Fjerdemand/13

Fra Wikikilden

frihet denne vei. Chaufføren stanset utenfor paa gaten for ogsaa at lukke denne port efter sig.

Men forinden han fik lukket porten hørtes der et vældig brak fra den anden side.

Chaufføren kom litt skræmt tilbake til Krag og sa:

— Jeg tror næsten de sprænger porten derind.

Krag sat og tænkte paa den kjæmpesterke avdokat Davidsen. Det maatte være han som var i virksomhet.

Det store gaardsrum gav som en hul tromme gjenlyd av et voldsomt brak. Det var porten som blev sprængt.

Krag ropte ut gjennem den aapne bildør:

— Skynd Dem! Kjør!

Chaufføren bøiet sig mot ham, ængstelig og motløs:

— Grossereren siger vel fra, sa han, at jeg ikke faar ubehageligheter. Det er nok politiet som er efter os, tror jeg.

— Jeg svarer for alt, svarte Krag. Skynd Dem bare.

Et øieblik efter var bilen igang gjennem de sne-yrende gater. Krag hadde med haanden smeltet en raak i det isede vindu, og derigjennom kunde han følge hvorhen turen gik. Det varte ikke længe før de var helt ute av byen og var kommet ind paa landeveien. Sneen laa høi og bilen gled med vanskelighet fremover. Efter at ha strøket gjennem Bækkelaget, Nordstrand og Ljan, hvor lysene blinket i butikkene, dukket bilen ind i skogen. De snedækte trær lukket sig over veien, og alt blev mørkt. Uveiret bruste ovenover skogen som over et tak. Her var det stille, og Krag hørte bare motorens stønnen. Han lænte sig tilbake i bilen, likegyldig, avventende, litt træt — saaledes som et menneske gjør, der ikke vet hvorhen det reiser.


XIII.

DET GAMLE VERTSHUS.[rediger]

For alt hvad som hadde hændt kunde bilturen gjerne komme til at strække længe ut. Krag hadde derfor den rikeligste tid til at reflektere over de sidste besynderlige optrin. Her var da heller intet som forstyrret ham. Han var alene i bilen, og i dette tætte mørke var der intet at se og intet at høre. Folk holdt sig hjemme i uveiret.

53

Hvor gaar turen hen? spurte Krag sig selv. Han kom til at huske paa brevet til advokat Davidsen fra Moss om avsendelse av de 25 000 kroner til Kjøbenhavn. Dette var veien til Moss; maaske var det dit man skulde.

Asbjørn Krag hadde efter avreisen fra Continental iagttat to omstændigheter, som virket forbausende paa ham.

Det var nu for det første den maate hvorpaa chaufføren undgik de to forfølgere Ovesen og Davidsen. Uten at raadføre sig med sin passager arrangerte han den smukke muldvarpfælde i Torvgaten. Dette viste at manden maatte ha sine bestemte ordrer, og at den eller de, som hadde git ham disse ordrer, var paa det rene med at man risikerte forfølgning. Men paa den anden side røbet chaufførens fortrolige tillid til sin passager at der ikke kunde være tale om nogen bortførelse med tvang. Tvertimot, chaufføren hadde endog søkt hans beskyttelse mot politiets eventuelle indskriden. Var ogsaa de andre herrer «bortførte» med vidende og vilje, hvad betød saa brevene? Og hele det mystiske apparat? Krag hadde kun at konstatere at chaufføren ikke kjendte ham, men hele tiden trodde det var skibsrederen Jos han kjørte. Hvem tilhørte saa denne vogn, og i hvis erind kjørte chaufføren?

Efter som tiden skred frem og intet hændte, gjorde Krag sig det makelig inde i vognen. Han tændte en av sine cigarer. Da han ledte i lommen efter fyrstikæsken, støtte hans fingre mot revolveren. Han maatte smile ved sig selv ved tanken paa hvor denne bortførelse lidet lignet de sedvanlige. Herfra hvor han var kunde han naar som helst med revolveren uskadeliggjøre chaufføren og selv kjøre bilen tilbake. Det var ikke ham, den bortførte, som var magtesløs. Det var chaufføren. Og skulde kanske hele eventyret forløpe i de samme elskværdige former? Nei, i sandhet, de andres forskrækkelse ved mottagelsen av de blaa breve var uforstaaelig .. . Men saa kom pludselig Krag igjen til at tænke paa Karl-Erik von Brakels vaskeregninger. Han nævnte enkelte av postene halvhøit for sig selv: Pyjamas 12 kr., snipper 40 øre stykket .. . Hvilken forbindelse søkte Krag mellem denne ordinære vaskeregning og denne hemmelighetsfulde biltur i mørket paa den øde skogvei?

Men endelig lot det til at der skulde ske noget. Et søvnig, gult lygtelys, ophængt paa en stake, kom til syne ved siden av veien, og chaufføren vek av i en smal sidesti. Trods de tætte snefaner, som var blæst sammen her, lykkedes det ham dog at bore automobilen fremover. Han stanset paa en aapen plads, hvor de skyggeagtige omrids av nogen bondebygninger avtegnet sig mot den hvite skog. Chaufføren aapnet bildøren og sa:

— Ja, saa er vi fremme da. Det var en drøi tur.

Krag steg ut og saa sig om.

Han drog straks kjendsel paa stedet, saa snart han nogenlunde fik orientert sig i mørket.

Der — ret for laa hovedbygningen, og der henne staldbygningen.

