Kokkepikens bryllup (Tsjekhov)
| Kokkepikens bryllup av , oversatt av Wikikilden |
| Novelle oversatt fra Marian Fells oversettelse The Cook's Wedding på engelsk wikisource. |
Grisja, en liten rabagast på sju år, sto og lyttet ved kjøkkendøra mens han kikket gjennom nøkkelhullet. Det foregikk noe på kjøkkenet som virket svært underlig, og som han aldri hadde sett før. Ved bordet der man vanligvis hakket løk og skar opp kjøtt, satt en stor, fetladen mann i en lang kjøremudd. Hår og skjegg var rødt, og en stor svetteperle hang fra nesetippen. På høyre hånd balanserte han et tefat på fem utstrakte fingre, og han slurpet te og knaste sukker så høyt at hårene reiste seg på ryggen til Grisja. Rett overfor ham satt den gamle barnepiken Aksinja; også hun drakk te. Hun satt med en alvorlig mine, men strålte samtidig triumferende. Kokka, Pelageja, var travelt opptatt ved ovnen, og det så ut som hun forsøkte å skjule ansiktet. Grisja kunne se at ansiktet hennes så ut som det brant; det skiftet farge i alle regnbuens sjatteringer fra mørkerødt til likblek. Med skjelvende hender plukket hun opp kniver, gafler, ovnsved og tørkekluter i et frenetisk tempo mens hun rotet rundt og mumlet for seg selv uten å få gjort noe fornuftig. Hun gløttet ikke en eneste gang mot bordet der de to andre satt, og uten å snu hodet mot dem svarte hun brått og krasst på barnepikens spørsmål.
«Drikk, drikk, Danilo» oppfordret barnepiken, «hvorfor drikker du alltid te? Ta nå litt vodka!»
Og barnepiken skjøv flaska mot gjesten med et konspiratorisk uttrykk i ansiktet.
«Jeg smaker det aldri, men takk for tilbudet» sa kusken. «Tving meg ikke til å drikke alkohol, min gode Aksinja!»
«Hva er feilen med deg? At du, en kusk, ikke drikker vodka? En ungkar bør drikke! Kom igjen, smak nå litt!»
Kusken rullet med øynene mot vodkaen, og så mot det slue ansiktet til barnepiken – hans eget ansikt så ikke mindre utspekulert ut.
«Å, nei, du lurer ikke meg», så han ut til å si.
«Nei, ellers takk, jeg drikker ikke», svarte han høyt. «Denslags dumskap nytter ikke i en bransje som vår. En håndverker som sitter i sitt verksted kan drikke om han vil, men vi kusker er for mye ute blant folk. Er vi ikke? Tenk om jeg satt på en kneipe mens hesten min slet seg, eller enda verre: hva om jeg ble full og sovnet så jeg falt av kuskesetet? Det er hva som ville skje.»
«Hvor mye tjener du på en dag, Danilo?»
«Det varierer fra dag til dag. En dag kan jeg få en tur til tre rubler, en annen dag returnerer jeg til stallen uten en kopek. En kusks arbeid er ikke mye verdt, dere vet jo selv at noen ganger summer vi rundt like tett som fluer rundt ei kuruke, høyet er dyrt, reisende få og de fleste vil helst ri. Men, Gud være lovet, vi klager ikke. Vi klarer å holde oss med klær og mat, og vi kan til og med gjøre en og annen lykkelig – kusken kastet et blikk i Pelagejas retning – om de vil!»
Det var alt Grisja fikk høre, for moren hans kom og sendte ham på barneværelset.
«Gå og gjør lekser, du har ingenting med å stå her.»
Vel inne på barneværelset tok Grisja fram læreboken Morsmålet vårt og forsøkte å lese, men klarte det ikke. Han satt igjen med alt for mange spørsmål etter det han hadde sett og hørt.
