— Men snille Dem, Pedersen, dette har De ikke mye
ære av. Først lager De en masse bråk fordi om noen
guttunger slåss, og så har De ikke engang anstifteren
med Dem. Gå og hent ham, De treffer ham nok hjemme
hos byfogden.
Pedersen gikk. Mens de ventet, forklarte politimesteren far og brødrene at de ikke under noen omstendigheter måtte sette seg opp mot politiet. De skulle bare fulgt med straks og tatt gutten med seg bort på stasjonen.
— Ja, mente far, — jeg syns nå det var stor synd og skam at gutten skulle opp på stasjonen. Og vi visste ikke åssen politimesteren var.
Nå kom Kristian Haasted med en diger, hoven og blårød nese.
— Nå, sa politimesteren, jeg ser du har fått din bekomst. Det er bra for deg at denne gutten her har gitt nesa di det den fortjente, ellers hadde jeg måttet ta meg av ryggstykkene dine. Du kan gå hjem, min venn, og hilse faren din og si at den nesa har du fått fordi du var flåkjeftet og hoven. Adjø med deg.
Skårungen fikk en blank tiøre av politimesteren, alle sammen sa adjø og gikk.
Men far fulgte gutten sin like ned til båten. Det var best han holdt seg der, for oppe i byen rotet han seg bare opp i noe.
Tiøringa kjøpte skårungen sukker for, og det spiste han opp om kvelden, mens han satt alene nede i fembøringa og ventet på de andre.
Ilden lyste i kokeovnen akter i rommet, og skårungen passet kaffekjelen, mens han holdt nattevakt ombord. Mørkt og svart var det på alle kanter, bortsett fra de røde lysningene i båtene og de gule mololyktene.
