slepte i vannet – og langsomt arbeidet han seg tilbake.
Vannet drev av ham, og klæme lå klissvåte inntil kroppen hans da han satte henne ned på elvebredden ved siden av Svend.
Svend tok lua av og hilste:
– Det var fært godt du ikke falt uti! sa han.
Hun sto litt og så fra den ene til den andre. Så satte hun seg med ett på en trestubbe og brast i gråt.
Guttene sto rådløse. Anton var temmelig blek i de drivvåte klærne sine. Svend så spørrende på ham – hva i all verden skulle de foreta sig med Huldra?
Endelig la Anton seg resolutt på kne ved siden av henne:
– Du må ikke være redd for oss to. Vi er bare noen gutter som ligger nede i et telt her og fisker!
Svend la seg ned på den andre siden av trestubben og føyde til:
– Vi hører egentlig til på prestegården.
Hun gråt så forferdelig at Anton prøvde å få henne til å ta hendene bort fra ansiktet ved forsiktig å klappe henne over håndleddene. Svend klappet henne på ryggen og i siden.
Endelig tørket hun øynene og så fra den ene til den andre:
– I – I thank you!
Hun var engelsk! De to latinere forbannet sin latinlinje. Hvorfor hadde de ikke gått engelsklinjen! De prøvde seg med noe elendig tysk, men det skjønte hun ikke noe av.
Plutselig hørte de en kraftig mannsstemme fra den andre siden:
– Ida! Ida!
