er sikkert i kjøkkenet. Det er chaufføren, som De husker!
Kjeldsen gikk ut i kjøkkenet — og der fant han ganske riktig Axel Axelson ventende. Han satt ved kjøkkenbenken, hvor han hadde spist smørbrød og drukket pilsner.
Fru Halvorsen var der også. Og søsteren. Halvorsen gikk og stelte med en kaffekjele, men søsteren satt bare og ventet, høi, rett op og ned på stolen og med korslagte armer, alvorlig, som om hun satt og ventet på audiens i et ministerværelse.
Kjeldsen gav sig i snakk med Axelson. Og han lot sig med glede servere en kopp kaffe av Halvorsen, da han visste at enesamtaler under slike forhold går bedre.
De kom inn på hendelsene lørdag eftermiddag. Både Halvorsen og Axelson var villig til å avlegge ed på, at entrédøren var blitt låst omhyggelig, da de forlot huset. Axelson hadde ikke vært her ute siden, da han hadde fullt op med arbeide annensteds, Axelson var jo ikke fast ansatt hos Hammel, men kom på tilsigelse, når Hammel hadde bruk for ham.
Det var især en ting som interesserte Kjeldsen og som han stadig kom tilbake til: Det var flere som visste, at Hammel var bortreist, men det var meget få som visste at huset stod helt tomt, da Halvorsen var i besøk hos sin søster på Seter.
Damene Halvorsen hadde ikke nogen nevneverdig bekjentskapskrets. Det kunde jo tenkes at Isidora hadde sagt til sitt tjenestetyende, at hennes søster hadde forlatt villaen mennesketom, men hun kunde
