Hopp til innhold

Vanka (Tsjekhov)

Fra Wikikilden
Vanka
av Anton Tsjekhov, oversatt av Wikikilden
Novelle oversatt av Wikikilden fra Marian Fells engelske oversettelse Little Jack i Stories of Russian life.

Vanka Sjukov, en liten gutt på ni år som for tre måneder siden var blitt satt i lære hos skomaker Aljakhin, gikk ikke til sengs på julaften, men ventet til mesteren og formannen var gått til midnattsmesse. Så tok han en flaske blekk og en penn med rusten splitt fra mesterens skap, brettet ut et krøllete papirark foran seg, og begynte å skrive. Før han formet den første bokstaven kikket han flere ganger nervøst mot døra, gløttet opp på et ikon omgitt av hyller med støvellester og sukket dypt. Papiret lå på benken han knelte ved.

«Kjære bestefar, Konstantin Makarytsj,» skrev han, «jeg skriver et brev til deg. Jeg ønsker deg en gledelig jul, og håper at Gud velsigner deg. Jeg har verken far eller mor, du er den eneste jeg har igjen.»

Vanka vendte blikket mot det mørke vinduet hvor gjenskinnet av talglyset blafret, og han så bestefaren, Konstantin Makarytsj, klart og tydelig for seg: en liten, tynn, men usedvanlig aktiv gammel mann på sekstifem, med et lattermildt uttrykk i ansiktet og svømmende øyne; om dagen sover han i kjøkkenet eller spøker med kokka; om natten går han omkring i en stor saueskinnspels og slår på vakttromma. Bak ham, med hengende hoder, går de to hundene Kasjtanka og Ålen. Den siste bærer navnet fordi han er svart med en lang, røyskattlignende kropp. Ålen er uvanlig respektfull og hengiven; han betrakter både fremmede og venner med samme upartiske vennlighet, men han har likevel et dårlig rykte. Under den ydmyke og underdanige framtoningen skjuler den mest jesuittisk sluhet seg. Ingen visste bedre enn ham hvordan snike seg usett fram for å bite deg i foten, lure seg inn i ishuset, eller stjele høns fra bøndene. Bakbeina hans var blitt brukket mer enn en gang; to ganger var han blitt hengt, og hver uke denges han helseløs, men han kommer seg alltid igjen.

Akkurat nå står bestefar ganske sikkert ved porten og kikker opp på landsbykirkas lysende røde vinduer mens han stamper med filtstøvlene og erter tjenerne. Vakttromma henger i beltet. Han slår floke, skutter seg i kulden, og med en gamlings klukklatter kniper han først hushjelpen, så kokka.

«Hva med en klype snus?» spør han, og gir snusdåsen til kvinnene.

De snuser inn litt og nyser. Bestefars glede er ubeskrivelig, han ler som besatt og roper:

«Tørk det av! Det fryser fast!»

Også hundene får snus. Kasjtanka nyser, rynker på snuten og går fornærmet vekk. Ålen er respektfull nok til å la være å nyse, og logrer med halen. Været er strålende, og lufta stille, frisk og klar. Til tross for nattemørket er hele landsbyen synlig; de hvite takene med røyksøyler opp fra pipene, trærne sølvskimrende av frost, snøfonnene. Himmelen er strødd med lystig blinkende stjerner, og Melkeveien er så klar at det ser ut som om den er vasket og skrubbet med snø i anledning høytiden...

Vanka sukket, dyppet pennen, og fortsatte å skrive:

«I går fikk jeg pryl. Mesteren dro meg etter håret ut på gårdsplassen og slo meg med en stigbøyle fordi jeg uten å ville det sovnet mens jeg vogget spedbarnet. Sist uke sa frua at jeg skulle rense sild, og da jeg begynte å rense en fra halefinnen, tok hun den fra meg og stakk sildehodet opp i ansiktet mitt. Formannen ler av meg, han sender meg til kneipa for å kjøpe vodka og får meg til å stjele agurker for ham, og så slår mesteren meg med hva han måtte ha for hånden. Og jeg har ingenting å spise. Jeg får brød til frokost, grøt til middag, og til kvelds er det brød igjen. Teen og suppa slurper mesteren og frua i seg. Og jeg må sove på gangen, og når spebarnet gråter hele natta får jeg ikke sove fordi jeg må holde vogga i bevegelse. Kjære bestefar, værsåsnill å ta meg vekk herfra, hjem til landsbyen. Jeg holder ikke ut. Jeg trygler deg på mine knær; jeg vil be for deg hele livet mitt. Ta meg vekk herfra, ellers kommer jeg til å dø.»

Vankas munn skalv, han gned seg i øynene med en skitten knyttneve og hulket.