«Kokka skal gifte seg», tenkte han. «Det er underlig. Jeg forstår ikke hvorfor hun skulle ønske det. Mamma giftet seg med pappa og min kusine Vera giftet seg med Pavel Andrejtsj, men pappa og Pavel Andrejtsj har urkjeder i gull og fine klær, og støvlene deres er alltid rene. Jeg kan forstå at noen gjerne vil gifte seg med dem. Men denne fryktelige kusken med rød nese og filtstøvler – æsj! Og hvofor vil barnepiken at stakkars Pelageja skal gifte seg?»
Da gjesten var gått, kom Pelageja inn i for å gjøre husarbeidet. Hun var fortsatt opphisset. Ansiktet var rødt, og hun så skremt ut. Det var så vidt moppen berørte gulvet, og hun feide hvert hjørne minst fem ganger. Hun drøyde lenge i rommet der mamma satt. Det virket som hun ikke ville være alene, og lengtet etter å lette hjertet sitt og dele inntrykkene med noen.
«Da er han gått», begynte hun da hun forsto at mamma ikke ville åpne samtalen.
«Det ser ut til å være en bra mann», sa mamma uten å se opp fra broderiet. «Han er edruelig, og ser stødig ut.»
«Men frue, jeg vil ikke gifte meg med ham!» utbrøt Pelageja. «Jeg vil bare ikke!»
«Ikke vær dum, du er ingen unge! En beslutning om å inngå ekteskap er en alvorlig beslutning, og du må tenke nøye over det og ikke skrike slik uten grunn. Liker du ham?»
«Å, kjære frue!», mumlet Pelageja forvirret. «De sier ting om ham som ... de gjør det!»
«Hun burde si rett ut at hun ikke liker ham», tenkte Grisja.
«For en gås du er! Si meg, liker du ham?»
«Han er en gammel mann, frue! Hi, hi.»
«Nei hør nå her», barnepiken sprang fra den andre siden av rommet. «Han er ikke førti år ennå! Og hva skal du med en ung mann. Gift deg med ham og bli ferdig med det!»
«Jeg vil ikke gifte meg med ham! Jeg vil ikke, vil ikke!», skrek Pelageja.
«Du er sta som et esel, det er det du er! Hvem er det du er ute etter? Enhver annen kvinne ville gått på kne for ham, og du sier at du ikke vil gifte deg med ham! Hun løper etter Grisjas lærer, hun gjør det, frue; hun blunker til ham! Æsj, for en skamløs pike!»
«Har du sett Danilo før» spurte mamma Pelageja.
«Hvordan kunne jeg sett ham før i dag? Dette var første gang. Aksinja plukket ham opp ett eller annet sted – den tullingen! Hvorfor må dere kaste ham etter meg?»
Den dagen holdt hele familen øynene festet på Pelagejas ansikt mens hun serverte ved middagen, og ertet henne om kusken. Pelageja rødmet voldsomt og kniste som besatt.
«Det må være fryktelig skamfullt å bli gift», tenkte Grisja. «For en fryktelig skammelig skjebne!»
Middagen var for salt, det piplet blod fra de halvkokte kyllingene, og for å gjøre katastrofen komplett mistet Pelageja kniver og gafler og asjetter som om hendene hennes var to vaklevorne hyller. Men ingen klandret henne, for alle skjønte hvilken sinnstilstand hun måtte være i.
En gang kastet pappa ned servietten og sa irritert til mamma:
«Hva er hensikten med å spille Kirsten Giftekniv? Kan de ikke få ordne seg selv om de ønsker å gifte seg?»
Etter middagen svinset nabolagets kokker og hushjelper inn og ut av kjøkkenet der det ble hvisket sammen til sent på kvelden. Gudene må vite hvordan de hadde luktet at det var giftemål på gang! Grisja våknet opp midt på natten og hørte barnepiken og kokka mumlet sammen bak forhenget. Barnepiken forsøkte å overbevise kokka om noe, og sistnevnte vekslet mellom å hulke og fnise. Etter at han hadde falt i søvn drømte Grisja at Pelageja ble lokket vekk av Djevelen og en heks.
