lapp av nytt, sterkt tøy og med god sømmonn, så ble det like bra igjen. Og den lappen var penger. Hvis mor klarte å spare unna noen ører for hver middagsmat, så ville det til slutt bli så mye at en kunne legge det under hullet. Men det tok nok lang tid før det ble riktig mange ører, især fordi guttene var så sultne!
Tora lå og tenkte. Og så tenkte hun på sparebøssen som lå i skuffen til mor. Det var tre kroner og tjue øre i den. Og om fjorten dager var det julaften, da hadde hun kanskje fire kroner og skulle i byen og kjøpe presanger. Fire kroner — det var mange ører det! Mor måtte nok spare lenge og mange middager før det ble fire kroner av det. Mange poteter og mange tallerkner suppe. For kjøtt nyttet det nok ikke å spare noe på — sånn som guttene la i seg!
Om hun nå tok sparebøssen og ga den til far så han kunne betale gjelden. Nei — hun fikk iallfall vente til det var fire kroner i den. Og så spare naturligvis — spare på middagsmaten.
Tora sovnet og drømte om et stort hull i en brun kjole — et hull med fillete kanter og vanskelig å sy i stand. Og så fór Rolf og Peter omkring og gjorde det verre, så rent håpløst verre, sånn at det måtte en diger lapp til! Hun sydde og sydde og sov og drømte — — —
Neste morgen og senere på dagen da hun var kommet hjem fra skolen, gikk Tora rundt og grublet på det hun hadde hørt om natten. Og hun syntes det var riktig ille da Rolf og Peter om ettermiddagen ba mor om en krone hver til å fotografere seg på skolen.
— Nei, sa mor, det har vi sannelig ikke råd til, guttene mine.
Og guttene tagg og ba. Men Tora satt borte ved
