Skolen lå utenfor byen med en høy steinmur
omkring. Det kjekkeste i verden var å gå gjennom
murporten og over den store, gruslagte skolegården — og
så ha lov til det, være akkurat som hjemme der!
Da raslet pennalet fryktelig, enda det ikke var noen andre enn Svend selv som kunne høre og beundre. Men kjekt var det!
De hadde bare tre timer om dagen i klassen til Svend — første klasse. Det var skrivning, regning, religion og norgeshistorie og litt geografi.
Og nå hadde de først religion, og kateketen gikk opp og ned på golvet og hørte.
Alle tolv — for de var tolv stykker i første klasse — kunne det første budet utenat, og kateketen sa de var flinke.
— Men hør nå, lille Svend, sa han plutselig: — vet du hva en avgud er for noe da?
— Ja, det visste Svend godt.
— Hvem er det som har avguder da?
— Hedningene.
— Riktig, lille Svend — men tror du ikke det er andre også som har avguder?
— Ne-ei, han trodde ikke det!
— Ingen av dem du kjenner?
Men da måtte Svend le litt. For at noen av dem han kjente skulle ha sånt omkring i husene sine som avgudsbilder med store hoder og dyrebein og alt sånt som han jo hadde sett bilder av — det var jo nokså morsomt å tenke på.
— Nei, ingen av dem jeg kjenner.
— Er du sikker på det?
— Svend ble nesten litt sjenert på kateketens vegne — spørre sånn da!
