har sent lørdag kveld hatt visse oplevelser i sin bolig som stillet alene for sig selv blir ganske betydningsløse, men som får en merkelig sammenheng med virkeligheten, når de forbindes med mordets forskjellige faser. Hun får besøk av en av sine venner, som, idet han går fra henne sier, at nu går han for å spille et stort spill.
— Tenk på Vivianas venner, avbrøt dr. Ebner uvillig, De kjenner dem ikke. Jeg kjenner mange av dem. Der er knapt en av dem, som ikke er ivrige spillere. Farlige pokerspillere i Norske Klubb og andre cirkler. Bemerkningen er falt således kanskje: Ikveld føler jeg at jeg har hell med mig, Viviana, idag vil jeg spille høit.
— Riktig! Men fordi hun i sitt eksalterte temperament blander bemerkningen sammen med sine fantasier om mordet får den en tragisk dybde. Samme natt, meget senere, kommer vennen tilbake og han sier da at han er meget trett. Han er ganske ute av sig og beklager de vanskeligheter, som en ubarmhjertig skjebne kaster i veien for ham.
— Spilleren har tapt igjen, det er tydelig. Så søker han trøst. Der er mange slike dårlige tapere. De søker bestandig trøst. Især hos fruentimmer.
— Meget mulig. Men det forunderlige er, at i den tragiske tone Viviana forteller det, kan det godt passe inn i forbrytelsens forløp. Iallfall i dens stemning. Egentlig er denne fantasi, som synes bragt oss helt fra uvirkelighetens verden, det eneste faktiske som leder oss i øieblikket. Spilleren har på et bestemt klokkeslett om natten telefonen til Viviana.
