stønnet som en hvalross, — voldsom motstand mot politiet. Disse folkene —
— Nå, avbrøt politimesteren ham, — marsj opp på politistasjonen alle sammen.
Og hele følget dro av sted med mesteren i spissen, nedover gata, opp en lang bakke og endelig fram til et stort, mørkt hus med lys i et par av vinduene. Her gikk de inn, opp noen trapper og inn i et stort, varmt rom med mye lys. Politimesteren fikk av seg frakken og satte seg på en stol borte ved bordet.
Pedersen fortalte hva han hadde sett og opplevd.
— Kom fram, gutt, sa politimesteren.
Skårungen fram til bordet.
— Men kjære, det er jo min venn fra i morges, — var det ikke deg jeg fulgte til Hilmar Lehne?
— Jo, sa far, som kom fram i lyset, det er samme gutten, og politimesteren skal ha takk om De vil hjelpe ham ut av knipa denne gangen også, for jamen blir det verre om både politi og voksne folk skal legge seg etter gutten.
Skårungen stammet så fram sin historie om slagsmålet og endte med å si:
— Og så hadde far sagt at jeg ikke skulle bry folk med å hjelpe meg. Jeg fikk se til å klare meg selv, sa han. Men så kom den karen — han pekte på Pedersen — og ham kunne jeg ikke greie. Og så ville far hjelpe til, men så kom det så mange atte! Hadde det ikke vært så mange av dem, så skulle vi klart oss selv og ikke brydd politimesteren.
Politimesteren hadde vondt for å la være å smile og sa til Pedersen:
— Før fram Kristian Haasted.
Men Kristian Haasted var ikke med.
