Barn (Tsjekhov)
| Barn av , oversatt av Wikikilden |
| Novelle oversatt fra Marian Fells engelske oversettelse i Stories of Russian life. |
Pappa, mamma og tante Nadja er ikke hjemme. De er i dåpsselskap hos den gamle offiseren, han som alltid rir på en liten grå hest – og Grisja, Anna, Aljosja, Sonja og kokkas sønn, Andrej, sitter ved spisebordet og spiller lotto mens de venter på at de skal komme tilbake. Sant å si er det over sengetid, men hvordan er det mulig gå til sengs før man har hørt mamma fortelle hvordan babyen så ut ved dåpen, og hva som sto på menyen?
Bordet blir opplyst av en hengelampe og er overstrødd av tall, nøtteskall, papirlapper og glassbiter. Foran hver spiller ligger to kort og en liten haug med glassbiter som brukes til å dekke over kortsymbolene. Midt på bordet står en liten hvit skål med fem kopekmynter, nær skåla et halvspist eple, en saks og en asjett der de har fått beskjed om å legge nøtteskallene. Barna spiller om penger og potten er på fem kopek. Regelen er at blir man tatt i juks, er man ute. Spillerne er alene i spisestuen. Barnepiken er i kjøkkenet nedenunder og lærer kokka kunsten å klippe kjolestoff, og den eldste broren, Vasja, en skolegutt i femte klasse, ligger på sofaen i salongen og kjeder seg.
Barna spiller ivrig; det er Grisjas ansikt som uttrykker den største opphisselsen. Han er en ni år gammel gutt med barbert hode, runde kinn og fyldige lepper. Siden han allerede går i forberedende klasse regner han seg som voksen og svært smart. Han spiller bare for pengenes skyld; hadde det ikke vært for myntene i den lille skåla ville han ha gått til sengs for lenge siden. Med de brune øynene sine gransker han nervøst og misunnelig motspillernes kort. Frykt for å tape, sjalusi og finansielle utregninger fyller det glattrakede hodet hans og gjør at han ikke klarer å sitte stille eller samle tankene, så han vrir seg som om han satt på torner og nåler. Vinner han, griper han pengene grådig og putter dem straks i lomma. Søsteren hans, Anna, er åtte år, har en spiss hake og lyse, oppvakte øyne. Også hun er redd for at en annen skal vinne. Hun veksler mellom å rødme og blekne, og holder spillerne under skarpt oppsyn. Pengene interesserer henne ikke; hun spiller fordi hun elsker å vinne. Sonja, den andre søsteren, er seks år. Hodet hennes er dekket av krøller og kinnene hennes har en farge man bare ser i ansiktet på kjernesunne barn, dyre dokker - og på sukkertøybokser. Hun spiller lotto fordi hun gleder seg over spillet. Ansiktet hennes stråler av fryd, og hun ler og klapper i hendene uansett hvem som vinner.
Aljosja, en rund liten person, peser, snøfter og ser på kortene med kulerunde øyne. Han er verken grådig etter gevinst eller seier. Han er fornøyd så lenge han får sitte ved bordet og ikke blir sendt til sengs. Han ser flegmatisk ut, men innerst inne er han en usympatisk fyr. Han sitter ikke ved bordet så mye for spillets skyld som for kranglene han vet vil komme. Han blir veldig fornøyd dersom et barn slår eller forulemper et annet. Han har lenge hatt behov for å gå et visst sted, men han tør ikke forlate bordet et eneste sekund av redsel for at de andre skal stjele tallene eller kopekene hans. Han kjenner bare tallet ett og de som ender på null, så Anna dekker tallene for ham.
Den femte spilleren, Andrej, kokkas sønn, er en sykelig gutt med mørk hud. Han er kledd i en bomullsskjorte, og et kopperkors henger om halsen på ham. Ubevegelig og drømmende står han og betrakter kortene. Han er likegyldig overfor sin egen og andres suksess; i stedet er han oppslukt av spillets matematiske side, og tallenes enkle teori. «Det er pussig», tenker han, «at med så mange ulike tall i verden, hvordan kan det ha seg at de ikke forveksles?»
