Omsider stanset Anton bak en stor bjørk og pekte
framover.
Svend bøyde seg fram og måpte:
Oppe på den høye skrenten på den andre siden av elva satt en liten pike i kort, tettsluttende kjole. Hun holdt i en fiskestang og stirret spent på snøret ute i vannet. Hun var barhodet og hadde utslått, gulkrøllet hår.
Begge guttene sto lydløse og måpte bak hverandre i dyp beundring. Svend så endelig spørrende bort på Anton. Og Anton hvisket:
– Huldra?
Nå bet det en fisk på snøret hennes, og hun fór opp med en lynsnar bevegelse. Men i det samme gled hun og rutsjet med et skrik nedover skrenten.
I samme nå lå Svend der så lang han var – puffet brutalt til side av Anton.
Da han fikk reist seg opp, så han Anton kjempe seg fram mot strømmen midt ute i elva. Den unge piken hadde fått fatt i en dvergbjørk og hang utfor fjellet. Elva gikk stri under henne.
Anton nådde fram til skrenten. Her rakk vannet ham nesten oppunder skuldrene, og han måtte rope for å overdøyve suset fra elva – :
– Bare slipp deg ned, så skal jeg ta imot deg!
Hun hadde nok ikke lagt merke til ham før han ropte. Hun vendte hodet og så på ham med et overrasket uttrykk. Han strakte armene opp – og med ett lot hun seg falle.
Anton holdt på å gå over ende i den strie strømmen da han fanget henne opp; men han fikk balansen igjen og løftet henne opp så høyt han kunne så bare kjolen
