider, var ikke nettop lett; men på en måte gikk det jo det også, og forover ség det så vidt bra at vi snart var på det rene med at vi vilde være lykkelige om vi bare kunde få drive på slik hele dagen istedenfor å slite på de ulidelige kjelkene over den forbistrede isen. Lekke var kajakkene ellers, og vi måtte bruke pumpene flere ganger; men det hadde en lett funnet sig i, hadde det bare vært åpent vann nok. Endelig var vi ved den andre enden av klaren. Jeg sprang i land på iskanten for å hale kjelkene op — da hørte jeg et dugelig plask ved siden av oss; det var en sel som hadde vært oppe. Ikke lenge efter samme plask på den andre siden, og så enda en tredje gang da der kom op et svært hode; dyret blåste og svømte frem og tilbake, for så å forsvinne med en dyp dukk under iskanten før vi hadde fått børsene frem. Det var en diger gild storkobb, som hadde vært noe for oss å få tak i. Nu var vi sikker på at den var borte for alvor; men ikke før hadde jeg fått den ene kjelken halvveis op på kanten, før det svære hodet igjen viste sig tett ved siden av kajakkene, blåste og bar sig som før. Jeg så mig om efter børsen, men rakk den ikke der den lå på kajakken. «Ta børsen, Johansen, fort, og klem’n; men fort, fort!» Han var ikke sen, kastet til kinnet, og i samme øieblikk som selen igjen skulde forsvinne under iskanten smalt det. Den gjorde en liten hvelv, og der lå en rygg og fløt i vannet, blodet boblet op fra hodet. Jeg slapp kjelken, grep harpunen, og fikk slengt den dypt inn i den fete selryggen som lå og skalv over vannflaten. Så begynte den å røre på sig, der var ennu litt liv, og engstelig for at harpunen og det tynne snøret ikke skulde holde, hvis det svære dyret begynte å livne op for alvor, rev jeg kniven av sliren og stakk i halsen på den, så blodstrømmen veltet ut. Det gjorde en vondt for alt det deilige blodet vi på den måten mistet; sjøen blev farvet rød langt utover; — men det fikk nu gå; for alt i verden vilde jeg ikke miste det dyret. For sikkerhets skyld satte jeg en annen harpun i den. Imens gled den kjelken ut som halvveis var trukket op på isen, og kajakkene med Johansen og hundene kom i drift. Han forsøkte å dra kjelken op på kajakken igjen, men orket ikke, og så blev den liggende med den ene enden i vannet. Den krenget hele flåten over, så Johansens kajakk lå med kanten i vannflaten; den lekket som et sold, og vannet steg foruroligende i den. Kokeapparatet, som stod på dekket, falt av og drev lystig avsted for vinden, med alt sitt kostelige innhold, båret høit oppe av aluminiumsmantelen, som heldigvis var tett. Skiene gled også av og fløt omkring, og flåten sank dypere og dypere. Imens stod jeg og holdt vårt kostbare bytte, og torde ikke slippe. Det hele et billede på den fullstendigste opløsning. Men nu var Johansens kajakk krenget så meget over at vannet nådde op i den åpne søm på dekket, og i samme nu rant den helt full. Jeg hadde ikke valg, måtte slippe, og trekke kajakken op før den sank. Det blev gjort, tung som den var og full av vann. Så kom turen til selen. Men det var verre. Vi strevde hårdt før vi endelig, tak for tak, fikk halt det svære dyret op på isen. Men da jublet vi også høit og danset rundt den i vår overstadige lykke. Kajakken vannfylt, sakene gjennembløtt — vi syntes ikke det var noenting i det øieblikk; her hadde vi jo mat og brensel for lang tid, og alle våre sorger var med ett slag slukket. Så gjaldt det å få berget og tørret tingene; først og fremst ammunisjonen — det var hele vår beholdning. Men heldigvis var patronene noe så nær vanntette og hadde ikke tatt synderlig skade, selv haglpatronene, som var av papp, hadde ikke ligget lenge nok til å bli helt gjennemvåte. Verre var det med en forsyning krutt i en liten blikkboks som var rent full av vann. De andre sakene hadde det ikke slik nød med. Det skulde da være brødet — ikke nettop hyggelig å ha fått det saltet av sjøvannet.

