den hemmelige sjeleforsknings vei, at denne forbrytelse skal bli opklart.
— Og allikevel foretrekker jeg kjensgjerningene, svarte Kjeldsen. Jeg har ikveld fått en ny å arbeide med. Nu vet jeg hvorfra entrénøklen er kommet, entrénøklen som morderen og hans offer har låst sig inn med.
— Vet De det, sa dr. Ebner.
— Den er kommet fra Vivianas leilighet. Hammel har gitt den til Viviana, før sin avreise til Berlin.
— Kanskje lenge før, sa dr. Ebner og smilte på en besynderlig måte. Dette burde jo være en interessant oplysning for mig å få vite. Forstår De så meget av livet, Krefting, — av livet utenfor politiets spekulasjoner?
— Så har jeg kanskje såret Dem?
Men dr. Ebner vinket av: Bevares . . .
Liselotte var ennu ikke ferdig med å trøste Viviana. Nu og da kastet hun en forbitret uttalelse mot den politimann som stod henne nærmest, nemlig Krefting — det var likesom utskjelling av en uskikkelig gutt, som hadde gjort en liten pike fortred. Krefting så pussig ut, han bukket fornøid hver gang som om de hårde ord virkelig fornøide ham.
Da Kjeldsen blev opmerksom på stillingen, sa han til dr. Ebner:
— Det ser ikke ut til at damene kommer til ro på en stund ennu. Og jeg mener at Viviana ikke bør forlate huset, før der er oprettet en slags likevekt. De blir her, ikke sant, dr. Ebner? Jeg foretrekker å gå ut og tale med Axel Axelson imens. Han
