”Tar jeg ut skilsmisse, blir hun sendt hjem. Der er hennes liv ødelagt for evig og alltid. En skilt kvinne har ingen status og verdi i hjemlandet. Det er hun som kommer til å få skylden for skilsmissen. Men jeg orker heller ikke å leve sammen med henne over 3 år, for at hun skal få bli i Norge. Jeg lever et liv ved siden av ekteskapet. Et liv jeg ønsket å leve”.
TILTAK:
- Regjeringen må utarbeide en overordnet strategi for hvordan vi som samfunn skal bekjempe vold i nære relasjoner og gjøre krisesentrene overflødige.
- Krisesentrene må ha en stabil og forutsigbar ressurstilgang slik at de kan legge langsiktige planer for arbeidet sitt.
- Alternativ til Vold eller liknende behandlingstilbud til barn på krisesentrene må etableres over hele landet.
- Kvinner som kommer til krisesentrene må få tilbud om behandling for eventuelle psykiske traumer som følge av vold.
- Ansvaret for vold og overgrep må legges på voldsutøver. Det må ses på alternative måter å løse problemet med vold i nære relasjoner. Kvinner og barn skal i hovedsak skjermes i egne hjem mens voldsutøver fjernes.
- Krisesenteret må bestå som akuttmottak for voldsutsatte kvinner, men de er ikke egnet for lengre opphold. Vi må markere hvem som bærer ansvaret for volden ved å ta voldsutøveren ut av hjemmet, og ikke resten av familien.
- Det må bli stilt krav om fysisk tilgjengelighet eller universell utforming på krisesentre i Norge slik at kvinner med funksjonsnedsettelser og kvinner med barn med funksjonsnedsettelser også får et lavterskeltilbud.
- Kvinner med tilleggsproblematikk skal ha de samme mulighetene for et trygt, gratis akuttilbud når de må flykte på grunn av vold.
- Det må forskes mer på omfanget av vold mot menn og det må kartlegges hvilke særskilte hjelpetiltak mennene har behov for. Krisesentre for menn og kvinner skal være separate tiltak med separat personale.
- Omsorgssvikt handler også om foreldre som har altfor sterk kontroll over barn. Skolen må rette blikket mot disse foreldrene.
- Staten må utvikle opplæring og veiledningstilbud for foreldre med innvandrerbakgrunn, ”om barn som vokser opp med flere kulturer”. Grupper der tvangsekteskap forekommer hyppigst bør få spesielt tilrettelagt opplæring.
- Staten må opplyse ungdom, både gutter og jenter, om hva tvangsekteskap er, hvordan det kan forbygges og hvordan gutter aktivt kan være med på å skape likestilling og likeverd i ekteskapet. Dette kan også gjøres i samarbeid med frivillige organisasjoner.
- Bedre oppfølging av ungdom og unge voksne som bryter med familier. Tilbud om ny identitet til de alvorligste tilfellene bør være en klar mulighet.
- Kompetanseheving i hjelpeapparatet.
- Flere boliger for de jentene som trenger beskyttelse. Rettssikkerheten til disse ungdommene er ofte truet, fordi de ikke får politibeskyttelse.
Kristin Skjørtens undersøkelse (2005) viser at norsk barnefordelingsrett i liten grad tar hensyn til påstander om vold når de bestemmer samvær og omsorg for barn. En sentral grunn til dette er at retten konkluderer med at volden var knyttet til samlivet med mor, og at dette ikke lengre vurderes som en aktuell problemstilling når forholdet er over.
Maria Erikson (2003) mener, på grunnlag av sin forskning i Sverige, at vold i liten grad er et vurderingstema i barnefordelingssaker i retten. I arbeidet med sin doktoravhandling fant hun at sosialkonsulentene som utredet omsorgsrettssakene, i liten grad så noen sammenheng mellom vold mot mor og vold mot barna. En vanlig vurdering blant sosialarbeiderne var; ”en mann kan være en dårlig partner, men likevel en god pappa”.
Etter innskjerpelsen i barneloven 2006 har dette bildet bedret seg noe, men fremdeles rapporterer krisesentrene og advokater som jobber med problemstillingen at det er rom for betydelig forbedring.
I Norge lever altfor mange barn i voldelige hjem. Noen av barna opplever direkte fysisk vold med de konsekvensene dette har. Andre av barna utsettes for psykisk vold, enten ved at foreldre retter trakasseringen direkte mot barna eller at barna er vitne til at mor utsettes for fysisk eller psykisk mishandling. Effekten av å være vitne til at far bruker vold mot mor er alvorlig. (Isdal, 2002).