Neste dag var roligere, og fra da av gikk livet i kjøkkenet som om det ikke fantes noen kusk i hele verden. Det var bare det at barnepiken fra tid til annen tok på seg sjalet, anla en streng og triumferende mine, og ble borte et par timer – åpenbart for å drive forhandlinger... Pelageja og kusken traff ikke hverandre, og om navnet hans ble nevnt fløy hun i luften av raseri og utbrøt:
«Måtte han brenne i helvetet! Som om jeg noen gang tenkte på ham – æsj!»
En kveld da Pelageja og barnepiken var travelt opptatt med å klippe opp kjolestoff i kjøkkenet, kom mamma inn og sa:
«Selvsagt kan du gifte deg med ham, Pelageja, det er din egen sak, men du må forstå at han ikke kan bo her. Du vet at jeg ikke liker at menn henger rundt i kjøkkenet. Husk det! Og jeg kan ikke gi deg tillatelse til å gå ut om kveldene.»
«Hva tar du meg for, frue», skrek Pelageja. «Hvorfor fortsetter du å presse ham på meg? Faen ta ham! La han styre på som han vil. Hvorfor prøver han å klenge seg på meg?»
Da han kikket inn i kjøkkenet en søndag morgen, fikk Grisja seg en overraskelse. Rommet var fullpakket; kokkene fra nabolaget var der med husets portner, to konstabler, en gullbehengt sersjant og en gutt ved navn Filka. Vanligvis oppholdt Filka seg rundt vaskeriene hvor han lekte med hundene, men i dag var han vasket og stelt og kledd i en lang tunika, og han bar et ikon i hendene. I midten av kjøkkenet sto Pelageja i en ny kjole av farget bomull med en blomsterkrans på hodet. Ved siden av sto kusken. Det unge paret rødmet og svettet, og blunket vilt med øynene.
«Vel, da er det på tide å begynne», sa sersjanten etter en lang stillhet.
En trekning gikk over Pelagejas ansikt og hun begynte å sippe. Sersjanten tok opp et stort stykke brød fra bordet, trakk barnepiken til sin side, og startet seremonien. Kusken nærmet seg sersjanten, gikk ned på kne foran ham og gav ham et smask på hånden. Pelageja fulgte mekanisk etter, og falt også på kne. Til slutt åpnet ytterdøren seg, en hvit hvirvelvind blåste inn på kjøkkenet, og forsamlingen strømmet ut på gårdsplassen.
«Stakkars, stakkars Pelageja!» tenkte Grisja da han hørte kokka hulke. «Hvor fører de henne? Hvorfor griper ikke mamma og pappa inn?»
Etter bryllupet sang de og spilte trekkspill i vaskeriet til langt på natt. Mamma var sur hele kvelden fordi barnepiken stinket vodka, og fordi bryllupet gjorde at det ikke var noen som kunne varme samovaren. Pelageja hadde ikke kommet tilbake da Grisja gikk til sengs.
«Stakkars henne, hun gråter et sted der ute i mørket», tenkte han. «Og kusken ber henne holde opp!»
Neste morgen var kokka tilbake på kjøkkenet. Kusken var innom som snarest. Han takket mamma, og idet han kastet et strengt blikk på Pelageja, sa han:
«Hold henne under oppsikt, frue! Og du også, Aksinja, ikke la henne være alene; hun må oppføre seg skikkelig. Ikke noe tull der i gården! Og gi meg fem rubler av lønna, frue, jeg trenger nytt seletøy til hesten.»
Så dette ble en ny gåte for Grisja! Pelageja hadde vært fri til å gjøre som hun ville og var ikke ansvarlig for noen. Og så plutselig, uten noen som helst grunn, kom det en ukjent mann som på en eller annen måte hadde fått retten til å kontrollere handlingene og eiendommen hennes! Grisja ble svært lei seg. Han var på nippet til å gråte og ønsket desperat å være snill mot denne kvinnen, som for ham så ut til å ha falt som offer for menneskers ondskap. Han løp inn i forrådsrommet, tok det største eplet han kunne finne, listet seg inn på kjøkkenet, kastet eplet i fanget til Pelageja, og løp tilbake så fort beina kunne bære ham.