Med unntak av Sonja og Aljosja går oppgaven med å rope opp tallene på rundgang. Fordi tallene er så like, har de gjennom prøving og feiling funnet opp morsomme uttrykk og tilnavn for dem — syv kaller de «staven»; elleve «spisepinner»; syttisyv «Semjon Semjonitsj»; nitti «bestefar», og så videre. Spiller skrider lystig framover.
«Trettito!» skriker Grisja og trekker de gule lappene opp av farens hatt. «Sytten! Staven! Tjuefire, jeg må flire!»
Anna ser at Andrej har oversett tjuefire. Vanligvis ville hun påpekt dette, men nå ligger selvbildet hennes i den lille skåla med mynter, så hun fryder seg.
«Tjuetre!» fortsetter Grisja. «Semjon Semjonitsj! Ni!».
«Æsj, en bille! En kakerlakk!» roper Sonja mens hun peker på en kakerlakk som løper over bordet.
«Ikke drep den!» sier Aljosja med dyp stemme. «Den kan ha barn!»
Sonja følger billen med øynene mens hun tenker på avkommet og undrer seg over hvor små billebarn egentlig må være.
«Førtitre! En!» fortsetter Grisja, irritert fordi Anna allerede har dekket to linjer. «Seks!»
«Spillet er over, jeg har vunnet!» roper Sonja, himler med øynene og fniser kokett.
De andre spillerne blir lange i maska.
«Vi må kontrollere tallene dine!» sier Grisja og ser hatefullt på henne.
Som den største og dyktigste har Grisja tatt på seg rollen som dommer; det er han som har det siste ordet.
De bruker god tid på å verifisere Sonjas kort, og til medspillernes store gremmelse ser det ikke ut til at hun jukset. De starter en ny runde.
«Jeg så noe rart i går», sier Anna, som til seg selv. «Filip Filipovitjs vrengte øyelokkene og øynene hans var helt røde og skremmende, akkurat som på en djevel.»
«Det har jeg sett også», sier Grisja. «Åtte! En guttene på skolen kan vifte med ørene. Tjuesju!»
Andrej ser opp på Grisja, tenker seg om og sier:
«Jeg kan også vifte med ørene.»
«Ja, så gjør det, da!»
Andrej leer på øynene, leppene, fingrene, og tror at også ørene beveger seg. Alle ler.
«Han der Filip Filipovitjs er ikke hyggelig», sukker Sonja, «Han kom inn på barneværelset i går mens jeg sto i bare underskjørtet. Jeg ble så flau!»
«Spillet er over!» roper Grisja brått og snapper pengene fra skåla. «Bare sjekk om dere vil!»
Kokkas sønn ser opp og blekner.
«Da er det slutt for min del», sier han lavt.
«Hvorfor?»
«Fordi jeg har spilt bort alt jeg hadde.»
«Du kan ikke spille uten penger», erklærer Grisja.
Andrej leter febrilsk gjennom lommene, men finner ikke annet enn brødsmuler og en opptygd blyantstump. Han begynner å henge med geipen og blinker febrilsk. Han er på nippet til å gråte.
«Du skal få mer penger» sier Sonja, hun klarer ikke å se hans lidende uttrykk. «Pass bare på at du betaler meg tilbake!»
Pengene betales ut og spillet fortsetter.
«Jeg hører bjeller!» sier Anna og sperrer opp øynene.
Alle stopper å spille, og stirrer måpende på det mørke vinduet. Gjenskinnet av lampelyset blafrer mellom skyggene der ute.
«Du bare tror du hørte noe.»
«Om natten ringer de bare på kirkegården», sier Andrej.
«Hvorfor ringer de der?»
«For å forhindre at tyver bryter seg inn i kirka. De er redd for bjellene.»
«Hvorfor skulle tyver ønske å bryte seg inn i kirka?» spør Sonja.
«Hvorfor? For å drepe vaktmannen, selvsagt!»
Etter ett minutts stillhet ser de på hverandre, trekker på skuldrene og fortsetter spillet.