«Jeg skal male snusen din for deg,» fortsatte han, «og gå i forbønn for deg; og om jeg ikke gjør det kan du drepe meg som Sidorovs geit. Og hvis du synes jeg trenger noe å gjøre kan jeg be forvalteren være så snill å la meg pusse støvlene for ham, eller jeg kan pløye istedet for Fedka. Kjære bestefar, jeg klarer ikke mer; jeg kommer til å dø. Jeg ville løpe avsted til landsbyen, men jeg har ingen støvler og det er så kaldt. Og når jeg blir stor skal jeg alltid passe på deg og ikke la noen få plage deg, og når du dør skal jeg be til Gud for deg slik jeg gjør for moren min, Pelageja.»
«Moskva er en stor by. Alle husene er herskapelige, og det er mange hester, men ingen sauer, og hundene er ikke farlige. Barna bærer ikke stjerner,[1] og de slipper ingen inn i kirkekoret, og i et butikkvindu så jeg at de solgte fiskekroker med snøret på, og det var en fisk på hver krok, og krokene var veldig store, og på en av dem hang en stør som veide førti pund. Jeg så en butikk hvor de solgte alle slags skytevåpen akkurat slike som herren vår har; noen kostet hundre rubler. Hos slakteren er det ryper og rapphøns og harer; men betjeningen vil ikke fortelle hvor de ble skutt.»
«Kjære bestefar, når det er juletrefest i det store huset, hold av noen forgylte nøtter til meg, og gjem dem i den grønne kista. Spør frøken Olga om du kan få noen, og fortell henne at de er til Vanka.»

Vanka trakk et skjelvende sukk og stirret på vinduet igjen. Han mintes at han var med bestefaren ut i skogen for å hente juletre. Det var lykkelige tider! Bestefaren harket og kremtet, snøen knaste og knitret, og Vanka klukket i ren fryd. Før han hogde ned treet røkte bestefar ferdig pipa og tok en rolig klype snus mens han hele tiden lo av lille, frosne Vanka. De unge snødekte furutrærne sto urørlige og undret: «Hvem av oss skal dø?» Harer pilte over snøen, og bestefar klarte ikke å slutte å rope: «Hold den! Hold den! Hold den! Å, den stubbhalede djevelen!»”

Så trakk bestefar den felte furua opp til det store huset, og alle satte i gang med pyntingen. Den aller flittigste var frøken Olga, Vankas favoritt. Mens Vankas mor, Pelageja, fremdeles levde og var hushjelp i det store huset, pleide frøken Olga å gi Vanka sukkertøy, og siden hun ikke hadde annet å ta seg til, lærte hun ham å lese og skrive og telle til hundre, ja til og med å danse kvadrilje.

Da Pelageja døde ble den foreldreløse gutten forvist til kjøkkenet der bestefaren holdt til, og derfra ble han sendt til Moskva, til Aljakhin, skomakeren.

«Du må komme, kjære bestefar,» fortsatte Vanka, «Værsåsnill, kom! Jeg ber deg for Guds skyld komme og ta meg vekk herfra. Ha medlidenhet med din stakkars lille foreldreløs gutt, for alle skjeller meg ut, og jeg er så sulten, og det er så ensomt – jeg klarer ikke beskrive deg hvor ensomt det er. Jeg gråter hele dagen lang. Og her om dagen slo mesteren meg i hodet med en støvellest så jeg falt og nesten ikke kom til meg selv igjen. Og hils Aljona og enøyde Grigorij og kusken, og ikke la noen få bruke trekkspillet mitt.»
«Barnebarnet ditt,
Ivan[2] Sjukov
Kjære bestefar, kom!»

Vanka brettet sammen papiret og la det i en konvolutt som var kjøpt for en kopek samme kveld. Han tenkte seg om et øyeblikk, så dyppet han pennen i blekket, og skrev utenpå:

«Til bestefar i landsbyen»

Han klødde seg i hodet, funderte litt, og la til:

«Konstantin Makarytsj»

Overlykkelig over å ha fullført brevet uten avbrytelser satte han lua på hodet, men tok seg ikke tid til å kaste jakka over skuldrene, og sprang ut i bare skjorta.

Han hadde spurt slakteren kvelden før, og visste nå at det bare var å legge brev i postbokser, og så ville fulle kusker kjøre brevene over hele verden i postvogner med ringende bjeller. Vanka løp til nærmeste postboks og puttet brevet i åpningen.

En time senere lå han i dyp søvn etter å ha slumret inn til søte drømmer. Han drømte om en ovn. På ovnen satt bestefar og svingte sine bare bein mens han leste Vankas brev for kokka. Rundt ovnen tasset Ålen og logret med halen.

Fotnoter

[rediger]
  1. ↑ En tradisjonell juleskikk hos russiske bønder
  2. ↑ Vanka er en diminutiv form av Ivan

Fakta

[rediger]

Andre oversettelser

[rediger]
Hentet fra «https://no.wikisource.org/w/index.php?title=Vanka_(Tsjekhov)&oldid=101941»