Et norsk skib

Et norsk skib av Forfatter:Nordahl Grieg

Ti tusen tonn, en verden av jern,

går over hav, rugende svart.

Stormer og sjø sprænger den mot,

finder sin vei, holder sin fart.

Kopra og kull, bomuld og mais

bringes i havn, losses ved kran.

Baugen blir vendt fra gulgrått rovêr,

atter på vei mot det blå ocean.

Ankomst til havn, avgang påny;

stemplene slår, hugger sig frem.

Bombay, Rangoon, Kobe, Honkong,

dit sættes kurs; ingengang hjem.

Klamret av jern, ringet av hav,

sliter der liv på dækk og på dørk.

Hvem er vel de? Ti tusen tonn

går med sin frakt, livløs og mørk.

Men i det ødslige havets natt,

eller i havnen, fremmed og fjern,

ånder i ødet et skjult liv

fra goldt jern,

mastene seiler med grønt løv,

græss bølger fra svart kull,

blå ness skimtes om baug,

grå hus i kvelds guld.

Skog suser i mørk ruff,

elvs sang går skjælvende øm;

slik stiger et fjernt land

i mænds drøm, i mænds drøm.

Lytter der en mot ventilens brus?

Andet er det han akter på:

ute på tunet en lys natt,

hører han Blakken gå,

hører det rolige, jevne gnag

blandes med sus av skoger og fjeld.

Alt som er fred, går græssende her,

en norsk kveld.

Sydkorset drysser med sval sne,

gjennem den bleke dag hvor de går,

i skumrende gater, på vei hjem;

fnugg smelter i hendes hår.

Sjø vugger, med bløtt skvulp

et blankt gry om en blid ø.

Terner skriker i yr luft,

skyggen seiler i grøn sjø.

Et barn blir vækket bak blå syrén,

av bølgenes røster, av lyds kyss,

der hvor det sovnet ved samme sang,

ved sjøs byss . . .

Bål flammer, hvor brått slår,

flammer i skogen mot våte klær.

Kaffe dufter, og karva bla . . .

Dag dæmrer, med fint veir.

Måltrost drysser sit sølv, men lytt

mot fjerne blåner: en gjøk gol!

Venner driver igjen tilbygds

i gul sol.

Hjemmet gror av det øde rum,

krokus blusser av våt jord;

atter hører han kjendte trin,

goddag mor!

Kornet grønnes langs nattens kai,

kløver dufter i kvelds vind.

En ung jente læner sig mot

en hvit grind.

En verden av jern, et norsk skib.

For fremmede hav er fyrt under kjel.

Det bærer sin last; dog bærer det mer.

Det bærer i ødet et lands sjæl.