En leirplass fant vi i nærheten. Snart var teltet reist, fangsten lemmet op og bragt i sikkerhet, og sjelden har vel drivisen huset så vel tilfredse mennesker som de to der den morgen satt i soveposen og åt selkjøtt og spekk og drakk kjøttsuppe så lenge de bare kunde finne plass for mer. Vi var begge enige om at der fantes ikke det måltid i verden som kunde smakt oss bedre. Og så bar det efterpå dypt ned i den kjære posen, som vi nu altså like fullt ikke skulde legge efter oss for det første, og vi sov de rettferdiges søvn, i bevisstheten om at vi ikke behøvde å ha noen sorg for fremtiden.

Jeg finner vi for øieblikket ikke kan gjøre noe bedre enn ligge hvor vi er, leve av vår fangst uten å tære på sledeprovianten, og vente på den tid da enten isen slakner mer op, eller føret blir likere. Imens vil vi lage trekrabber på kjelkene, vil søke å få gjort kajakkene tette, og så lette vår utrustning så meget vi bare kan. Skulde vi dra på nu, måtte vi legge igjen en stor del av kjøttet og spekket, og det synes jeg under disse omstendigheter vilde være galskap.»

«Søndag den 23. juni. Så er da sankthanskvelden kommet, og det er søndag. Hvor jubler ikke alle skoleguttene idag, hvor drar ikke folk i skarevis på landet, muntre og sommerglade, i de deilige norske skoger og daler — og her ligger vi fremdeles nord i drivisen, koker og braser med spekk, spiser selkjøtt så tranen drypper av oss, og ikke vet vi når vi skal få en ende på dette liv; — kanskje har vi enda en vinter foran oss. Minst av alt hadde jeg trodd vi skulde være her ennu.

Det er da iallfall et hyggelig ombytte, efter å ha knepet på proviant og brensel til det ytterste, å kunne sløse med det som en vil, og kunne spise så ofte og så meget en bare lyster, det er næsten ikke til å forstå ennu. Men godt smaker det, vi blir gladere og gladere i denne maten. Spekket finner jeg ypperlig, både rått og stekt, og det kan godt gjøre tjeneste for smør. Kjøttet er nu i våre øine så godt som kjøtt kan bli. Til frokost igår hadde vi det kokt med suppe og rått spekk. Til middag stekte jeg en vellykket biff, som smakte oss begge slik at vi mente ingen biff på «Grand» kunde vært bedre, om vi også nok kunde ønsket en seidel godt bokkøl til. Til kvelds stekte jeg blodpannekake i tran istedenfor i smør, og det gikk forsåvidt godt som pannekakene blev første rangs, efter Johansens mening — min ikke å tale om. Men denne stekingen her i teltet over tranlampen er ellers en tvilsom fornøielse; selv om ikke lampen ryker, er stekeosen nok til å gå i øinene på den arme kokk, så han ikke kan holde dem oppe på lange tider ad gangen, og det strirenner i små bekker fra dem og nesen. Men det kunde fått enda verre følger. Tranlampen, som jeg laget til av en nysølvplate, blev for varm under den hete stekepannen, og så gikk det til slutt fyr i hele greia, både spekklumper og tran. Luen slo høit i været. Jeg prøvde allting for å slukke, men det blev bare verre. Kunde jeg fått lempet hele lampen ut, hadde det greid sig bra, men det var ikke tid til det. Teltet begynte å fylles med røk, og som siste middel grep jeg en nevefull sne og kastet i den kokhete tran. Men det skulde jeg ikke gjort. Der blev en voldsom eksplosjon, brennende tran skvatt til alle kanter, og op fra lampen stod et flammehav som fylte hele teltet og svidde alt som var nær. Halvkvalte kastet vi oss begge mot den tilknappede teltdør, sprengte den op, og stupte på hodet ut i fri luft, glade ved å ha berget livet. Med det utbrudd sluknet lampen. Men da vi skulde se på teltet, var det brent et svært hull i silkeveggen over stekepannen. Et av våre kjelkeseil måtte gå til å bøte det. Efter meget strev fikk vi gjort op varme igjen, så jeg kunde få stekt den siste pannekaken, og endelig spiste vi dem da med sukker til, i den beste stemning; det var den ypperste rett vi noensinne hadde smakt. Til å være i godt humør hadde vi også ellers mere enn grunn nok, for vår observasjon har satt oss ned på 82° 4,3’ nr. br. og 57° 48’ ø. l. Tross vestlige og tildels sydvestlige vinder er vi på fem dager kommet henimot 14’ sydover og omtrent ingenting østover, en høist overraskende og gledelig opdagelse, og ute blåste nordenvinden, så vi fremdeles drev sydover mot blidere egne.»

