Barn på krisesentrene
Hvert år må i underkant av 2000 barn flykte til krisesentrene sammen med sine mødre. Per i dag finnes ikke noe felles behandlingstilbud for barn som opplever å komme i en slik situasjon. Krisesentrene er lavterskel botilbud, og de skal i utgangspunktet ikke drive terapeutisk behandling.
Gjennom prosjektet ”Barn som lever med vold i familien” (2004-2009) fikk barn på noen krisesentre et tilbud om oppfølging fra enten Alternativ til Vold eller fra Senter for Krisepsykologi i Bergen. Den nye krisesenterloven pålegger kommunene å gi barn helhetlig oppfølging ved å sørge for samordning av tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenestetilbudet, som f eks barnevernet og politiet. Barn som har vært på krisesentrene kan også få hjelp fra et av seks Barnehus. Det finnes likevel ikke et godt nok tilgjengelig behandlingstilbud eller samtaletilbud til barna.
Kvinnepanelet ønsker at alle barn som kommer til et av landets krisesentre skal ha et tilfredsstillende og likeartet tilbud om støtte og behandling basert på barnas individuelle behov. Alle behandlingsinstanser som gir barna hjelp må ha nødvendig kompetanse på vold.
Menn på Krisesentrene
Krisesenterloven som trådte i kraft 1. januar 2010 pålegger kommunene å ha et krisesentertilbud til mishandlete kvinner, menn og barna deres. Krisesentrene for kvinner har tretti års erfaring med hjelp til mishandlete kvinner. De har kompetanse på vold i nære relasjoner, behovene og reaksjonsmønstrene til kvinner i krise. De har, med unntak av to sentre, ingen kompetanse på mishandlede menn. Mange kommuner mangler egne tilbud til menn, og ønsker å pålegge de eksisterende krisesentrene å opprette et slikt tilbud.
Menn i krise er ikke det samme som kvinner i krise. Per i dag finnes det lite forskning og kunnskap om hva denne gruppen trenger av hjelp, behandling og sikkerhetstiltak. Omfanget av denne typen vold og hvilke hjelpetiltak menn har behov for må kartlegges. På denne måten kan vi få et effektivt og målrettet arbeid for å hjelpe menn som er ofre for vold i nære relasjoner.
Kvinnepanelet mener at mishandlete menn må få hjelp på egne premisser i separate tiltak.
En annen kompliserende faktor med å pålegge de eksisterende krisesentrene ansvar for å ta imot menn, er sikkerhet for kvinnene som bor der. Krisesentrene er lavterskeltilbud som baserer seg på at personen som ber om hjelp er troverdig. Noen voldsutøvere kan benytte seg av muligheten for å komme til sentrene under dekke av å være voldsutsatt. Det har forekommet drap og drapsforsøk utenfor sentre. Når menn skal bruke de samme lokalitetene kan dette utgjøre en sikkerhetsrisiko selv om arealene er atskilt. For kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn kan det være problematisk å oppsøke krisesenteret hvis det ikke er et kjønnsspesifikt tilbud. De vil også kunne få vanskeligheter med å returnere til sine miljøer hvis det er kjent at det også er menn på sentrene.
Tvangsekteskap er familievold
Tvangsekteskap rammer hovedsakelig kvinner, og er i utgangspunktet familievold i utvidet forstand. 80 prosent av henvendelsene til Røde Kors’ informasjonstelefon mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er fra jenter. Tvangsekteskap handler ikke bare om inngåelsen av et formelt ekteskap, men innebærer også voldtekt og vold i nære relasjoner. Jenta utsettes for et massivt press og skyldfølelse siden den kriminelle handlingen som tvangsekteskap er, som regel blir begått av den nærmeste familien. På mange måter er det en formell ikke-prostituert form for trafficking der kvinnekroppen er gjenstand for å opprettholde tradisjoner, tro, ære og seksuell kontroll, og/eller økonomiske kontroll.
Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile (LLH) melder også at flere unge menn henvender seg til dem fordi de er i fare for å bli giftet bort på grunn av sin seksuelle legning. Når foreldre blir klar over eller får mistanke om at sønnen deres er homofil/bifil prøver de å tvangsgifte han for å unngå skam over familien. Dette fenomenet ser en også i land som England.
http://www.herts.police.uk/report/forced_marriages.htm
Gutter som blir tvangsgiftet 20 prosent av henvendelsene som kommer til Røde Kors’ kontakttelefon mot tvangsekteskap og lemlestelse, er fra gutter fra etniske minoriteter. Det kan være gutter som enten står i fare for å bli tvangsgiftet eller som ønsker å gå ut av et tvangsekteskap. Gutter som er i et tvangsekteskap føler ofte ansvar for kvinnen som de er gift med, men som de ikke elsker.