Det var skyssskafferiet Tyrigraven, en kjendt foreteelse fra omegnen av Kristiania, hvor man i gamle dage kunde opleve mangt et stykke karakteristisk folkeliv, naar bønderne slog sig ned her omkring sine dampende glas, og tunet var opfyldt av hester og slæder. En gang imellem kom der ogsaa utflugter fra Kristiania, lukkede vogner med et par, som snek sig hemmelighetsfuld ind eller aapne vogner med høirøstede og glade mennesker fra et eller andet selskap. Men nu skulde dette være længe siden — fra den tid da forbudsbevægelsen endnu ikke hadde stængt for al morskap. Krag hadde vistnok hørt at man indtil for nyttig mottok særlig benaadede og kjendte gjester, men han visste ikke at det endnu kunde være maal for en utflugt fra Kristiania. Der hørtes ikke længer som i gamle dage nogen festlig støi indenfra. Fra et par av vinduene flommet gult lys ut i sneen. Det hele mindet om et julekort.

Chaufføren spurte:

— Det blir vell ikke no’ mer kjøring idag kanske?

— Neppe, svarte Krag, og tilføiet rent paa maa-faa:

— Men De har dog været senere ute de andre gangene.

— Men saa har det ogsaa været bedre veir, svarte chaufføren.

Her har vi altsaa synderen, tænkte Krag. Høit sa han:

— Vis mig veien.

Chaufføren gik foran ind til huset. Der var netop maaket ny sti. Sneen laa favnehøi paa begge sider.

— Faar jeg noget at spise her tro? spurte Krag.

— Jøsses da, svarte chaufføren ivrig; jeg har netop været i byen i eftermiddag og hentet forsyning. Det var mat og brændevin og champagne og alle mulige gode ting. Døren er aapen. Dem venter Dere deroppe.

Han slog døren op til en gang, som mottok et sparsomt lys fra en lampe i taket. En trappe førte op til øverste etage — eller rettere sagt til kvistleiligheten.

Chaufføren ropte op:

Halvar! Halvar! Naa er’n her!

Litt efter hørtes tunge trin paa gulvet ovenpaa, og en bred skikkelse viste sig i trappen — en ældre, grovbygget bondemand med et av graat haar og skjeg omkranset ansigt. Krag syntes han skulde gjenkjende den gamle skyssskaffer.

— Velkommen, hr. grossér, ropte bonden ned til ham; kom bare denne vei. Læg pelsen av, hr. grossér, det er godt og varmt heroppe. Di har forandra Dere svært, synes jeg; men det er jo længe siden vi har set Dere her ute nu. Værsaagod, grossér, værsaagod — her har vi et litet værelse, hvor vi hænger tøiet.

Krag blev ført ind i et litet rum, hvor der hang forskjellige pelser og ytterklær. Detektiven benyttet anledningen til at overføre sin revolver fra ulsterlommen til jakkelommen. Han vilde være forsigtig. Tiltrods for den overordentlige venlighet, som utfoldedes omkring ham, var der allikevel noget visst ødslig i dette store og stille hus, som berørte ham ilde.

Nu hørte han at skyssskafferen ropte gjennem den lange, smale korridor:

— Nu er grossér’n kommet!

Krag gik ut i korridoren og ventet. Der var fire værelser paa hver side av korridoren, og disse værelser bar endnu numrene fra det gamle skyssskafferis tid. Længst nede var der en dobbeltdør ind til et større værelse.

Denne dør blev aapnet og en herre viste sig i korridoren.

Det var Reisman, den forsvundne direktør fra danseetablissementet.

Da han fik se Krag, steilte han til at begynde med, forbauset og ordløs. Men saa pludselig lukket han døren bak sig, fordi han vilde forhindre at Krag skulde se hvad der var indenfor.

— De er Krag, sa han — jeg kjender Dem.

— De synes at være forvirret derover, sa detektiven. — De hadde ikke ventet mig?

— Unegtelig ikke. Hvad vil De?

— Jeg vil være med paa det manglende hjørne, sa Krag.

— Men hvor i alverden er Jos? spurte pludselig dansedirektøren.




XIV.

HVOR ER JOS?[rediger]

Krag besvarte ikke direktørens spørsmaal. De to mænd blev staaende tause og betragtet hinanden i lyset fra korridorens flakkende gasblus.

Pludselig brast Reisman i latter — en lystig, knisende latter, og han fik et skøieragtig glimt i øinene. Han var ikke ulik en gut, som var blit grepet i et skjelmsstykke.

— Det er den dumme Ødegaard, sa han — naturligvis er det den dumme Ødegaard. Han kan nu aldrig tøile sin fantasi. De kan tro jeg var rasende paa ham, da jeg hørte han hadde faat Dem blandet op i affæren. Det er at drive saken for vidt. Men Ødegaard har som sagt alt for sterk fantasi. Han er jo ogsaa digter.

— Han er ikke alene om at ha overdrevet, svarte Krag; der er ogsaa en anden. Den unge von Brakel nemlig.

— Saa-aa — Hvad har han gjort?

— Han har revet i stykker sine vaskeregninger.

— Revet i stykker sine vaskeregninger, mumlet direktør Reisman og stirret forbløffet paa Krag — jeg forstaar ikke hvad De mener.

— Jeg skal forklare Dem det senere. Som alenestaaende fænomen er det vanskelig at fatte. Vi har været adskillig ængstelig for herrernes skjæbne.

— Det var ogsaa meningen.

— Jeg begynder at forstaa det. Men det var vel ikke meningen i den grad at forurolige Deres venner?

Reisman smilte igjen.

— Har vore venner virkelig været ængstelige for os?

— Overordentlig endog. Dr. Ovesen især har været nærved at gaa ut av sit gode skind.