«Onsdag den 26. juni. Den 24. juni blev selvfølgelig grundig festligholdt: for det første toårsdagen siden vi reiste hjemmefra, for det annet hundredagsdagen siden vi forlot «Fram» (det var det nu egentlig ikke, den hadde vært to dager før), og for det tredje midtsommer. Naturligvis almindelig fridag; vi fordrev tiden med å drømme om fagrere tider, med å studere våre karter og våre fremtidsmuligheter, med å lese i det leselige som fantes: almanakken og navigasjonstabellene. Johansen var også en tur langs råkene, og skjøt bom på en snadd i klaren her østenfor oss. Så kom kveldsmaten, temmelig sent på natten, blodpannekake med sukker på. Men det gikk smått med stekingen over tranlampen, og for å få dem varme måtte en spise hver kake eftersom den blev stekt; der var derfor rikelig tid til å få matlyst mellem hver bit. Derefter kokte vi tyttebærgrøt, som ikke smakte mindre godt, enda tyttebærene var blitt gjennembløtt av saltvannet i Johansens kajakk her om dagen. Først efter klokken 8 igårmorges krøp vi gode og mette i posen.

Ved middagstid igår tørnet jeg ut igjen og tok en høide i et strålende vær, et slikt som det er så lenge siden vi har hatt at jeg mest ikke minnes det. Jeg satt oppe på kosset her, mens jeg ventet på at solen skulde komme i meridianen, og lot den riktig bake mig, stirret utover isvidden, hvor det blinket i sneen blendhvitt til alle sider, så på dammen her foran oss, som lå blank og stille som et fjellvann og speilet iskantene omkring. Ikke et vindpust rørte sig, så stilt, så stilt; og solen stekte, og jeg drømte mig hjemme. Arme menneskebarn — drømme, drømme, det er det eneste for tiden; men foran dig ligger isen ulendt og stygg, med svære koss og flere alen dyp våt sne innimellem, — hvor langt sydover vet ingen.

Før jeg krøp inn i teltet, vilde jeg hente en kopp sjøvann til suppen vi skulde ha til frokost. Da dukket en sel op ved iskanten, og tilbake fór jeg efter børse og kajakk; men straks jeg kom utpå med den lekket den som et sold; den var blitt gissen i solen, og jeg måtte til land svintere enn svint, vilde jeg undgå å synke. Som jeg holdt på å tømme kajakken, dukket selen op foran mig igjen, og denne gang traff jeg: der lå den og fløt som en kork i vannet. Jeg var ikke sen om å få den lekke farkost ut igjen; snart satt harpunen i ryggen på den, og jeg bukserte den inn mens kajakken litt efter litt rant full — mine bakre deler blev gjennembløtt, og komagene fylt. Efter å ha trukket selen op til teltet, flådd den, samlet det blodet som var, og lemmet den op, krøp jeg inn, fikk av klærne, tok på tørr skjorte og underbukser, og stappet mig i posen, mens det våte kom ut på tørk i solen. Det er ellers lett nok å klare sig for kulden nu i teltet; det var så varmt i solsteken her at vi hadde vanskelig for å sove, skjønt vi lå ovenpå posen; — ja, da jeg kom tilbake med selen, opdaget jeg at Johansens bare ben stakk ut av teltet på et sted hvor pluggene var gått op; han sov trygt og visste ikke av det selv engang. Så fikk vi oss et lite stykke sjokolade med rått spekk til, for å feire den heldige fangst, og efter å ha sett litt på mine observasjoner la vi oss igjen til ro.

