Fjerdemand/25

Fra Wikikilden




XXV.

EN AVVIKELSE I RUTEN.[rediger]

Da Asbjørn Krag den næste morgen fra sin sovekupe steg ut i korridoren, begyndte netop et noget svakt lysskin av den frembrytende dag at blande sig med det gule lampelys i den lange korridor. Toget var kommet langt ned i Sydsverige og nærmet sig Helsingborg. En for en kom de reisende ut, nogen graa og forvaakede, andre mere morgenduelige. Der opstod snart trængsel i korridoren. Vognen var overophedet og lummer. Gjennem de duggede ruter kunde de reisende betragte landskapet, som svinget forbi utenfor: flate, fugtige strækninger med en liten sneklat hist og her. Himmelen laa lav og regntung over landskapet. Man var kommet længere syd, i nærheten av det nordiske Riviera-klima ved Øresund.

Krag gjorde et hurtig slag gjennem kupeene. Endel av sovepladsene var allerede blit ryddet av togpikerne, og i en av de førsteklasses kupeer, som var reservert for de ikke-røkende, sat frøken Aino, forlængst oppe, forlængst klædd i sin ulastelige reisedragt, fremdeles fornemt tilbaketrukken i et hjørne. Den engelske roman holdt hun nu igjenlukket i sine hansker. Krags blik søkte væsken med dokumentene. Jo, der hang den i lærremmen over hendes skulder.

Krag hilste idet han tok plads inde i kupeen nærmest ved korridoren, og hun nikket igjen, nærmest umerkelig, nærmest for at vise at det var hende ganske likegyldig enten han var der eller ikke.

Suronen var nu borte. Da finnen besøkte hende i kupeen igaar aftes, hadde han alene villet gi hende bagagebillettene. De talte sammen bare et øieblik og saa gik Suronen igjen tilbake til sin kupé. Det hele var en ganske almindelig høflighetshandling. Ingen kunde være mer korrekte end disse to mennesker. De optraadte mot hinanden nærmest som broder og søster. Desuten var de jo begge to finner, hvad var da rimeligere end at de søkte hinandens selskap og hjalp hinanden, og selv om der skulde være et forhold mellem dem, hvad var da rimeligere end det? I saa fald blev det jo ogsaa naturlig forklart at Suronen hinaften var kommet ut fra Jos’ hus. Han kunde ha været oppe for at besøke sin kjæreste, som sat ensom paa kontoret og ventet chefens meddelelser. Saaledes kunde jo alt forklares, og Krag følte sig i forbigaaende noget uvel ved spionens rolle. Han hadde ogsaa igaar aftes indskrænket sig til at faa vite at Suronen kjørte i Malmövognen. Det var en vanlig skik at folk som gjerne vilde sove længe om morgenen, kjørte til Malmö og derfra tok færgen over til Kjøbenhavn i stedet for den direkte vei over Helsingborg— Helsingør. Krag hadde et øieblik overveiet hvem han skulde følge: Suronen eller frøken Aino. Men han hadde hurtig besluttet sig til at følge den som bar dokumentene. Derav kom det sig at Krag kjørte mot Helsingborg, mens Suronen med kontinentaltoget fo'r videre ned gjennem Skaanes sletter.

Det var endnu i den tid da paskontrollen for saavel utreise som indreise var meget grundig. Krag hadde foruten sit eget pas, som lød paa hans navn og var forsynt med hans fotografi, tillike nogen andre papirer som tillot ham uten hinder at passere gjennem alle officielle skranker. Undersøkelsen blev baade paa den danske og svenske side foretat i et særskilt rum, hvor én for én slap ind. Den svenske politimand behøvet bare at kaste et blik paa Krags stempler, saa gjorde han honnør til luen og lot detektiven passere. Men Øresund skiller ikke alene mellem to folk, men ogsaa mellem to former for temperament. Ingen danske, hvad enten han er høi eller lav, kan undlate at gripe komikken hvor han finder den. Da den danske politimand mønstret Krags pas med fotografiet av det glatragede, engelsk utseende ansigt i hjørnet — og saa foran sig en sterkt beskjegget herre av sydlandsk type, kunde han ikke undlate at bemerke:

— Det ligner sgu brilliant.

