Fjerdemand/37

Fra Wikikilden




XXXVII

BLODIGE SPOR.[rediger]

Asbjørn Krags optræden tillot ham at tro dette. Han traadte frem fra halvmørket, iført sin pels og et pjolterglas, og idet han rakte dette pjolterglas frem mot de indtrædende, røbet han, at intet i verden var ham i øieblikket vigtigere end, at man skulde skaale med ham.

Hansted-Jensen gav Johnny sin hat og sin stok. Overtøiet hadde han hængt av sig i garderoben; det var en gammel og velopdragen metode han hadde altid at beholde hatten længst mulig, for saa fik han samtidig anledning til at ha stokken med sig. Suronen stod ved siden av ham; han holdt hænderne i bukselommen, men mellem hans læber hang en daarlig røkt cigar, det var likesom den hadde hængt der i fire og tyve timer og hele tiden hadde hindret ham fra at le høit. Akkurat saaledes ser en mand ut, som i løpet av et døgn likegyldig dingler fra det ene sted til det andet. Han var netop passe slapt interessert over at møte noget nyt. Men hvis Jensen ikke hadde været saa forbauset over Krags tilsynekomst, vilde han maaske lagt merke til den forandring som skedde med Suronen; fra at være en vaaken og lidenskabelig interessert tilskuer blev han pludselig en likegyldig ranglebror, som dukket op i en ny spøk. Asbjørn Krag gik like hen til herrerne med glasset foran sig og sa:

— Velkommen, kjære venner, det glæder mig overordentlig, om litt kommer den skjønne vertinde; jeg har netop læst de norske aviser. Spøken er lykkes over forventning. Sæt Dem ned.

— Det var meget paa en gang, svarte Hansted-Jensen og pustet ut. Hvad er det for en spøk som er lykkes saa godt?

— Dér er vertinden, svarte Krag — om litt skal jeg svare Dem.

«Røde Constance» kom frem i det graa lys; hun hadde ikke gjort sig megen umake for at imponere. Sandsynligvis hadde hun av Johnny faat melding om hvem der var kommet. Hun var iført dette ubeskrivelige morgentoilette (klokken var nu heller ikke mere end 6 om ettermiddagen), som hos yngre og yndigere væsener synes at være til for at tages av; men som hos hende bare var noget man maatte ha paa sig for at betale mælkemanden i den halvaapne dør.

— Goddag, Jensen, sa hun. Goddag, nikket hun derefter til Suronem. Saa gled hun hen til flygelet og rettet paa lampeskjermen, og det var likesom hendes slæpere hvisket det samme.

— Aa, dette whiskydrikkeri om dagen, fortsatte hun, det blir jo aldrig til noget andet. Om dagen, gjentok hun iltert.

— Hvilken herlig kvinde, sa Krag, idet han satte sig ved det nærmeste bord.

— Deilig pakke, svarte Jensen og tok plads like over for ham.

Suronen blev staaende midt paa gulvet. Han beholdt sit smil og han beholdt sin cigar — den saa mere og mere trist ut. Men til slut satte han sig ogsaa ned med et dumpt bump, som naar man sætter sig ned i en morgensporvogn for haabløst hjemrullende.

— Fins det kort? spurte Suronen.

Men da blev pludselig «Røde Constance» levende. Hun hadde hittil tøflet omkring og tørret støv, dels paa marmorbustene, hvor der fandtes en mængde støv, og dels paa flygelstolene, hvor støvet saaledes blev bragt hen. Nu gik hun hen til herrerne og sa:

— De maa da forstaa at det ikke gaar an at opholde mig paa den maate. Virkelige herrer optræder ikke saadan. De maa da forstaa, Jensen, en dame kan man da ikke byde alt.

— Whisky, sa Jensen.

— Cigarer, sa Krag.

Constance stod et øieblik stille midt paa Smyrnateppet med kluten i haanden. Intet kan bedre uttrykke en bestemt vilje som tre tætte, middelaldrende herrer omkring et bord. Hun saa paa dette bord et sekund, lot derefter kluten falde og sjasket ut paa sine tyrkiske morgensko. Hun kunde ikke smelde med døren, fordi alt herinde like som var foret uldent fra fødselen av, alt var indstillet paa lydløshet. Derfor faldt døren i efter hende som en hvæsen. Litt efter aapnedes den igjen, og da kom en pike ind med et nikkelbret, fuldt besat av raslende flasker. Denne pike var ganske ung, og hun hadde en sløife av snehvit crepe paa hodet — og en av de flasker, hun hadde paa brettet, var White Horse. Hun satte det frem, og saa gik hun. Derefter var herrerne alene, og saa kunde den ene av dem begynde at være alvorlig.