Merkelig nok ser det efter bredden ut til at vi ligger så omtrent på samme flekken, uten å komme stort lenger sydover til tross for den nordlige vinden. Skulde isen være tørnet op mot land?»

«Torsdag den 27. juni. Samme ensformige livet, samme nordlige vind, samme gråvær, og de samme grublerier over hvad fremtiden vil bringe. I natt blåste en hel kuling av nord, med nedbør, mest iskorn, som pisket mot teltveggen så en kunde tro det var et rettskaffent plaskregn; den smeltet også straks på veggen, og vannet rant nedefter. Vi har det dog lunt herinne, og vinden når oss ikke; vi kan ligge i vår varme pose og høre på at den sliter i teltet, og innbille oss at vi driver med god fart sydover, skjønt vi vel ikke kommer av flekken. Men kommer vi ingen vei med denne vinden heller, så er der ingen annen forklaring enn at isen ligger pakket mot land, som da ikke kan være så langt borte. Vi må vel i så fall vente på en østenvind for å komme lenger vest, helt vestenom landet, og så siden sydover; mitt håp står til at vi skulde drive ut i stredet mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen mens vi ligger i denne leiren. Været var surt med vind og sne igår, så det ikke egentlig egnet sig til å arbeide i ute. Der har foregått store forandringer med råkene; av den klaren vi hadde foran her og som vi kom roende over, er det snart ikke stort igjen, og skrudd har det gjort på alle kanter omkring oss. Jeg håper isen vil bli malt riktig godt i stykker, så har den så meget lettere for å slakne op når tiden kommer; men det blir vel iallfall ikke før langt ut i juli, og vi får kanskje ha tålmodighet til å vente.

Igår skar vi op en del kjøtt i tynne skiver og hang op på tørk; vi får se å øke litt på reisekosten og lage pemmikan eller tørret kjøtt; det blir jo den beste måten å føre noe av selkjøttet med sig på. Johansen fant en ferskvannsdam her like ved siden av, så nu får vi det lettvint og behøver ikke lenger smelte is; det er det første skikkelige vann vi har funnet til koking. Og om det så også er litt rumt mellem selene, er her da gud skje lov fugl fremdeles. I natt var et par ismåker så dristige at de slo sig ned på selskinnet vårt her ved teltveggen og hakket i spekket; de blev jaget et par ganger og kom igjen. Blir det knapt med kjøtt, så får en trøste sig med å fange fugl, det drøier snart.»

Og så gikk den ene dag fullstendig som den andre, og vi ventet og ventet på at sneen skulde smelte, og arbeidet imens så smått med å stelle oss i stand til å dra videre. Dette livet minte mig om eskimoene som skulde reise inn i en fjord for å samle høi, men de fant gresset ganske kort, og så slo de sig ned for å vente på at det skulde gro langt nok til at de kunde ta det. Det gikk like så sent med vårt føre. Den 29. juni sier jeg: «Temperaturen vil ikke stige såpass at det kan tære litt dugelig på sneen. Vi prøver å få tiden til å gå som vi best kan, med å tale om hvor deilig vi skal få det når vi kommer hjem, og hvordan vi da skal nyte livet og alle dets herligheter, og vi setter op sannsynlighetsberegninger over hvor snart det kan bli; men stundom snakker vi om hvor godt vi skal innrette oss for vinteren på Spitsbergen, hvis vi ikke kan nå hjem iår. Kommer det til stykket, når vi kanskje ikke så langt engang, men må overvintre et eller annet sted i land her — — nei, det skal da ikke hende!»

