DET FØRSTE BUD
— Hva er du for en liten mann da? spurte Reiersen i bokhandelen.
— Jeg heter Svend.
— Og du skal ha en skrivebok til ti øre. Vær så god. Du går på skolen da altså?
— Ja, det gjør jeg det.
— Kan du leksene dine i dag da?
— Du skal ikke ha fremmede guder for meg. Det er: vi skal frykte og elske Gud over alle ting og forlate oss på ham alene!
— Ser du det, du. Du får nesten få dette pene bildet av meg du, siden du var så flink.
Svend bukket og gikk. Han kunne nesten ikke nå håndtaket på Reiersens dør, men han fikk den da igjen likevel — før Reiersen nådde fram for å hjelpe ham!
Det var lang vei til skolen, og Svend marsjerte på med lange skritt. Han hadde nye kalosjer på seg og ransel på ryggen. Når han rykket litt på seg for hvert skritt; raslet pennalet inne i ranselen — og det var så kjekt; for så skjønte folk at han var skolegutt.
Så var det den store hunden hos Wattne — den pleide alltid å komme farende ut; men der sto det noen gutter, så det gjaldt å late som ingenting. Men pennalet raslet ikke i ranselen før Svend var kommet lykkelig og langt forbi porten til Wattne.
