— For hvis du fikk det, så tjente vi jo såpass bra
at vi kunne bli kvitt denne gjelden nokså fort, ikke
sant?
— Jo, sa far, men så lenge det er sånn i det blå med dette gasjepålegget, så får vi jo innrette oss etter det vi har.
— Ja, og se til å spare på alle kanter.
— Stakkars mor, det er nok ikke flere kanter å spare på. Jeg vet nok det.
— Å — du vet vi kunne jo kanskje bruke litt mindre i husholdningen — —
— Barna må jo ha mat — —
— Ja, men kanskje vi kunne gjøre det billigere.
Så ble det stille igjen. Tora lå og lyttet med det ene øret opp fra puta — bare litt, så hun hørte med begge uten at hun behøvde å reise seg helt opp og vise at hun var våken. Mor vogget ganske svakt enda noen ganger. Og det var så stille, så stille. Veken i nattlampen gjorde et blaff; i lengden ble det litt vondt å ligge sånn med hodet i været. Vogga stanset.
Så sa far:
— Jo da, mor, jeg får nok dette pålegget med Guds hjelp!
— Å, vi kan jo klare oss uten også vet du. Vi kan godt spare de kronene, så vi får betalt gjelden.
— Du er så søt, lille mor! sa far, og Tora kunne se at far la armen om mors hode og kysset henne.
Så ble det stille. Litt etter sov både mor og far.
Lille Tora lå og tenkte. Hun tenkte på et hull, et riktig vrient hull i en kjole eller på en strømpe, ett med veldig fillete kanter, så det var vondt å få sydd det sammen. Et sånt hull som det måtte lapp til. Og det hullet var gjelden. Men kom det en lapp under, en