«Søndag den 30. juni. Så er da siste juni kommet, og vi er omtrent på samme sted som der vi begynte måneden. Og føret? Ja, bedre er det iallfall ikke blitt ennu. Men fin er dagen; det er så varmt at vi ligger her ganske stille og svetter i teltet. Gjennem teltdøren kan vi se ut over isen, hvor solen glitrer hvitt i hvitt gjennem hvite seilende cirrusskyer. Og så er det søndag; — stilt, med en svak vindsno, nærmest fra sydøst tror jeg. Idag er det vel deilig der hjemme, med alt i flor, og fjorden dirrende i solskinnet. Nu sitter du kanskje ute på odden med Liv, eller er ute på vannet i båten din. Å, jeg synes jeg ser oss på slik en strålende junidag reise inn til din mor til middag: — I god tid går vi til stasjonen, jeg kan se toget komme og mange folk; det stanser på Bestun og Bygdøy, og så går vi av ved Skarpsno opover til Drammensveien; jeg ser lønneløvet, hvor det henger lyst og grønt der over gjerdet og skjelver i solstrålene — og så ligger haven og huset der foran; der samles vi med alle de andre ved bordet, og så kommer oksesteken, en stor deilig oksestek, og jeg ser Olaf skjære for, mens saften renner av de røde stykkene .... Men så glir øiet igjen ut gjennem døren der, og jeg minnes at der ligger is og hav mellem her og der. Her langt nordpå ligger vi, to røvere, svarte, sotete og fæle, og roter i en suppegryte — på alle kanter omgitt av is, is og intet annet, skinnende hvit is, all den renhet vi selv mangler; å, den er så altfor ren, like til synsranden ytterst ute søker øiet forgjeves en mørk flekk å hvile sig på. Nu har vi ventet på det i to måneder. — All fugl synes også å være forsvunnet, idag ikke engang en munter alkekonge å høre; like til igår var da de her, og vi hørte dem trekke nord- og sydover, sannsynligvis til og fra land. Nu har de vel søkt dit, da her blev så lite vann. Å, «den som hade vingar som foglarna ha!»

«Onsdag den 3. juli. Hvorfor skrive igjen? Hvad har jeg å betro disse blader? Intet uten den samme ubendige lengsel hjem, ut av denne ensformighet. Den ene dag er aldeles lik den annen, undtagen kanskje at det før var stilt og varmt, mens det de to siste dager har vært sydlig vind, og vi driver nordover. Fant ved en meridianhøide igår at vi var kommet nord på 82° 8,4’ n. br., mens lengden er omtrent den samme. Både igår og iforgårs hadde vi tildels virkelig strålende solskinn, og det er jo for oss en stor sjeldenhet. Horisonten sydover var igår såvidt siktbar som den ikke på lenge har vært; men forgjeves speidet vi efter land.

Inatt hadde vi snesludd så det dryppet her inne, og vi blev våte i posen. Fortvilet med denne stadige nedbøren som ikke vil bli regn, men ofte danner tykke lag av nysne over gammelsneen og forhaler tiningen. — Det er som denne vinden har begynt å danne litt råker i isen igjen, og der er litt mere fugleliv. Igår fikk vi atter se alkekonger; de kom sydfra, formodentlig fra land.»

«Lørdag den 6. juli. + 1,0°, regn. Endelig synes vi da, efter fjorten dager, å ha fått det vær vi har ligget og ventet på. Det har regnet hele natten og formiddagen utover, og regne gjør det fremdeles, deilig ekte regn; så nu får kanskje til slutt den evindelige sneen ben å gå på; den er bløt og løs som skum nu. Å, når det bare kunde dra på slik i mange dager! Men før vi vet ordet av det, kommer det vel en kuldesno igjen med sne, og det blir skare, og atter må vi vente. Jeg er for vant til skuffelser til å tro på noe. Dette er tålmodighetens skole; men like fullt blir jeg i godt humør igjen ved det regnet.

Ellers sleper dagene sig hen. Vi pusler og steller så smått med å lage til krabber av tre på kjelkene våre, og så kitte og male kajakkene for å få dem tette. Den malingen koster mig ellers meget bry. Jeg holdt på å brenne ben her i mange dager, så det luktet som av benmelsfabrikken på Lysaker lang vei. Derefter var det da til å knuse og rive benasken møisommelig for å få den riktig fin. Benmelet blev blandet med tran, og endelig kom jeg så langt som til å prøve malingen — det viste sig at den var fullstendig ubrukelig. Så må jeg likevel til med soten og blande den op med tran, slik som jeg først tenkte på, og nu driver jeg med å røke og sote ubegripelig; men alt jeg anstrenger mig — når jeg skal til å samle op det jeg har fått, så er det ikke mer enn en liten nype, enda røken stod høit i været så de måtte sett den på Spitsbergen. Ja ja, det er mangt en får stri med, når en ikke har butikken å gå til. Hvad skulde jeg ikke gitt for en liten pøs med oljemaling, om det ikke var annet enn litt simpel kjønnrøk! Det blir vel ellers en råd til slutt; men snart ser vi ut som to skorstensfeiere.