«Han jukser!» roper Aljosja brått, uten noen spesiell foranledning.
«Du juger! Jeg jukset ikke!» Andrej blekner, gjør en grimase og klapser Aljosja på hodet. Aljosja stirrer forbannet på Andrej, hopper opp, og med et kne oppå bordet smekker han til Andrej på kinnet! De utveksler hvert sitt slag til, og begynner å brøle. Dette blir for skremmende for Sonja, som også begynner å gråte, og spisestuen gir gjenlyd av skjærende klagerop.
Men tro ikke at dette gjør en slutt på spillet. Før det har gått fem minutter ler barna igjen og skravler like fredelig som før. Ansiktene er grimet av tårer, men det forhindrer dem ikke fra å smile. Aljosja stråler til og med - det har jo vært en krangel!
Vasja, skolegutten, kommer inn i spisestuen. Han ser søvning og lei ut.
«Så avskyelig!», tenker han da han ser Grisja romstere i lomma så myntene klirrer. «Tenk å gi barna penger! Bare ideen med å la dem spille om penger! Det er meg en fin utdannelse! Avskyelig er det!»
Men ungene spiller med slik iver at han får lyst til å prøve lykken selv.
«Vent et øyeblikk! Jeg vil også spille», utbryter han.
«Så legg i en kopek, da!»
«Et øyeblikk», sier han og romsterer i lommene sine. «Jeg har ingen kopekmynt, men her er en rubel. Jeg satser en rubel.»
«Nei, nei, nei; legg i en kopek!»
«Tosker, en rubel er mer verd enn en kopek», forklarer gutten. «Den som vinner kan veksle.»
«Nei, vær så snill å gå vekk.»
Skolegutten trekker på skuldrene og går inn på kjøkkenet for å veksle med tjenerne, men der er det tydeligvis ikke en eneste kopek å finne.
Tilbake i spisestuen spør han Grisja, «Kan ikke du veksle med meg? Du skal få rabatt. Vil du ikke? Så selg meg ti kopek for en rubel.»
Grisja ser mistenksomt på Vasja. Han har en følelse av at dette er et svindelforsøk.
«Nei, jeg vil ikke», sier han og holder hånda over lomma.
Vasja mister tålmodigheten og kaller spillerne idioter og pappskaller.
«Vasja, du kan få innsatsen av meg», roper Sonja. «Sett deg ned!»
Gutten tar plass og legger to kort foran seg. Anna begynner å rope ut tallene.
«Jeg mistet en kopek!» utbryter en bekymret Grisja. «Vent litt!»
Barna hekter ned lampen og kryper innunder bordet for å se etter mynten.
De griper om nøtteskall og all slags søppel, og klinker hodene sammen, men noen mynt finner de ikke. De starter på nytt og leter til Vasja snapper lampen ut av Grisjas hånd og henger den tilbake på plass. Grisja fortsetter å lete i mørket.
Men så kommer mynten endelig til rette igjen. Spillerne tar plass rundt bordet og skal til å gjenoppta spillet.
«Sonja sover!» roper Anna.
Med sitt krøllete hode i armene sover Sonja så fredfylt og dypt som om hun hadde sovet en hel time. Hun sovnet brått da de andre lette etter kopeken.
«Kom og legg deg på mammas seng!» sier Anna, og leier henne ut av spisestuen. «Kom!»
Hele gjengen blir med, og etter fem minutter er mammas seng litt av et syn. Oppå sengen sover Sonja. Aljosja snorker ved siden av henne. Grisja og Anna sover anføttes. Også Andrej, kokkas sønn, har funnet sin plass. Myntene ligger i nærheten – maktesløse helt til neste spill starter.
God natt!
Fakta
[rediger]- Oversatt fra Marian Fells engelske oversettelse: Children i Stories of Russian life (1914).
Andre oversettelser
[rediger]- Engelsk oversettelse av Constance Garnetts Children på 201 Stories by Anton Chekhov.
- Engelsk oversettelse av Constance Garnett: Children i The Cook's Wedding and Other Stories på Gutenberg.org.