Efter hvad Kjeldsen fikk høre siden, var følgende
hendt:
Det var Liselotte som hadde skreket først. Fordi hun hadde først sett den fremmede på verandaen, den fremmedes ansikt i vinduet til høire. Mot mørket hadde ansiktet naturligvis skinnet selsomt og skrekkinngydende. Det hadde virket forferdelig på de tilstedeværende, også fordi stemningen på forhånd var så opagitert.
Det så ut som om den fremmede vilde inn gjennem selve glassruten. Krefting som jo fra sin stadige fotografering var vant til å studere ansiktsuttrykk, fortalte, at der var noget forunderlig rådløst over dette ansikt. Det var som om det var trukket ut av mørket og inn mot lyset i vinduet. De stirrende øine og stive trekk røbet forundring over at mennesket ikke kunde komme inn gjennem ruten, hvis man kan tenke sig til en slik følelse. Vesenet der ute søkte også å finne vei gjennem ruten med hendene, hvite famlende hender, — hvilket naturligvis forøket uhyggen og fikk Liselotte til å skrike sterkere. Men nettop disse famlende hender gjorde hele fenomenet der ute umenneskelig. Til et vesen som søkte å trenge frem utom all menneskelig fornuft og logikk. Et vesen fra det dype mørke, som blev forvirret i lyset.
Og ennu mer besynderlig blev optrinet, da mannen der ute skiftet plass og gikk over til vinduet i verandadøren, eller rettere sagt gled over, for sånn måtte det jo ta sig ut mot det stummende mørke. Her begynte han den samme famlen for å trenge