Onsdag kveld blev «Haren» slaktet. Stakkars dyr, den var skrøpelig nu til slutt; men en god hund hadde det vært, og det var visst hårdt for Johansen å skulle skille sig med den; han så sørgmodig på den før den gikk til de evige jaktmarker — eller hvor det nu kan være slike trekkhunder kommer hen, kanskje er det snarere store vidder hvor det bare er flat is, ingen skrugarer og ingen råker. Så har vi da to hunder igjen, «Suggen» og «Kaifas», og dem får vi vel se til å holde liv i så lenge vi bare kan og så lenge vi har bruk for dem.»

«Onsdag den 10. juli. Det er underlig med det: nu da en virkelig kunde hatt litt mere av interesse enn vanlig å meddele, nu har jeg mindre enn noensinne lyst til å skrive. Alt blir en mer og mer likegyldig — en lenges bare efter en eneste ting — — og ennu ligger isen derute med sne som ikke er til å komme frem over!

Men hvad var det så jeg hadde å si? Jo, at vi i forgårs hadde fått laget oss til så god en køi med tre bjørnefelder som underlag for posen at vi igår sov døgnet rundt uten å vite av det, og jeg trodde det var 6 om morgenen da jeg våknet. Da jeg kom krabbende ut av teltet, syntes jeg solen stod så rart på himmelen; jeg funderte en stund over dette, men bestemte mig så for at det virkelig var 6 om kvelden og at vi hadde sovet 22 timer. Det har nok ikke vært rare søvnen vi hadde her tidligere, da vi lå og blev radbrekket over noen ski, som vi måtte ha under posen for å holde den litt klar av vanndammene på isen under oss. De antydninger til hår som ennu finnes hist og her på skinnet i underdelen av posen skal ikke fendre stort av for de skarpe skikantene.

