Men nu, idet han igjen tok plass ved bordet, så han
en herre som stod og betraktet ham ved inngangen til
marmorhallen. Og Kjeldsen forstod straks at det var
dette blikk han hadde følt i nakken. Det var William
Whistler, som stod der — cigarettrøkende, i smoking
og med en monokkel i sort silkebånd klemt i øiet.
Blikket svømte unaturlig stort inne i dette
monokkelglass, og det var dette store og usedvanlige øie
Kjeldsen hadde følt som en fysisk fornemmelse.
Willem Whistlers arroganse var i denne pose steget ytterligere. Kjeldsen så nøiere på ham og i nogen øieblikk betraktet de hinannen gjensidig uten å hilse på hverandre. Det forekom Kjeldsen, at den annens ansikt var blitt eldre, og han fant det besynderlig. Kanskje var det restaurantens lysgnitter, som frembragte dette resultat. Whistlers hud var blitt ennu mere ufrisk enn ellers, mere murstensaktig grov, og der var kommet en skygge ved munnen, en skygge av alder og gremmelse. Kjeldsen fant at hans ansikt var mere fengslende slik, det var et ansikt man måtte legge merke til blandt tusen.
Dr. Ebner hadde straks opdaget hvem som var gjenstand for Kjeldsens opmerksom. Doktoren smilte og forsøkte sig med en spøkefull bemerkning:
— Og enda påstår man, at bonvivant’enes tid er forbi hertillands!
— Jeg bare tenker på, svarte Kjeldsen, at et slikt ansikt er lett gjenkjennelig.
— De tenker alltid identifikasjonsmessig, når De ser på folk.