Krag viste ham sine politilegimationer.

— Jovisst, jeg forstaar, sa politimanden, idet han med applomb slog sine stempler i dokumentene.

Derefter pekte han igjen paa, Krags maske og smilte:

— Den er virkelig god, sa han — helt fortræffelig, herre. Dem kan man ikke ta feil av.

Med en hovedbøining ut mot færgehallen tilføiet han hviskende:

— Er han med?

— Ja, han er med, svarte Krag.

— Det er godt, herre. God jagt! Farvel, min herre.

Da Krag kom ut av færgehallen blev han staaende en stund og betragtet strømmen av de reisende som med sine reisesaker i hænderne ilte over til jernbanestationen. Blandt de sidste som kom var Aino. Men hun fulgte ikke de andre reisende. Hun vek av til høire, gik et stykke ut paa torvet og blev staaende stille og orientere sig. Saa fik hun øie paa det store hotel ved Havnegade, hvis navn «Jernbane-hotellet» lyste over facaden, og saa styrte hun sine skridt derhen.

Denne lille avvikelse i ruten hadde ikke Krag beregnet, men den kom ham i grunden ikke ubehagelig. En ung kvindelig kontorfunktionær som gjorde reise for at overlevere sin chef nogen vigtige dokumenter, og som under turen op vartes av sin galante forlovede (eller hendes slegtning), det var det hele som hittil hadde hændt. Men nu pludselig indtraadte den lille forandring at den unge dame i stedet for at ile sin chef imøte stak av i Helsingør og slog sig ned der. Og det kunde gi Krag anledning til funderinger som slet ikke var ham uvelkomne.

Han ventet til Kjøbenhavnstoget hadde sat sig i bevægelse og gik saa efter den unge dame ind i hotellet. I den store spisesal, hvis vinduer vendte ut mot havnen og bryggerne, servertes dagens første frokost. Hans tilsynekomst her paa denne tid behøvet ikke at vække den ringeste opmerksomhet. Helsingør, som var en stor kjøbmandsby, hadde hver dag besøk av talrike handelsmænd som forinden de gjorde sin runde i byen styrket sig med en frokost i det berømte hotel. Han kunde uten videre gjælde for at være en av disse handelsmænd. Her sat allerede flere herinde. Og ved et litet bord i nærheten av vinduet sat Aino med sin kaffe og sin avis. Avisen ofret hun ingen særlig opmerksomhet; hun syntes mere optat av at betragte utsigten fra vinduet, dette henrivende vye over sundet mellem de to land, et omraade der er oftere og heftigere besunget end noget andet strøk i norden, og som bærer alle aarstider, vinter, foraar eller sommer med den samme livfulde skjønhet. Over Øresund funkler der samme stemning som over andre av jordens berømte porter Gibraltar, Singapore, Calais, hvorigjennem de langveisfarende skibe, som altid har reise lyst og eventyr i sine seil og mastetoppe, bringer hilsen fra fjerne strækninger. Netop nu laa december-formiddagen lystom og klam under himmelen, men hvor var der allikevel ikke et spillende liv indenfor disse dimensioner: en blinkende, uavladelig bølgedrift i Sundet, skibe, hvite maaker ... ja, der var endog et tydelig foraarsstænk i havgufset over de to sorte land.

En automobil svingte op for hotellet, en stor, aapen privatbil, hvori der sat en eneste passager. Han var klædd i en brun amerikansk kjørepels av skind, og hans hode var indtullet som til en flyvetur i tre tusen meters høide. Han viklet sig ut av sine plads og tepper og traadte ned paa gaten, efter at hotelportieren hadde aapnet bildøren.