Hele lørdagen utover hadde vi det velsignede regnet, som gjorde et godt innhugg på sneen, og vi frydet oss ved å høre på det. For riktig å feire det gode været fant vi om kvelden på at vi skulde koke oss en kopp sjokolade; ellers lever vi jo bare av vår fangst nu om dagen. Det blev gjort, og med rått spekk til smakte den aldeles fortrinlig. Men du verden for en skuffelse den også bragte mig; jeg som hadde gledet mig så ustyrtelig til denne sjeldne nytelse, fikk jeg ikke ved en klosset bevegelse hele koppen min veltet, og all denne deilige drikken rant utover og forsvant i isen! Mens vi nu lå og gnog på noen kjøttben og ventet på den andre koppen, som stod og surret over tranlampen, tok «Kaifas» med ett på å gjø utenfor. Ikke tvil om at det måtte være dyr i farvannet — jeg hivde kjøttbenet og sprang ut for å renne til utkikskosset og speide over isen. Men som jeg stakk nesen ut gjennem teltdøren fikk jeg se en bjørn komme skrevende op til hundene og begynne å snuse på «Kaifas». Jeg bort til børsen, som stod ferdig i sneen ved siden av teltet, rev futteralet av. Imens stod bjørnen forbauset og niglante på mig. I en fart sendte jeg den en kule gjennem bogen og bringen, sikker på at den skulde stupe på flekken. Den ravet halvveis overende, men veltet rundt og drog sig unda. Innen jeg kunde få gravet en ny patron frem av lommene, som var fulle av alt mulig annet, var den nede mellem kossene; jeg kunde ikke få skudd på den, og vi la på sprang efter. Ikke mange stegene hadde vi tatt, så fikk vi se enda to hoder stikke op mellem isknausene et stykke forut. Det var to unge dyr, de stod på toben og speidet efter moren, som kom vraltende mot dem med blodstripen efter sig. Dermed bar det av med dem alle tre over en råk, og en vill jakt begynte over råker og sletter og skrugarer og alskens stygghet, men like fort gikk det overalt. Det er underlig med den jaktiveren, det er som å tende varme i krutt. Der hvor det til dagligdags vilde gå tungt og sent å komme frem, der hvor en synker i sneen til knes, og hvor en vilde betenke sig lenge nok for å finne en overgang over råkene — la bare jaktiveren flamme op, og det går henover det altsammen som om det var flate slette isen. Binnen var hårdt såret og drog på det venstre forben; hun kom ikke fort frem, men alltid fort nok til at jeg hadde min nød med å henge efter. Ungene sprang bekymret omkring moren, og helst et lite stykke foran, som for å få henne med sig; de skjønte nok ikke hvad som feilte henne. Alt i ett så de sig alle tre tilbake efter mig, som trasket i vei det jeg orket. Mange ganger var jeg på skuddhold, men binnen snudde gjerne bakdelen til, og denne gang vilde jeg være sikker på å gjøre det av med henne; for jeg hadde bare tre patroner, en til hver av dem. Oppe i et svært koss viste hun mig endelig bredsiden, og der stupte hun også. Ungene skyndte sig deltagende bort til henne da hun falt — det kunde gjøre en vondt å se på; de snuste på henne, puffet til henne, og sprang rundt rådville og fortvilet. Imens hadde jeg fått en ny patron i riflen, og la den ene ungen overende, der den stod på et høit fremspring. Med et dumpt brøl styrtet den ut over skråningen og ned på moren. Enda mere forskrekket rente den andre ungen bort til den; men stakkar, den kunde nok ingenting hjelpe. Mens broren veltet sig brølende, stod den sorgfull og så snart på ham og snart på moren, som lå der døende, badet i blod. Da jeg nærmet mig, vendte den hodet aldeles likegyldig mot mig — hvad var vel jeg for den nu lenger! Alt den hadde av hjem og av kjært i verden lå jo der foran den lemlestet og ødelagt. Med en rundkule gjennem brystet stupte den død ved siden av moren. — Vi åpnet dyrene, tok innvollene ut, og gikk så tilbake til teltet for å hente kjelker og hunder og flåkniver. Godt smakte vår annen kopp sjokolade efter denne avbrytelsen. Efter å ha flådd og lemmet op de to bjørnene la vi dem sammen i en haug og bredte skinnene over for å beskytte kjøttet mot måkene; den tredje tok vi med oss med det samme. Næste dagen hentet vi også de to andre, og vi har nu langt mere kjøttmat enn jeg håper vi skal komme til å spise op. Men godt er det at vi kan fore hundene med så meget rått kjøtt som de vil ha; de kan sandelig trenge det. «Suggen», stakkar, er det rent ille med, og det er vel et spørsmål om vi kan få noen nytte av ham mer. Da vi tok ham med efter bjørnene den første dagen, kunde han ikke gå, og vi måtte legge ham på kjelken. men da hylte han og jamret sig noe rent gresselig; det var nok under hans verdighet å bli befordret på den vis; så måtte da Johansen leie ham hjem igjen. Det er underlig med det; de blir likesom lamme i benene, faller overende og har ytterst vanskelig for å reise sig igjen. Så har det vært med dem allesammen, like fra «Gulen» og nedover. Bare «Kaifas» er like sprek og modig og går på som en løve.

Det var merkelig hvor store disse bjørneungene var. Jeg trodde de knapt kunde være født i vinter, ja, jeg skulde uten betenkning ha sagt at de var fjorgamle, om ikke binnen hadde hatt melk i brystene; men efter det må de vel allikevel være fra iår — for at de skulde die et og et halvt år er vel neppe tenkelig. De unger vi skjøt fra «Fram» den 4. november ifjor var knapt halvt så store som disse. Det kunde se ut som isbjørnen kaster sine unger til forskjellige tider av året. I maven på ungene fant vi skinnstykker efter en sel.»

«Onsdag den 17. juli. Endelig lakker det mot den tid da vi kan dra på igjen hjemover, og nu for alvor. Sneen er minket såpass at jeg tror fremkomsten skal bli bra. Vi driver på i harde taket med å stelle oss i stand. Krabber på kjelkene er laget godt til, og forsynt med puter — av bjørneskinn på Johansens og av vadmel på min kjelke; det er for at kajakkene skal ligge bløtt og støtt og ikke bli skamfilt. Kajakkene er malt med sot og tran og — så langt det rakk — kittet med pastellkritt, opskavet og blandet med tran. Nu kitter vi resten med en blanding av stearin, bek og harpiks, og så blir det foretatt en grundig mønstring av vår utrustning; alt som på noen mulig måte kan undværes blir kastet. Til soveposen og teltet[1] må vi si farvel her; nu er det forbi med de makelige dager, og fra nu av til vi er ombord i jakten[2] skal vi leve under åpen himmel.

