pannen og rystet hodet som for å få vekk et ondt syn. Han var blitt blek. Og så hadde han et smil om munnen, et smil som Kjeldsen lenge efter husket. Et tvilende og dog nysgjerrig smil, som de vantro presterer, når fakiren gjør sine kunster.
Endelig var det Krefting. Han stod henne ved verandadøren og rev og slet i låsen for å få den op. Men nøklen var naturligvis satt fast i låsen med en slik stålhempe, som det skulde både hammer og tang til å få løs.
Det er gitt, at Kjeldsen ikke gav sig tid til alle disse iakttagelser. Han hadde dem i sin bevissthet i en impresjon, og da han senere skulde rekonstruere billedet falt det ham ikke vanskelig å sette alt på plass. Straks da Kjeldsen ved sin inntreden i værelset fikk se den fremmede utenfor ruten, ropte han til chaufføren Axelson, som hadde fulgt med ham:
— Løp ut i haven og grip ham der!
For å forklare hvad der videre hendte, er det nødvendig å vite noget om verandaen. Det var en stor, overbygget glassveranda med tretrapp ned til gressplenene. Fra salongen førte en dør med vindusruter ut til verandaen, døren var naturligvis stengt nu om vinteren. Dessuten var der til høire et vindu, også ut til verandaen. Nu var der naturligvis inne i salongen portièrer både til verandadøren og vinduet. Men i forvirringen efter Hammels hjemkomst hadde man glemt å trekke disse portièrer for, så vinduene dekkes kun delvis av almindelige skrågardiner.
Mellem skrågardinene stod mørket aldeles beksvart utenfor.
