Side:Kvartalshilsen (Kvinnelige misjonsarbeidere). 1921 Vol. 14 nr. 4.pdf/5

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
Nr. 4
K. M. A. Kvartalshilsen.
29

Gud vil gi Dem sandhet, og at der maa bli fred paa jorden og forblir jeg

Deres oprigtige

Muschegh Durman.

E. S. Min ven Haig er frisk og lever i det nordlige Kaukasus.

Muschegh var søn av en kjøbmand i Musch og sine forældres stolthet og glæde. Han var en meget pen og tiltalende ung mand, høi og blond og med et par gode blaa øine. Han hadde et meget godt hjem. Første gang jeg lærte ham at kjende var, da han en dag kom for at be mig se til hans søster, som laa syk, og vi fulgtes ad til hans hjem, og jeg kom der nogen gange. Han var vel dengang en 14—15 aars gut, høflig og beskeden.

Hans ven Haig var søn av en velstaaende advokat i Musch. Han hadde faat sin utdannelse i Erzuroum og var telegrafist, da jeg i massakretiden lærte ham at kjende. Haig var ogsaa en meget tiltalende ung mand i 17-aars alderen, høi og mørk og meget klok. Disse to traf jeg igjen om høsten 1915, da jeg, som vennerne nok husker, i begyndelsen av november vendte tilbake til Musch forat hjælpe de stakkars flygtninge og hjemløse og se efter, om ikke nogen av vore kjære armeniske medarbeidere endnu var ilive og kanske led nød.

Vor prest, Mihran Gabrielian i Havadorig haabet jeg nu ialfald at kunne gjøre noget for. Han flygtet med sin familie op i bjergene til kurderne; men av andre fik jeg senere høre, at han og hans hustru og 4 barn blev dræpt deroppe. Den sidste søndag hadde han samlet alle de armenier, som var flygtet op i fjeldtrakten til gudstjeneste, og de hadde alle overgit sig i Guds haand.

Jeg fik ingen ro i Mesereh ved tanken paa alle de stakkars mennesker i Musch, som ingen hadde til at hjælpe sig og da en gunstig leilighet tilbød sig, idet en ældre tyrkisk major, som jeg kjendte, skulde tilbake til Musch, saa besluttet jeg at følge med ham. Zerpuhi, min tro hjælperske, blev med paa eget ansvar, da det var meget farlig at reise i den tid, især for en armenisk kvinde; men Herren hjalp os vel frem og gav os et herlig arbeide iblandt de mest forkomne.

Denne tid i Musch var rik paa farer, og vi følte os daglig som overgit til døden, og dog maa jeg atter og atter takke Herren, fordi han tillot mig at være litt for disse forladte og fortvilte mennesker, som saa helt var prisgit tyrkerne. Dog fandtes der enkelte tyrker, som hadde et medfølende hjerte, og som skjulte armeniere i sit hus eller hjalp dem til flugt. En tyrker hadde saaledes overlat nogen kjelderboliger til armeniske familier, og der var en mængde stuvet sammen i de mørke, trange rum, som dog gav dem et nogenlunde sikkert tilflugtssted. Der var kun faa armeniske familier som var blit sammen, de fleste var revet fra hverandre, saaledes at f. eks. en mor ikke visste, hvor hendes barn var blit av, eller om de endnu var ilive. Her var en mand reddet, og her en kvinde eller et barn. Næsten daglig traf jeg paa slike smaa forældreløse stakkarer, naar jeg var ute, og da jeg ikke vovet at samle dem hos mig, saa fik jeg nogen armeniske kvinder, som hadde mistet sine smaa, til at ta sig av disse forladte og forkomne barn. Husrum var det vanskeligst at skaffe, da omtrent alle de armeniske huse i Musch blev ødelagt i massakretiden om sommeren, saa det næsten utelukkende var i disse mørke kolde kjelderrum, hvor de stakkars hjemløse holdt til. Sengeklær hadde de ikke og næsten ikke klær, da kurderne hadde tat det meste fra dem paa deres flugt. De hadde mistet hjem, slegtninge og alt de eiede. De sultet, de frøs og de levet i stadig angst for atter at bli sendt avsted eller myrdet. Ingen pen kan beskrive deres jammer og dog var de trods alt rike; ti de led alt dette for Kristi navns skyld. Kun to familier var traadt over til muhamedanismen av disse flygtninge, de andre kunde ikke tænke sig «at miste sin sjæl», som de pleiet at si, og bli muhamedaner forat ha det godt, hellere lide alt dette og saa bli frelst. Hvilken naade var det ikke