Imens har vi ligget her i «Lengselens Leir», som vi kaller den, og latt tiden gli forbi oss; vi har spist bjørnekjøtt morgen, middag og kveld og er ennu ikke lei av det, har tvertom gjort den opdagelse at ungbjørnbryst er en ren delikatesse. Merkelig er det at denne utelukkende kjøtt- og fettnæring ikke har voldt oss det grand ubehagelighet i noen retning, ja vi savner ikke engang melspiser så meget, selv om vi kanskje vilde synes at et stort fat med kaker vilde være toppunktet av lykke.»

«Tirsdag den 23 juli. Igår formiddag kom vi oss da endelig flott fra «Lengselens Leir», og nu er vi gud skje lov igjen på vandring. Døgn efter døgn har vi arbeidet for å komme avsted. Den 19. tenkte vi først det skulde skje, så den 20., så den 21. — alltid viste det sig så meget som måtte gjøres på slutten. Brødet vårt, som var blitt opbløtt av sjøvannet, måtte tørres omhyggelig i stekepannen over lampen, og det tok flere dager, ladder måtte lappes, kajakkene sees vel efter o. s. v. I god stand vilde vi ta fatt på denne vår siste vandring hjemover, og i god stand er vi også kommet avsted. Nu går alt som en dans. Fremkomsten viser sig bedre enn vi hadde ventet, skjønt isen er alt annet enn jevn; kjelkene er lette å trekke nu efter at alt som kan undværes er kastet; og sneen er minket ganske betydelig, slik at vi den siste del av turen igår kunde gå uten ski, og da går det selvfølgelig fortere i ulende og skrugarer, hvor skiene er vanskelig å bruke. En råk måtte vi sette over, og da gjorde Johansen det kunststykke å gå alene over i sin kajakk, med «Suggen» liggende på fordekket, selv lå han på kne på akterdekket og balanserte mens han rodde. Jeg forsøkte også med min, men fant den for rank til at jeg vilde våge det; jeg foretrakk å buksere den over med «Kaifas» på dekket; selv gikk jeg forsiktig langs kanten og hoppet over på noen isstykker.

Nu har vi også den fordel å finne drikkevann overalt. Og så spiser vi den gamle reisekosten igjen; men merkelig nok finner hverken Johansen eller jeg at melspiser er så overvettes godt som vi nu efter en måneds kjøttnæring vel måtte vente. Det er skjønt å være på vandring igjen, og ikke minst hyggelig er det å ha så lette greier som vi nu har; men det var også en god slump vi la igjen i «Lengselens Leir», foruten en dugelig kjøtt- og spekkhaug og tre prektige bjørnefelder. Der ligger også vår venn soveposen ovenpå bjørnene, en masse trevirke av brettene under kjelkene og av ski og meget annet, over halvdelen av Blessings fine apotekersaker, gipsbind, bløte damp-steriliserte gazebind, hygroskopisk bomull; dessuten en deilig aluminiums glasshorisont, tauverk, vår stekepanne og smeltekar, en halv aluminiums-mantel til kokeapparatet, nysølvplater, en tranlampe av nysølv, småposer, tøi, seilduk, finnsko, ulveskinnsvotter, en berghammer, en halv skjorte, fotladder og meget mere — det ligger altsammen strødd utover i kaotisk forvirring. Istedenfor dette har vi i tilvekst fått en sekk tørret selog bjørnekjøtt og den annen halvdel av aluminiums-mantelen full med spekk. Vi er grundig ribbet for alt overflødig nu, og det er knapt så meget som en trepinne å få, om en skulde trenge en liten knott på enden av trekktauet sitt.»

  1. Til slutt bestemte vi oss dog til å beholde dette.
  2. Det var den vi ventet å finne på Spitsbergen.