Asbjørn Krag kjendte denne mand: Han kunde se ham tydelig fra vinduet. Der var ikke nogen tvil. Dette let graasprængte Clemenceau-skjeg, det unaturlig røde ansigt og de meget lyse, næsten hvite øienbryn bak de store, cirkelrunde brilleglas. Denne mand hadde han set saa ofte paa gater og restauranter i Kristiania.

Det var Jos.

Skibsreder Johs. P. Christensen gik ind i hotelvestibylen, hvor han traf frøken Aino. Hun hadde ogsaa opdaget ham fra restaurantvinduet og var straks gaat ham i møte. Døren blev et øieblik staaende aapen, og Krag hørte at skibsrederen hilste paa hende, kort, venlig. Han sat for langt borte til at høre de enkelte ord, men han opfanget tydelig den vestlandske brytning.

Litt efter sat de begge to i bilen. Frøken Aino forsvandt næsten i den store haarede pels som Jos hadde git hende paa. Portieren dækket dem yderligere tid med teppene — og saa fo'r de avsted. Opholdet hadde varet bare nogen faa minutter.

— Hvad nu da? tænkte Krag, idet han forfulgte en kombination: Aino alene her .. . Suronen har gjort sig usynlig . . . Hvorfor møtte Jos med bil i Helsingør? Den slags opmerksomheter bereder man dog ikke sit personale. Skulde jeg, tænkte Krag videre og følte et visst velbehag, skulde jeg være paa spor av en kjærlighetshistorie?

Men saa trøstet han sig med at han forfulgte en falskner, som i spil hadde besveket for 34 000 kroner. Og hvad der indtraf av tilfeldigheter under denne jagt, kunde han ikke gjøre noget for —

— Hvor reiste de hen? spurte Krag, da han paa ny stod i hotelvestibylen.

— Til Kjøbenhavn, svarte portieren og strøk velbehagelig sit overskjeg. Det var en net lille pakke den der, tilføiet han.

Jo, Krag var virkelig i Danmark.

— Bestil en bil hit, sa han — Jeg reiser samme vei.


XXVI.

ASBJØRN KRAG ORIENTERER SIG.[rediger]

Klokken fire om ettermiddagen hadde Krag en konferanse paa sit hotel med sin danske ven og medarbeider, overbetjent Hansted-Jensen. De kjøbenhavnske opdagelsesbetjenter ligner saa litt den sedvanlige forestilling man har om detektiver. De holder sig langt borte fra den melodramatiske stil og dr. Nicola-typen. Sikkert er denne type alene en opfindelse av romanforfattere. Den vilde ialfald være høist upraktisk i Kjøbenhavns gjennemsigtige vrimmel. Hvor som helst en saadan skikkelse viste sig vilde han vække opsigt. Kanske vilde han alene opnaa at bli mistænkt for at være international hotelbedrager og utspionert av en av sine mere menneskelig utseende kolleger. De kjøbenhavnske opdagere søker netop med flid at ligne alle andre mennesker for at de ikke paa nogen maate skal virke avstikkende. De bevæger sig gjerne paa cykle, og naar man ser opdageren paa sin cykle med cykleklemmer om buksebenene, er det vanskelig at gjette sig til hans livsstilling, hvis man ikke kjender ham. Kanske falder det nemmest at tænke paa en civilklædd underofficer. Der er altid noget raskt, militærisk over ham. Naar det gjælder, viker hans naturlige godmodighet for en seig og hensynsløs paagaaenhet. Det er kanske denne seighet som er det mest karakteristiske ved den kjøbenhavnske opdager. Han utmerker sig ikke saa meget ved en genial intuition som ved sit maalbevisste, uophørlige arbeide. Naar jagten paa en forbryter startes, har den kjøbenhavnske opdager altid noget