— Jo, sa han, jeg har virkelig læst i de norske blade at det var en stor sukcess.

— Hvilket? spurte Hansted-Jensen.

— Den forestilling de har lavet der oppe, fortsatte den alvorlige herre (det var Asbjørn Krag), «Aktieselskapet den 7. december» har gjort megen lykke. Lokalet i «Den blaa Ugle» var fuldt besat, og særlig dr. phil. Ejvind Ødegaard vakte jubel ved sit causeri om aktieselskapets oplevelser. Der kom ind mange tusen til de fattige. Det er jo altid paa den maate der kommer ind penger til de fattige. Maa jeg faa lov til, mine herrer, at mindes disse mennesker som paa en saa fortræffelig maate har tat sig av de fattige nu like foran jul. Det er da ikke mer end rimelig at vi samtidig ønsker, at etablissementet «Den blaa Ugle» efter jul maa høste lønnen for dette sit enestaaende arbeide for de fattige. Jeg ser til min glæde at hele den norske presse enstemmig ønsker det samme.

Asbjørn Krag skaalte rundt omkring; han rev den ut røkte cigar fra Suronen, stak en anden til ham i stedet, slog Hansted-Jensen paa skulderen og sa:

— Ikke sandt vi har det hyggelig?

Jensen drak helt ut og blandet en ny pjolter.

— Jeg drikker som en nordmand, sa han; men det maa jeg jo gjøre. Jeg maa nemlig op paa dine høider, kjære ven, for at kunne forstaa dig. Vet du, at Jos er forsvundet?

— Ja, svarte Krag, jeg er her for at søke ham. Og jeg har været her længe.

— Hvor længe?

— Siden klokken 3 i eftermiddag.

Jensen pekte paa Krags glas.

— Har du søkt ham deri? spurte han.

Krag hævet paany sit glas og skaalte med de andre.

— Jeg har ventet ham, svarte han. Jeg har foreløbig faat hans spor.

— Hvilke er disse spor? spurte Jensen fremdeles meget spøkefuldt.

— «Foreløbig, svarte Krag, har jeg ikke andre spor efter ham end hans blodige frakke og hans tomme lommebok — og det ligger alt sammen der henne ved flyglet.


XXXVIII.

FALSK NUMMER.[rediger]

Asbjørn Krag sa disse ord i en alt andet end spøkefuld tone — men dog med en viss likegyldighet, som daarlig stemte med det truende alvor i meddelelsens indhold. Hansted-Jensen betragtet ham nøiere og møtte et blik i hans øine, et særegent vaktsomt blik. Kjøbenhavneren forstod pludselig dette blik og tænkte:

— Han er komplet ædru allikevel. Han spiller bare komedie for Suronen.

Finnen hadde sprunget op fra sin plads.

—Er det mulig! ropte han. Mener De, at ulykken er uoprettelig? En blodbesudlet frakk, sier De, og en tom lommebok ... Du store Gud, det skulde jo tyde paa . . . at at

Han kunde ikke finde ord. Det var underlig at se denne ellers saa koldsindige og rolige mand bevæget til et virkelig utbrud. Asbjørn Krag følte seg tydeligvis slaat av dette, for han sa, idet han prøvende stirret paa ham fremover sit hævede glas:

— Jeg hadde ikke ventet nogen gang at faa se Dem i ekstase, Suronen — jeg trodde De var ufølsom som en staalmaskine, og nu opfører De jo formelig en dramatisk scene. Jeg synes De skriker litt for høit — det klær Dem ikke.

Det gav et sæt i Suronen.

— Jeg forstaar ikke denne tone, sa han, men De maa tillate mig at være urolig for min vens skjæbne. Jeg er gaat med for at bistaa denne herre der med at søke efter den forsvundne; men hvis De, hr. Krag, synes, at jeg er overflødig, saa gaar jeg. Da sprang imidlertid Asbjørn Krag op og la haanden beroligende paa hans skulder.

— Ingenlunde! ropte han. De har misforstaat mig ganske. Jeg er tvertimot glad for at De er kommet, Jeg har regnet